Fortvilt over mann, men han trenger hjelp

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært gift i 5 år, vært sammen i 15.
Vi har hatt mange opp og nedturer i forholdet, hvor vi noen ganger har vurdert å gå i fra hverandre. Vi har snakket sammen og kommet til enigheter, også har det funket en stund, men så har ting glidd ut. Å det skjer hver gang det er noe. 

Det er ikke snakk om noe utroskap eller sånne ting, vi har vært lojale på den måten, men jeg har tatt han i å lyve mange ganger, og han har forklart det med at han vil "skåne" meg, eller ikke gjøre meg sinna. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse liksom. 
Det han ikke forstår er at det skader tilliten min til han ekstremt mye, så jeg tviler derfor ofte på han pga alle løgnene. 

Anyway. 

Vi har 2 barn sammen i barnehage og skolealder. Å det er meg som holder styr på alt. Jeg organiserer alt, jeg er den som har kontroll på alt fra klær til avtaler, hva vi har i kjøleskapet, middager osv. 
Jeg prøver å lempe noe av ansvaret på han, og han tar ansvar i et par dager, også glir det ut. Plutselig har ikke ungen verken støvler eller ekstra skift i bhg. 
Det er jeg som holder huset reint, passer på at vi har nok toalettpapir og andre nødvendigheter. Han tar absolutt ikke ansvar for noe som helst. 

Etter vi fikk yngstemann så traff han veggen. Nesten hver eneste dag han skulle på jobb så måtte jeg dra han ut av senga. Han kunne fint bruke 2 timer på å komme seg opp av senga, og noen ganger så lot jeg han bare ligge der, for jeg orker ikke å bruke all energien min på å vekke han om morran. Jeg måtte stelle begge ungene og sørge for at de fikk frokost, og at alt var pakka og klart til de kunne reise i barnehagen. I tillegg så starta jeg selv på jobb 07.30, så jeg fikk ekstremt dårlig tid og stresset meg i hjel. 
Mannen kunne fint ligge til kl 09-11, og våknet ikke av at sjefen ringte eller noe som helst. 
Han og sjefen ble etterhvert enig om at han skulle sykemelde seg 50%, og komme på jobb kl 12, og jobbe til 15.30. 
Det funket en periode, men etterhvert fikk han enda mer fravær, han kunne plutselig sove enda lengre. På grunn av at han starta seinere, så var det akkurat som at han fikk en unnskyldning til å sitte lengre oppe om natta. Kan fint sitte oppe til 03 å game, eller se på youtube. 

Han skylder på at han ikke får sove om natta, men han sovner jo hver eneste gang han legger en av barna. Å han sovner når han kommer hjem fra jobb. Å han tok melatonin en periode, men når han tar den kl 02, så biter han seg bare i ræva. 

Vi har mistenkt lenge at han har ADHD, men også PTSD etter store traumer fra barndommen. At det er grunnen for at han har blitt som han har blitt.... så jeg kampa for han i nesten 2 år for å få han inn på DPS, som endelig gikk til slutt. Han er i utredning nå, men han er så flink til å "glatte" over utfordringene sine. Jeg mistenker at han ikke sier ting som det er. For han er fast bestemt på at han har ADHD, mens jeg mener det er mer her han bør få behandling for. 

Han har en sinneproblematikk som fulgte han igjennom hele barne/ungdomskolen, men det ble bedre når han begynte på VGS. Etter vi fikk barn så har det kommet noe tilbake. Jeg føler jeg går på miner rundt han. Kan ikke si noe uten at han føler det som mas, eller at han blir glefsete tilbake. 

Rett før sommern en gang ble han langtidssykemeldt, og har fått beskjed av fastlegen at han skal være det frem til minst nyttår mens han er i behandling. 

Han valgte likevel for 2 uker siden å prøve seg på jobb igjen etter mas fra sjefen fordi de trenger hjelp, og han er ettergivende og søker etter mestringsfølelse. 
Å de 2 ukene så har han vært en dritt hjemme. 

