Å føle seg annerledes

[AnonymBruker]

Å leve med unnvikende personlighetsforstyrrelse er å konstant føle seg som en alien. Som om alle andre hører til, mens jeg alltid står utenfor. Jeg opplever gang på gang at jeg blir nedprioritert, oversett og behandlet annerledes enn andre. Det er som om det er riktig å gå med blå bukse i går, men når jeg tar på meg den samme buksa i dag, er det plutselig feil. Andre får komplimenter, oppmerksomhet og anerkjennelse, mens jeg blir sittende usynlig. Når jeg er sammen med andre som har eldre barn, snakker de om hvor glade de er for å være ferdige med småbarnsperioden, uten å ta hensyn til at jeg sitter der med et lite barn. Jeg kan komme på besøk med babyen min og oppleve at hunden til venninna mi får mer oppmerksomhet enn barnet mitt. Dette er bare noen få eksempler på noe jeg opplever igjen og igjen. For meg er ikke dette bare en følelse eller en frykt for avvisning. Jeg opplever det som en helt reell forskjellsbehandling. Jeg ser hvordan andre blir møtt, og hvordan jeg selv blir møtt. Det gjør utrolig vondt å stadig oppleve at jeg er mindre viktig enn alle andre. Jeg ønsker ikke å være midtpunktet, jeg ønsker bare å bli behandlet som en likeverdig del av fellesskapet. Hvorfor er det så vanskelig? Er det noen andre som føler det sånn? 
 

og mer interessant, er det noen som IKKe er sånn, men som opplever andre som blir behandlet på denne måten? Hva er dynamikken her? 

Anonymkode: 5c020...604

[AnonymBruker]

Det er nok det at personlighetsforstyrrelsen din gjør at du tolker ting på en viss måte. 

De fleste har vel noe de ønsker seg og/eller er sår på, men alle kan ikke ta hensyn til det alltid. Jeg er for ordens skyld mye mer "utenfor" enn deg siden jeg ikke har noen barn (men ønsker). Men jeg tror ikke at andre snakker om barna sine for å holde meg utenfor liksom. Og jeg snakker gjerne om barnas problemer ol selv om jeg inni meg synes det er litt vondt at de tar det så for gitt at de får være foreldre.

En annen ting er at det å gå rundt og være mistenksom eller legge vekt på følelser av å bli oversett, ikke skaper et godt miljø. Kanskje må man bidra til miljøet også, ikke bare håpe på andres inkludering. Ellers er jo kontakt og respekt situasjonsavhengig og litt tilfeldig.

Jeg ser mange sure tryner rundt meg om dagen, men jeg tror det er mest høst + kanskje litt til og fra rare vibber fra meg som går gjennom et brudd nå.

Anonymkode: e9508...756

[AnonymBruker]

Har unnvikende pf jeg også, men det slår ikke helt likt ut hos meg. Føler på utenforskap, da, og har derfor trukket meg bort fra de fleste jeg kjenner. Kan også kjenne på "damned if I do, damned if I don't" - har følelsen av at jeg egentlig aldri kan gjøre noe rett sosialt uansett hvor hardt jeg prøver (ingen liker dem som prøver for hardt uansett, så...). Jo mer alene jeg er, jo finere har jeg det, selv om jeg savner å ha folk rundt meg. Etter at jeg nylig ble ufør treffer jeg kun mann og barn på daglig basis, snakker sjelden med andre.

Anonymkode: 0186d...30e

[Gjest Lumine]

Jeg er uvanlig utadvendt.

Jeg bryr meg fryktelig lite om at jeg ikke får komplimenter, oppmerksomhet eller anerkjennelse. Vi bor i Norge og det er ikke vanlig å strø om seg med det. 

Får jeg det er det fordi noen ser nytte i å holde meg blid og fornøyd. Det er et sosialt spill. 

"Så pent barn du har! Nei, ditt er penere!"

Hvis du sitter taus og stille lar folk deg være. De fleste ser ingen hensikt i å gi gode ord til de som kanskje heller ikke gir noe tilbake. 

