Sjalu svigermor til besvær

[AnonymBruker]

Jeg vet egentlig ikke om sjalu er riktig ord, men jeg begynner å lure på hva dette ellers handler om.

Jeg og mannen min har vært sammen i flere år og har barn sammen. Forholdet til svigermor har aldri vært direkte dårlig, men det er veldig mye småting som over tid har begynt å gå meg på nervene. Hun kan være veldig hyggelig, så det er ikke sånn at hun går rundt og er sur eller direkte ufin hele tiden. Det er mer en undertone jeg synes er vanskelig å forklare.

Hun har blant annet veldig lett for å komme med et lite negativt tillegg hvis noen sier noe hyggelig om meg. Hvis noen sier noe positivt om huset vårt, jobben min eller noe jeg har gjort, kommer det ofte et «ja, men …». Hvis mannen min gir meg et kompliment foran henne, kan hun bli stille, skifte tema eller komme med en spøk som trekker det litt ned. En gang sa mannen min på tull at han hadde vært heldig som fikk meg, og da svarte hun «jaja, forelskelse gjør jo folk blinde». Det ble sagt med et smil, så selvfølgelig kan hun si at det bare var tull. Men det er veldig mye sånt.

Det som plager meg mest er egentlig at hun overkjører meg, spesielt etter at vi fikk barn. Vi kan si hvordan vi ønsker å gjøre ting rundt søvn, mat, besøk osv., og hun begynner ofte å argumentere. Jeg kan si ganske tydelig nei til noe, og så spør hun igjen på en annen måte, prøver likevel eller forklarer hvorfor hun mener vi gjør ting unødvendig vanskelig. Hvis mannen min derimot sier akkurat det samme, blir det som regel godtatt.

Det har også skjedd flere ganger at hun har tatt barnet eller begynt å gjøre noe med barnet selv om jeg har sagt at vi ikke ønsker det akkurat da. Ikke noe dramatisk i seg selv, men jeg synes det er en veldig rar følelse å måtte «forsvare» helt vanlige avgjørelser rundt mitt eget barn. Hvis jeg sier tydelig fra blir hun fort såret, og da kan hun komme med ting som «jeg skjønner at jeg ikke har så mye jeg skulle sagt lenger» eller «en mor blir vel bare overflødig når sønnen får egen familie».

Det er kanskje de kommentarene som har fått meg til å begynne å lure på om det ligger en form for sjalusi eller konkurranse under. Ikke sjalusi på meg som person nødvendigvis, men kanskje på rollen min? At hun synes det er vanskelig at sønnen hennes har sin egen familie nå, og at hun ikke lenger har samme posisjon som før.

Jeg har egentlig ikke noe behov for at hun skal like alt ved meg eller være enig med meg. Jeg forventer heller ikke at besteforeldre skal gjøre alt akkurat som foreldrene til enhver tid. Men jeg synes det må være mulig å respektere et nei uten at det blir en maktkamp, og å høre at noen sier noe positivt om svigerdatteren sin uten å måtte balansere det med et lite stikk.

Mannen min har også lagt merke til dette og har begynt å si fra mer selv, så jeg tror ikke bare det er noe jeg innbiller meg.

Er dette noe andre har opplevd? Og særlig dere som selv har voksne sønner og svigerdøtre. Kan det faktisk være vanskelig å finne sin nye rolle når sønnen får egen familie? Jeg prøver oppriktig å forstå hva som skjer her, for jeg ønsker egentlig bare at vi skal ha et normalt og greit forhold.

 

Anonymkode: 0f5d8...61a

[LillaGorilla<3]

Ikke opplevd det, jeg har heldigvis en fin svigermor som respekterer meg og forstår at mannen min setter kjernefamilien først. Men jeg har opplevd slike personer i andre sammenhenger. 

