Angst hos barn, hvordan best mulig takle dette?

[AnonymBruker]

Har et barn med mye redsel, barnet er 12 år gammel. Jeg synes det eskalerer så vi har oppsøkt hjelp, mens vi står i kø. Har dere noen gode råde? 
Vi kan gå i skogen, så er det lyd fra fly, bil eller lignende da stivner barnet helt kan det være torden. Hele turen går da dette barnet på vent til at det skal smelle. 
Slår barnet seg så er barnet helt hysterisk, og vi har vært på mye "unødvendig" besøk hos legevakt for vi voksene har vært i tvil. 
Det har hendt at det har vært brudd ol, er heldigvis veldig aktiv. 
Barnet ringer hver dag etter skolen for å passe på at vi foreldre er hjemme, og skolen merker også at denne angsten tar mer og mer plass. 
Det er mye, og vi foreldre gjør vårt beste her, men får liksom ingen råd for hvordan vi bør møte barnet best mulig. 
Jeg er redd for å møte barnet med avvisning, bare feie det bort, jeg er også redd for å møte barnet med å gjøre redselen større. 
Vi har hatt helsesøster, familieterapeut, fysioterapeut (for å skape mer tillit til kroppen), uten bedring. 
Barnet er nå også plutselig redd hunden vår, barnet har vokst opp med denne huden, og hunden har ikke gjort noe galt. 
Så hvordan kan vi foreldre møte dette barnet best mulig? Vil tippe det er ventetid på bup, om vi kommer inn. Så noe må vi gjøre i mellomtiden. 
Det er liksom noe nytt hver dag. 

Anonymkode: 94db2...e42

[AnonymBruker]

Det som er viktig er Å ikke tilrettelegge rundt angsten, det skaper bare enda mer angst. 
 

Husker jeg leste en artikkel for en stund siden om at f.eks all tilrettelegging i skolen (som jo ofte er godt ment) bare gjør at ting eskalerer. 

Anonymkode: 96b7a...3d6

[AnonymBruker]

Ikke sikkert det blir mye eller god hjelp å få, det meste av jobben må nok foreldre selv gjøre. Noen barn er veldig sensitive/følsomme og krever mer hjelp. Tilrettelegging på skolen men og at foreldre stiller opp. Eksponer forsiktig, litt og litt. Ikke gjør det brutalt som noen anbefaler det kan slå ut enda verre. Hilsen en som hadde barn med alvorlig angst.Gikk ikke ut en gang plutselig. (etter noe som skjedde utløste det) . Jeg trodde aldri barnet skulle komme tilbake og få det så bra som no og alt det vekke. Vi har jobbet ekstremt hardt for det! Og barnet og!

 

Anonymkode: 81368...c6a

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke hjelpe med mye av dette, men jeg tenkte på dette med lyden. 

Vårt barn har noe som heter hyperakusi,  det vil enkelt sagt si at barnet hører alt for godt. Lyder vi andre enkelt kan ignorere er for barnet vårt like høye som å være på konsert. Det å gå på butikken var lenge umulig, fordi lysstoffrørene i exit-skilta lager lyd i en frekvens som plager barnet noe enormt. Barnet vårt gikk med konstante høye skuldre pga lydene rundt oss. Og dermed overreagerte det også i svært mange settinger. Fight or fligth-responsen var liksom trigget hele tiden. 

Og barnet ble mye sliten, og gikk og var redd for lyder da svært mange lyder ga barnet smerte. (Inkludert lyder vi andre ikke hørte). 

Kan det være noe slikt som plager barnet deres?, i tillegg til evt ting. 

Anonymkode: 93313...5b7

[AnonymBruker]

Har barnet vært spesielt engstelig alltid?

Er barnet spesielt sårbart for lyder, lukter, berøringer e.l? 

Hvordan er barnet sosialt?

Hvordan er barnet i situasjoner der mye skjer? 

Anonymkode: a8f89...2b1

[AnonymBruker]

Mitt beste råd, ikke gjør noe som helst. 

