Svigerfamilie fra h*elvete

[AnonymBruker]

Vi har nylig fått barn. Svigerfamilien har aldri tidligere vist noen interesse for oss, og vi har møtt dem på "pliktbesøk" med flere måneders mellomrom. Forholdet mellom min samboer og familien har vært preget av krangling og ufred, han har derfor tatt avstand til dem i perioden. Skal sies at vi aldri har "hengt sammen", kun vært over på diverse lunsj/middager.

Men nå - nå har vi fått barn. Da forventer de plutselig at vi skal møtes minst en dag i uka. Våre grenser tråkkes over, både med telefoner og ringing da vi var innlagt på sykehus, og i tiden etter. Her snakker vi familiemedlem som kommer på besøk og blir "fornærmet" fordi den nyfødte babyen sover og ikke er våken når vedkommende kommer. Vedkommende forlot leiligheten vår i sinne da h*n ble konfrontert med at grenseoverskridelsen på sykehuset ikke var ok. Hver gang vi møter dem er det kommentarer om at det vi gjør med babyen er "farlig", "ikke bra" osv osv. Navnet vi jar valgt er ikke fint nok, klærne er for små osv. Det vi gjør er aldri bra nok, alt skal gjøres på deres måte. Dette er kommentarer som får en nybakt mor til å gå i kjelleren. Vedkommende kommer inn hos oss, tar babyen før h*n har satt seg ned i sofaen noe som oppleves som både frekt og invaderende. Kommer også på besøk selv om det ikke passer. Ringer opp til en gang i uken å kjefter på samboer grunnet uenighet om hvem som skal inviteres til dåp osv osv, noe vedkommende strengt tatt ikke har noe med.

Kjenner jeg får vondt i magen hver eneste gang det blir snakk om at svigerfamilien skal komme på besøk. Denne måten å oppføre seg på er så langt unna slik som jeg er vant til. Opplever kontakten med dem som belastende, noe som tærer på forholdet mellom meg og samboer. Dette har blitt forsøkt tatt opp med vedkommende flere ganger via samboer, samtalen ender som regel med sinne og gråt og opphør av kontakt i rundt en uke. Så er det faen med pån igjen.

Hva i all verden skal jeg gjøre?

Anonymkode: cf88b...d10

[AnonymBruker]

Jeg synes du og samboer skal gå til en terapeut som kan hjelpe dere med å navigere i dette, for dette er tøft.

Jeg tror jeg hadde foreslått til samboer at dere skriver et brev til familien, som saklig og på en fin måte setter tydelige grenser for dere, men også viser at dere ønsker å ha kontakt med dem hvis dere kan finne en måte å være sammen på som er god for alle. Det er en balansegang å få det til på en god måte, og den vedkommende som du forteller om vil trolig ta det ille opp uansett hva dere sier. Men greier dere å gjøre det på en god måte, så er det en sjanse for at andre i familien vil forstå og være villig til endre noe. Det kan være lurt å få en terapeut til å lese det dere skriver før dere sender det.

Inntil dere får det på plass, så tror jeg dere må sette grenser her og nå som gjør at det blir levelig for dere inntil dere har fått snakket med en terapeut.

Jeg vil tro at vedkommende du nevner trolig har en eller flere psykiske diagnoser, og det kan dessverre gjøre at det kan bli vanskelig å finne en løsning, men det bør du og samboer (og terapeut) også diskutere - for da må dere tenke nøye gjennom hvilke grenser dere har som er absolutte, hvilke dere kan tilpasse og ev. andre som ikke er like viktige. Og, om vedkommende og ev. andre i familien nekter å akseptere nye grenser, da må dere to også snakke om det er riktig å holde kontakt med hans familie. Men, det å kutte kontakt med familien, det er tøft - så snakk med terapeut om dette også.

I tillegg synes jeg du bør snakke med jordmor på helsestasjonen om hvordan du har det i dette. Helst bør din samboer også snakke med fagperson. 

