Sorg etter avslutning hos psykologen?

[AnonymBruker]

Jeg går hos psykolog ukentlig. Jeg føler jeg virkelig har truffet godt når det kommer til kjemi og relasjon. Han lytter, forstår meg, støtter meg, og bryr seg oppriktig om meg.

Når man treffer noen ukentlig på denne måten, noen man knytter et såpass følelsesmessig nært forhold til, oppstår det naturligvis et bånd. På lik linje med gode venner som jeg møter og snakker med ukentlig. Dette har fått meg til å innse at det å avslutte hos psykologen kan føre til en slags kjærlighetssorg. Noe jeg tenker kanskje ikke er så rart, på lik linje med at det å eventuelt skulle kuttet båndet med en god venninne også ville vært sørgelig.

Har noen erfaring med dette? Er det best å trappe ned eller rive av plasteret? Opplevde dere terapien som avhengighetsskapende? 

Akkurat nå føles behovet stort, og dagene mellom timene føles lange. Derfor tenker jeg mye på terapien imellom timene. Opplever dere at dette behovet avtar etterhvert som terapien gir effekt, og dere blir mer lykkelige? Er dette et tegn på at jeg fortsatt har en veg å gå og et behov for terapi, eller rett og slett et savn etter noen som endelig forstår meg?

Anonymkode: 8174d...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg går hos psykolog ukentlig. Jeg føler jeg virkelig har truffet godt når det kommer til kjemi og relasjon. Han lytter, forstår meg, støtter meg, og bryr seg oppriktig om meg.

Når man treffer noen ukentlig på denne måten, noen man knytter et såpass følelsesmessig nært forhold til, oppstår det naturligvis et bånd. På lik linje med gode venner som jeg møter og snakker med ukentlig. Dette har fått meg til å innse at det å avslutte hos psykologen kan føre til en slags kjærlighetssorg. Noe jeg tenker kanskje ikke er så rart, på lik linje med at det å eventuelt skulle kuttet båndet med en god venninne også ville vært sørgelig.

Har noen erfaring med dette? Er det best å trappe ned eller rive av plasteret? Opplevde dere terapien som avhengighetsskapende? 

Akkurat nå føles behovet stort, og dagene mellom timene føles lange. Derfor tenker jeg mye på terapien imellom timene. Opplever dere at dette behovet avtar etterhvert som terapien gir effekt, og dere blir mer lykkelige? Er dette et tegn på at jeg fortsatt har en veg å gå og et behov for terapi, eller rett og slett et savn etter noen som endelig forstår meg?

Anonymkode: 8174d...432

Tja. Kjente kanskje litt på det i siste møtet. Sånn «aah trist å si ha det» . Men ikke noe større enn det. Er takknemlig for at våre veier møttes, mtp at det hjalp meg videre i livet.  

Anonymkode: 4b5db...fd5

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig å få et veldig sterkt bånd til psykologen.

Anonymkode: 80ef3...13b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg går hos psykolog ukentlig. Jeg føler jeg virkelig har truffet godt når det kommer til kjemi og relasjon. Han lytter, forstår meg, støtter meg, og bryr seg oppriktig om meg.

Når man treffer noen ukentlig på denne måten, noen man knytter et såpass følelsesmessig nært forhold til, oppstår det naturligvis et bånd. På lik linje med gode venner som jeg møter og snakker med ukentlig. Dette har fått meg til å innse at det å avslutte hos psykologen kan føre til en slags kjærlighetssorg. Noe jeg tenker kanskje ikke er så rart, på lik linje med at det å eventuelt skulle kuttet båndet med en god venninne også ville vært sørgelig.

Har noen erfaring med dette? Er det best å trappe ned eller rive av plasteret? Opplevde dere terapien som avhengighetsskapende? 

Akkurat nå føles behovet stort, og dagene mellom timene føles lange. Derfor tenker jeg mye på terapien imellom timene. Opplever dere at dette behovet avtar etterhvert som terapien gir effekt, og dere blir mer lykkelige? Er dette et tegn på at jeg fortsatt har en veg å gå og et behov for terapi, eller rett og slett et savn etter noen som endelig forstår meg?

Anonymkode: 8174d...432

Når du går mot slutten i terapi vil situasjonen være annerledes enn nå. Du vil ikke ha behov for det på samme måte. Psykologen har ansvar for nedtrapping og avslutning, det er vanlig å øke lengden mellom timene ikke slutte brått. 

