Hvordan vet man om man er utbrent?

[AnonymBruker]

Jeg har hanglet gjennom mesteparten av dette året og også tidligere år med diverse luftveisinfeksjoner som kommer og går. Et annet tilbakevendende problem som startet i mai er en vedvarende høy dagpuls som tidvis blir ganske høy. I det siste har symptomene forverret seg. Jeg frykter at jeg kan ha fått angst i tillegg - noe jeg ikke har hatt på 20 år. Ser ingen grunn til at jeg skulle ha angst nå.

Stressnivået på jobb i dag er ikke spesielt høyt, men det har vært det tidligere og jeg har jobbet svært mye tidligere år. Kanskje litt mye som skjer på privaten. Status per nå er at jeg sliter med å komme meg gjennom arbeidsdagene og har avspasert en del på egen regning. Kjenner meg bare litt tom og har ellers andre fysiske plager (puls med mer) som tynger meg.

Ikke sikkert det er utbrenthet, men noe er det i kroppen. Vurderer be om sykmelding en uke og se om det kan hjelpe.

Det er godt mulig dette ikke er utbrenthet, men når man ikke finner svar og føler seg syk må man snu de steinene man kan. Stressnivået mitt har i hvert fall tidvis vært veldig høyt. Kanskje jeg bare ikke har landet enda...

Anonymkode: 3ae0e...98b

[AnonymBruker]

Kroppen sier i fra ❤️ hvis du klarer å ta gode grep nå, så kanskje du slipper at det utvikler seg til en full-blown utbrenthet som det vil ta år å komme seg fra. Hvilke grep vet du best selv, jeg ville startet med en tur til fastlegen ❤️

Anonymkode: 9cc6e...23f

[AnonymBruker]

Du kan være på vei til utbrenthet, det starter gjerne med lite energi, deprimert og angst, og evt full kræsj til slutt, der kroppen er fullstendig tom og du ikke klarer å reise deg opp fra sengen. Lurt å prøve å ta grep nå. 

Anonymkode: 53a20...ba3

[AnonymBruker]

Min oppfatning er at folk kan være utbrente uten å merke det før de til slutt kollapser eller får autoimmune sykdommer og smerteproblematikk. Man kan virkelig holde det gående i mange år, og det er ingen garanti for at du har en kropp som sier stopp tidsnok. Tidsnok er bare nødbremsen etter folk har gått på tomgang i årevis med langvarig stress, i en kropp de overstyrer. Jeg var utbrent, men la ikke merke til det før jeg sluttet i jobben. Da lå jeg i sengen i månedsvis uten å røre meg.

De jeg kjenner som har blitt utbrent er de mest pliktoppfyllende, ansvarsfulle og engasjerte, de som er mest effektive, dårligst på å hvile, dårligst til å sette grenser og dårligst til å ta vare på seg selv og dårligst til å identifisere signaler fra sin egen kropp. De har nesten alltid vært igjennom en periode med ekstremt høyt driv før de blir utbrente. Når stresset blir høyere, jobber de bare hardere. Hvis du er i ferd med å bli utbrent eller er en typisk person som kan bli det, så vil ikke en ukes sykmelding hjelpe deg, bare toppen utsette problemet. Du må omstrukturere energien din fordi det ikke er bærekraftig. Det er dessverre fullt mulig å gå på tomgang leeeeenge. Det er som oftest det de har gjort. Det eneste som holder dem oppe er pliktfølelsen.

Anonymkode: c112d...a7d

[AnonymBruker]

For meg var det lydsensitivitet, hodepine, stive og høye skuldre, økende utmattelse, følelsen av «tomt batteri», ingen glede, var utålmodig og gretten, som var varselsignaler. 
Når jeg kollapset ble jeg liggende noen måneder. Tok over ett år å bli frisk. 
Måtte lære mye ifht stressmestring. Gikk privat. Det offentlige er elendig på utbrenthet. 

Anonymkode: b0e3b...c14

[AnonymBruker]

Tror jeg har blitt utbrent nå etter høy arbeidsbelastning (120% til mer over en lang periode) og tatt fulltid master. Når masteren var levert var det som at jeg kollapset. Jeg merker at jeg har ingen energi, sover midt på dagen, er følelsesmessig avstumpet og ikke klarer å glede meg over noe. 

Anonymkode: 7f219...0af

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke at jeg var utbrent før jeg ble frisk og kunne reflektere tilbake. Var mer opptatt av kroppen her og nå og komme meg på beina igjen med profesjonell støtte. Ble aldri sagt at jeg var utbrent, men når jeg ser tilbake var jeg helt tydelig utbrent. 

Anonymkode: f14bc...746

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! Kjenner meg igjen i mye her.

Jeg var utbrent tidlig i tyveårene på grunn av alt for lite søvn, dårlig kosthold, for mye trening og generelt et forsøk på overprestasjon på alle områder av livet. Kulminerte i et tungt angstanfall en kveld. Forsøkte meg på noen treningsøkter etter dette, men fikk igjen tunge angstanfall, så jeg innså at jeg bare måtte droppe all trening for en periode. Jeg brukte nok inntil 3 år før jeg anså meg selv som helt frisk. Var ikke sykmeldt. Med den jobben jeg hadde da følte jeg at det hjalp å jobbe, selv om jeg hadde angst og depresjon når jeg jobbet. Men det var bedre å være på jobb enn å kun være hjemme. Dette var dog en fysisk jobb.

