Pårørende til psysisk syk mor…

[AnonymBruker]

Må bare få dette ut, da jeg ikke har så mange å snakke med. 

Det gjelder min mor. Jeg er nå en blitt en voksen dame på 38 år, har også 3 eldre søsken. Min mor ble enke for 1 års tid siden.

Helt siden jeg var liten har hun vært et humørsykt menneske, og man har på en måte aldri visst helt hvor man har hatt henne. Tror egentlig den oppførselen hennes, har gjort at jeg har fått så sjukt dårlig selvtillit, hun kan være svært nedlatende i mot meg, og jeg har nok hele livet gått litt på eggeskall rundt henne. Dette er noe jeg har tatt med meg til andre relasjoner i livet også. Sliter selv med å slippe mennesker inn på meg. 

Siden min far døde, som var verdens fineste menneske, så har moren min sin oppførsel blitt 10 ganger verre. Hun er blitt dypt deprimert og dette går igjen utover meg. Jeg er blitt den personen som må stille opp hele tiden, dvs flere ganger om dagen. Bor ikke så langt unna.

Får aldri noe takk, hun gir meg heller dårlig samvittighet, og har en merkelig oppførsel. 

Jeg vet at hun er veldig psykisk syk og burde hatt hjelp, men det er vanskelig å få hjelp av helsevesenet i dag.

Er det flere som har hatt det som meg? Jeg begynner å bli sprø av dette, og har lyst til å flytte langt vekk. 

Noen ganger så lurer jeg rett og slett på om hun har en form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Hun er svært egoistisk, og er kun opptatt av å snakke om seg selv om sine problemer. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Må bare få dette ut, da jeg ikke har så mange å snakke med. 

Det gjelder min mor. Jeg er nå en blitt en voksen dame på 38 år, har også 3 eldre søsken. Min mor ble enke for 1 års tid siden.

Helt siden jeg var liten har hun vært et humørsykt menneske, og man har på en måte aldri visst helt hvor man har hatt henne. Tror egentlig den oppførselen hennes, har gjort at jeg har fått så sjukt dårlig selvtillit, hun kan være svært nedlatende i mot meg, og jeg har nok hele livet gått litt på eggeskall rundt henne. Dette er noe jeg har tatt med meg til andre relasjoner i livet også. Sliter selv med å slippe mennesker inn på meg. 

Siden min far døde, som var verdens fineste menneske, så har moren min sin oppførsel blitt 10 ganger verre. Hun er blitt dypt deprimert og dette går igjen utover meg. Jeg er blitt den personen som må stille opp hele tiden, dvs flere ganger om dagen. Bor ikke så langt unna.

Får aldri noe takk, hun gir meg heller dårlig samvittighet, og har en merkelig oppførsel. 

Jeg vet at hun er veldig psykisk syk og burde hatt hjelp, men det er vanskelig å få hjelp av helsevesenet i dag.

Er det flere som har hatt det som meg? Jeg begynner å bli sprø av dette, og har lyst til å flytte langt vekk. 

Noen ganger så lurer jeg rett og slett på om hun har en form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Hun er svært egoistisk, og er kun opptatt av å snakke om seg selv om sine problemer. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

Kanskje du burde tatt mer avstand fra henne?

Vokste opp med narsisitske foreldre og kuttet de. Eneste triggerne som gjorde livet mitt verst. Kunne endelig senke skuldrene og slippe å være på vakt hele tiden.

Anonymkode: 6acc6...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje du burde tatt mer avstand fra henne?

Vokste opp med narsisitske foreldre og kuttet de. Eneste triggerne som gjorde livet mitt verst. Kunne endelig senke skuldrene og slippe å være på vakt hele tiden.

Anonymkode: 6acc6...1da

Ja, jeg har veldig lyst til å gjøre det, kan tenke meg å flytte litt vekk, fordi da er det enklere å ta litt avstand på en naturlig måte. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Må bare få dette ut, da jeg ikke har så mange å snakke med. 

Det gjelder min mor. Jeg er nå en blitt en voksen dame på 38 år, har også 3 eldre søsken. Min mor ble enke for 1 års tid siden.

Helt siden jeg var liten har hun vært et humørsykt menneske, og man har på en måte aldri visst helt hvor man har hatt henne. Tror egentlig den oppførselen hennes, har gjort at jeg har fått så sjukt dårlig selvtillit, hun kan være svært nedlatende i mot meg, og jeg har nok hele livet gått litt på eggeskall rundt henne. Dette er noe jeg har tatt med meg til andre relasjoner i livet også. Sliter selv med å slippe mennesker inn på meg. 