Begynner man med tilrettelegging og unngåelse og ditten og datten så forsterker man angsten og baner vei for enda mer angst. 

Angst er helt ufarlig, det begynner som engstelse (noe som kanskje helst er tilfellet for barnet ditt), og det er ens egne tanker som skaper dette. Det er helt ufarlig og et anfall vil gå over rimelig raskt. Ingen ting vil skje. 

Det beste er å fortsette med det man gjør, gå videre, alminneliggjør, og eksponer. Så enkelt, men alikevel så vanskelig. 

Anonymkode: a5c5a...70d

[AnonymBruker]

Hva i alle dager har dere gjort med det stakkars barnet?

Anonymkode: 5a0ec...f95

[AnonymBruker]

Foreslår å se Alfred og Skyggen med henne. Og insiden ut 2. Også lese seg litt opp på angstmestring selv kanskje? Kognitiv atferdsterapi feks. Finnes det noe lavterskel tilbud man kan komme til raskere? Barne og familietjenesten? Angst grupper for barn? Hør med skolehelsetjenesten?

Anonymkode: a8f89...2b1

[AprilLudgate]

Det greieste å gjøre er å velge en mellomting.

Angst blir ikke bedre av å bli møtt med «skjerp deg, neida dette er uproblematisk».

Men verden blir stadig mindre om man skal unngå alt.

Det viktigste er jo å utrede årsakene BAK angsten. For det er jo ikke friskt.

Men underveis i prosessen så er forsiktig eksponering fint å prøve, og rose for gjennomføring selv om det føltes vanskelig.

For mye eksponering gir utbrenthet, for kroppen hennes er jo i høyspenn hele tiden. 
 

Litt av poenget er å lære seg å være i det. Og lære selvregulering.

Ta det flyet og lyden. Hun uttrykker engstelse.

»Ok. Det er ikke farlig, men du opplever det ubehagelig. Da prøver vi å gå sammen og bare akseptere at kroppen er litt urolig». (Jammen jeg er skikkelig urolig/tenk om hvis at). «Ja, det er sånne tanker som kan dukke opp og føles store i kroppen. Det beste for kroppen er å være i det og spasere dit vi har mål om uansett. Det er helt greit om man føler noe». 
 

Får hun fullstendig total meltdown så får dere bare sitte der til stormen er over. Panikkanfall går alltid over. Men da er hun så sliten at å drasse henne videre på en 2timerstur blir for mye. Da kan dere heller lage en hyggelig avrunding der dere er. Få i henne litt mat, og dra hjem igjen. Søsken og andre forelder kan ta turen videre. 

Hun var jo i skogen selv om dere ikke kom til tenkt destinasjon. 
 

Bygg opp rundt at små ting er like god opplevelse/innsats som stor. 
 

Om hun har megaangst for alt så er faktisk 1 km i skauen bra innsats. 
 

Si ting som «vi har god tid, om noe blir kjipt for deg på veien så bruker vi de teknikkene vi har øvd på. Målet er ikke å gjennomføre uten et snev av ubehag, men at vi skal gjennomføre delmål».

Gi ros for hver minste ting du ser hun prøver. «Du synes jo det var vanskelig, men du gjorde x/y likevel - og det er veldig bra». 
 

Den selvskammen og skuffelsen mater angsten. «Jeg klarer INGENTING». Men så klarte man kanskje komme seg ut døra og være en plass i 30 min. Eller 5. Og det skal man gi ros for.

Og viktigste: lære henne å være snill med seg selv og sine responser.

Men ja - hun må få hjelp og utredning på om noe annet ligger under her. 

Endret 8. september av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Vi tilrettelegger ikke for angsten, vi unngår ikke noe. Barnet må fortsatt gå tur, fortsatt være med hunden vår, vanskelig dette med redsel for at noe er galt med kroppen, men jeg sender fortsatt på skole, og prøver å finne løsninger.
Jeg tenkte mer på hvordan møte barnet i sine følelser? Hva kan jeg som foreldre gjøre for at barnet skal oppleve oss som trygge, og ikke avvisende? 
Er ikke lyd sensitiv tror jeg, ikke reagert spesielt mye på høy lyd, men ppt mistenker mulig adhd. 
Vi har ikke gjort dette barnet noe, men barnet har vært i en ulykke og alt startet etter dette, vi har prøvd å få hjelp tidlig. Dessverre veldig vanskelig. 