Han tåler ikke at jeg har krav, han lar ting bare styre å gå. Jeg må mase han opp av senga hele formiddagen. Jeg har måttet stelle begge barna og smøre niste, og kle de klare til skole og bhg. 
Han kommer sluntrende ned 5 minutter før jeg skal gå og har sluppet absolutt alt ansvaret, det eneste han må gjøre er å levere til skolen. Hadde SFO åpnet tidligere så kunne jeg levert, men jeg må også levere i bhg, og jeg starter på jobb selv 07.30. 

Jeg har ikke fått sovet ut en eneste dag denne uka, og jeg har jobbhelg i tillegg med overgang i morra. Er så ufattelig sliten. 
Får jo ikke puste noe selv.
I går når jeg skulle vekke han, så hadde jeg fri og bedre tid. Likevel så måtte jeg gå opp og ned den trappa i 2 timer for å få han til å stå opp, mens jeg stelte i stand ungene og passet på at de fikk i seg mat hjemme, og til skolen. 
Siste gangen jeg gikk opp så gikk jeg i sinne med en kleskurv på badet, laga nok litt mye lyd. 
Så åpner jeg døra på soverommet og ser han står å kler seg. Jeg spør han om hvorfor han bruker så forbanna lang tid på å stå opp, jeg stresser meg ihjel for å få ungen klar til skolen. Da sier han "Jeg har stått opp nå, har jeg ikke?! 
Så sier jeg at det ikke hjelper, han burde stått opp tidligere å bistått han og. Så ber han meg pelle meg ned i stua igjen og ble forbanna. 
Jeg kikker skuffa på han og bare går ned. 
I tillegg til jeg sliter med egen mental helse. Har heldigvis etter 3 år kommet inn på DPS selv, men det har vært et helvete å få til. 
 

Sexlivet vårt eksisterer ikke lenger, men det er fordi jeg absolutt ikke har lyst. Jeg har ikke lyst å ha sex med en som oppfører seg som en 14 åring. Føler jeg har 3 barn. 
Det er ingenting med han som "tenner" meg lengre, og følelsene er på en måte ikke der lenger. Men samtidig så vet jeg at han veldig sårt trenger hjelp med sine ting, og det er vel både det, og av økonomiske grunner for at jeg blir i forholdet. 
I tillegg så har vi et barn med spesielle behov som ikke takler forandringer og store overganger, så jeg tenker en del på han også i dette her. 

Jeg vet også at hvis vi hadde skilt lag, så er det jeg som hadde fått hovedansvaret for barna, mest sannsynligvis.. fordi han ikke evner å ta hand om de aleine. Det har han egentlig ikke gjort. Han steller, lager mat, skifter på de og legger de fordi han må, men han hadde ikke klart å ha det overordnede ansvaret. 

Så ja, jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. Jeg er jo glad i mannen, men jeg blir ekstremt sliten av å ha det sånn.

 

 

Anonymkode: 5efd9...e80

[AnonymBruker]

Jeg var klar for skilsmisse før jeg var halvveis igjennom innlegget. 

Anonymkode: e00ff...44c

[AnonymBruker]

Føler med deg, jeg står i nesten samme situasjon, bortsett fra at mannen ikke mener det er noe feil med han og han kommer seg på jobb, dog ofte for seint. Oppfører seg som en 14 åring, tar null ansvar og strever med å regulere seg/ konsentrere seg osv. Jeg tenker at det beste for oss begge hadde vært å flytte fra de, men du har min fulle forståelse for at det ikke er så lett som mange skal ha det til. ❤️

Anonymkode: 0b4a3...643

[AnonymBruker]

Du skriver at mannen din trenger hjelp, men kjære deg - du drukner jo helt. Mannen din får hjelp, men motarbeider hjelperne sine, han er ikke ærlig med behandlere og han legger ansvaret på deg for å få hverdagen til å gå rundt. En voksen mann som seriøst ikke evner å stå opp av senga på egenhånd..?! Han vet at du alltid er der å tar børen for han. 