Siden min far døde, som var verdens fineste menneske, så har moren min sin oppførsel blitt 10 ganger verre. Hun er blitt dypt deprimert og dette går igjen utover meg. Jeg er blitt den personen som må stille opp hele tiden, dvs flere ganger om dagen. Bor ikke så langt unna.

Får aldri noe takk, hun gir meg heller dårlig samvittighet, og har en merkelig oppførsel. 

Jeg vet at hun er veldig psykisk syk og burde hatt hjelp, men det er vanskelig å få hjelp av helsevesenet i dag.

Er det flere som har hatt det som meg? Jeg begynner å bli sprø av dette, og har lyst til å flytte langt vekk. 

Noen ganger så lurer jeg rett og slett på om hun har en form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Hun er svært egoistisk, og er kun opptatt av å snakke om seg selv om sine problemer. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

Hei

Jeg forstår deg godt her og hadde selv to foreldre med dårlig psyke. 

Vet ikke helt hva slags råd som blir mest riktig å gi - bortsett fra dette : 

du skal IKKE gå til grunne for å redde din mor. Hun trenger proff hjelp, og du har gjort ganske mye allerede. Du må ha sterke grenser og ikke la henne nå inn til deg med nedlatende kommentarer osv.

jeg vokste opp med en mor som bare ruset seg, og min far var gretten og ganske mistenksom/antagonistisk og emosjonelt utilgjengelig. Jeg har klart meg halvveis OK i livet men har fått noen dype sår. 

Du må først ha på din egen oksygenmaske på flyet, husk alltid det. 

Anonymkode: fcf42...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Må bare få dette ut, da jeg ikke har så mange å snakke med. 

Det gjelder min mor. Jeg er nå en blitt en voksen dame på 38 år, har også 3 eldre søsken. Min mor ble enke for 1 års tid siden.

Helt siden jeg var liten har hun vært et humørsykt menneske, og man har på en måte aldri visst helt hvor man har hatt henne. Tror egentlig den oppførselen hennes, har gjort at jeg har fått så sjukt dårlig selvtillit, hun kan være svært nedlatende i mot meg, og jeg har nok hele livet gått litt på eggeskall rundt henne. Dette er noe jeg har tatt med meg til andre relasjoner i livet også. Sliter selv med å slippe mennesker inn på meg. 

Siden min far døde, som var verdens fineste menneske, så har moren min sin oppførsel blitt 10 ganger verre. Hun er blitt dypt deprimert og dette går igjen utover meg. Jeg er blitt den personen som må stille opp hele tiden, dvs flere ganger om dagen. Bor ikke så langt unna.

Får aldri noe takk, hun gir meg heller dårlig samvittighet, og har en merkelig oppførsel. 

Jeg vet at hun er veldig psykisk syk og burde hatt hjelp, men det er vanskelig å få hjelp av helsevesenet i dag.

Er det flere som har hatt det som meg? Jeg begynner å bli sprø av dette, og har lyst til å flytte langt vekk. 

Noen ganger så lurer jeg rett og slett på om hun har en form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Hun er svært egoistisk, og er kun opptatt av å snakke om seg selv om sine problemer. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

Jeg har hatt det likt i oppveksten. Veldig ustabil og kritisk mor som aldri ga plass til følelser, har tatt mye skade av det som jeg merker som voksen. Merker det godt i voksen alder da jeg ikke klarer å forholde meg til egne følelser (legger lokk på det), er veldig selvkritisk og sensitiv til endringer i atferd/stemningsleie hos andre personer f.eks... har ingen gode råd, vi er dessverre ofre for mennesker som aldri skulle fått barn 

Anonymkode: dad3f...000

[Linazer]

Ta kontakt med Veiledningssenter for pårørende. Tror det fins omtrent over hele landet.  Be om en samtale der du kan få luftet dine tanker og bekymringer.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har hatt det likt i oppveksten. Veldig ustabil og kritisk mor som aldri ga plass til følelser, har tatt mye skade av det som jeg merker som voksen. Merker det godt i voksen alder da jeg ikke klarer å forholde meg til egne følelser (legger lokk på det), er veldig selvkritisk og sensitiv til endringer i atferd/stemningsleie hos andre personer f.eks... har ingen gode råd, vi er dessverre ofre for mennesker som aldri skulle fått barn 

Anonymkode: dad3f...000

Akkurat slik som deg har jeg det også 😅 men blitt sykepleier, så jobber jo med mennesker hele dagen. Men på privaten synes jeg det er svært vanskelig å slippe noen inn på meg.

Anonymkode: 89fe6...9fc

[AnonymBruker]

Linazer skrev (3 minutter siden):

Ta kontakt med Veiledningssenter for pårørende. Tror det fins omtrent over hele landet.  Be om en samtale der du kan få luftet dine tanker og bekymringer.  