 

Gratulerer med barnet, håper dere finner ut av det,

Anonymkode: e3099...548

[AnonymBruker]

Her må det jo være noen diagnoser på svigerfamilien, for dette er langt unna normalen. Noen ganger er det lettere å tolerere sånn oppførsel om man tenker at dette er pga. psykisk sykdom/diagnoser. Forsøk å ikke la dette gå inn på deg, på samme måte som man ikke skal la et barn sitt utbrudd om «du er verdens verste mamma» fordi man sier nei til sjokolade til frokost (bare vent, det kommer😅). Tenk på vedkommende som et barn som ikke har fått det den trenger mentalt, men uten at det gjør at du føler du skylder personen noe. Sett grenser på en hyggelig måte, feks «så kjekt at du ville komme på besøk, men akkurat nå passer det ikke fordi vi er slitne/skal ut/har ting å gjøre. Vi kan gi en lyd når det passer.» også følger du personen til døren litt bestemt. Dersom personen da får et utbrudd så svarer du med «dette var en kraftig reaksjon av deg og det er ikke behagelig for verken oss eller babyen, så nå må du faktisk gå så babyen ikke blir skremt.» eller noe sånt. Bevar roen, men vær bestemt. 
 

Hver gang svigerfamilien sier noe som ikke er hyggelig, si akkurat det «dette var ikke særlig hyggelig sagt, hva får dere ut av å si sånt?» og vær oppriktig spørrende. Dersom de sier f.eks. at det bare er sannheten, så si dønn ærlig at sannheten kan såre og du antar at de ikke ønsker å såre familien sin så kanskje de burde øve på å ikke si ting som ikke er hyggelig. 
 

Det kan også være lurt å begrense sånn besøk der man bare sitter å prater. Kan være lurt å korte ned besøk med konkrete ting dere skal, f.eks. nå må dere gå for småen og jeg er trøtt så vi skal sove litt eller nå skal vi på trilletur, takk for besøket. Hold besøkene så kort som mulig. 
 

Om ingenting hjelper, så er løsni nå en dessverre å skjerme seg selv. Man må ikke ha kontakt med mennesker som gjør livet surt selv om man har likt dna.

Anonymkode: 95d25...ff4

[AnonymBruker]

Samboer skal selvfølgelig sette foten hardt ned. Det er han som nå skal beskytte sin familie mot galskapen fra egen familie. 

Anonymkode: a622a...183

[AnonymBruker]

Mannen din likte ikke moren sin som barn og har tatt avstand, nå er hun tilbake igjen. 

Kutt ut svigermor.

Anonymkode: 38eec...439

[AnonymBruker]

Har du ikke morsinstinkt, evt far noe beskytterinstinkt? Beskytt hus og hjem og be de holde seg til helvette unna. Det kan være vanskelig å stå opp for seg selv, men å stå opp for barna og deres base bør ikke være noe problem.

Anonymkode: f234e...18a

[AnonymBruker]

Det skal sies at denne svigerfamilien er fra et annet land, og har en holdning om at de har "krav" på å se barnet til tross for oppførsel. Derfor invaderende ringing osv. Og her er nok min samboer preget av årene med dem, da han er noe "svak" når det gjelder å stå opp mot dem.
 

Forsøker så godt vi kan å beskytte vårt barn. Ser tydelig at han blir redd etc., når de hemser med han, noe de mener er fordi di ser han for sjeldent. Derfor oppsøker de oss oftere. Det de ikke forstår er at barnet er redd dem da relasjonen ikke er naturlig, vi henger ikke sammen med dem og møter dem kun når det passer for dem, eller vi drar på en sjelden middagen en gang i blant.