 

Ts

Anonymkode: 94db2...e42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi tilrettelegger ikke for angsten, vi unngår ikke noe. Barnet må fortsatt gå tur, fortsatt være med hunden vår, vanskelig dette med redsel for at noe er galt med kroppen, men jeg sender fortsatt på skole, og prøver å finne løsninger.
Jeg tenkte mer på hvordan møte barnet i sine følelser? Hva kan jeg som foreldre gjøre for at barnet skal oppleve oss som trygge, og ikke avvisende? 
Er ikke lyd sensitiv tror jeg, ikke reagert spesielt mye på høy lyd, men ppt mistenker mulig adhd. 
Vi har ikke gjort dette barnet noe, men barnet har vært i en ulykke og alt startet etter dette, vi har prøvd å få hjelp tidlig. Dessverre veldig vanskelig. 

 

Ts

Anonymkode: 94db2...e42

Der kom den viktige informasjonen, nemlig ulykken. Uten rotårsaken i HI blir det umulig å svare. Det er denne hendelsen som må behandles ikke bygge oppunder angst på alt mulig annet. Så det er ulykken og å bearbeide den som må ha hovedfokus. Ikke om hvordan å grave seg mest mulig ned i det, men å gå videre. 

Anonymkode: b277a...7d2

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (8 minutter siden):

Det greieste å gjøre er å velge en mellomting.

Angst blir ikke bedre av å bli møtt med «skjerp deg, neida dette er uproblematisk».

Men verden blir stadig mindre om man skal unngå alt.

Det viktigste er jo å utrede årsakene BAK angsten. For det er jo ikke friskt.

Men underveis i prosessen så er forsiktig eksponering fint å prøve, og rose for gjennomføring selv om det føltes vanskelig.

For mye eksponering gir utbrenthet, for kroppen hennes er jo i høyspenn hele tiden. 
 

Litt av poenget er å lære seg å være i det. Og lære selvregulering.

Ta det flyet og lyden. Hun uttrykker engstelse.

»Ok. Det er ikke farlig, men du opplever det ubehagelig. Da prøver vi å gå sammen og bare akseptere at kroppen er litt urolig». (Jammen jeg er skikkelig urolig/tenk om hvis at). «Ja, det er sånne tanker som kan dukke opp og føles store i kroppen. Det beste for kroppen er å være i det og spasere dit vi har mål om uansett. Det er helt greit om man føler noe». 
 

Får hun fullstendig total meltdown så får dere bare sitte der til stormen er over. Panikkanfall går alltid over. Men da er hun så sliten at å drasse henne videre på en 2timerstur blir for mye. Da kan dere heller lage en hyggelig avrunding der dere er. Få i henne litt mat, og dra hjem igjen. Søsken og andre forelder kan ta turen videre. 

Hun var jo i skogen selv om dere ikke kom til tenkt destinasjon. 
 

Bygg opp rundt at små ting er like god opplevelse/innsats som stor. 
 

Om hun har megaangst for alt så er faktisk 1 km i skauen bra innsats. 
 

Si ting som «vi har god tid, om noe blir kjipt for deg på veien så bruker vi de teknikkene vi har øvd på. Målet er ikke å gjennomføre uten et snev av ubehag, men at vi skal gjennomføre delmål».

Gi ros for hver minste ting du ser hun prøver. «Du synes jo det var vanskelig, men du gjorde x/y likevel - og det er veldig bra». 
 

Den selvskammen og skuffelsen mater angsten. «Jeg klarer INGENTING». Men så klarte man kanskje komme seg ut døra og være en plass i 30 min. Eller 5. Og det skal man gi ros for.

