Spontanabort i uke 12 med rier og oppkast

[AnonymBruker]

Hei. For ordens skyld går det etter omstendighetene greit med meg nå, og jeg ber ikke om helsehjelp her. Jeg har vært hos legevakt samt oppfølgning hos lege. 

Jeg har vært så uheldig å oppleve en spontanabort (SA) i uke 12+1. Det startet med at jeg våknet tidlig på morgenen med smerter nede i magen og korsryggen, og litt blod. Etter hvert tok smertene seg veldig opp og jeg opplevde takvise smerter i flere timer som jeg bare måtte puste meg gjennom mens jeg lå i sengen. Det roet seg ned etter det og jeg trodde kanskje det verste var over. Jeg følte meg mye bedre og la meg etter hvert for å sove. Våknet imidlertid kl 03 på natten av enda sterkere takvise smerter og fossblødde. Jeg kastet opp flere ganger, skalv og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var blod over hele baderomsgulvet og meg selv, og jeg klarte ikke å vaske verken meg selv eller blod som var sølt andre steder. Jeg ble livredd og opplevde at jeg hadde null kontroll over situasjonen. Etter hvert klarte jeg å vekke mannen min og han kontaktet legevakt, og vi klarte utrolig nok å komme oss dit. Jeg fikk tramadol (sterkere smertestillende enn paracet som jeg hadde tatt tidligere), men kastet opp igjen. Blødde gjennom på papiret jeg lå på og måtte få bleie. Sykepleier forklarte mannen min at jeg hadde rier. Jeg fikk tramadol på nytt samt kvalmestillende, og legetime noen timer senere for å måle vitalia og gynekologisk undersøkelse. 

Det hele føltes veldig dramatisk og var en veldig skremmende opplevelse. Dette var min første graviditet. Jeg føler meg på et vis litt alene om å ha en så voldsom SA. De fleste jeg ser som deler om SA har ikke hatt en like voldsom fysisk opplevelse, selv om jeg så klart forstår at den psykiske smerten kan være like sterk. Jeg føler nå på et stort tomrom og en sorg, og ikke minst et sjokk over at det ble så dramatisk. 

Føler meg ganske nedbrutt og håper noen har erfaringer å dele. Er det noen her som har opplevd en lignende SA, og som senere har hatt vellykkede svangerskap? 

Anonymkode: 20abe...3dc

[AnonymBruker]

Stor klem til deg, det må ha føltes helt grusomt og hjelpeløst

Jeg kjenner ei som har opplevd noe lignende, hun var litt over 12 uker når det skjedde. Hun var alene og ble hentet av ambulanse, var veldig traumatisk. De har fått 2 friske barn etter det. Har du fått tilbud om å snakke med noen om det? Jeg tror det er viktig at du ikke blir gående alene med dette, det er ille nok å miste den lille, men det skjedde på en veldig voldsom og smertefull måte også. 

Anonymkode: 39f67...25e

[AnonymBruker]

Dette var leit, og jeg kjenner meg igjen. Det er vanligere enn du tror å miste. Og abort er en slags fødsel, livmoren trekker seg sammen. 

Uke 12 er ganske sent å miste, og det er nye livmorvev som skal ut. Mitt første svangerskap endte i uke 12. Det var en missed abortion, så fosteret var dødt flere uker tidligere. Jeg opplevde også sterke rier og veldig mye blod. Jeg opplevde det som fødselsrier, ikke fullt så ille som en fødsel, men nesten. Mannen min måtte vaske ned hele badet etterpå. Det var skikkelig kjipt både fysisk og psykisk. 

Neste svangerskap gikk bra og barnet er 10 år. Så hadde jeg en missed abortion til, oppdaget i uke 8, som også bød på rier og blod. Og så har jeg fått to barn til etter det. 

Har blitt gravid på 2-3 sykluser hver gang. 

Anonymkode: 1ff6f...cdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hei. For ordens skyld går det etter omstendighetene greit med meg nå, og jeg ber ikke om helsehjelp her. Jeg har vært hos legevakt samt oppfølgning hos lege. 

Jeg har vært så uheldig å oppleve en spontanabort (SA) i uke 12+1. Det startet med at jeg våknet tidlig på morgenen med smerter nede i magen og korsryggen, og litt blod. Etter hvert tok smertene seg veldig opp og jeg opplevde takvise smerter i flere timer som jeg bare måtte puste meg gjennom mens jeg lå i sengen. Det roet seg ned etter det og jeg trodde kanskje det verste var over. Jeg følte meg mye bedre og la meg etter hvert for å sove. Våknet imidlertid kl 03 på natten av enda sterkere takvise smerter og fossblødde. Jeg kastet opp flere ganger, skalv og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var blod over hele baderomsgulvet og meg selv, og jeg klarte ikke å vaske verken meg selv eller blod som var sølt andre steder. Jeg ble livredd og opplevde at jeg hadde null kontroll over situasjonen. Etter hvert klarte jeg å vekke mannen min og han kontaktet legevakt, og vi klarte utrolig nok å komme oss dit. Jeg fikk tramadol (sterkere smertestillende enn paracet som jeg hadde tatt tidligere), men kastet opp igjen. Blødde gjennom på papiret jeg lå på og måtte få bleie. Sykepleier forklarte mannen min at jeg hadde rier. Jeg fikk tramadol på nytt samt kvalmestillende, og legetime noen timer senere for å måle vitalia og gynekologisk undersøkelse. 