Cluet med slike er at man rett og slett må la være å diskutere og forsvare. Du må bare informere om hvordan det skal være, og stå på det, uten noe om og men. Ikke gå inn i noen lange samtaler der du forklarer, kutt henne kort av og bare si at slik er det og blir det. Gi klar og kort beskjed om at det er dere som foreldre som bestemmer over deres barn og familie.

Når det gjelder kommentarer om deg, så kan du enten overse det (drit i henne, liksom), eller du kan, hver eneste gang hun sier noe negativt, konfrontere ved å spørre henne enkelt om hva hun mener med det og hvorfor hun sier det. Ikke vis noe følelser så hun kjenner at hun har overtaket, men bare spør henne kaldt hva som gjør at hun mener det er greit å snakke slik til deg. 

Og snakk med mannen din om hvordan dette er for deg, så han kan være på ditt lag her. Dere må konsekvent vise en felles front. 

[AnonymBruker]

Du virker veldig oppegående og reflektert, ts, så jeg tenker at du nok har forstått sammenhengene her riktig. LillaGorilla sitt svar var spot on, her tror jeg det er viktig å fokusere på egne grenser satt for eget velbehag. Hun velger selv hvordan hun vil være, det er ikke ditt eller deres ansvar at hun skal få det bedre med seg selv.

Anonymkode: 97ae6...436

[AnonymBruker]

Det er nesten som å lese om meg selv. De litt sårende "fleipene" som sies med et smil eller en latter og lett kan bortforklares med spøk, å føle at man må "forsvare" helt alminnelige avgjørelser, og samvittighetskvaler i form av at svigermor føler seg overflødig og unyttig så fort hun ikke får ha full kontroll og tilgang. Som du sa, den undertonen som er så vanskelig å forklare.

 

Hos oss ble det verre med årene. Nå er forholdet slutt, og jeg er så lettet over å ikke måtte forholde meg til henne på samme måte som før lenger. Eksen har sett etterhvert hvor ødeleggende det har vært og prøvd så godt han kan å beskytte meg(og barnet vårt!), men hun er veldig flink til å enten vri fokuset over på meg, fremstille seg som offer eller gjøre det så skjult og bak hans rygg at det er vanskelig å ta henne på noe. I vårt tilfelle har hun til og med satt sine egne barn og barnebarn(!!) opp mot hverandre, og hun har prøvd flere ganger å sette meg og eksen mot hverandre også.

 

Vurder nøye om dette er noe du klarer å leve med. Du vil måtte bli en ekspert på tydelige grenser, distansere deg emosjonelt fra det meste hun gjør og sier(selv det som føles som den mest personlige vendetta), og risikere å bli hengt ut som den store stygge ulven den dagen hun finner ut at hun virkelig ikke klarer å knekke deg. Jeg fikk nok etter 13 år. Det skal sies at det var flere grunner til bruddet, men mye hadde vært så mye lettere uten oppførselen hennes, som det i følge min psykiater "er noe ekstra ved".

Anonymkode: feee5...24e

[AprilLudgate]

Kanskje du og mannen skal ta en ordentlig prat med henne?

Si at slik og sånn er blitt et mønster, og nå har dere barn som snart får med seg ting som blir sagt.

Dere vet ikke helt hva hensikten med dette er, for det lager jo ikke positiv stemning. 
 

Hun trenger nok å minnes på disse refleksene, ergo ta henne på det der og da.

»Kan du si det om igjen? Det du sa nå? Du synes det ja. Men vi har vært veldig tydelige på at vi ikke ønsker en sånn type kommunikasjon, så den meningen må du holde for deg selv». 
 

Hver gang. Be henne gjenta. «Hørte ikke, jeg må ha hørt feil - si det en gang til».

Hun kommer ikke til å endre seg, men hun kan lære å holde kjeft. 
 

Om hun gjør seg vrang så drar dere hjem/avslutter besøket.

Kjenner noen med sånn forelder, og de måtte være steinharde og tydelige. «Fortsetter du med dette, så kan ikke vi komme her. Det er ikke sunt for barn å være rundt. Vi snakker ikke slik til folk eller om hverandre». 
 

