Ufør og mening i hverdagen

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er ufør og har litt problemer med å skape mening i hverdagen. Jeg trener og går tur når jeg får det til og klarer det, og jobber litt som frivillig. Likevel syns jeg dagene kan være litt lange og meningsløse.

Hva gjør dere andre i liknende situasjoner for å skape mening og komme dere gjennom hverdagen?

Anonymkode: ac6f6...cdf

[AnonymBruker]

Tror først og fremst  å du endre holdning fra "komme gjennom hverdagen" til "ha det så godt som mulig i hverdagen ".

Hva tror du kommer etter hverdagen? Døden. Den venter oss alle. Både oss som uføre og de som er arbeidsføre.

Da tenker jeg det er viktig å finne ut hva som gir en glede til tross for sykdommen, og gjøre så mye av det som mulig.

Selv er jeg ufør og har det helt fantastisk fint i hverdagen. Trener tre ganger i uken, leser mange bøker, gamer sammen med andre venner online og ellers pusler med mitt hjemme.

Viktig å ikke bare "komme gjennom" men heller skape seg en fin hverdag.

Anonymkode: bbc1e...c74

[AnonymBruker]

Du må finne mening selv. Mer frivillig arbeid dersom det gir mening, hobbyer som gir mening for deg, pleie relasjoner om det gir mening. Noen liker å lære nytt, andre å utvikle seg kreativt. Man kan lære seg et nytt språk, legge vekk sosiale medier og heller lese bøker, lære seg å sy, eksperimentere på kjøkkenet, dyrke frø, egne grønnsaker, fermentere, være støttekontakt, være besøksvenn for katter hos dyrevernsorganisasjoner.. Det er ingen oppskrift, alle er forskjellig. 

Anonymkode: 2d3cc...806

[AnonymBruker]

Jeg har visst ikke noe svar😌Sliter med å komme meg helskinnet gjennom dagene pga kroppen. Hobbier og frivimlig arbeid er jeg ikke i stand til, dessverre. Men håper på sikt å komme dit da🤞

Anonymkode: 5b0d0...51d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Hei!

Jeg er ufør og har litt problemer med å skape mening i hverdagen. Jeg trener og går tur når jeg får det til og klarer det, og jobber litt som frivillig. Likevel syns jeg dagene kan være litt lange og meningsløse.

Hva gjør dere andre i liknende situasjoner for å skape mening og komme dere gjennom hverdagen?

Anonymkode: ac6f6...cdf

Tatt opp hobby. Min grunn for ufør er ikke fysisk, så jeg har tatt opp golf igjen, og det er jo en hobby man fort bruker mye tid på. Merket hverdagen ble veldig tom i sommer når jeg ikke kunne spille

Anonymkode: 55af6...31a

[AnonymBruker]

Om du har en halv mulighet, flytt til sydligere strøk. Sol hele vinteren, pengene rekker mye lengre, mange likesinnede og mye moro.

Anonymkode: c38ad...3c9

[AnonymBruker]

Trener, øver på å hvile/roe ned nervesystemet, leser, prøver å lære meg noe nytt (ny matrett, strikke,  hekle), holde leiligheten i orden

Anonymkode: f4c6f...54f

[AnonymBruker]

Meningen med hverdagen min er å lage de gode.

Jeg reiser til varmere strøk ofte, leser bøker, tar varme bad, går turer.

Også lukker jeg hele verden ute kl 18. Da er det kosetid i seng med bok eller serie.

Etter jeg ble ufør så måtte jeg ikke lengre forholde meg på daglig basis til sosialangsten min. Tok ett par år, men nå klarer faktisk kroppen å slappe av. Det er deilig.

Anonymkode: 9e8a7...753

[AnonymBruker]

Jeg bruker mye tid på å spille dataspill og se serier, men jeg driver også med egne prosjekter (ideutvikling som er relevant for utdanningen min). Jeg gjør ting som gjør meg glad.

Anonymkode: fad93...a50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg bruker mye tid på å spille dataspill og se serier, men jeg driver også med egne prosjekter (ideutvikling som er relevant for utdanningen min). Jeg gjør ting som gjør meg glad.

Anonymkode: fad93...a50

^ Også pleier jeg å ta kurs på coursera.org for eksempel

Anonymkode: fad93...a50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Hei!