Det verste med hele situasjonen er at svigerfamilien går over til å snakke morsmål etc når noe blir vanskelig. De ringer min samboer, lange samtaler på morsmål der de ikke legger skjul på hva de mener etc. De kan gjerne snakke om meg på morsmål. Vet helt ærlig ikke hvor lenge jeg klarer dette.

For å gi et eksempel på situasjon, vedkommende stormet ut av leiligheten da h*n ble konfrontert med at invaderende oppførsel ikke var greit. Dette var første gang de skulle få møte barnebarnet sitt. Ringte deretter min samboer å kjeftet i telefonen og baksnakket meg, til tross for at mine foreldre satt her. Dette er helt galemathias. Har fått så å si hele barseltiden til å handle om seg selv og det faktum at de ikke ser barnebarnet ofte nok.

TS

Anonymkode: cf88b...d10

[AnonymBruker]

Regner med det først og fremst er snakk om svigermor her, kjenner igjen situasjonen fra da vi fikk vår første baby. På den tiden bodde vi ikke så langt fra svigers, og vår første baby var første barnebarn til svigermor. Hun troppet opp hos oss i tide og utide, tråkket regelrett på både meg og mannen, og kjørte sitt eget show som kun inneholdt henne og babyen. Jeg var fødselsdeprimert og sov omtrent ingenting det første året, og mannen min var unnvikende og feig. Var jeg som måtte være the main bitch og sette hardt mot hardt, mens mannen min skalv i buksene bak meg, og stemningen mellom svigermor og meg har aldri blitt god. Jeg har fortsatt å sette grenser, og det har nok vært fryktelig kjipt for matriarken i den familien. Etterhvert bestemte jeg bare at vi flyttet fra det området, for jeg orket ikke å ha dem så nært innpå oss. Når mannen er så feig at han aldri har klart å si ifra skikkelig, så var det avstand som måtte bli løsningen. 

Anonymkode: b871b...f30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi har nylig fått barn. Svigerfamilien har aldri tidligere vist noen interesse for oss, og vi har møtt dem på "pliktbesøk" med flere måneders mellomrom. Forholdet mellom min samboer og familien har vært preget av krangling og ufred, han har derfor tatt avstand til dem i perioden. Skal sies at vi aldri har "hengt sammen", kun vært over på diverse lunsj/middager.

Men nå - nå har vi fått barn. Da forventer de plutselig at vi skal møtes minst en dag i uka. Våre grenser tråkkes over, både med telefoner og ringing da vi var innlagt på sykehus, og i tiden etter. Her snakker vi familiemedlem som kommer på besøk og blir "fornærmet" fordi den nyfødte babyen sover og ikke er våken når vedkommende kommer. Vedkommende forlot leiligheten vår i sinne da h*n ble konfrontert med at grenseoverskridelsen på sykehuset ikke var ok. Hver gang vi møter dem er det kommentarer om at det vi gjør med babyen er "farlig", "ikke bra" osv osv. Navnet vi jar valgt er ikke fint nok, klærne er for små osv. Det vi gjør er aldri bra nok, alt skal gjøres på deres måte. Dette er kommentarer som får en nybakt mor til å gå i kjelleren. Vedkommende kommer inn hos oss, tar babyen før h*n har satt seg ned i sofaen noe som oppleves som både frekt og invaderende. Kommer også på besøk selv om det ikke passer. Ringer opp til en gang i uken å kjefter på samboer grunnet uenighet om hvem som skal inviteres til dåp osv osv, noe vedkommende strengt tatt ikke har noe med.

Kjenner jeg får vondt i magen hver eneste gang det blir snakk om at svigerfamilien skal komme på besøk. Denne måten å oppføre seg på er så langt unna slik som jeg er vant til. Opplever kontakten med dem som belastende, noe som tærer på forholdet mellom meg og samboer. Dette har blitt forsøkt tatt opp med vedkommende flere ganger via samboer, samtalen ender som regel med sinne og gråt og opphør av kontakt i rundt en uke. Så er det faen med pån igjen.