Noen veldig få tar beskjeden, mens noen må faktisk kuttes ut en periode. 
 

 

[AnonymBruker]

1. Det er mannen din som må ta denne kampen. Det skulle vært gjort fra begynnelsen, men det går jo ikke an å endre på det nå. 

2. Du møter henne ikke uten at mannen din er tilstede. Hvis han ikke er hjemme så er hun ikke velkommen rett og slett. 

3. Hun må få tydelige konsekvenser for dårlig oppførsel. Dere må bestemme dere på forhånd hvor mange sjanser hun får til å endre oppførsel før dere går hjem eller ber henne gå. Jeg ville personlig gitt nøyaktig 1 advarsel per besøk.

 

Anonymkode: 43d0e...d7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2026 den 9.35):

En gang sa mannen min på tull at han hadde vært heldig som fikk meg, og da svarte hun «jaja, forelskelse gjør jo folk blinde». Det ble sagt med et smil, så selvfølgelig kan hun si at det bare var tull. Men det er veldig mye sånt.

Anonymkode: 0f5d8...61a

Her ble jeg nysgjerring, hvorfor sa mannen din på tull at han var heldig som fikk deg? Hvis det var en åpenbar spøkesituasjon etter du hadde gjort noe rart eller noe sånt, var vel svigermors svar greit nok. 

Men jeg kjenner til sånne folk som begynner med noe positivt og så er det alltid et men. Jeg hadde en sjef som var sånn en gang. Da fikk jeg senere vite at det faktisk var noe de hadde lært på kurs. Begynn alltid med noe positivt når du skal si noe negativt. Men det er jo ganske lett å gjennomskue, da. "Du jobber godt, men kan du ikke bli litt mer blid, positivt og utadvendt, som meg?" Folk som beskylder andre for å være sure og negative, tror ofte de selv er gledesspredere, har jeg merket.

Anonymkode: d0265...4e6

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2026 den 9.35):

Jeg vet egentlig ikke om sjalu er riktig ord, men jeg begynner å lure på hva dette ellers handler om.

Jeg og mannen min har vært sammen i flere år og har barn sammen. Forholdet til svigermor har aldri vært direkte dårlig, men det er veldig mye småting som over tid har begynt å gå meg på nervene. Hun kan være veldig hyggelig, så det er ikke sånn at hun går rundt og er sur eller direkte ufin hele tiden. Det er mer en undertone jeg synes er vanskelig å forklare.

Hun har blant annet veldig lett for å komme med et lite negativt tillegg hvis noen sier noe hyggelig om meg. Hvis noen sier noe positivt om huset vårt, jobben min eller noe jeg har gjort, kommer det ofte et «ja, men …». Hvis mannen min gir meg et kompliment foran henne, kan hun bli stille, skifte tema eller komme med en spøk som trekker det litt ned. En gang sa mannen min på tull at han hadde vært heldig som fikk meg, og da svarte hun «jaja, forelskelse gjør jo folk blinde». Det ble sagt med et smil, så selvfølgelig kan hun si at det bare var tull. Men det er veldig mye sånt.

Det som plager meg mest er egentlig at hun overkjører meg, spesielt etter at vi fikk barn. Vi kan si hvordan vi ønsker å gjøre ting rundt søvn, mat, besøk osv., og hun begynner ofte å argumentere. Jeg kan si ganske tydelig nei til noe, og så spør hun igjen på en annen måte, prøver likevel eller forklarer hvorfor hun mener vi gjør ting unødvendig vanskelig. Hvis mannen min derimot sier akkurat det samme, blir det som regel godtatt.

Det har også skjedd flere ganger at hun har tatt barnet eller begynt å gjøre noe med barnet selv om jeg har sagt at vi ikke ønsker det akkurat da. Ikke noe dramatisk i seg selv, men jeg synes det er en veldig rar følelse å måtte «forsvare» helt vanlige avgjørelser rundt mitt eget barn. Hvis jeg sier tydelig fra blir hun fort såret, og da kan hun komme med ting som «jeg skjønner at jeg ikke har så mye jeg skulle sagt lenger» eller «en mor blir vel bare overflødig når sønnen får egen familie».