Takk for tips.

Anonymkode: 89fe6...9fc

[AnonymBruker]

Det er ikke lett. Men du burde ta avstand. Ha mindre med henne å gjøre. Vet om slike foreldre som har ødelagt helt for voksne barn. Å deres liv.  Vi har kun et liv❤️. Du trenger ikke bli uvenn. Bare la kontakten være mindre❤️Lykke til å ta vare på deg ❤️

Anonymkode: 07af9...e48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke lett. Men du burde ta avstand. Ha mindre med henne å gjøre. Vet om slike foreldre som har ødelagt helt for voksne barn. Å deres liv.  Vi har kun et liv❤️. Du trenger ikke bli uvenn. Bare la kontakten være mindre❤️Lykke til å ta vare på deg ❤️

Anonymkode: 07af9...e48

Tusen takk 🥰

Anonymkode: 89fe6...9fc

[Lisa-Mari-80]

Hjelp henne å få offentlig hjelp og trekk deg gradvis unna. Som det sies tidligere her, man har bare ett liv og skal ikke ødelegge det pga en mor som ikke har gitt deg noe godt.

[AnonymBruker]

Lisa-Mari-80 skrev (1 minutt siden):

Hjelp henne å få offentlig hjelp og trekk deg gradvis unna. Som det sies tidligere her, man har bare ett liv og skal ikke ødelegge det pga en mor som ikke har gitt deg noe godt.

Vanskelig å få hjelp til henne. Hun er vrang og vanskelig, men ja, enig med deg. Føler jeg kaster bort hele livet mitt på å være barnevakt for et voksent menneske. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

[Tradegy]

Jeg tror ikke du skal finne ut om moren din har en narsissistisk pf. At du ser hva denne relasjonen gjør med deg holder. Sorg og depresjon kan ha forsterket oppførselen, men det startet nok før hun ble enke. Hun kan ha det vondt uten at du skal være tilgjengelig. Flere ganger om dagen eller fungere som søppelbøtte.

Fire søsken. At du bor nærmest gjør deg ikke til hovedansvarlig.

Ta ønsket om å flytte langt vekk på alvor. Ikke nødvendigvis fordi du faktisk må. Det forteller hvor sterkt du trenger avstand og grenser. Vær tettere på ballen ovenfor søsknene og forklar at livet ditt rakner.

En utbrenthet spør ikke om det passer. Så første pri må være at du ikke går under. Vær mindre tilgjengelig. La henne få være misfornøyd. Du har gått på eggeskall siden barndommen. En start er å  begynne å gå normalt.

Du vet, "galskap er å gjøre som man alltid har gjort og forvente et annet resultat". 

Start med å bestemme deg for at du også er viktig. Det ligger mye kjærlighet i å gi litt slipp. Få tilbake egenverdi og styrke selvfølelsen.

Endret 26. september av Tradegy

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vanskelig å få hjelp til henne. Hun er vrang og vanskelig, men ja, enig med deg. Føler jeg kaster bort hele livet mitt på å være barnevakt for et voksent menneske. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

Om hun ikke vil ha hjelp så kutt hun helt ut. Flyrt langt vekk, og søk hjelp til å sortere tankene dine. 

Om hun bryr seg vil hun prøve å gjøre noe med seg selv og vise at hun bryr seg. Om ikke har du ikke tapt noe, du har vunnet friheten din.

Snakk med noen som noen over her tipset om!

Anonymkode: 6acc6...1da

[Lisa-Mari-80]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vanskelig å få hjelp til henne. Hun er vrang og vanskelig, men ja, enig med deg. Føler jeg kaster bort hele livet mitt på å være barnevakt for et voksent menneske. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

Nå vet jeg jo ikke så mye om henne, men om hun har et reelt behov for hjelp så er jo fastlegen første steg. 

Om behovet er mer av sosial art e.l. så må du prøve å sette grenser. Allier deg med dine søsken om det er mulig. 

Eller om du klarer så sier du rett til henne at det blir for mye for deg og så trekker du deg ut. F.eks si at den neste uken er du opptatt, men du kommer på besøk til helgen. Ingen er pliktig å varte opp vanskelige foreldre. Har hun et faktisk behov vil det kanskje gjøre henne litt mykere ift å søke hjelp. 

 

[AnonymBruker]

Tradegy skrev (17 minutter siden):

Jeg tror ikke du skal finne ut om moren din har en narsissistisk pf. Det holder at du ser hva denne relasjonen gjør med deg. Sorgen og depresjonen kan ha forsterket oppførselen, men dette startet lenge før hun ble enke. Hun kan ha det fryktelig vondt uten at det betyr at du skal være tilgjengelig flere ganger om dagen eller fungere som søppelbøtte for alt hun strever med. Fire søsken. At du bor nærmest gjør deg ikke til hovedansvarlig.

