Er du redd for avvisninger?

[AnonymBruker]

Jeg har lyst til å stille et ærlig spørsmål til dere her inne.

Det virker som en etablert sannhet at når man blir voksen – kanskje har passert 40 eller 50 år – så skal man liksom ha grodd på seg en "gi faen-holdning". Man skal ha fått så tykk hud at avvisninger bare preller av som vann på gåsa, og at det bare er å "hoppe ut i det" uten å bry seg.

For min egen del kjenner jeg på det stikk motsatte.

Jeg har opplevd min del av avvisninger og stygge opplevelser i livet. I stedet for å gjøre meg tøffere, har disse erfaringene heller gjort meg mer sårbar. Jeg merker at frykten for å bli avvist, sveket eller behandlet kaldt igjen har blitt en reell terskel som gjør det vanskelig å tørre å møte noen på nytt.

Nervesystemet mitt husker smerten fra tidligere, og det beskytter seg.

Jeg føler meg ofte litt alene om å ha det slik, for det forventes nesten at man skal være ferdig utlært, tøff og urokkelig i min alder. Men er det egentlig slik? Slutter man magisk å bry seg om avvisning bare fordi fødselsattesten sier et visst tall?

Jeg under meg derfor:

Kjennes frykten for avvisning sterkere eller svakere ut med årene for deg?Hvor gammel er du, og hvordan påvirker tidligere erfaringer det å tørre å åpne seg på nytt?

Hadde vært fint å høre fra andre som kanskje har det litt på samme måte, og som kjenner at livserfaring ikke nødvendigvis betyr at man har panser rundt hjertet.

Anonymkode: b23a0...9e5

[Fighter83]

Kommer det til kjærlighet så er jeg nok ganske panseret😅 Jeg har ikke lett for å slippe noen ordentlig inn! Og klarer jeg å slippe folk litt inn så har jeg lett for å trekke meg tilbake. Jeg er en type som har tillit til folk frem til den er brutt. Er den brutt så slipper du mest sannsynlig aldri ordentlig inn igjen, relasjonen blir dermed aldri den samme! 

Handler det derimot om inkludering eller å bare gi av meg selv til jobben, venner eller familie så er det enklere. Er absolutt ikke det samme! 

Endret mandag kl. 04:53 av Fighter83

[AnonymBruker]

Nei, ikke redd for det. Klart, det er jo ubehagelig, men det må jeg jo bare tåle.

Anonymkode: a1fcf...191

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om frykten for avvisning har blitt større. Men jeg slipper ikke folk inn på samme måte. Da jeg var ung var hjerte vidåpent. Jeg blir fortsatt fort glad i folk, men det er akkurat som det er en ekstra port de ikke slipper inn forbi. 

Har vært singel i ca 5 år. Er nok redd for nytt forhold fordi jeg ikke stoler på at jeg klarer å sette gode grenser mot andre hvis de kommer for tett på. Jeg har automatisert å velge det som jeg tror gleder andre og glemmer å kjenne etter hva mitt behov og ønske er. Og ender da opp med å støtte andre i stedet for å støtte meg selv. Derfor føles alene tryggest. 

Anonymkode: 7fbae...e8e

[AnonymBruker]

For meg har frykten for avvisning blitt mye større. Som anonym 4 skrev, når jeg var ung, var hjertet vid åpent, og alle kom inn der.. Nå er det stengt, og muren er oppe. 

Jeg ble så redd for avvisning etter et langt forhold med emosjonell utrygghet, at jeg gjorde det slutt så ikke han skulle rekke å gjøre det..😔 (han hadde ikke tenkt å gjøre det slutt han)

Jeg har prøvd meg litt på dating, men kjenner at hver avvisning føles som en kjempebekreftelse på at jeg ikke er bra nok, og jeg vet ikke om jeg klarer det mer. 

Jeg er i 40-årene. 

Og det er tydeligvis mye tryggere å bare mure seg inne og ikke prøve mer. 

Men når det kommer til vennskap og familie,der har jeg ingen problem med å slippe folk inn, det er kun når det r snakk om menn og følelser. 

Anonymkode: 048ac...de6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har lyst til å stille et ærlig spørsmål til dere her inne.

Det virker som en etablert sannhet at når man blir voksen – kanskje har passert 40 eller 50 år – så skal man liksom ha grodd på seg en "gi faen-holdning". Man skal ha fått så tykk hud at avvisninger bare preller av som vann på gåsa, og at det bare er å "hoppe ut i det" uten å bry seg.

For min egen del kjenner jeg på det stikk motsatte.