Jeg forsøker så godt det går å riste litt i de sjenerte, men jeg får ofte få ord tilbake, kanskje et forsiktig smil eller et rett og slett litt redd uttrykk. 

Du er ikke mindre viktig enn andre, du vet bare ikke hvordan du tar plass. 

 

[AnonymBruker]

Du må gi noe utover av deg selv for at folk skal slappe av og si og gjøre hyggelige ting rettet mot deg. Begynn med deg selv, ut av skallet, henvend deg til mennesker, vær nysgkerrig, se de tingene selv ut til andre som du selv savner og ønsker deg, ha rak holdning og et åpent fjes.

Anonymkode: b908f...dc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å leve med unnvikende personlighetsforstyrrelse er å konstant føle seg som en alien. Som om alle andre hører til, mens jeg alltid står utenfor. Jeg opplever gang på gang at jeg blir nedprioritert, oversett og behandlet annerledes enn andre. Det er som om det er riktig å gå med blå bukse i går, men når jeg tar på meg den samme buksa i dag, er det plutselig feil. Andre får komplimenter, oppmerksomhet og anerkjennelse, mens jeg blir sittende usynlig. Når jeg er sammen med andre som har eldre barn, snakker de om hvor glade de er for å være ferdige med småbarnsperioden, uten å ta hensyn til at jeg sitter der med et lite barn. Jeg kan komme på besøk med babyen min og oppleve at hunden til venninna mi får mer oppmerksomhet enn barnet mitt. Dette er bare noen få eksempler på noe jeg opplever igjen og igjen. For meg er ikke dette bare en følelse eller en frykt for avvisning. Jeg opplever det som en helt reell forskjellsbehandling. Jeg ser hvordan andre blir møtt, og hvordan jeg selv blir møtt. Det gjør utrolig vondt å stadig oppleve at jeg er mindre viktig enn alle andre. Jeg ønsker ikke å være midtpunktet, jeg ønsker bare å bli behandlet som en likeverdig del av fellesskapet. Hvorfor er det så vanskelig? Er det noen andre som føler det sånn? 
 

og mer interessant, er det noen som IKKe er sånn, men som opplever andre som blir behandlet på denne måten? Hva er dynamikken her? 

Anonymkode: 5c020...604

Vondt og trist å høre hvordan du har det.

Det som er så krevende med unnvikende personlighetsforstyrrelser er at relasjonen fort kan gå kun én vei.

Andre mennesker har gjerne en dialog som går begge veier. To parter bidrar. 
Det ene samtaleemnet går over i et annet. Samtalen går av seg selv. 
 

Nå vet jeg ingenting om hvordan du fungerer, men hvis du er mye taus, har vanskelig for å svare, ikke får til å ta initiativ, ofte svarer med enstavelsesord, osv. så blir en dialog fort vanskelig.

Det er nok ikke slik at noen bevisst ønsker å utestenge deg, ikke inkludere deg eller å ta hensyn til deg, men det kan være at væremåten din gjør kommunikasjon vanskelig?

Anonymkode: f43a4...f59

[AnonymBruker]

Dette har jeg masse erfaring, så jeg vet det er mulig å endre på. Det er ikke enkelt, og det tar lang tid, og du starter med museskritt, men av og til kommer du til å oppleve noen gjennombrudd.

Hvordan ble du behandlet hjemme hos din egen familie? Var din mening like viktig som de andres? Ble du sett og hørt?  

Det andre jeg lurer på en om du allerede går til psykolog. Ellers er det faktisk verdt å betale for en privat psykolog, med tanke på hvor dårlig det offentlig tilbudet er. 
 

I tillegg finnes det en rekke bra selvhjelpsbøker. Og podcaster som kan hjelpe deg. 
 

Jeg ser at du er veldig var for hvordan andre behandler deg, altså du er veldig opptatt hva andre tenker og føler om deg. Husk at din mening er like viktig som andres, du har like mye rett til å ta plass som andre, og andres mening definerer ikke virkeligheten. 