Det hele føltes veldig dramatisk og var en veldig skremmende opplevelse. Dette var min første graviditet. Jeg føler meg på et vis litt alene om å ha en så voldsom SA. De fleste jeg ser som deler om SA har ikke hatt en like voldsom fysisk opplevelse, selv om jeg så klart forstår at den psykiske smerten kan være like sterk. Jeg føler nå på et stort tomrom og en sorg, og ikke minst et sjokk over at det ble så dramatisk. 

Føler meg ganske nedbrutt og håper noen har erfaringer å dele. Er det noen her som har opplevd en lignende SA, og som senere har hatt vellykkede svangerskap? 

Anonymkode: 20abe...3dc

Hadde omtrent det samme med min første spontanabort, bortsett fra at jeg hadde heftig diare istedet for oppkast. Var alene hjemme med baby på 7 mnd da dette begynte. Ringte faren, men han syns jobben var viktigere. Ble til at baby 7 mnd måtte være foran meg på do i vippestol og jeg matet med flaske mens jeg satt slik.

Det endte i brudd med den mannen. 

Andre gang jeg var igjennom en spontanabort (annet forhold) var det mye mildere. Det var vondt og blødde endel, men jeg kom meg gjennom en arbeidsdag. 

Tredje gang var bare som en runde med magesjau, men samme igjen en mnd senere. Tok tid å få ut alt. 

Har født 3 barn selv om jeg har mistet også. Siste spontanaborten så var jeg til privat gynekolog for å se hvor lang jeg var på vei, var 6 uker med tvillinger. Begynte å miste et par dager etter den timen, var ikke forberedt på at det skulle gå galt, så den er sårest. 

Anonymkode: db7af...c72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hei. For ordens skyld går det etter omstendighetene greit med meg nå, og jeg ber ikke om helsehjelp her. Jeg har vært hos legevakt samt oppfølgning hos lege. 

Jeg har vært så uheldig å oppleve en spontanabort (SA) i uke 12+1. Det startet med at jeg våknet tidlig på morgenen med smerter nede i magen og korsryggen, og litt blod. Etter hvert tok smertene seg veldig opp og jeg opplevde takvise smerter i flere timer som jeg bare måtte puste meg gjennom mens jeg lå i sengen. Det roet seg ned etter det og jeg trodde kanskje det verste var over. Jeg følte meg mye bedre og la meg etter hvert for å sove. Våknet imidlertid kl 03 på natten av enda sterkere takvise smerter og fossblødde. Jeg kastet opp flere ganger, skalv og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var blod over hele baderomsgulvet og meg selv, og jeg klarte ikke å vaske verken meg selv eller blod som var sølt andre steder. Jeg ble livredd og opplevde at jeg hadde null kontroll over situasjonen. Etter hvert klarte jeg å vekke mannen min og han kontaktet legevakt, og vi klarte utrolig nok å komme oss dit. Jeg fikk tramadol (sterkere smertestillende enn paracet som jeg hadde tatt tidligere), men kastet opp igjen. Blødde gjennom på papiret jeg lå på og måtte få bleie. Sykepleier forklarte mannen min at jeg hadde rier. Jeg fikk tramadol på nytt samt kvalmestillende, og legetime noen timer senere for å måle vitalia og gynekologisk undersøkelse. 

Det hele føltes veldig dramatisk og var en veldig skremmende opplevelse. Dette var min første graviditet. Jeg føler meg på et vis litt alene om å ha en så voldsom SA. De fleste jeg ser som deler om SA har ikke hatt en like voldsom fysisk opplevelse, selv om jeg så klart forstår at den psykiske smerten kan være like sterk. Jeg føler nå på et stort tomrom og en sorg, og ikke minst et sjokk over at det ble så dramatisk. 

Føler meg ganske nedbrutt og håper noen har erfaringer å dele. Er det noen her som har opplevd en lignende SA, og som senere har hatt vellykkede svangerskap? 

Anonymkode: 20abe...3dc

Jeg hadde akkurat samme opplevelse i uke 11 + ett eller annet, bare jeg tok medisinsk abort. Var heldigvis allerede på sykehuset når det skjedde, måtte bli over natten og tok vel rundt 12 timer før aborten ble over, var som en fødsel. 

Anonymkode: bc5f7...f13

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 13. Spontanabort. Jeg hadde sterke rier i et døgn. Helt forferdelig!  Det kom ut en liten baby. Grusomt. Har fått 3 friske barn etter det.

Klem til deg 💙

Anonymkode: 4230f...5d1