Kanskje du skal ta på deg oksygenmasken selv og la han ta ansvaret for seg selv. Slik du kan få puste og få roen til å styre familien alene, slik du allerede gjør. Du trenger hjelp Ts og da uten mannen som drar deg ned. Kvitt deg med dødvekten. 

Anonymkode: de9a2...6da

[Blåttvann]

Jeg har bare hørt om damer som får det enklere når de går fra slike menn som du har. Den mentale biten, hvor man blir utnyttet (fordi man fikser ting), går på nåler, blir tatt for gitt osv knuser deg i lengden.

Har man ansvaret alene så har man det liksom, det mentale forventer ikke hvile av at partner tar sin del. Det mentale blir ikke såret av at man blir tatt for gitt, det mentale blir ikke sultet av å stadig føle at man ikke får kjærlighet. Osv.

Har bare hørt om damer som angrer på at de ikke gikk tidligere. Du kan ikke redde han. Men ofte føler damer at det er deres ansvar å redde partner når ting sklir ut. Problemet er bare at slike menn tar med dama i dragsuget uten å blunke og dere vil begge ende opp sykmeldte og utslitte. Det beste for barna er å ha én fungerende forelder og det tviler jeg på at de vil ha dersom du kjører deg selv helt i grøfta. Innlegget ditt tyder på at du har 3 av 4 hjul i grøfta allerede.

Du har virkelig prøvd å redde denne mannen men nå må du redde deg selv før det er for sent for deg også.

[Hxndyman]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

ja, jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. Jeg er jo glad i mannen, men jeg blir ekstremt sliten av å ha det sånn.

Jo du vet godt hva du skal gjøre. Harde tider krever harde løsninger. Du kan ikke fortsette i full fart mot stupet når du har unger som er avhengi av deg. Kontakt advokat.

Endret 26. september av Hxndyman

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese! Det er ikke bra for hverken deg eller barna. Dere burde separere dere. Kanskje det får opp et lys for ham da. Hvis ikke, så vil du få det lettere og barna slipper å lære dysfunksjonell atferd av sin far. 

Anonymkode: d75ef...553

[skeiv-ostepop]

Dersom man ikke håndterer traumene sine så vil de påvirke en negativt (og ofte usynlig) resten av livet. Det er ikke sikkert man blir "frisk" (hva er frisk?) men man får et forhold til det og ofte lærer seg å mestre det. Men man må gjøre noe. Å ikke gjøre noe er ikke forenelig med et forhold (eller foreldrerolle) mener jeg.

Jeg hadde tvunget meg med på timer med fastlegen og timer med DPS. Ikke fordi han ikke er voksen men fordi når det kun er han så mangler det ditt perspektiv. Og det kan ofte være veldig nyttig å få frem ettersom pasienter selv ofte dekker over symptomene eller allerede har bestemt seg.

Du kan være sikker på at når behandler spør "hvordan er det hjemme for tiden da?" så er det bare 1% som kommer frem, de store tingene utelates og det meste av ansvaret for det som er galt legges på deg. Er du med kan du i det minste høre hva han sier, og kanskje komme med din side for å "krydre historien litt".

Samtidig er det viktig å skille mellom "glad i" og "orker å leve med". For meg kan jeg være glad i en person uten at jeg vil leve livet mitt med vedkommende. Og det må være lov?

 

[AnonymBruker]

Hva om det ikke handler om psykiske vansker eller adhd, men at han er egoistisk?  Og ikke ønsker å endre det?

