å vite eller leve i uvisshet

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt om denne passer her, men synes kropp og helse-forumet har blitt ganske ekkelt fullt av underlivssopp, eksem, medikamenter og deprimerte sjeler, så legger tråden her hvor kanskje flere ferdes, ettersom dette dreier seg mer om "vanlige" tanker rundt hvordan man kan forholde seg til en problemstilling. Kan evt flytte tråden, men helst ikke til kropp og helse.

Saken er den at jeg kjenner noen med potensielt "tikkende bomber" i kroppen;

to som har mistet foreldre tidlig av arvelige sykdommer, og som kanskje har samme disposisjon for sykdommene, men som har valgt å ikke teste seg. Det er sykdommer som ikke kan kureres, så om de blir oppdaget tidlig spiller det ingen rolle - lindring kan uansett kun skje etter at sykdommen har dukket opp. De lever dog med visse forbehold; har ikke tenkt å få barn, er kanskje flinkere enn andre av oss til å gripe sjanser de får, planlegger ikke så veldig langt fram i tid og er mindre etableringsgira enn gjennomsnittet (og de fleste på deres alder).

En annen jeg kjenner har en kreftdiagnose, men ønsker ikke å vite om hvor aggressiv kreften er (trolig ikke så ille, men h*n velger altså å ikke vite. Behandling ordner selvsagt legene med).

Jeg har også kjent andre som har forholdt seg til sykdom og død med helt åpne øyne fra det øyeblikket det var mulig å vite noe.

Jeg vil ikke vurdere om andre velger noe som er galt eller riktig, men som pårørende ønsker man kanskje av og til at noen velger annerledes. Har den som er syk/kanskje syk noe ansvar for å slippe oss av pinebenken når h*n velger å ikke vite noe konkret om tilstanden sin? Har noen av dere erfart at en som er syk/potensielt syk enten diskuterer med dere som er pårørende hvordan dette skal takles, eller at vedkommende ikke bryr seg om hva vi andre evt måtte ønske?

Hva tror du det ville gjort med deg å vite eller å ikke vite sikkert noe om en sykdom du vet du KAN ha? Jeg tenker at uvisshet gjør at du kanskje blir mer bevisst på at man ikke har ubegrenset med tid, så man blir flinkere til å utnytte denne. Samtidig kan man fortsatt ha et håp om at man har god tid, så man også kan tenke langt framover og la være å forholde seg bevisst til døden eller en sykdom.

Om du VET kan det enten slå positivt ut - du er frisk/sannsynligheten er stor for at du blir frisk, eller du får en mer konkret tidsfrist på deg. Jeg vil tro at det siste kan være vanskelig å tenke på. Selv om det også kan gjøre deg i stand til å virkelig være bevisst på og sette pris på livet, kan det også sende deg ned i kjelleren så du ikke orker å glede deg og dermed "kaster bort" tid.

Jeg vet ikke hva jeg ville valgt selv. Antagelig ville jeg levd i uvisshet. Jeg er en tøyer av tidsfrister og utsetter av ting i mange sammenhenger. Samtidig ville jeg ikke klart å la være å tenke på det hver dag, så kanskje nysgjerrigheten ville blitt for stor en dag.

[Gjest gjest1]

Viktig problemstilling.

Jeg heller mot å vite, men tror det avhenger av hva slags sykdom det er snakk om.

Jeg har en sykdom, og har spurt om jeg kan dø "før tiden". Vet at det er en risiko gjennom operasjoner (har allerede vært klinisk død en gang), men sånn utover det er det visst ikke slik at jeg vandrer heden i femtiårene

[Arkana]

Jeg mener at kunnskap er makt og man kan aldri få for mye informasjon. Jeg vil vite akkurat hvordan det er, så vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Kunsten er å ikke miste håpet og motivasjonen underveis, selv om utsiktene kan se dårlige ut. Selv er vi nå midt i en situasjon hvor svigermor nettopp har fått en alvorlig diagnose. Hun vil (selvsagt, slik jeg ser det) vite akkurat hvordan ståa er og har fortalt oss alt hun vet og hva som skjer videre. Det er ingen diskusjon om hvilken behandling hun skal få, for henne selv, og oss andre, er det på en måte selvsagt at hun følger legenes råd og gjør alt som trengs for å bli frisk. Jeg tror ikke det hadde hjulpet å stikke hodet i sanden og ikke ville vedkjennes sykdommen, jeg tror dette er utelukkende negativt og hadde personlig funnet det veldig slitsomt om svigermor hadde oppført seg slik i forhold til sykdommen.