I starten når jeg gikk til psykolog fikk jeg oppgaver som handlet om å ta litt plass, det kunne være å gi er kompliment til den som ikker i kassa på  butikken f.eks. veldig flaut, men det gir en opplevelse av å ta initiativ til å si noe, og du får en hyggelig respons tilbake.  Mange slike gjentatte handlinger vil bidra til å lære følelsene det som før opplevdes skummel, vil føles tryggere siden du gjentatte ganger opplever å en hyggelig respons tilbake. 

 

Anonymkode: 5d983...44c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2026 den 22.25):

Har unnvikende pf jeg også, men det slår ikke helt likt ut hos meg. Føler på utenforskap, da, og har derfor trukket meg bort fra de fleste jeg kjenner. Kan også kjenne på "damned if I do, damned if I don't" - har følelsen av at jeg egentlig aldri kan gjøre noe rett sosialt uansett hvor hardt jeg prøver (ingen liker dem som prøver for hardt uansett, så...). Jo mer alene jeg er, jo finere har jeg det, selv om jeg savner å ha folk rundt meg. Etter at jeg nylig ble ufør treffer jeg kun mann og barn på daglig basis, snakker sjelden med andre.

Anonymkode: 0186d...30e

Kjenner meg så igjen, kan aldri gjøre noe rett i andres øyne! Prøver alt jeg kan å være «passe hyggelig», «passe smilende», «passe tullete», men ender alltid opp med å føle meg som den ENE som ikke forstår noe eller har fått utdelt bruksanvisningen som sier hvordan man skal oppføre seg…

Anonymkode: 5c020...604

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Dette har jeg masse erfaring, så jeg vet det er mulig å endre på. Det er ikke enkelt, og det tar lang tid, og du starter med museskritt, men av og til kommer du til å oppleve noen gjennombrudd.

Hvordan ble du behandlet hjemme hos din egen familie? Var din mening like viktig som de andres? Ble du sett og hørt?  

Det andre jeg lurer på en om du allerede går til psykolog. Ellers er det faktisk verdt å betale for en privat psykolog, med tanke på hvor dårlig det offentlig tilbudet er. 
 

I tillegg finnes det en rekke bra selvhjelpsbøker. Og podcaster som kan hjelpe deg. 
 

Jeg ser at du er veldig var for hvordan andre behandler deg, altså du er veldig opptatt hva andre tenker og føler om deg. Husk at din mening er like viktig som andres, du har like mye rett til å ta plass som andre, og andres mening definerer ikke virkeligheten. 

I starten når jeg gikk til psykolog fikk jeg oppgaver som handlet om å ta litt plass, det kunne være å gi er kompliment til den som ikker i kassa på  butikken f.eks. veldig flaut, men det gir en opplevelse av å ta initiativ til å si noe, og du får en hyggelig respons tilbake.  Mange slike gjentatte handlinger vil bidra til å lære følelsene det som før opplevdes skummel, vil føles tryggere siden du gjentatte ganger opplever å en hyggelig respons tilbake. 

 

Anonymkode: 5d983...44c

Vokst opp med en gjeng hvor jeg aldri ble sett og hørt, betingelsen for at jeg «var en av gjengen», var at jeg føyde meg etter andres regler og bestemmelser… tror jeg har utviklet meg tregt sosialt pga dette. 
 

går til DPS ukentlig, gjort i to år, noe bedring, men går sakte.. 

Anonymkode: 5c020...604

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2026 den 22.09):

Det er nok det at personlighetsforstyrrelsen din gjør at du tolker ting på en viss måte. 

De fleste har vel noe de ønsker seg og/eller er sår på, men alle kan ikke ta hensyn til det alltid. Jeg er for ordens skyld mye mer "utenfor" enn deg siden jeg ikke har noen barn (men ønsker). Men jeg tror ikke at andre snakker om barna sine for å holde meg utenfor liksom. Og jeg snakker gjerne om barnas problemer ol selv om jeg inni meg synes det er litt vondt at de tar det så for gitt at de får være foreldre.