Det min første utbrenthet lærte meg var at kroppen har en grense. Før man har gått seg på en smell tror man gjerne at man har ubegrenset med kapasitet. Jeg har balansert på en knivsegg flere ganger siden, men føler jeg alltid har vært flink til å legge inn pauser ved behov. Mye søvn i helger. Og så videre.

Jeg er mer usikker om jeg er utbrent nå. Arbeidsbelastningen skulle ikke tilsi det, så sant jeg ikke har fått noe etterslep fra tidligere år hvor stresset har vært mye høyere. Samtidig er jeg eldre og tåler kanskje mindre. Symptomene med høy dagpuls og tendenser til angst er det som gjør meg var på om det er noe på gang. Jeg har synes arbeidsdagen har vært tung å komme seg gjennom i det siste. Mulig helt fri fra jobb en uke eller to kan være lurt om fastlegen min er enig.

Anonymkode: 3ae0e...98b

[AnonymBruker]

Situasjonen min nå er at jeg ikke vet om jeg er utbrent eller om det er andre fysiske plager som har oppstått som gjør jobben vanskelig. Hønen eller egget. I alle tilfeller har jeg blitt sykmeldt for en uke av min fastlege.

Jeg hadde en periode i 2022 hvor jeg jobbet helt utrolig mye. Da husker jeg at jeg en lørdag var ute og spiste med samboeren min og kjente meg veldig nedfor og nesten på gråten. Da var jeg helt på felgen, men jeg jobbet meg faktisk gjennom det og det gikk fint.

Symptomene nå er annerledes. Mer type høy puls og uro.

Håper og tror jeg er tilbake igjen etter en uke denne gang.

Anonymkode: 3ae0e...98b

[AnonymBruker]

Begynte på igjen etter en uke (se over), men etter bare en time kjente jeg at kroppen sa helt stopp. Ble helt forknytt og uvel. Ble sykmeldt en uke til. Legevikaren jeg var hos hadde svært liten tro på at det skulle være godt for noe som helst, men OK.

Synes jeg ble bedre i løpet av den andre uken jeg var sykmeldt og kjente meg mer eller mindre klar for å begynne igjen (forrige uke), men uken gikk heller dårlig. Frem til onsdag gikk det greit, selv om jeg følte jeg var litt på halv maskin. Men fikk et sterkt migreneanfall onsdags kveld. 

Forsøkte jobbe på torsdag og fredag, men det ble bare et par ineffektive timer begge dager. Totalt 25 timer av 40 timer. Og helt ærlig var jeg neppe veldig effektiv.

Hele helgen har vært et slit og jeg er nå usikker på morgendagen. Har lyst å prøve å jobbe og kjenner meg fin akkurat nå, men om jeg ser på uken som gikk er jeg usikker på om det er realistisk? Er jeg utbrent?

Hvordan ble dere som var utbrent friske igjen?

Leger jeg snakker med er veldig opptatt av at det er sunt å komme seg tilbake i jobb igjen, men mulig de snakker på generelt nivå i forhold til angst og ellers. Er man utbrent fra selve jobben må kanskje en lenger pause til?

Håper på litt innspill her  

PS: Et kanskje medvirkende problem er at jeg kom rett tilbake til full gass. Ingen spørsmål fra leder om jeg var klar for full rulle fra dag 1. Mer eller mindre noe av det første jeg fikk høre når jeg var tilbake var hvor travelt det kom til å bli fremover og hvor mye jeg hadde på tapeten. Kjente at kroppen ikke reagerte positivt på det.

Anonymkode: 3ae0e...98b

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Kan det være noen hormoner som svekker deg? Tidlig overgangsalderplager kommer jo ofte i 40 årene, og da topper det seg. 

Ikke at det hjelper med å ikke bli utbrent. Jeg ble det i 40 årene, og da hadde det vært full kjør i 20 år. Og så var det private ting, - sykt barn, som drev meg helt over stupet. 

Men jeg vet jo at jeg burde gjort noe..men man har jo regninger, jobb, og det er lite hjelp hos fastlege. Du får en uke sykemelding. Og det du trenger er vel en skikkelig plan, fleksibilitet, redusert stilling, og alr det er så vanskelig å ta tak i, at det nesten føles lettere ut å bare bli utbrent. Men det er jo ikke det. 

Trener du? Greier du å ta tid til påfyll av andre ting? Lever du som du ønsker? Tar du førersetet i ditt liv? Det er en del som må forandres på mange områder. 

Anonymkode: 40754...0e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvor gammel er du? Kan det være noen hormoner som svekker deg? Tidlig overgangsalderplager kommer jo ofte i 40 årene, og da topper det seg. 