[Gjest Gjest]

Jeg ville blitt slitt i stykker av uvisshet. Det jeg vet har jeg en mulighet å forholde meg til, men det har jeg ikke av det uvisse.

Likevel så har jeg respekt for de som ikke vil vite. Når det gjelder de du nevner her, så virker det som om de lever helt fint med sin uvisshet - da vil jeg tro det beste omgivelsene kan gjøre, er å dele livsgleden med dem.

[Gjest Thalassa]

Jeg ville valgt å ikke vite. Man vet jo da allerede at familie medlemmer har sykdommen og at man har en sjangse til å få den selv. Jeg tror det ville fått en til å se fremover og til å ville få så mye ut av livet som mulig bare det.

Personlig synes jeg ikke andre har rett til å blande seg inn i et slikt valg, andre kan si meningen sin, men ikke forvente at en følger deres råd. Når en ikke har en slik sykdom selv så kan en ikke vite hvordan personen reagerer selv, det er jo tross alt dens kropp og den personen som skal leve med sykdommen/tanken på at sykdommen kan dukke opp..

Forøvrig synes jeg dette innlegget passer godt inne i helse og kropp, blandt både sopp og depresjon.. :blunke:

[Gjest Gjesta]

Jeg vil vite. Jeg vil vite alt. Hele tiden. Jeg kan ikke fordra å ikke være informert. Og ihvertfall ikke dersom informasjonen dreier seg om meg (eller mine) og helsepersonell har denne kunnskapen.

[Gjest BagLady]

Jeg har vært på begge sider av det gjerdet. Før visste jeg ikke, men hadde en anelse, nå vet jeg. Faktisk så er jeg en tikkende bombe

Jeg vet at jeg kan bli alvorlig syk og kanskje dø, men det rare er at etter at jeg har fått vite alle detaljer om helsa mi så er jeg blitt mer optimistisk. Nå ser jeg også på muligheten for at jeg ikke skal bli syk og muligheten for at jeg skal bli frisk dersom jeg blir syk. Jeg har tillit til legene mine, og føler at de har fortalt meg alt jeg trenger og vite. Dermed vet jeg også når jeg skal søke legehjelp.

Det er sikkert mulig å lulle seg inn i en falsk verden hvor alt er lyserødt, men det hadde ikke funket på meg. Jeg tror jeg hadde bekymret meg mer dersom jeg ikke hadde visst.

[Abr@xas]

Jeg kunne ikke levd med uvissheten.

Jeg ville visst nøyaktig hvordan ståa var, slik at jeg hadde muligheten til å leve et helt normalt liv uten å tenke "hvisomattedersom", om det faktisk var slik at jeg ikke trengte å bekymre meg.

Var det slik at jeg var syk, ville jeg visst hva jeg kunne forvente meg og levd livet mitt slik det var best med de begrensningene og fremtidsutsiktene jeg hadde.

Jeg er overbevist om at både jeg og mine nærmeste ville fått det mye bedre på tross av en mulig diagnose, enn at vi alle skulle gnages i stykker av å ikke vite.

For, det er ikke bare en selv det går utover i en slik situasjon, det er greit å tenke igjennom at en har familie og nære venner rundt seg som dette også går utover, ikke bare om man får en diagnose, men også om man velger å leve i uvisse.

Jeg syns derfor det er absolutt det greieste at alle vet hva man har å forholde seg til, og jeg ser ingen grunn til å gå rundt og bekymre meg for noe som det kanskje ikke er noen vits i å bekymre seg for og sette begrensninger ut ifra et "kanskje", men heller ikke late som om sjansen for at man har en diagnose ikke er tilstede.

[Mistyen]

Jeg vil vite. Jeg vil vite alt. Hele tiden. Jeg kan ikke fordra å ikke være informert. Og ihvertfall ikke dersom informasjonen dreier seg om meg (eller mine) og helsepersonell har denne kunnskapen.

←

Enig med Evelina.

En god ting ved å vite er at man kanskje velger en annen "livskvalitet". Og i tillegg kan forsøke alternative behandlingsmetoder...

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Interessante svar her. Jeg tror det kommer litt an på hva slags diagnose man frykter man kan ha. Jeg har på en måte større forståelse for de som kanskje har en arvelig sykdom som bryter ut når de er 30 - 60, enn for en som har en "nesten" konkret diagnose (som kreft, da, men som ikke vil vite om kreftvarianten).