Du har blitt vant til en helt vanvittig tilværelse. Bare tanken på å måtte vekke mannen for at han skal rekke jobb...galskap 

Anonymkode: 74bda...f71

[AnonymBruker]

Ja, du må ta vare på deg selv nå. Det ser for meg ut som at du er på vei mot veggen. Hvis du går ned for telling, så har barna deres ingen, så det handler ikke om at du skal være "egoistisk", men at du må planlegge for det lange løp. Da må du sette deg selv først.

jeg ser egentlig ikke hvordan du skal greie å fortsette i dette forholdet og fortsatt ha god helse på sikt. Forstår problemstillingene med det økonomiske og at det blir en tøff omveltning for det barnet med diagnose (egentlig for begge). Men det er en overgangsperiode, så vil det bli helt bra igjen. Kanskje også en god del bedre, når det blir mer ro og du ikke har ansvaret for mannen hengende over deg.

Kanskje jeg ville brukt litt tid på å være med til psykologen/legen som en foreslår ovenfor her. Men jeg har egentlig lite tro på at psyk behandling skal gjøre han til en bedre far og partner... For per nå virker det ikke som at han har noe ønske om å bli det.

Anonymkode: a799d...3ca

[AnonymBruker]

Han er ikke en far eller samboer. Han er en psykiatrisk pasient. 

Anonymkode: 4a660...a3e

[AnonymBruker]

Ungene dine får det bedre uten alt dette stresset på det. Uten tvil. Så start prosessen med å gå fra denne mannen idag. Hvis han ikke klarer å stå opp til jobb en gang så får han seg vel heller ikke opp til timer på fvk osv, så omsorgen for disse barna har du i din hule hånd hvis du er bekymret for den biten. 

Gjør det ts!! 

Anonymkode: d7b85...c76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ungene dine får det bedre uten alt dette stresset på det. Uten tvil. Så start prosessen med å gå fra denne mannen idag. Hvis han ikke klarer å stå opp til jobb en gang så får han seg vel heller ikke opp til timer på fvk osv, så omsorgen for disse barna har du i din hule hånd hvis du er bekymret for den biten. 

Gjør det ts!! 

Anonymkode: d7b85...c76

Stresset på deg skulle det stå

Anonymkode: d7b85...c76

[AnonymBruker]

Han må faktisk fikse seg selv. Du kan ikke gjøre mer for han. 

Kom deg ut før du drukner selv. Ta med deg ungene, han vil ikke ha de en gang. Du vil faktisk ha det uendelig mye bedre uten han i hus. Alle barn er lettere å ta seg av enn han der. 

Anonymkode: 40ea8...71b

[Gjest Nordlending90]

Det beste for barna er at du går fra far. Du kommer til å bli syk hvis du blir værende, og han kommer ikke til å ta seg sammen for barna da og de ender opp med to ødelagte foreldre. 

Du skal også sette ett eksempel for barna at det ikke er greit å bli utnyttet.

Din mann er voksen og er ansvarlig for å fiske seg selv, det er ikke din oppgave.

[AnonymBruker]

Hvis du fortsetter å ofre deg selv på denne måten risikerer du å gå på en smell selv. For barnas skyld må du gå fra denne mannen. Ellers går du under. Du kan ikke redde han og du kan ikke endre han. 
 

Du kan fint fortsette å være glad i ham selv om dere er skilt. Jeg er selv skilt og er fortsatt glad i eksmannen min, men ikke som en kjæreste. 
 

Der er MYE lettere å ta hovedansvaret for barna når man ikke har en udugelig partner å drasse på. Det har jeg selv opplevd. Aldri hatt det så fint med meg selv og barna som etter at jeg ble skilt. 
 

Du vet nok allerede hvilken vei dette går, og derfor skriver du dette innlegget. Bare pass på at du ikke utsetter det for lenge. Da mister du deg selv og det blir tyngre å bygge seg opp igjen. 
 

Klem ❤️

Anonymkode: 46525...a68

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg var klar for skilsmisse før jeg var halvveis igjennom innlegget. 

Anonymkode: e00ff...44c

Jepp.

Du kan jo kreve å få være med på en time på DPS, beskrive hva som faktisk skjer og at du vurderer skilsmisse som følge av alt - men mest at han tilogmed nå glatter over og ikke skjønner alvoret.