En annen ting er at det å gå rundt og være mistenksom eller legge vekt på følelser av å bli oversett, ikke skaper et godt miljø. Kanskje må man bidra til miljøet også, ikke bare håpe på andres inkludering. Ellers er jo kontakt og respekt situasjonsavhengig og litt tilfeldig.

Jeg ser mange sure tryner rundt meg om dagen, men jeg tror det er mest høst + kanskje litt til og fra rare vibber fra meg som går gjennom et brudd nå.

Anonymkode: e9508...756

Jeg opplever å alltid være på tilbudssiden, alltid være blid og hyggelig og alltid være lyttende…. Opplever ikke å få respekt av det.

Anonymkode: 5c020...604

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vokst opp med en gjeng hvor jeg aldri ble sett og hørt, betingelsen for at jeg «var en av gjengen», var at jeg føyde meg etter andres regler og bestemmelser… tror jeg har utviklet meg tregt sosialt pga dette. 
 

går til DPS ukentlig, gjort i to år, noe bedring, men går sakte.. 

Anonymkode: 5c020...604

Har du også lest aktuelle bøker eller hørt på podcaster som anngår dine utfordringer?  Det hjelper utrolig, og ofte kan de være mer presise med å gå til kjernen i problemer enn en psykolog er, er min erfaring. 
 

Men jeg har også en annen innfalsvinkel. Les boka «Bryt vanen med å være deg selv». Av Joe Dispenza Den kan gi deg et nytt syn på hva som er mulig å forandre. Det følger med meditasjoner, og det man i grunn gjør er å bruke placebometoden til å endre sine følelser. Når du har endrer dine følelser, tanker og handlinger vil livet ditt også endre seg. Meditasjonene i denne boka går ut på å gi slipp på tanker, følelser og handlinger du ikke lenger ønsker å ha, og oppsøke tanker, følelser og handlinger du ønsker å ha. Så det er mer visualisering enn klassisk meditasjon, men det fungerer virkelig. 

Anonymkode: 5d983...44c

[AnonymBruker]

Du trenger en realitetsorientering! Når noen sier at de er glad de er ferdig med små barn så er ikke det et stikk til deg og ditt barn. Det er et utrykk for en lettelse over at en hektisk fase i livet er over. Alt handler ikke om deg. Slutt å se på deg selv som jordens sentrum så får du det bedre 

Anonymkode: 73de0...344

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du trenger en realitetsorientering! Når noen sier at de er glad de er ferdig med små barn så er ikke det et stikk til deg og ditt barn. Det er et utrykk for en lettelse over at en hektisk fase i livet er over. Alt handler ikke om deg. Slutt å se på deg selv som jordens sentrum så får du det bedre 

Anonymkode: 73de0...344

Det er noe med hvilken situasjon man er i, dette handler om dynamikk, hvis man i en gruppe alltid ender opp med å snakke om det som er annerledes fra deg vil det føre til avstand. I motsetning til å snakke om temaer som forener. Jeg tror utsagnet ditt ødelegger mye for mennesker som føler seg utenfor og alene, nettopp det at man normaliserer oppførselen til de rundt, når dette er kjernen av problemet. Det fører til mer skam og utenforskap nettopp det at man skal normalisere det som blir sagt og gjort. Subtile «stikk» i flertall av flere over tid kan være mye mer skadelig enn direkte kritikk. 

Anonymkode: 5c020...604

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har du også lest aktuelle bøker eller hørt på podcaster som anngår dine utfordringer?  Det hjelper utrolig, og ofte kan de være mer presise med å gå til kjernen i problemer enn en psykolog er, er min erfaring. 
 

Men jeg har også en annen innfalsvinkel. Les boka «Bryt vanen med å være deg selv». Av Joe Dispenza Den kan gi deg et nytt syn på hva som er mulig å forandre. Det følger med meditasjoner, og det man i grunn gjør er å bruke placebometoden til å endre sine følelser. Når du har endrer dine følelser, tanker og handlinger vil livet ditt også endre seg. Meditasjonene i denne boka går ut på å gi slipp på tanker, følelser og handlinger du ikke lenger ønsker å ha, og oppsøke tanker, følelser og handlinger du ønsker å ha. Så det er mer visualisering enn klassisk meditasjon, men det fungerer virkelig. 

