I ubalanse pga kreftsyk ektemann

[chi]

Jeg er så lei av tankekjøret i hodet mitt. For 9 år siden fikk mannen min alvorlig kreftdiagnose, som han heldigvis ble frisk av. På kontroll i sommer ble det påvist at kreftcellene var i aktivitet igjen. Etter grundige undersøkelser landet de på at det er lavgrad lymfekreft, og det ble satt igang immunterapi. Etter 4 behandlinger ble det i dag avklart at endel hadde gått tilbake, mens noen var fremdeles fremtredende. Til tross for at det mest sannsynligvis vil gå bra denne gangen også, så føler jeg meg så redd. Hele nervesystemet mitt er crazy, og jeg er på gråten hele tiden. Jeg savner så utrolig følelsen av trygghet i livet mitt ❤️

[Purple_Pixiedust]

Skjønner godt du er engstelig. Det er helt naturlig i den situasjonen. 

[Nordlysstøv]

💛💛💛

[AnonymBruker]

Kjære deg, Ts, dette er tungt å stå i, så det er ikke rart du får masse følelser rundt dette. 

Mitt beste råd er å fortelle personer nær deg at du trenger støtte nå.

Og om det alene ikke er nok, eller du ikke har noen nære nok der dere er nå, så kan du kontakte Kreftforeningen og høre om de har en Likeperson for pårørende som du kan få snakke med: https://kreftforeningen.no/content/uploads/2023/11/Likepersonsbrosjyre-mars-2023-web.pdf

Snakk også med legen din, slik at denne vet hva som skjer i familien din nå. Så kan du også høre om du kanskje trenger å snakke med en psykolog også. 

Jeg tror du vil komme langt med å snakke med en pårørend-likeperson.

Det er jo gjerne slik at den tydeligste omtanken er noe den som har sykdommen får. Da kan man føle seg alene og ensom som pårørende, fordi den er også rammet av den krisen som en kreftdiagnose i familien er.

 

Det som er flott, det er at du her greier å sette ord på ting, Ts! ❤️ Så kontakt Kreftforeningen, snakk med legen din, og tenk gjennom om det er en eller to i nettverket ditt som du kanskje også kan snakke med om dette også.

❤️

Anonymkode: 1770f...b2d

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd. Jeg vil bare si at jeg forstår. 2025 var et år preget av krise på krise når det gjaldt min mann og hans liv og helse. Jeg var så sikker på å miste han, og jeg gikk i konstant alarmberedskap. Hadde begynt å planlegge hva som måtte gjøres etterpå mtp hus, forsikringer, inntekt osv. Følte at livet raknet fullstendig. Det unner jeg ingen. ❤️ Heldigvis fikk han behandling og operasjon og livet er omtrent som normalt igjen, men den skrekken.. Altså.. Det var helt jævlig. 

Anonymkode: 6f727...3e2

[Melus]

Ikke rart i det hele tatt! Har du noen å snakke med? 

[chi]

Har noen venninner jeg kan prate med, men de har ikke erfart dette selv og de prøver å trøste etter beste evne med å si at dette såklart skal gå bra. Hun ene ble sjokkert over at jeg hadde tenkt på at han kan dø av kreft, for SÅ alvorlig var det vel ikke. Jeg tenker det blir til at jeg tar kontakt med kreftkordinator her i kommunen og ber om å få prate med noen der. 

[AnonymBruker]

Ts:

Jeg tror du må leve litt mer her og nå og ikke ta sorgene på forskudd, for du blir ødelagt av det.

Snakk med kreftkoordinator eller psykolog.

Anonymkode: b417d...58e