Jeg har opplevd min del av avvisninger og stygge opplevelser i livet. I stedet for å gjøre meg tøffere, har disse erfaringene heller gjort meg mer sårbar. Jeg merker at frykten for å bli avvist, sveket eller behandlet kaldt igjen har blitt en reell terskel som gjør det vanskelig å tørre å møte noen på nytt.

Nervesystemet mitt husker smerten fra tidligere, og det beskytter seg.

Jeg føler meg ofte litt alene om å ha det slik, for det forventes nesten at man skal være ferdig utlært, tøff og urokkelig i min alder. Men er det egentlig slik? Slutter man magisk å bry seg om avvisning bare fordi fødselsattesten sier et visst tall?

Jeg under meg derfor:

Kjennes frykten for avvisning sterkere eller svakere ut med årene for deg?Hvor gammel er du, og hvordan påvirker tidligere erfaringer det å tørre å åpne seg på nytt?

Hadde vært fint å høre fra andre som kanskje har det litt på samme måte, og som kjenner at livserfaring ikke nødvendigvis betyr at man har panser rundt hjertet.

Anonymkode: b23a0...9e5

Livet er ikke så seriøst. Noen liker å tro det, men det er jo ikke det. I den store sammenhengen er vi og våre problemer….ganske ubetydelige. Ikke ta det så høytidelig. Universet er stort og livet vårt er kort. 🪐💫

Jeg har ikke blitt avvist av menn. Det er jeg som avviser de. Skulle jeg mot formodning bli avvist, ville jeg tatt det fint og gått videre med mitt. Kanskje kjent et lite stikk: «Blæh. Det var kjedelig». Ferdig.

Du har ikke krav på at den andre personen skal ønske det samme som deg selv. Klapp på skuldren for at du har selvtillit nok til å ta intiativet.  

Hilsen ung kvinne ☺️

Anonymkode: 4c87d...dde

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel i 5 år, har 2 barn. prøvd å møte 3, men har såpass frykt så jeg har bestemt meg heller for å være alene til barna har flytta ut. sånn som menn holder på i dag, bare henge inne på apper og flyr rundt med flere og har damer midlertidig, så er livet faktisk mye bedre i eget selskap😅 hodet mtt tåler bare ikke det når man blir kjent med noen, og være der man er midt mellom noe og ingenting. det er slitsomt, særlig når menn ikke er ærlige.

Anonymkode: 94c54...e1a

[Lorian]

Avvisninger er en del av gamet, blitt for hardhuda med åra til at jeg tenker stort over det.

Det var mye verre i mine yngre dager når jeg så for meg familie og unger så fort jeg så en jente jeg likte. Men når jeg ble eldre og ga slipp på denne fantasien så ble det mye enklere. Er ingen drømmer som blir knust fordi en dame ikke vil ha meg lenger.

[Okapi]

Det handler ikke bare om frykt, men risiko. Mulig det bare er meg, men klarer ikke interessere meg for tilfeldige damer på byen, så om det er en, så er det en jeg kjenner litt til. Å prøve seg på noen innenfor samme miljø kan fort få litt ugreie konsekvenser, hvis det ikke er gjensidig.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så redd for avvisning tidlig, men at det evt blir slutt etter en stund. Det gjør at jeg heller er alene... orker ikke tanken på et nytt brudd. 

Anonymkode: 6d5bc...8ac

[Engel]

Har vel dessverre blitt såpass hardhudet at jeg heller sliter med å slippe folk inn. Ikke at jeg forventer å bli avvist, det er like ofte jeg som avviser, men jeg forventer at det ikke kommer til å vare. Jeg forventer å bli skuffet på den ene eller annnen måte. Så da sårer det egentlig ikke når det skjer. Men nå er det også sjeldent jeg møter noen jeg blir skikkelig interessert i. Det er nok det største problemet.

Endret 1 time siden av Engel

[SPOCA]

Ja, jeg har alltid vært redd for det, uansett alder. Heldigvis er jeg gift med en fin mann, men var livredd for å bli avvist og turte ikke å "se tegnene" på at min mann var forelsket i meg, selv om jeg innerst inne faktisk så det.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært redd for avvisning siden jeg var ungdom. Blir jeg avvist så var det feil person, og jeg har kanskje misforstått eller feiltolket noen signaler. Sånt skjer, ingen grunn til å bruke mer tid på det. 
Frykt og redsel er ikke ord jeg forbinder med dating og kjærlighet. 

Jeg har et ganske realistisk forhold til kjærlighet og kan sikkert for uinnvidde fremstå kald, noe jeg ikke er. Så nei, jeg er ikke redd for avvisninger. 
 

Kvinne 
 

 

 

Anonymkode: 03c45...507