[AnonymBruker]

Å ha barna alene er faktisk noe helt annet enn at det er en der hjemme som du forventer hjelp av. Følelsen er annerledes, er du alene så er du alene, det er verrre å ha en der du kunne fått hjelp av. 

Skill deg, denne mannen blir ikke bedre. 

Anonymkode: cc8b5...58a

[våren14]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og mannen har vært gift i 5 år, vært sammen i 15.
Vi har hatt mange opp og nedturer i forholdet, hvor vi noen ganger har vurdert å gå i fra hverandre. Vi har snakket sammen og kommet til enigheter, også har det funket en stund, men så har ting glidd ut. Å det skjer hver gang det er noe. 

Det er ikke snakk om noe utroskap eller sånne ting, vi har vært lojale på den måten, men jeg har tatt han i å lyve mange ganger, og han har forklart det med at han vil "skåne" meg, eller ikke gjøre meg sinna. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse liksom. 
Det han ikke forstår er at det skader tilliten min til han ekstremt mye, så jeg tviler derfor ofte på han pga alle løgnene. 

Anyway. 

Vi har 2 barn sammen i barnehage og skolealder. Å det er meg som holder styr på alt. Jeg organiserer alt, jeg er den som har kontroll på alt fra klær til avtaler, hva vi har i kjøleskapet, middager osv. 
Jeg prøver å lempe noe av ansvaret på han, og han tar ansvar i et par dager, også glir det ut. Plutselig har ikke ungen verken støvler eller ekstra skift i bhg. 
Det er jeg som holder huset reint, passer på at vi har nok toalettpapir og andre nødvendigheter. Han tar absolutt ikke ansvar for noe som helst. 

Etter vi fikk yngstemann så traff han veggen. Nesten hver eneste dag han skulle på jobb så måtte jeg dra han ut av senga. Han kunne fint bruke 2 timer på å komme seg opp av senga, og noen ganger så lot jeg han bare ligge der, for jeg orker ikke å bruke all energien min på å vekke han om morran. Jeg måtte stelle begge ungene og sørge for at de fikk frokost, og at alt var pakka og klart til de kunne reise i barnehagen. I tillegg så starta jeg selv på jobb 07.30, så jeg fikk ekstremt dårlig tid og stresset meg i hjel. 
Mannen kunne fint ligge til kl 09-11, og våknet ikke av at sjefen ringte eller noe som helst. 
Han og sjefen ble etterhvert enig om at han skulle sykemelde seg 50%, og komme på jobb kl 12, og jobbe til 15.30. 
Det funket en periode, men etterhvert fikk han enda mer fravær, han kunne plutselig sove enda lengre. På grunn av at han starta seinere, så var det akkurat som at han fikk en unnskyldning til å sitte lengre oppe om natta. Kan fint sitte oppe til 03 å game, eller se på youtube. 

Han skylder på at han ikke får sove om natta, men han sovner jo hver eneste gang han legger en av barna. Å han sovner når han kommer hjem fra jobb. Å han tok melatonin en periode, men når han tar den kl 02, så biter han seg bare i ræva. 

Vi har mistenkt lenge at han har ADHD, men også PTSD etter store traumer fra barndommen. At det er grunnen for at han har blitt som han har blitt.... så jeg kampa for han i nesten 2 år for å få han inn på DPS, som endelig gikk til slutt. Han er i utredning nå, men han er så flink til å "glatte" over utfordringene sine. Jeg mistenker at han ikke sier ting som det er. For han er fast bestemt på at han har ADHD, mens jeg mener det er mer her han bør få behandling for. 

Han har en sinneproblematikk som fulgte han igjennom hele barne/ungdomskolen, men det ble bedre når han begynte på VGS. Etter vi fikk barn så har det kommet noe tilbake. Jeg føler jeg går på miner rundt han. Kan ikke si noe uten at han føler det som mas, eller at han blir glefsete tilbake. 