Ta ønsket om å flytte langt vekk på alvor. Ikke nødvendigvis fordi du faktisk må flytte, men fordi det forteller hvor sterkt du trenger avstand og grenser. Vær tettere på ballen ovenfor søsknene dine og forklar at livet ditt holder på å rakne.

En utbrenthet spør ikke om det passer. Så første pri må være at du ikke går under. 

Vær mindre tilgjengelig. La henne få være misfornøyd. Du har gått på eggeskall siden barndommen, så en start er å  begynne å gå normalt.

Du vet, "galskap er å gjøre som man alltid har gjort og forvente et annet resultat". 

Start med å bestemme deg for at du også er viktig. Ta tak i livet ditt og prioriter egne behov. 

Tusen takk for kloke ord 🥰 Slitsomt å være pårørende.

Anonymkode: 89fe6...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Må bare få dette ut, da jeg ikke har så mange å snakke med. 

Det gjelder min mor. Jeg er nå en blitt en voksen dame på 38 år, har også 3 eldre søsken. Min mor ble enke for 1 års tid siden.

Helt siden jeg var liten har hun vært et humørsykt menneske, og man har på en måte aldri visst helt hvor man har hatt henne. Tror egentlig den oppførselen hennes, har gjort at jeg har fått så sjukt dårlig selvtillit, hun kan være svært nedlatende i mot meg, og jeg har nok hele livet gått litt på eggeskall rundt henne. Dette er noe jeg har tatt med meg til andre relasjoner i livet også. Sliter selv med å slippe mennesker inn på meg. 

Siden min far døde, som var verdens fineste menneske, så har moren min sin oppførsel blitt 10 ganger verre. Hun er blitt dypt deprimert og dette går igjen utover meg. Jeg er blitt den personen som må stille opp hele tiden, dvs flere ganger om dagen. Bor ikke så langt unna.

Får aldri noe takk, hun gir meg heller dårlig samvittighet, og har en merkelig oppførsel. 

Jeg vet at hun er veldig psykisk syk og burde hatt hjelp, men det er vanskelig å få hjelp av helsevesenet i dag.

Er det flere som har hatt det som meg? Jeg begynner å bli sprø av dette, og har lyst til å flytte langt vekk. 

Noen ganger så lurer jeg rett og slett på om hun har en form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Hun er svært egoistisk, og er kun opptatt av å snakke om seg selv om sine problemer. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

Hvilke grenser har du satt for deg selv når det gjelder kontakten med henne? Du kan ikke rykke ut flere ganger om dagen. Du må sette tydelige, klare grenser og følge de selv. En grense er ikke noe du er avhengig av hva hun gjør for å holde. Du kan si at du ikke tar tlf etter kl 19 for eksempel. (Da er det viktig at du ikke tar tlf om hun ringer etter klokkeslettet du har sagt,) Eller si at du maks kan komme 3 ganger i uken, og da komme kun 3 ganger i uken. 

Anonymkode: 5a432...308

[AnonymBruker]

Min mor er lik og jeg har gått i behandling for det. Jeg må drite i at hun er syk og tenke at det ikke er mitt problem. Hun drar meg ned i møkka og det ødelegger for meg, mannen og barna våre. Hun fikk 30 år av livet mitt, mer får hun ikke.

Anonymkode: 997f6...335

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Hvilke grenser har du satt for deg selv når det gjelder kontakten med henne? Du kan ikke rykke ut flere ganger om dagen. Du må sette tydelige, klare grenser og følge de selv. En grense er ikke noe du er avhengig av hva hun gjør for å holde. Du kan si at du ikke tar tlf etter kl 19 for eksempel. (Da er det viktig at du ikke tar tlf om hun ringer etter klokkeslettet du har sagt,) Eller si at du maks kan komme 3 ganger i uken, og da komme kun 3 ganger i uken. 

Anonymkode: 5a432...308

Er dessverre dårlig til å sette grenser, både for henne og generelt i livet 😔 vet jeg burde bli flinkere, og at det er eneste mulig løsning. 

Anonymkode: 89fe6...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Min mor er lik og jeg har gått i behandling for det. Jeg må drite i at hun er syk og tenke at det ikke er mitt problem. Hun drar meg ned i møkka og det ødelegger for meg, mannen og barna våre. Hun fikk 30 år av livet mitt, mer får hun ikke.

Anonymkode: 997f6...335

Trist å lese, vurderer selv å starte i terapi, kanskje det kan være til hjelp. Blir tappet for energi og livsgnist selv.

Anonymkode: 89fe6...9fc