For meg ville det nok vært vanskelig å mobilisere ordentlig og være optimistisk eller realistisk om jeg ikke VISSTE under behandlingen hvordan forholdene var. Jeg tror psyken ville svingt mellom "rosenrødt håp" og troen på det verste utfallet, og begge muligheter ville vært like sannsynlige ettersom jeg ikke visste noe mer om det... Høres slitsomt ut. Men jeg har også forståelse for at noen ikke ønsker eller takler å få vite alt på en gang. Personen jeg kjenner med kreft har f eks opplevd en del dårlige prognoser blant folk rundt seg gjennom årene. Og jeg synes også det er den som er syk som må få bestemme, men jeg lurer også på om noen ville tatt andre avgjørelser om de visste hvordan det påvirket familien at de også må leve i uvisshet.

Om det var mine egne barn som var syke/kunne være syke ville jeg trorlig bedt legene om å få klar beskjed, men hva når barnet er myndig og IKKE vil vite - og jeg som mor også må forbli uvitende?

Når det gjelder muligheter for alternativ behandling eller forebygging på tidligere tidspunkt om man "vet", så kan nok dette gå an i en del tilfelle. Men ikke i alle. Ved veldig mange alvorlige sykdommer er det jo bare å innse at det ikke fines løsninger pr i dag. Men jeg synes Bagladys syn på det å vite også er interessant - for da vet man når man må søke legehjelp, blant annet. Om man ikke vet går man kanskje å kjenner på og bekymrer seg for alle mulige tegn og signaler fra kroppen. Jeg tror at jo mer konkret diagnose man har å forholde seg til, jo lettere er det å fokusere på de rette målene i kampen.

(Hvor denne diskusjonen egentlig passer vet jeg fortsatt ikke. Jeg tenker mest at det er flere - litt friske - som ferdes her inne enn i kropp og helse..)

[Gjest Gjest]

Jeg vil vite minst mulig. Jeg tester meg minst mulig. Vil ha færrest mulig bekymringer. Ta mammografi, f.eks. Masseundersøkelser. De busser rundt og tar bilder av puppene til alle i en viss aldersgruppe. Mange får brev om at de må komme til sykehuset og ta nye bilder av ulike årsaker (bildene kan være dårlige, det kan være en "skygge" de vil sjekke mere, som oftest er det helt ufarlige greier), det gir bekymringer de i utgangspunktet ikke hadde. Så reiser de (gjerne langt) for å få tatt nye bilder, evt. bli undersøkt. Og det viser seg for de aller flestes tilfelle at det var ikke kreft. Imens har de bekymret seg i x antall dager og netter. Selvsagt oppdages også noen tilfeller som de får behandlet, så noe bra er det jo også.

Tenker på et intervju jeg leste for mange år siden, en som hadde hiv/aids tror jeg. Og temaet dreide seg om døden, om hvordan det blir å dø av aids. Intervjuobjektet svarte noe sånt som "det er ikke sikkert jeg dør av aids, det kan hende jeg blir påkjørt og dør i en trafikkulykke lenge før den tid". Jeg ville også prøve å ha en slik tankegang, ikke bekymre seg før man MÅ, liksom.

[Elodi]

Jeg kan si med sikkerhet at jeg ville vite! Kunne aldri levd med usikkerheten! Da synes jeg det er mye bedre å enten vite at jeg ikke bærer noen risiko, eller om jeg gjør det ta ting derfra og bli fulgt opp fra et tidlig tidspunkt i sykdommen

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg vil vite minst mulig. Jeg tester meg minst mulig. Vil ha færrest mulig bekymringer. Ta mammografi, f.eks. Masseundersøkelser. De busser rundt og tar bilder av puppene til alle i en viss aldersgruppe. Mange får brev om at de må komme til sykehuset og ta nye bilder av ulike årsaker (bildene kan være dårlige, det kan være en "skygge" de vil sjekke mere, som oftest er det helt ufarlige greier), det gir bekymringer de i utgangspunktet ikke hadde. Så reiser de (gjerne langt) for å få tatt nye bilder, evt. bli undersøkt. Og det viser seg for de aller flestes tilfelle at det var ikke kreft. Imens har de bekymret seg i x antall dager og netter. Selvsagt oppdages også noen tilfeller som de får behandlet, så noe bra er det jo også.

Tenker på et intervju jeg leste for mange år siden, en som hadde hiv/aids tror jeg. Og temaet dreide seg om døden, om hvordan det blir å dø av aids. Intervjuobjektet svarte noe sånt som "det er ikke sikkert jeg dør av aids, det kan hende jeg blir påkjørt og dør i en trafikkulykke lenge før den tid". Jeg ville også prøve å ha en slik tankegang, ikke bekymre seg før man MÅ, liksom.