Jeg er ufør og har litt problemer med å skape mening i hverdagen. Jeg trener og går tur når jeg får det til og klarer det, og jobber litt som frivillig. Likevel syns jeg dagene kan være litt lange og meningsløse.

Hva gjør dere andre i liknende situasjoner for å skape mening og komme dere gjennom hverdagen?

Anonymkode: ac6f6...cdf

Kjenner på det samme  

Jeg har et halvvoksent barn med litt ekstra behov for støtte, og en syk forelder. Men jeg er en av dem som virkelig ELSKET jobben min og arbeidslivet, og å falle utenfor er det verste som kunne skjedd. Psykologen og jeg jobber med saken, han sier jeg har sterk arbeidsidentitet og er veldig pliktdrevet (noe jeg vil tro mange kan kjenne igjen), og det tar tid å bygge en annen identitet som ikke først og fremst heter «ufør». Vi lever i et samfunn som ikke hefter verdi til hjemmearbeidende lenger, så det er utfordrende!

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Tror først og fremst  å du endre holdning fra "komme gjennom hverdagen" til "ha det så godt som mulig i hverdagen ".

Hva tror du kommer etter hverdagen? Døden. Den venter oss alle. Både oss som uføre og de som er arbeidsføre.

Da tenker jeg det er viktig å finne ut hva som gir en glede til tross for sykdommen, og gjøre så mye av det som mulig.

Selv er jeg ufør og har det helt fantastisk fint i hverdagen. Trener tre ganger i uken, leser mange bøker, gamer sammen med andre venner online og ellers pusler med mitt hjemme.

Viktig å ikke bare "komme gjennom" men heller skape seg en fin hverdag.

Anonymkode: bbc1e...c74

Ja! Eller «leve» som det sikkert het engang, før industrialismen 😅

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du må finne mening selv. Mer frivillig arbeid dersom det gir mening, hobbyer som gir mening for deg, pleie relasjoner om det gir mening. Noen liker å lære nytt, andre å utvikle seg kreativt. Man kan lære seg et nytt språk, legge vekk sosiale medier og heller lese bøker, lære seg å sy, eksperimentere på kjøkkenet, dyrke frø, egne grønnsaker, fermentere, være støttekontakt, være besøksvenn for katter hos dyrevernsorganisasjoner.. Det er ingen oppskrift, alle er forskjellig. 

Anonymkode: 2d3cc...806

Kan bare svare for meg selv her, men for meg var det en enorm bøyg å se på de tingene du nevner her, som noe man får lov til å ha glede av. Retorikken rundt uføre i dag bygger opp under en så stor skam at det faktisk er vanskelig å forholde seg til helt ordinære ting uten å kjenne på en bismak av paranoia. Er det noen som ser meg på kafé? Kan jeg poste dette bildet på Insta uten at noen tenker skattesnylter? Helt seriøst, jeg prøvde å lære meg å hekle i fjor, og da jeg begynte å synes det var gøy så timene fløy så ble det til at jeg la det fra meg… jeg følte at jeg måtte hekle noe til sultende barn eller noe for at det skulle være noe jeg kunne slappe av med.

Skammen tar såpass stor plass at det er en liten deltidsjobb i seg selv. Kanskje du også har en liten flaskehals der, TS? En ubevisst begrensning?

Kanskje denne tråden kan løfte litt. Helt til hun som er HR-leder og har mann, fem barn, au pair og ti hobbyer kommer innom og sier vi er late da 😎

Anonymkode: d56ef...6a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Kjenner på det samme  

Jeg har et halvvoksent barn med litt ekstra behov for støtte, og en syk forelder. Men jeg er en av dem som virkelig ELSKET jobben min og arbeidslivet, og å falle utenfor er det verste som kunne skjedd. Psykologen og jeg jobber med saken, han sier jeg har sterk arbeidsidentitet og er veldig pliktdrevet (noe jeg vil tro mange kan kjenne igjen), og det tar tid å bygge en annen identitet som ikke først og fremst heter «ufør». Vi lever i et samfunn som ikke hefter verdi til hjemmearbeidende lenger, så det er utfordrende!

