Traumer, kptsd og reaksjon på stress/farer

[AnonymBruker]

Jeg opplevde mange traumatiske ting i barndommen. Vokste opp med vold. Har jobbet meg gjennom mye av det, men har k-ptsd. En ting jeg merker og som plager meg er min reaksjon på stress og farer. Jeg går aldri inn i fight-reaksjon, jeg går stort sett automatisk inn i freeze eller en reaksjon hvor jeg blokkerer ut, akkurat som om hjernen min kobler seg ut/av og jeg mister  elementære ferdigheter. Eller jeg går i flight-modus hvor jeg bare vil komme meg unna en situasjon jeg oppfatter som farlig (som kanskje ingen andre ville opplevd som skummel)
Noen eksempler:

-En person skjeller meg ut uten at jeg har gjort noe galt. Istedenfor å forsvare meg, blir jeg stående passiv og ta imot.
-Hvis jeg bærer noe og merker at nå glipper jeg taket, lar  jeg det bare skje framfor å prøve og unngå at jeg mister det. Gir bare opp.
-Når det gjelder avkoblingen så kan det være at jeg i stressende situasjoner glemmer ferdigheter jeg har godt innarbeidet. Feks hvis jeg går meg bort eller ikke finner veien, så kan jeg glemme hvordan jeg skal lese kartet. Blir helt handlingslammet liksom. Enkle eksempler, men det er veldig upraktisk å ha det sånn og jeg har jobbet og jobber meg fortsatt  gjennom så mange andre ting som følger med kptsd, men å gå rett i en freeze-modus er utrolig lite hensiktsmessig og kan jo være skummelt.
Er det noen som har trent opp reaksjonsmønsteret sitt på stress og farer?

Anonymkode: fa345...fc0

[AnonymBruker]

Ja, jobb i akuttmottak gjorde at jeg alltid holder hodet kaldt i alle situasjoner. Handler først (slik jeg skal), og evnt reagerer etterpå. Ble frisk fra c-ptsd for mange år siden, ble så re-traumatisert i voksen alder og fikk ptsd igjen, men pga jobben måtte jeg fortsette å reagere riktig. 

Anonymkode: 64e3d...605

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg opplevde mange traumatiske ting i barndommen. Vokste opp med vold. Har jobbet meg gjennom mye av det, men har k-ptsd. En ting jeg merker og som plager meg er min reaksjon på stress og farer. Jeg går aldri inn i fight-reaksjon, jeg går stort sett automatisk inn i freeze eller en reaksjon hvor jeg blokkerer ut, akkurat som om hjernen min kobler seg ut/av og jeg mister  elementære ferdigheter. Eller jeg går i flight-modus hvor jeg bare vil komme meg unna en situasjon jeg oppfatter som farlig (som kanskje ingen andre ville opplevd som skummel)
Noen eksempler:

-En person skjeller meg ut uten at jeg har gjort noe galt. Istedenfor å forsvare meg, blir jeg stående passiv og ta imot.
-Hvis jeg bærer noe og merker at nå glipper jeg taket, lar  jeg det bare skje framfor å prøve og unngå at jeg mister det. Gir bare opp.
-Når det gjelder avkoblingen så kan det være at jeg i stressende situasjoner glemmer ferdigheter jeg har godt innarbeidet. Feks hvis jeg går meg bort eller ikke finner veien, så kan jeg glemme hvordan jeg skal lese kartet. Blir helt handlingslammet liksom. Enkle eksempler, men det er veldig upraktisk å ha det sånn og jeg har jobbet og jobber meg fortsatt  gjennom så mange andre ting som følger med kptsd, men å gå rett i en freeze-modus er utrolig lite hensiktsmessig og kan jo være skummelt.
Er det noen som har trent opp reaksjonsmønsteret sitt på stress og farer?

Anonymkode: fa345...fc0

Vet ikke hvorfor, men gjennom innlegget ditt tenkte jeg at du kanskje har hatt problemer med grensesetting. Når du har opplevd vold i oppvekst, har du vært overkjørt og andre har trykt deg ned uten at du kan forsvare deg. Det som kan hjelpe er å være bevisst på å si nei, sette grenser og verne om deg selv. Det kan hjelpe deg med at du er sjefen i ditt liv, du bestemmer. 
Lær deg å snakke høyt i forsamlinger, ta ordet, si i mot noen. Slike ting gjør at du også klarer å forsvare deg bedre om noen skjeller deg ut. Om noen faktisk gjør det kan du øve inn «jeg liker ikke at du snakker til meg på den måten» slik at det kommer automatisk. Du må ta tilbake kontrollen. 

Anonymkode: ac262...d8d

[AnonymBruker]

Jeg har også kptsd og kjenner meg igjen i mye du skriver. Jeg tror nøkkelen er å kartlegge og bli kjent med sitt eget mønster. 

Selv kan jeg fawne ganske mye når folk tråkker over grensene mine, spesielt om jeg ikke får tid å forberede meg og spesielt om de som gjør det er menn (min kropp er redd menn) eller ukjente. Jeg fawner også når jeg er stresset og redd i sosiale settinger. 
Eksempel: Må sitte og prate med ukjent mann på jobbseminar. Blir veldig blid og «dum», lar han sitte og forklare meg ting jeg vet uten å bryte inn, merker selv at kroppen prøver å gjøre meg «ufarlig». Jeg har skjønt at noen opplever det som flørting (!) og det er ubehagelig for meg, for jeg sitter jo egentlig der og er livredd. Innimellom dissosierer jeg, så jeg husker ofte ikke mye av disse samtalene etterpå. 