Anonymkode: 76bd6...14e

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig at relasjonen er viktig en stund, og at man kjenner at avslutning kan være litt kjipt, men kjærlighetssorg burde du absolutt ikke få nei, det er ikke vanlig. 

Anonymkode: 478a5...eaf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Når du går mot slutten i terapi vil situasjonen være annerledes enn nå. Du vil ikke ha behov for det på samme måte. 

Anonymkode: 76bd6...14e

Det er dette jeg håper på!

Snakker du av erfaring?

Nå har jeg et stort behov for støtte og noen å lene meg på, psykologen betyr derfor veldig mye for meg personlig og jeg føler sterk følelsesmessig tilknytning fordi han stiller opp for meg følelsesmessig. Jeg håper at behovet vil forsvinne etterhvert som jeg får det bedre og blir lykkelig, og at det da blir lettere å avslutte.

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er helt vanlig at relasjonen er viktig en stund, og at man kjenner at avslutning kan være litt kjipt, men kjærlighetssorg burde du absolutt ikke få nei, det er ikke vanlig. 

Anonymkode: 478a5...eaf

Jeg tror en type "kjærlighetssorg" kan være vanlig, men mulig jeg tar feil og er alene om å føle det sånn. Fordi det ville vært umenneskelig å ikke føle et bånd til noen som stiller opp for deg ukentlig over lang tid. (Jeg mener ikke kjærlighet i romantisk forstand, jeg kjenner følelser ovenfor psykologen, men de er overhodet ikke romantiske bare så det er sagt).

 

TS

Anonymkode: 8174d...432

[Daria]

Jeg kalte det en form for kjærlighetssorg da min psykolog gjennom flere år sluttet (fordi han byttet jobb, ikke fordi jeg var ferdig i terapi), og fikk støtte for det bildet hos fysioterapeuten, som påpekte at hun også kunne savne pasienter hun hadde hatt lenge. Det blir et emosjonelt bånd, selv om forholdet er profesjonelt. Han snakket også om før han sluttet at det var helt naturlig å kjenne på sorg i en sånn situasjon.

[AnonymBruker]

Daria skrev (53 minutter siden):

Det blir et emosjonelt bånd, selv om forholdet er profesjonelt. Han snakket også om før han sluttet at det var helt naturlig å kjenne på sorg i en sånn situasjon.

Helt enig! Det kan uten tvil være et emosjonelt bånd, fra begge parter, selvom det også er profesjonelt. Jeg tror psykologene også bryr seg oppriktig om sine pasienter, og ofrer dem noen tanker også på fritiden.

 

TS

Anonymkode: 8174d...432

[AnonymBruker]

TS, er psykologen din er mann du synes er attraktiv på en eller annen måte? Enten utseende, egenskaper? Føler du dere har en kjemi som går utover den profesjonelle? Hadde du vært interessert om psykologen ønsket et romantisk forhold? (Gitt han hadde slutta som psykolog osv). Har aldri opplevd det du beskriver, og bare lurer 😊

Anonymkode: 0d791...ddd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS, er psykologen din er mann du synes er attraktiv på en eller annen måte? Enten utseende, egenskaper? Føler du dere har en kjemi som går utover den profesjonelle? Hadde du vært interessert om psykologen ønsket et romantisk forhold? (Gitt han hadde slutta som psykolog osv). Har aldri opplevd det du beskriver, og bare lurer 😊

Anonymkode: 0d791...ddd

Nei, jeg er ikke tiltrukket romantisk. Tanken på noe romantisk/fysisk/seksuelt føles rar og feil. Kontakten går heller ikke utover det profesjonelle. Men vi har veldig god kjemi, og jeg føler meg absolutt veldig knyttet til ham følelsesmessig. Lurer på om det er normalt... 

Jeg er nok veldig knyttet til ham fordi han stiller opp og har blitt en tilknytningsperson for meg. Jeg kan slippe opp og være sårbar rundt ham, og han tar meg imot på en veldig trygg måte som føles godt. Jeg håper dette går over når jeg får det bedre psykisk, og at jeg ikke "holder på" dette behovet.