Ja! Eller «leve» som det sikkert het engang, før industrialismen 😅

Kan bare svare for meg selv her, men for meg var det en enorm bøyg å se på de tingene du nevner her, som noe man får lov til å ha glede av. Retorikken rundt uføre i dag bygger opp under en så stor skam at det faktisk er vanskelig å forholde seg til helt ordinære ting uten å kjenne på en bismak av paranoia. Er det noen som ser meg på kafé? Kan jeg poste dette bildet på Insta uten at noen tenker skattesnylter? Helt seriøst, jeg prøvde å lære meg å hekle i fjor, og da jeg begynte å synes det var gøy så timene fløy så ble det til at jeg la det fra meg… jeg følte at jeg måtte hekle noe til sultende barn eller noe for at det skulle være noe jeg kunne slappe av med.

Skammen tar såpass stor plass at det er en liten deltidsjobb i seg selv. Kanskje du også har en liten flaskehals der, TS? En ubevisst begrensning?

Kanskje denne tråden kan løfte litt. Helt til hun som er HR-leder og har mann, fem barn, au pair og ti hobbyer kommer innom og sier vi er late da 😎

Anonymkode: d56ef...6a0

Det er mye pga dette stigmaet en bør komme seg utenlands. Å oppholde seg blant mennesker i samme situasjon er ubegripelig befriende. Ingen dømming, folk løfter hverandre og ingen ser ned på deg.

Det er et paradigmeskifte av dimensjoner.

Anonymkode: c38ad...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er mye pga dette stigmaet en bør komme seg utenlands. Å oppholde seg blant mennesker i samme situasjon er ubegripelig befriende. Ingen dømming, folk løfter hverandre og ingen ser ned på deg.

Det er et paradigmeskifte av dimensjoner.

Anonymkode: c38ad...3c9

Det er virkelig tankevekkende! Grunntanken bak «»arbeidslinja» og kvinnefrigjøring er det ikke noe galt med, men metodene og resultatet må det være lov å lure på.
Menneskers egenverdi. Ikke bare måles i pluss eller minus for et lands pengeøkonomi. Man er mer opptatt av dyrs rettigheter i dette landet enn å se enkeltmenneskers egenverdi. 

Anonymkode: d56ef...6a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Meningen med hverdagen min er å lage de gode.

Jeg reiser til varmere strøk ofte, leser bøker, tar varme bad, går turer.

Også lukker jeg hele verden ute kl 18. Da er det kosetid i seng med bok eller serie.

Etter jeg ble ufør så måtte jeg ikke lengre forholde meg på daglig basis til sosialangsten min. Tok ett par år, men nå klarer faktisk kroppen å slappe av. Det er deilig.

Anonymkode: 9e8a7...753

Reiser du alene til varmere strøk? tenker på hvordan det fungerer med sosialangsten din? Jeg er ikke noe flink sosialt, men setter pris på muligheten til å treffe andre når det passer. Jeg har en mann som jobber MYE og jeg sitter dermed ofte alene. Trives i eget selskap, men skulle gjerne hatt muligheten til å være oftere og lengre i varmere strøk, da må jeg reise alene. Jeg var på rehabilitering i Norge og jeg elsket det; bo trygt, samtidig som man hadde mye alenetid, mulighet til å være sosial, trene litt osv. Skulle gjerne hatt det bare utenfor Norge, på vinteren. Hadde jeg fått lov så hadde jeg gjerne vært på rehabilitering et par ganger i året, men inntaket er jo så streng at man skal være glad bare man har fått plass èn gang. Derfor vil jeg gjerne se etter mulighet til å tilbringe noe tid på for eksempel Gran Canaria alene, etterhvert.

Anonymkode: 373fa...9ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Reiser du alene til varmere strøk? tenker på hvordan det fungerer med sosialangsten din? Jeg er ikke noe flink sosialt, men setter pris på muligheten til å treffe andre når det passer. Jeg har en mann som jobber MYE og jeg sitter dermed ofte alene. Trives i eget selskap, men skulle gjerne hatt muligheten til å være oftere og lengre i varmere strøk, da må jeg reise alene. Jeg var på rehabilitering i Norge og jeg elsket det; bo trygt, samtidig som man hadde mye alenetid, mulighet til å være sosial, trene litt osv. Skulle gjerne hatt det bare utenfor Norge, på vinteren. Hadde jeg fått lov så hadde jeg gjerne vært på rehabilitering et par ganger i året, men inntaket er jo så streng at man skal være glad bare man har fått plass èn gang. Derfor vil jeg gjerne se etter mulighet til å tilbringe noe tid på for eksempel Gran Canaria alene, etterhvert.