←

Jeg kjenner igjen tankegangen din, for jeg er litt sånn selv. Jeg har f eks så langt sneket meg unna celleprøver av livmorhalsen. Men min erfaring - nå - er at det går til et visst punkt å leve i uvisshet. Men hvis man først begynner å bekymre seg (kanskje på grunn av helt andre, ytre omstendigheter) og ikke har noen "knagg" å henge bekymringen på, eller noe som avkrefter den, tror jeg man bruker mer energi enn om man vet noe sikkert. Men igjen - det kommer an på mange faktorer, blant annet hvordan man er som person og hva slags sykdom det evt er snakk om.

Når det gjelder mammografi så har en person i min familie nylig fått diagnostisert brystkreft på denne måten. Det har vært et helvete, men hun har også fått en gladmelding; at det er en snill variant og at det er ekstremt liten sjanse for tilbakefall. Hva om hun ikke hadde blitt undersøkt i år? Da ville hun kanskje blitt alvorlig syk? Snill kreft kan også spre seg og ødelegge organer. En annen ting er at mammografi ikke er dn beste og eneste måten å diagnostisere på; f eks har Sverige bedre rutiner. Så man kan her også diskutere fordeler og ulemper...

Når det gjelder det siste er jeg veldig enig i det. Selv om man har en diagnose (eller ikke) har man ingen fasit for hvordan resten av livet blir. Men noen ganger tror jeg man nesten blir mer preget av en sykdom om man lurer enn om man vet.

[Gjest jamsi]

Jeg ville blitt slitt i stykker av uvisshet.  Det jeg vet har jeg en mulighet å forholde meg til, men det har jeg ikke av det uvisse.

Likevel så har jeg respekt for de som ikke vil vite.  Når det gjelder de du nevner her, så virker det som om de lever helt fint med sin uvisshet - da vil jeg tro det beste omgivelsene kan gjøre, er å dele livsgleden med dem.

←

Jeg selv ville ønsket å se fanden i hvitøyet og vite så mye som mulig. Jeg er også typen som blir slitt i stykker av uvisshet. Jeg vil vite selv om det vil bety at jeg får en beskjed om at det kun er måneder igjen. De månedene kunne jeg da bevisst ha brukt på å forberede meg og familien på best mulig måte.

Men det er meg, andre velger sin måte og det må jeg respektere.

[Gjest 1111]

Jeg vil vite alt. Rett og slett.

[hilli]

Jeg vil ikke vite.

[Eponine]

Jeg vil ikke vite på en måte, men jeg ønsker behandling om det er noe galt- et vanskelig dilemma.

Men, jeg er fornuftmessig sett tilhenger av å vite.På en annen side vil jeg ikke vite.

Hvorfor jeg fornuft messig vil vite er fordi da vet jeg erfaringsmessig at man har mulighet til å utnytte tiden og få kvalitetstid den tiden som er igjen.

Grunnen til at jeg ikke vil vite er fordi at før man får vite en slik diagnose er det som er enorm verkebyll av dødsangst. Nå har jeg ikke opplevd å bli syk selv, men tar erfaring utifra hva jeg har opplevd med fatale sykdoms diagnoser hos mine nærmeste.

Med en gang jeg fikk vite diagnosen skikkelig, så ble det faktisk lettere å forholde seg til. Og da ville jeg vite mest mulig om situasjonen for å håndtere det best mulig.

Men det er den "spenningen" eller nerven før man får vite for meg personlig, som gjør at jeg ikke vil vite der og da.. og får nærmest panikk ovenfor det hele, men når vekrebyllen først er slått hull på så går det lettere og man får den styrken man trenger til å kjempe videre for kvalitetstid.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde en forelder med Huntingtons sykdom, noe som vil si at jeg har 50% sjanse for å bære sykdomsgenet. Huntingtons er en nervesykdom som det for tiden ikke finnes noen kur for. Etter mye om og men valgte jeg å teste meg for å se om jeg og bar på dette genet, men det var ikke noen lett avgjørelse. Det er, for å si det mildt, en jævlig måte å dø på og noe av grunnen til at jeg ikke valgte å teste meg før, var at jeg ikke ønsket å gå rundt å tenke på ting som "jaha, sånn skal altså jeg og dø" og "når kommer det til å starte? vil det være i dag, i morgen, neste mnd eller neste år" - altså at tanken på sykdommen skulle ødelegge livskvaliteten helt.

[Ciara]

Jeg ville visst hvor alvorlig det var. Tankene hadde kvernet så mye rundt i hodet hvis jeg ikke visste det.

[Gjest Gjesta]

Jeg ville visst. Liker å ha kunnskap om hva som skjer. Dessuten er jeg pessimist, så det er bedre å vite hvordan det står til enn å anta det verste.