Jeg blir også helt kald i akutte situasjoner, som feks ulykker/ helse, slik at folk kommenterer på det etterpå. Men jeg tenker det er logisk at jeg blir sånn, spesielt i situasjoner som gjelder andre. 

Når jeg føler meg trengt opp i et hjørne og fastlåst/fanget veksler jeg mellom fight og frys. Jeg kan jo ikke rømme, så jeg må finne en utvei. Dessverre kan (for andre) små situasjoner føles slik, og jeg reagerer for voldsomt eller for sterkt, og det er vanskelig for meg sosialt. 

Å forandre slike mønstre er kjempevanskelig, og anbefaler å ha hjelp til det (feks psykolog). Men som sagt, først kartlegge. Hva gjør jeg, når gjør jeg det? Kanskje kjenner du igjen noe bak som gjør at du reagerer sånn, noe gammelt. Kanskje ikke. 

Deretter, øv på strategier. Mine er:

Sitt på henda. Det betyr at jeg aldri skal svare på noe eller ta stilling til noe når jeg er i fight. Istedenfor skal jeg puste vaguspust, bevege meg rolig, snakke fint til meg selv, ta en time out. 

Innøvd setning. Når jeg er i frys er det dritvanskelig å gjøre eller si noe som helst, så jeg bør helst kjenne det før det kommer. Eksempel: La meg tenke litt på det, jeg må bare ha litt vann, beklager, men jeg lovet å ringe xx nå, kan vi snakke litt senere? —> Deretter gå ut av situasjonen og aktivere meg selv ved å klappe på kroppen, grunne meg/forankre meg i rommet, sommerfuglklem, vagus, pust. Har jeg mulighet for å være helt alene lager jeg også lyd, nynning, humlepust, evt brøling (!)

Forlat situasjonen/time-out: Dette er vel den eneste teknikken jeg har funnet som har fungert litt ved fawn, men fører ofte til skam etterpå (hva tenker de nå, jeg virker sikkert helt gal, nå klarte jeg det ikke nå heller). Det er altså min indre kritiker som kobler seg på. Jeg identifiserer ham og hilser på ham og sier at det er ikke det jeg trenger akkurat nå. Så prøver jeg å gjøre noe bra for meg selv - det kan være å gråte litt og kjenne at dette var vondt, høre på noe god musikk, ha en monolog med meg selv (jeg skjønner at du synes dette var vanskelig, det var vanskelig, men det er ok. Jeg er her med deg og skal aldri gå fra deg. Det er helt ok å ta en pause). 

Hvis noe vipper meg ut mot dissosiasjon kobler jeg meg på ved å forankre meg fysisk i rommet: balansere, stå med trykk mot brystet eller som et tre med føttene plantet solid i bakken, lene meg mot en vegg. 

Kunne skrevet mer, men ser det ble dritlangt, beklager det 😄

Anonymkode: 1fe04...3f0

[AnonymBruker]

Kanskje du har noe dissosiative greier i tillegg

Anonymkode: 9b41f...bd4

[AnonymBruker]

Så ts, spesifikt mot frys og dissosiasjon (synes du beskriver litt av det, med feks å ikke kunne lese kart): jeg hadde primært øvd på fysisk påkobling, noe som er lett å huske i en stressa situasjon. Kanskje å balansere lett på en fot, klemme rundt noe eller ta på noe (nøkkelring i lomma, stein, AirPods etui), lene seg mot veggen, strekke seg og kjenn hvor kroppen din slutter og starter.

Alternativt, ta en tyggis eller et drops, lukt på noe du liker, tramp i bakken, nynn, knips, vaguspust. Noen liker også den øvelsen med å identifisere ting rundt deg, selv liker jeg ikke den, jeg er for hyperårvåken. 

Anonymkode: 1fe04...3f0

[AnonymBruker]

Og husk at det du beskriver var en god strategi for deg en gang. Det er ikke noe du skal skamme deg over. Det er noe kroppen din har lært fordi den trengte det for å overleve. Nå må den bare avlære det, eller lære noe annet, fordi nå er ikke da, selv om det føles sånn ♥️

Anonymkode: 1fe04...3f0

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar! Jeg kjenner meg igjen i alt. Jeg ble overkjørt fullstendig i barndommen og lærte tidlig at ingenting hjalp hvis de voksne hadde bestemt seg for å ta meg. 
Jeg er også redd menn, egentlig autoriteter generelt, og kan bli  dum og overhyggelig i settinger med sånne. Fawner altså også en del.  
Jeg tenker ofte at jeg ikke får vist hvem jeg egentlig er ovenfor alle dem som trigger noe i meg, enten fordi jeg fryser eller fawner eller mister egenskapene mine.
Det virker også som en del "tiltrekkes" av dette og utnytter det for jeg har opplevd svært grenseoverskridende ting i voksen alder av mennesker som har en makt over meg, feks ledere.
Jeg har forklart barna mine om mine reaksjonsmønstre, sånn at de ikke tenker "Å herregud" når jeg plutselig mister innlærte ferdigheter. Jeg vet jo at jeg virker fullstendig blåst.

Anonymkode: fa345...fc0