Hva i all verden skal jeg gjøre?

Anonymkode: cf88b...d10

Du skal sette ned foten. Hvorfor godtar du det her? Jeg hadde (og har) bedt svigers pelle seg til helvete ut av huset og komme tilbake når respekten er på plass. 

 

Anonymkode: 27ba2...24f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det skal sies at denne svigerfamilien er fra et annet land, og har en holdning om at de har "krav" på å se barnet til tross for oppførsel. Derfor invaderende ringing osv. Og her er nok min samboer preget av årene med dem, da han er noe "svak" når det gjelder å stå opp mot dem.
 

Forsøker så godt vi kan å beskytte vårt barn. Ser tydelig at han blir redd etc., når de hemser med han, noe de mener er fordi di ser han for sjeldent. Derfor oppsøker de oss oftere. Det de ikke forstår er at barnet er redd dem da relasjonen ikke er naturlig, vi henger ikke sammen med dem og møter dem kun når det passer for dem, eller vi drar på en sjelden middagen en gang i blant.

Det verste med hele situasjonen er at svigerfamilien går over til å snakke morsmål etc når noe blir vanskelig. De ringer min samboer, lange samtaler på morsmål der de ikke legger skjul på hva de mener etc. De kan gjerne snakke om meg på morsmål. Vet helt ærlig ikke hvor lenge jeg klarer dette.

For å gi et eksempel på situasjon, vedkommende stormet ut av leiligheten da h*n ble konfrontert med at invaderende oppførsel ikke var greit. Dette var første gang de skulle få møte barnebarnet sitt. Ringte deretter min samboer å kjeftet i telefonen og baksnakket meg, til tross for at mine foreldre satt her. Dette er helt galemathias. Har fått så å si hele barseltiden til å handle om seg selv og det faktum at de ikke ser barnebarnet ofte nok.

TS

Anonymkode: cf88b...d10

haha jeg liker at noen her mener det må være psykisk sykdom involvert. Det er jo åpenbart en kulturkrasj. 

Du må også slappe av litt, det er veldig bra at du har dine grenser og klarer å merke når de tråker over det, men dette f.eks. "de ikke forstår er at barnet er redd dem da relasjonen ikke er naturlig" - dette er bare opptil deg. Du må hjelpe å tilrettelegge at barnet får relasjon til dem. Muligens vil du ikke dette selv nå, når barnet er helt nytt og det er bare ett, men jeg kan nesten love deg at du kommer til å ønske å ha mer støtte når dette barnet blir større og du i tillegg får flere barn. Ikke lås deg i at de gjør alt feil, fordi du gjør ting annerledes, du må jo selv stå for opplæring, de har vært foreldrene for 30 år siden og mye endret seg. 

jeg hadde for øvrig samme opplevelse med mine NORSKE svigerforeldre,  jeg er ikke norsk. De tråket over grenser men siden de er norske, de har jo aldri snakket rett ut eller forklarte sine følelser, det var bare baksnakking og passiv aggressiv tone. Sånn sett kan jo være enklere med direkte gråt og drama, så slipper du å gjette hva de egentlig føler og vil. 

 

Anonymkode: ee152...4a9

[AnonymBruker]

De høres litt gale ut🤨Usikker på om noe biter på slike. Kan dere flytte? selv om de skulle roe seg, kan det fort bli at dere går på nåler i eget hjem/område🥹

Anonymkode: f8887...6cc

[AnonymBruker]

Lås døren. Skru av mobilen. 
 

Umiddelbart. 
 

Anonymkode: 12f28...f25

[AnonymBruker]

Røsk opp plasteret nå før ungen får med seg dette greiene.

Si at nå er det nok, og de er ikke velkommen.

Ferdig. 
 

Blokker nummer.

Anonymkode: c89c8...2d9

[Perle]

Dette er så dysfunksjonelt at det er umulig å relatere til.