Rett før sommern en gang ble han langtidssykemeldt, og har fått beskjed av fastlegen at han skal være det frem til minst nyttår mens han er i behandling. 

Han valgte likevel for 2 uker siden å prøve seg på jobb igjen etter mas fra sjefen fordi de trenger hjelp, og han er ettergivende og søker etter mestringsfølelse. 
Å de 2 ukene så har han vært en dritt hjemme. 

Han tåler ikke at jeg har krav, han lar ting bare styre å gå. Jeg må mase han opp av senga hele formiddagen. Jeg har måttet stelle begge barna og smøre niste, og kle de klare til skole og bhg. 
Han kommer sluntrende ned 5 minutter før jeg skal gå og har sluppet absolutt alt ansvaret, det eneste han må gjøre er å levere til skolen. Hadde SFO åpnet tidligere så kunne jeg levert, men jeg må også levere i bhg, og jeg starter på jobb selv 07.30. 

Jeg har ikke fått sovet ut en eneste dag denne uka, og jeg har jobbhelg i tillegg med overgang i morra. Er så ufattelig sliten. 
Får jo ikke puste noe selv.
I går når jeg skulle vekke han, så hadde jeg fri og bedre tid. Likevel så måtte jeg gå opp og ned den trappa i 2 timer for å få han til å stå opp, mens jeg stelte i stand ungene og passet på at de fikk i seg mat hjemme, og til skolen. 
Siste gangen jeg gikk opp så gikk jeg i sinne med en kleskurv på badet, laga nok litt mye lyd. 
Så åpner jeg døra på soverommet og ser han står å kler seg. Jeg spør han om hvorfor han bruker så forbanna lang tid på å stå opp, jeg stresser meg ihjel for å få ungen klar til skolen. Da sier han "Jeg har stått opp nå, har jeg ikke?! 
Så sier jeg at det ikke hjelper, han burde stått opp tidligere å bistått han og. Så ber han meg pelle meg ned i stua igjen og ble forbanna. 
Jeg kikker skuffa på han og bare går ned. 
I tillegg til jeg sliter med egen mental helse. Har heldigvis etter 3 år kommet inn på DPS selv, men det har vært et helvete å få til. 
 

Sexlivet vårt eksisterer ikke lenger, men det er fordi jeg absolutt ikke har lyst. Jeg har ikke lyst å ha sex med en som oppfører seg som en 14 åring. Føler jeg har 3 barn. 
Det er ingenting med han som "tenner" meg lengre, og følelsene er på en måte ikke der lenger. Men samtidig så vet jeg at han veldig sårt trenger hjelp med sine ting, og det er vel både det, og av økonomiske grunner for at jeg blir i forholdet. 
I tillegg så har vi et barn med spesielle behov som ikke takler forandringer og store overganger, så jeg tenker en del på han også i dette her. 

Jeg vet også at hvis vi hadde skilt lag, så er det jeg som hadde fått hovedansvaret for barna, mest sannsynligvis.. fordi han ikke evner å ta hand om de aleine. Det har han egentlig ikke gjort. Han steller, lager mat, skifter på de og legger de fordi han må, men han hadde ikke klart å ha det overordnede ansvaret. 

Så ja, jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. Jeg er jo glad i mannen, men jeg blir ekstremt sliten av å ha det sånn.

 

 

Anonymkode: 5efd9...e80

Du får der mye bedre alene.to barn er mye enklere alene uten den tredje barnet som skulle vært en voksen. Du kommer til å føle en enorm lettelse.

Samtidig så skal han u behandling? Og går i behandling? Det er stor grunn til å tro han ikke er frist på en eller annen måte. Så hadde min mann gått i behandling hadde jeg nok holdt ut litt for å se om det kan ha en effekt. Men hadde han droppet anbefalt behandling osv hadde jeg gått. For sånn kan man ikke leve rett og slett. Barna har absolutt ikke godt av stemningen hjemme hos dere uansett.