40. Mann. Og knapt vært borte fra jobb før nå. Jobbe mye opp gjennom. Både på jobb og privat.

Sitat

Men jeg vet jo at jeg burde gjort noe..men man har jo regninger, jobb, og det er lite hjelp hos fastlege. Du får en uke sykemelding. Og det du trenger er vel en skikkelig plan, fleksibilitet, redusert stilling, og alr det er så vanskelig å ta tak i, at det nesten føles lettere ut å bare bli utbrent. Men det er jo ikke det. 

Tror jeg hadde trengt en mer gradert vei tilbake. Kanskje 50-75 % stilling. Synes egentlig forskjellen bare på 80 og 100 % stilling er enorm.

Sitat

Trener du? Greier du å ta tid til påfyll av andre ting? Lever du som du ønsker? Tar du førersetet i ditt liv? Det er en del som må forandres på mange områder. 

Trener, ja. Men det blir for lite tid i hverdagen til påfyll av andre ting. Blir mye pliktaktiviteter - også på fritiden. Selv om jeg elsker å trene er det jo litt pliktrelatert. Var veldig behagelig når jeg var sykmeldt og faktisk hadde tid til å gjøre hyggelige ting jeg ikke har gjort på lenge. Uten noe press eller stress.

Anonymkode: 3ae0e...98b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2026 den 10.22):

Jeg har hanglet gjennom mesteparten av dette året og også tidligere år med diverse luftveisinfeksjoner som kommer og går. Et annet tilbakevendende problem som startet i mai er en vedvarende høy dagpuls som tidvis blir ganske høy. I det siste har symptomene forverret seg. Jeg frykter at jeg kan ha fått angst i tillegg - noe jeg ikke har hatt på 20 år. Ser ingen grunn til at jeg skulle ha angst nå.

Stressnivået på jobb i dag er ikke spesielt høyt, men det har vært det tidligere og jeg har jobbet svært mye tidligere år. Kanskje litt mye som skjer på privaten. Status per nå er at jeg sliter med å komme meg gjennom arbeidsdagene og har avspasert en del på egen regning. Kjenner meg bare litt tom og har ellers andre fysiske plager (puls med mer) som tynger meg.

Ikke sikkert det er utbrenthet, men noe er det i kroppen. Vurderer be om sykmelding en uke og se om det kan hjelpe.

Det er godt mulig dette ikke er utbrenthet, men når man ikke finner svar og føler seg syk må man snu de steinene man kan. Stressnivået mitt har i hvert fall tidvis vært veldig høyt. Kanskje jeg bare ikke har landet enda...

Anonymkode: 3ae0e...98b

Sover du godt? Matlyst? Livsglede? Konsentrasjon? Overskudd til å være sosial? Dette er spørsmål du må tenke gjennom. Utbrenthet er ikke noe som kommer over natten. Det er ofte når det er roligere perioder en kjenner på hvor sliten man er. Når ma står i kjøret er man i overlevelsesmodus. 
Sjekk om du har mangel på vitaminer og verdier. Om du er overgangsalder kan hormoner også spille inn. 
Start med legen og få tatt noen prøver. 
prøv si nei til det du ikke vil, sett grenser og ta vare på deg selv. Gjør ting som gjør deg glad. 

Anonymkode: 3830f...46f

[AnonymBruker]

Her er jeg utbrent. Er siste mndene jeg har fått hjelp til å innse det selv. 
 

Har hatt ett himla kjør med mye jobb siste 10 årene, balansert hverdagen som 100% alenemor med ett barn som har div diagnoser. Ofte møter med habilitering, ppt, bup og støtte-team i kommunen. I tillegg til det hatt en barnefar som har levd ett liv med rus og horer i flere år, å samtidig måtte trøste sønnen min for at pappaen hans valgte han bort. Alltid vært snill pike, hjelpt alle rundt meg, stilt opp på dugnader mm.. 
 

Sov ikke en eneste hel natt på 10 år, når barnet begynte å sove så klarte ikke jeg å sove. Ballet på seg med mye smerter i kropp, kronisk migrene, nervesmerter, utmattelse, konstant høy hvilepuls, mye angst.. Alikevel tenkte ikke jeg at jeg var utbrent. Ikke en gang når jeg besvimte på jobb av alt som feilte meg tenkte jeg at jeg var utbrent. 
 

Så en dag våknet jeg, jeg følte meg helt handlingslammet. Jeg gråt å gråt, skjønte ikke hvorfor. Det er nå 1 1/2 år siden, å jeg har heller ikke vært i jobb siden da. Ser heller ikke for meg at jeg noen gang klarer det. Har knapt kapasitet lenger til noe som helst. Om jeg har en litt god dag, tar meg en tur i skogen eller på fjellet, så ligger jeg langflat i 2-3 dager etterpå. Om jeg er så heldig at jeg har 2-3 gode dager på rad, kan jeg bli «straffet» med dårlig søvn, en smertefull kropp og ett hode som ikke henger med i 1-2 uker.. 

 

går med psykolog, å har fått vite jeg er utbrent. Har også høye scoringer? På både ptsd, angst og moderat depresjon. 

Anonymkode: 9565f...155