Anonymkode: 373fa...9ea

Ja reiser alene. Man kan velge om man vil være sosial eller ei når man reiser alene. Folk fra alle land er lett å komme i kontakt med hvis man vil. Selv tar jeg alltod med kindelen min, så de ser jeg leser og ikke er intr i kontakt. 

Det å måtte snakke med fremmede noen minutter har jeg lært meg til i løpet av mine 30 år i jobb, selv om det er ubehaglig der og da, drar jeg ikke følelsen lengre enn det. Har også skjedd jeg har sittet en hel kveld å snakket med andre, fått skikkelig kjemi, så det faktisk bare har væert hyggelig der å da, men sover da dårlig og er utslitt lenge etter. Men slike ting er absolutt verdt det, og tror jeg, nødvendig for at ikke angsten skal bli verre.

Anonymkode: 9e8a7...753

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det er virkelig tankevekkende! Grunntanken bak «»arbeidslinja» og kvinnefrigjøring er det ikke noe galt med, men metodene og resultatet må det være lov å lure på.
Menneskers egenverdi. Ikke bare måles i pluss eller minus for et lands pengeøkonomi. Man er mer opptatt av dyrs rettigheter i dette landet enn å se enkeltmenneskers egenverdi. 

Anonymkode: d56ef...6a0

Ja. Slik stigmaet for uføretrygdete i Norge har blitt, er det bare å pakke sekken om en kan. Her kan man ikke gjøre noe lengre uten å bli beglodd, mistenkeliggjort, dømt og til tider trakassert.

Pluss at det aller meste er bedre og lettere i sydligere strøk. Billigere, varmere, koseligere og en treffer som sagt omtrent kun likesinnede om en tenker på egen nasjonalitet. Men også i hovedsak alle skandinaver.

Anonymkode: c38ad...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Reiser du alene til varmere strøk? tenker på hvordan det fungerer med sosialangsten din? Jeg er ikke noe flink sosialt, men setter pris på muligheten til å treffe andre når det passer. Jeg har en mann som jobber MYE og jeg sitter dermed ofte alene. Trives i eget selskap, men skulle gjerne hatt muligheten til å være oftere og lengre i varmere strøk, da må jeg reise alene. Jeg var på rehabilitering i Norge og jeg elsket det; bo trygt, samtidig som man hadde mye alenetid, mulighet til å være sosial, trene litt osv. Skulle gjerne hatt det bare utenfor Norge, på vinteren. Hadde jeg fått lov så hadde jeg gjerne vært på rehabilitering et par ganger i året, men inntaket er jo så streng at man skal være glad bare man har fått plass èn gang. Derfor vil jeg gjerne se etter mulighet til å tilbringe noe tid på for eksempel Gran Canaria alene, etterhvert.

Anonymkode: 373fa...9ea

Du reiser nok alene, men allerede første dagen der nede kan man oppnå mer kontakt med likesinnede enn man gjør på et år her på berget.

Anonymkode: c38ad...3c9

[AnonymBruker]

Så fin tråd. Jeg har barn, så med 5-10% av kapasitet sammenlignet med før, går tida faktisk i ett. Det som er kjipt er når folk sier "hvordan kan DU bære sliten - du går jo barne hjemme hele tiden?:. Vel, ja, forsåvidt så gjør jeg jo det, men det jeg gjør tar også enormt mye mer tid enn før og med 5-10% av tidligere kapasitet tror jeg faktisk er har det mer krevende enn mange med god helse men heltidsjobb. Men man rekker sjeldent forklare dette til folk man bare snakker med i forbifarta. Så da har man ikke så mye å gjøre med "vanlige" folk. Men har funnet aksept med min skjebne og helseutfordringer. Innimellom har jeg også sinnsro

Anonymkode: f4c6f...54f

[Mardina]

Jeg har ikke noe problemer med å få tiden til å gå:

- går turer til fots.

- skriver brev for hånd

- kjøreturer (er glad i å kjøre bil)

- ordner i hjemmet

- tilbringer tid sammen med kjæresten og gode venner 

Jeg tenker at hobbyer kanskje er ekstra viktig å bruke tid på når man er ufør. Siden man da har ekstra med tid 💛 

[AnonymBruker]

Har begynt med blomster som hobby. Men det blir jo ifra februar ca til oktober. 

Anonymkode: 483a0...901