Du sier du aldri har opplevd det - har du erfaring med å gå til psykolog, men ikke har opplevd dette, eller har du generelt ikke opplevd relasjon til en psykolog?😊

 

TS

Anonymkode: 8174d...432

[AnonymBruker]

For meg virker det som du har sterkere følelser for psykologen din enn det du tør å innrømme ovenfor deg selv. Jeg har gått flere runder i terapi og har absolutt følt meg sett, hørt og støttet, men ikke på den måten du beskriver. At du går og "venter" på neste time fordi du trives med psykologen, er litt skummelt. Jeg (og de jeg kjenner) har alltid gruet meg til neste time, for terapi er skikkelig vanskelig. 

Jeg ville snakket med terapeuten om dette, vær ærlig om hvordan du føler og tenker. De er ikke ukjent med dette hos pasientenene sine, og kan håndtere det best mulig hvis de vet.

Anonymkode: 7c5a9...57a

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke noen sorg når jeg sluttet. Hun var kjempeflink og det føltes på noen måter godt å snakke med henne, men jeg var jo der for å gjøre en jobb med å bli frisk. I den prosessen var hun min veileder og det var for det meste ganske krevende.

Jeg lot jo ikke meg selv bli knyttet til helsepersonell på den måten. Kan aldri sammenlikne det med noen venninne, det er jo en profesjonell relasjon som har veldig klare grenser. Hadde ingen følelse av at det oppstod noe bånd mellom oss, det ville vel vært litt bekymringsverdig.

At hun brydde seg om meg, vel, jeg håper vel at hun bryr seg om alle pasientene sine i den grad at hun ønsker at de skal bli friske. Ut over det så er det en jobb. En del av jobben er å bygge tillit.

Snakk med psykologen om dette, så finner dere ut av det sammen.

Anonymkode: a999d...672

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For meg virker det som du har sterkere følelser for psykologen din enn det du tør å innrømme ovenfor deg selv.

Anonymkode: 7c5a9...57a

Uenig, jeg opprettet jo denne tråden for å innrømme akkurat hva jeg føler, og forhøre meg med andre. Hadde jeg levd i fornektelse hadde jeg jo ikke vært så ærlig i denne tråden.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

At du går og "venter" på neste time fordi du trives med psykologen, er litt skummelt. Jeg (og de jeg kjenner) har alltid gruet meg til neste time, for terapi er skikkelig vanskelig. 

Anonymkode: 7c5a9...57a

Ja, terapi er vanskelig. Tror jeg er så underernært på støtte og omsorg over mange år at jeg har bygget opp et helt lasteplan med ting jeg trenger å dele med noen, og derfor går å venter på neste time. Kjedelig å høre at det kanskje er skummelt og rart å føle det sånn.

 

TS

Anonymkode: 8174d...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Helt enig! Det kan uten tvil være et emosjonelt bånd, fra begge parter, selvom det også er profesjonelt. Jeg tror psykologene også bryr seg oppriktig om sine pasienter, og ofrer dem noen tanker også på fritiden.

 

TS

Anonymkode: 8174d...432

Det gjør de, iallfall noen av dem! Min psykolog skrudde på jobbtelefonen den dagen jeg hadde teoritentamen til tross for at hun hadde ferie, hun var så spent på resultatet og vi hadde avtalt at jeg skulle gi henne beskjed. Når jeg hadde oppkjøring var hun den eneste som visste om det, så hun ventet på beskjed om det og.

Men ikke tenk for mye på avslutning nå, iallfall ikke om dere ikke engang har begynt å snakke om det! Syns du avslutninger er vanskelig ka du be om at det brukes litt tid på det. Vi brukte fem måneder på når jeg skulle slutte i terapi, men jeg har store traumer koblet til at folk bare forsvinner fra livet mitt uten å si noe om det (barnetraumer), så derfor brukte vi lang tid. 

Anonymkode: e97f0...09a

[AnonymBruker]

Det kan hjelpe å bestille journalen din, se hva han har skrevet om deg. 

Anonymkode: 44007...9ac

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar!

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det kan hjelpe å bestille journalen din, se hva han har skrevet om deg. 

Anonymkode: 44007...9ac

Hvorfor det tenker du?

 

TS

Anonymkode: 8174d...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det kan hjelpe å bestille journalen din, se hva han har skrevet om deg. 

Anonymkode: 44007...9ac

Hvordan i alle dager hjelper det TS med det hun skriver i tråden? 
 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er dette jeg håper på!