Det er kanskje de kommentarene som har fått meg til å begynne å lure på om det ligger en form for sjalusi eller konkurranse under. Ikke sjalusi på meg som person nødvendigvis, men kanskje på rollen min? At hun synes det er vanskelig at sønnen hennes har sin egen familie nå, og at hun ikke lenger har samme posisjon som før.

Jeg har egentlig ikke noe behov for at hun skal like alt ved meg eller være enig med meg. Jeg forventer heller ikke at besteforeldre skal gjøre alt akkurat som foreldrene til enhver tid. Men jeg synes det må være mulig å respektere et nei uten at det blir en maktkamp, og å høre at noen sier noe positivt om svigerdatteren sin uten å måtte balansere det med et lite stikk.

Mannen min har også lagt merke til dette og har begynt å si fra mer selv, så jeg tror ikke bare det er noe jeg innbiller meg.

Er dette noe andre har opplevd? Og særlig dere som selv har voksne sønner og svigerdøtre. Kan det faktisk være vanskelig å finne sin nye rolle når sønnen får egen familie? Jeg prøver oppriktig å forstå hva som skjer her, for jeg ønsker egentlig bare at vi skal ha et normalt og greit forhold.

 

Anonymkode: 0f5d8...61a

Min bestemor var ei veldig arbeidssom, hyggelig og snakkesalig dame men satte man grenser og fortalte henne at dette er ikke henne avgjørelse å ta i mitt hjem eller grensesetting ang barna så ble hun fort litt krenket og fikk en skarp undertone o.l.

Hun var av den gamle skolen som mente barn burde tuktes i visse settinger om oppførselen var dårlig. Støy og mye mas fra barna som tok oppmerksomheten bort fra henne var vel det verste for hennes del. Hun likte å få oppmerksomhet for småting og at man satte av tid for å prate med henne osv. Fikk hun for lite oppmerksomhet så ble det fort litt vanskelig for henne. 

Heldigvis så hadde jeg hennes sønn/min onkel på laget så vi var fult klar over hvilke knapper vi måtte trykke på for å blidgjøre henne + at etter en prat med henne i fredstid så ble det lettere for henne å tilegne seg kunnskapen og hvorfor vi gjorde ting på denne måten osv. Måtte ganske mange smådrypp til av dette men man fikk henne med på laget ang diverse etterhvert men man måtte altså gi henne en liten innføring i hvorfor osv + prøve å gi henne litt oppmerksomhet på rette måten. 

Men jeg tenker det er helt på sin plass at du sier i fra til svigermor at disse små kommentarene hennes kan hun holde for seg selv! De virker nedbrytende på deg over tid og du føler at du ikke er bra nok for sønnen hennes med slike kommentarer. Kom gjerne med eksempler på hvilke kommentarer du vil at hun skal slutte med. 

[AnonymBruker]

På tide å si dere bestemmer over deres barn. Mannen må være inneforstått med at han spør deg før han sier ja til mamma. 

Anonymkode: bf1de...5cc

[AnonymBruker]

Enig med alle som sier at dere må være 100 % på lag, sette ekstremt tydelige grenser, og håndheve dem. Én advarsel per besøk, og så drar dere - eller ber henne gå. Selv om det føles dramatisk.

Du fortjener å ha det bra.

Anonymkode: ac6f7...11d

[AnonymBruker]

Det er underlig hvor lite selvrefleksjon noen mennesker har. Jeg har en gift voksen sønn og er selvsagt klar over at hans kone er viktigere for ham enn jeg som er hans mor. Jeg navigerer etter et veldig enkelt prinsipp; hvis jeg ikke har noe positivt å komme med, holder jeg kjeft.

Anonymkode: 5af86...633