Anonymkode: 5d983...44c

Jeg har hørt en del, og det hjelper. Har også hørt boken til Joe Dispenza, og likte den, burde nok lese den igjen. Det fungerer der og da, men er vanskelig å  opprettholde tankegangen i hverdagen. 

Anonymkode: 5c020...604

[Uanonym bruker]

De aller fleste føler seg annerledes i større eller mindre grad. Alle vet jo bare hvordan det er å være seg selv, og ikke hvordan det er å være "alle andre".

Du høres ut som om du ønsker og trenger veldig mye oppmerksomhet, har du tenkt over hvorfor det er slik?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg har hørt en del, og det hjelper. Har også hørt boken til Joe Dispenza, og likte den, burde nok lese den igjen. Det fungerer der og da, men er vanskelig å  opprettholde tankegangen i hverdagen. 

Anonymkode: 5c020...604

Litt av greia med den er å dølge opp med meditasjonene. Har du forsøkt det? Det er flere som deler filene gratis på Reddit, så hvis du søker så finner du nok link til en mappa du kan laste de ned. Jeg anbefaler det virkelig, og jeg snakker av erfaring. 
 

Men jeg synes ikke 2 år i terapi er lenge. Jeg gikk av og på i terapi pluss egen jobbing med meg selv i rundt 18 år før det begynte å skje virkelige gjennombrudd. Kunne nok ha gått raskere hvis jeg tidligere hadde fått hjelp til å komme inn på riktig spor, men det ble mye prøving og feiling. Jeg var som deg når jeg var i 20 årene, men selv om jeh jobber med meg selv kontinuerlig skjedde det syore gjennombruddet i 37-38 årsaldern. Så det tar tid, men jobben du gjør er verdt det  

Anonymkode: 5d983...44c

[AnonymBruker]

Føle seg anderledes tror jeg faktisk 99% gjør.

 

Anonymkode: 835ed...e98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er noe med hvilken situasjon man er i, dette handler om dynamikk, hvis man i en gruppe alltid ender opp med å snakke om det som er annerledes fra deg vil det føre til avstand. I motsetning til å snakke om temaer som forener. Jeg tror utsagnet ditt ødelegger mye for mennesker som føler seg utenfor og alene, nettopp det at man normaliserer oppførselen til de rundt, når dette er kjernen av problemet. Det fører til mer skam og utenforskap nettopp det at man skal normalisere det som blir sagt og gjort. Subtile «stikk» i flertall av flere over tid kan være mye mer skadelig enn direkte kritikk. 

Anonymkode: 5c020...604

Dette kan jeg skrive under på. Det mest skadelige er ikke når noen kaller deg stygge ting, eller utestenger deg osv. Det skadelige er når noen bruker subtile metoder til å plassere deg lavest på hierarkiet. Ikke alle vennegjenger er sunne, mange har en usunn maktstruktur, og det samme gjelder famiier. Men det som funker er jo å lese seg opp på hvordan dette fungerer og løfte seg opp og ut av det. 

Anonymkode: 5d983...44c

[AnonymBruker]

Er det ikke slik for alle da?  Eller blant 8 av 10.

Trodde det jeg. Bestandig hatt den oppfatningen.

Anonymkode: d6a73...040

[AnonymBruker]

En litt tankevekkende refleksjon for de som plasserer seg veldig langt ned på hierarkiet eller føler seg verdiløs:

La oss si du sitter med en gruppe rundt et bord. Dere skal f.eks spise middag sammen, så dere er i utgangspunktet jevnbyrdige. Hvorfor skulle du være den eneste som ikke har lov til å hevde meningen din? 
 

Det eksisterer ingen universiell lov om at du er verdt mindre enn de andre, eller at du trenger å underkaste det andres mening. Du har like mye rett til å sitte på definisjonsmakten som alle andre. Også når enkelte ikke liker det. 

Anonymkode: 5d983...44c