Og viktigste: lære henne å være snill med seg selv og sine responser.

Men ja - hun må få hjelp og utredning på om noe annet ligger under her. 

Tusen takk! Dette var nyttig for meg, hvordan jeg skak tenke og møte barnet. For det er der jeg sliter litt, hva er for mye forståelse og hva er for lite, balansen. 
Jeg håper vi kommer inn på bup for å få hjelp nå, fastlegen tok det alvorlig og ppt har skrevet at etter undersøkelser kan det tyde på adhd. Angst er vist veldig vanlig hos jenter med adhd. 
Vi skal hjelpe barnet vårt før det blir vanskelig å gå ut av døren♥️

 

Ts 

Anonymkode: 94db2...e42

[AnonymBruker]

Har du utredet barnet ditt for autiame ts?

Anonymkode: 96b0c...be6

[AnonymBruker]

Barnet har vært i en ulykke og er redd. Da skjønner jeg veldig lite av hvorfor det er nevnt adhd og utredning. Sånn bygger dette landet problemene rundt de unge. ADHD medisinering med amfetaminpreparater VIL IKKE hjelpe ingen å bearbeide ulykken! 

Anonymkode: b277a...7d2

[AnonymBruker]

Det som er viktig er å si til barnet at dere forstår at hun syns det er vanskelig, men at man må xxx uansett. Da føyser dere ikke bort det hun føler, men sier samtidig at det ikke er noen vei utenom.

Anonymkode: 96b7a...3d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du utredet barnet ditt for autiame ts?

Anonymkode: 96b0c...be6

Barnet har vært i en ulykke! Vær så snill! Hele Norge har ikke autisme og adhd selv om det er svært populært. 

Anonymkode: b277a...7d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du utredet barnet ditt for autiame ts?

Anonymkode: 96b0c...be6

Autisme skulle det stå... barnet er 12 snart tenåring. Høres ikke ut som en normal oppførsel om man så har litt angst..

Anonymkode: 96b0c...be6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Der kom den viktige informasjonen, nemlig ulykken. Uten rotårsaken i HI blir det umulig å svare. Det er denne hendelsen som må behandles ikke bygge oppunder angst på alt mulig annet. Så det er ulykken og å bearbeide den som må ha hovedfokus. Ikke om hvordan å grave seg mest mulig ned i det, men å gå videre. 

Anonymkode: b277a...7d2

Er ikke alltid man vil legge ut alt, og angst har som regel en grunn, men angst er angst. Jeg skal ikke behandle mitt barn, jeg skal være en mamma. Vi venter på at profesjonelle skal behandle.

Hvordan møte barnet i angsten er det jeg spør om? Hvordan ikke tilrettelegge, men heller ikke avfeie. Jeg kan ikke dra opp ulykken hver gang hun har det vanskelig, vi andre forstår årsaken. 
Jeg ønsker hvordan man best mulig møter er barn med angst. 
Som du ser på tråden er det veldig forskjellig svar. 
 

Ts
 

Anonymkode: 94db2...e42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du utredet barnet ditt for autiame ts?

Anonymkode: 96b0c...be6

Nei.

 

Ts

Anonymkode: 94db2...e42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tusen takk! Dette var nyttig for meg, hvordan jeg skak tenke og møte barnet. For det er der jeg sliter litt, hva er for mye forståelse og hva er for lite, balansen. 
Jeg håper vi kommer inn på bup for å få hjelp nå, fastlegen tok det alvorlig og ppt har skrevet at etter undersøkelser kan det tyde på adhd. Angst er vist veldig vanlig hos jenter med adhd. 
Vi skal hjelpe barnet vårt før det blir vanskelig å gå ut av døren♥️

 

Ts 

Anonymkode: 94db2...e42

Du selv utelukket hovedårsaken i HI. Nå vil du og alle andre ha utredning og medisiner. Det er helt urimelig og et heftig sidespor! Barnet har en reaksjon fra en ulykke og alle prøver å få flest mulig diagnoser ut av det. 

Anonymkode: b277a...7d2