Dere burde gå til parterapi samtidig som hans egen behandling. Noen ganger kan vi være en del av problemet uten å vite det selv. Å behandle han som et barn og vise den åpenbare skuffelsen over hans mangler kan ha vært spikern i kista for hans motivasjon også. Selv om det er naturlig at det blir slik så kan det virkelig bryte ned menn som har det vanskelig fra før. Om de fra før føler at de ikke mestrer livet, for så å føle seg helt uønsket og håpløse på hjemmebane… dere burde vært i terapi for lenge siden. Får du vite noe om hans tanker? Er du en trygg samtalepartner han kan åpne seg for og være ærlig med? Han har det heller absolutt ikke bra. Det er ikke bare du.

Endret 26. september av våren14
Publusert for tidlig ved feil

[AnonymBruker]

våren14 skrev (9 minutter siden):

Du får der mye bedre alene.to barn er mye enklere alene uten den tredje barnet som skulle vært en voksen. Du kommer til å føle en enorm lettelse.

Samtidig så skal han u behandling? Og går i behandling? Det er stor grunn til å tro han ikke er frist på en eller annen måte. Så hadde min mann gått i behandling hadde jeg nok holdt ut litt for å se om det kan ha en effekt. Men hadde han droppet anbefalt behandling osv hadde jeg gått. For sånn kan man ikke leve rett og slett. Barna har absolutt ikke godt av stemningen hjemme hos dere uansett.

Dere burde gå til parterapi samtidig som hans egen behandling. Noen ganger kan vi være en del av problemet uten å vite det selv. Å behandle han som et barn og vise den åpenbare skuffelsen over hans mangler kan ha vært spikern i kista for hans motivasjon også. Selv om det er naturlig at det blir slik så kan det virkelig bryte ned menn som har det vanskelig fra før. Om de fra før føler at de ikke mestrer livet, for så å føle seg helt uønsket og håpløse på hjemmebane… dere burde vært i terapi for lenge siden. Får du vite noe om hans tanker? Er du en trygg samtalepartner han kan åpne seg for og være ærlig med? Han har det heller absolutt ikke bra. Det er ikke bare du.

Det er jo nettopp derfor jeg holder ut. Fordi vi har snakket sammen mange ganger tidligere, å jeg vet hva slags utfordringer han sitter med. 
Han sier selv at han ikke føler seg påvirket av alle traumene han har opplevd som barn, men jeg kan se på han at han gjør det. Han setter på en maske, til og med ovenfor meg. De eneste gangene han virkelig åpner seg opp for meg er når han kommer hjem i fra fylla. Da begynner han å snakke om alt som er vanskelig. Å det er de eneste gangene han faktisk griner. Ellers så er han som en murstein som skal være hard til en hver tid. Han ble slått når han var liten når han viste såre følelser, og den angsten sitter i han enda. 

Jeg prøver å ikke behandle han som et barn. Vi har jo "voksne" diskusjoner ang ungene, og utfordringene til vår eldste, og jeg føler vi får snakket ordentlig sammen der og da. 
Men han kan komme i ettertid å si at han ikke visste dette, altså ting vi har snakket om. Han har altså ikke fått med seg halvparten av samtalen vi har hatt. Å det har han vist i mange andre tilfeller. Å det er det som er slitsomt. Jeg føler jeg må gjenta meg mange ganger i tillegg. 

Ofte når vi snakker sammen (Å han er edru), om forholdet vårt og våre utfordringer så åpner han nesten ikke kjeften. Han sier bare at han ønsker det samme som meg. Bedre samarbeid, mer tid med hverandre, og jevn fordeling. Han sier ikke sine egne meninger, selv om jeg ber han konkret om å gjøre det. Han sier bare hva enn han trenger for å blidgjøre meg. Å jeg prøver å få han til å forstå at jeg ikke kan endre meg hvis han ikke sier noe. 

TS

Anonymkode: 5efd9...e80