Snakker du av erfaring?

 

TS

Anonymkode: 8174d...432

ja, jeg gikk til en psykolog i over 2 år da jeg var student. Jeg var virkelig langt nede og en periode var han eneste menneske jeg hadde kontakt med. Jeg fikk hjelp til å jobbe meg ut av det, og da vi skulle avslutte trengte jeg han ikke på samme måte. Det var likevel en overgang å ikke treffe han mer. Vi hadde avtalt at jeg kunne kontakte han om jeg trengte det etter avslutningen, men jeg gjorde aldri det. Tenkte på han av og til og kunne savne å prate med ham. Men jeg trengte han ikke lenger og avslutning var veldig riktig.

Anonymkode: 76bd6...14e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Hvordan i alle dager hjelper det TS med det hun skriver i tråden? 
 

ja, jeg gikk til en psykolog i over 2 år da jeg var student. Jeg var virkelig langt nede og en periode var han eneste menneske jeg hadde kontakt med. Jeg fikk hjelp til å jobbe meg ut av det, og da vi skulle avslutte trengte jeg han ikke på samme måte. Det var likevel en overgang å ikke treffe han mer. Vi hadde avtalt at jeg kunne kontakte han om jeg trengte det etter avslutningen, men jeg gjorde aldri det. Tenkte på han av og til og kunne savne å prate med ham. Men jeg trengte han ikke lenger og avslutning var veldig riktig.

Anonymkode: 76bd6...14e

Tusen takk. Så du følte at det behovet/savnet avtok etterhvert som du fikk bearbeidet og kommet deg gjennom den tøffe perioden? Jeg føler meg veldig følelsesmessig knyttet til han nå, og det skremmer meg litt. For det første vet jeg ikke om det er normalt, og for det andre håper jeg at det har med min situasjon å gjøre, og ikke han, altså at behovet slipper opp når jeg får det bedre. Selvom jeg (som sagt) føler meg sikker på at det ikke er noen form for romantisk tilknytning. Som sagt ser jeg veldig frem til timene og tenker mye på terapien mellom timene, i timene kan jeg få ut noe av det jeg bærer på. Så jeg håper naturligvis dette behovet/savnet avtar med tiden..

 

TS

Anonymkode: 8174d...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tusen takk. Så du følte at det behovet/savnet avtok etterhvert som du fikk bearbeidet og kommet deg gjennom den tøffe perioden? Jeg føler meg veldig følelsesmessig knyttet til han nå, og det skremmer meg litt. For det første vet jeg ikke om det er normalt, og for det andre håper jeg at det har med min situasjon å gjøre, og ikke han, altså at behovet slipper opp når jeg får det bedre. Selvom jeg (som sagt) føler meg sikker på at det ikke er noen form for romantisk tilknytning. Som sagt ser jeg veldig frem til timene og tenker mye på terapien mellom timene, i timene kan jeg få ut noe av det jeg bærer på. Så jeg håper naturligvis dette behovet/savnet avtar med tiden..

 

TS

Anonymkode: 8174d...432

Ikke meg du siterte, men ta det med ro, det er ganske vanlig å føle det sånn!❤️ det er veldig vanlig å føle det sånn når man går i behandling, det sa iallfall psykologen min! Du går der for å få hjelp til å stå på egne bein, akkurat nå er hankrykkene dine, men når du er klar så trenger du ikke de (han) lengre.

Anonymkode: e97f0...09a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke meg du siterte, men ta det med ro, det er ganske vanlig å føle det sånn!❤️ det er veldig vanlig å føle det sånn når man går i behandling, det sa iallfall psykologen min! Du går der for å få hjelp til å stå på egne bein, akkurat nå er hankrykkene dine, men når du er klar så trenger du ikke de (han) lengre.

Anonymkode: e97f0...09a

Tusen takk!❤️ Det var beroligende. Er litt redd for å bli "avhengig". Eller som sagt, at det blir en slags "kjærlighetssorg" over å miste en jeg har tilbragt til med ukentlig på et så dypt nivå over tid. Men jeg håper dette avtar etterhvert som jeg føler meg flyvedyktig. Og at jeg tenker mindre på han når jeg får det bedre og får mer positive ting å tenke på.

 

TS

Anonymkode: 8174d...432