Følelser mot bonusbarn

[AnonymBruker]

Kjæresten min har en sønn som er ca 5 år, og jeg sliter litt med følelsene mot sønnen. Obs: vi bor ikke sammen og har ikke planlagt å flytte sammen. Vi møtes vel bare noen ganger i måneden med barna, så jeg prøver å ikke stresse så mye over dette. 

Og jeg vet ikke om det er oppdragelsen til kjæresten jeg sliter med, eller sønnen. Det skal sies at de mistenker adhd. Han kan være veldig søt, han har veldig mye kunnskap om masse forskjellig og jeg prøver alltid å gi han masse positiv oppmerksomhet når vi møtes. Han er veldig blid og glad, kreativ og har masse å komme med. Han viser masse positive følelser mot meg også, så jeg er heldig! 

Likevel så kjenner jeg at jeg irriterer meg i blant, da jeg syns han kan være både frekk, og at han faktisk slår, spytter og biter hvis han er lei seg/sint osv. Han har slått meg flere ganger f.eks. Jeg syns jo kjæresten min tar det på ca samme måte som meg når han først slår: veldig tydelig på at det ikke er lov osv. Uten å bli fly-forbanna liksom. Men veldig tydelig. 

Men jeg syns riktignok ikke kjæresten jobber godt nok med forebygging av slike episoder. Vil ikke gå inn på detaljer. Men som sagt har de fagpersoner inne for å observere ift adhd. Da slåing og sånn også skjer mot andre barn.

Og jeg kjenner at de episodene går utover følelsene mine mot sønnen. Hvis utageringa skyldes adhd, så er det jo mest synd på ham. Jeg selv er den som alltid gjør veldig mye research om temaer vedrørende mitt barn når jeg tror noe er galt.. og jeg syns kjæresten gjør litt lite innsats for å finne ut hvordan man kan hjelpe gutten. Det har riktignok blitt færre og færre av disse episodene, så han håper nok det bare skal gå over. Men han er nok litt enkel og tenker at man bare må si fra tydelig nok, så slutter dem å slå. Jeg syns det er litt "lat" å ikke jobbe hardere med forebygging og finne ut hva som egentlig er galt (barnets mor er nok mer på ballen ift det, da). 

Uansett. Jeg kjenner dessverre ikke de varme og gode følelsene overfor gutten som jeg tenker man bør. Som sagt har vi ingen planer om å flytte sammen, bl.a. fordi jeg tenker det er veldig dumt å bo med en steforelder som ikke elsker deg som sitt eget barn. Jeg har også barn, og jeg vil ikke at de skal bo med noen som kan slå og sparke dem fordi de er sinte. Jeg tenker også at barna skal slippe å flytte og få en ny familiekonstellasjon, da det kanskje ikke så ofte er positivt for barna. 

Men dere som har bonusbarn som dere sliter med følelsene for: er det bare å fake it to you make it?

Anonymkode: c50c3...8b3

[alfathealfa]

Tenker du burde være mer bekymret for kjæresten din og deres forskjeller i foreldrestil. Det er vel det som er problemet, her. Ikke barnet. Utfordringer og motgang hører med til å være foreldre, også uten adhd. Da er det jo viktig at dere to er på samme lag. Helt enig i at dere ikke bør flytte sammen.

[AnonymBruker]

alfathealfa skrev (2 minutter siden):

Tenker du burde være mer bekymret for kjæresten din og deres forskjeller i foreldrestil. Det er vel det som er problemet, her. Ikke barnet. Utfordringer og motgang hører med til å være foreldre, også uten adhd. Da er det jo viktig at dere to er på samme lag. Helt enig i at dere ikke bør flytte sammen.

Ja, har merket en del forskjeller helt siden jeg ble kjent med sønnen for 1 år siden. Samtidig syns jeg litt synd på kjæresten som egentlig har null kunnskap om barn og oppdragelse, og har lite nettverk her. Familien hans bor i et annet land og har en veldig gammeldags holdning til barn. Jeg tror f.eks. kjæresten har blitt null møtt på følelser da han var barn, og fikk bl.a. ris da han var liten. Har aldri sett han heve stemmen til sin sønn, og han er veldig tydelig på at vold er uakseptabelt. Han er også ok på å møte følelser. Men kunne sikkert trengt litt veiledning (som jeg har hinta om, da jeg selv har fått en del foreldreveiledning som jeg har oppsøkt på egenhånd).

Det er jo veldig sårt å bli kritisert for foreldrestilen, og jeg er nok litt redd for å såre. 

Anonymkode: c50c3...8b3

[Perle]

Hvorfor gidder du dette?

En "enkel" tafatt mann med et diagnosebarn han ikke evner/gidder å engasjere seg i. 

Det er vel en grunn for at hans x nå et en x. 

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt en klar visjon om foreldre rollen. Hovedsakelig å se, lytte til og anerkjenne barnet og barnets følelser.

Fikk så en unge med autisme og det krevde at jeg var streng, konsekvent og måtte stå i mange stormer. Jeg har blitt slått, sparket, bitt, spyttet på...og visste det må kveles ved fødsel mens han enda var liten nok til at jeg klarte å håndtere han. For han visste jeg ville bli stor. Type 186 og 80-90 kg som voksen.

Lang historie kort. Han er i dag utrolig rolig, flinkere enn de fleste funksjonsfriske barn å regulere følelsene og bare en kreativ blidfis. Han går på spesialskole og trenger tett oppfølging, men mest pga dårlig impulskontroll. Ingen meltdowns, vold eller heftige utageringer.

Fikk så 2 bonusbarn. De mistet moren til kreft da de var 3 og 5.

Yngste så jeg øyeblikkelig hadde ADHD. Eldste slet med emosjonelle ettervirkninger etter morens død og andre utfordringer.

Verken skolen eller BUP hadde klart å fange opp det jeg så. De trengte veiledning og de trengte en stødig person som så forbi dramaet deres og møtte dem som individene de var.

Mannen hadde samme grunnleggende verdier, livssyn og syn på barneoppdragelse og økonomi som meg, men han var ikke like "erfaren" som meg mht spesial pedagogikk.

Han ble med på mine metoder og sto i dem sammen med meg og det skjedde raskt endringer i begge to.

Etter vi flyttet sammen så ble endringene enorme på under 1 år. Yngste ble roligere, flinkere å regulere følelsene og kommunisere. Storebror gikk fra å kollapse for hver minste motstand til å tørre å å gjøre en haug med nye ting og takle motgang på en mer konstruktiv måte.

Jeg kunne aldri vært sammen en som ikke hadde hatt samme syn på barneoppdragelse, ønske å vokse og lære i prosessen.

 

Anonymkode: 963a9...458

[Blå tyggis]

Faren er håpløs, men det er ungen du skylder på?

[AnonymBruker]

Blå tyggis skrev (8 timer siden):

Faren er håpløs, men det er ungen du skylder på?

Hun skylder ikke på barnet, men barnet er jo vanskelig å like når det oppfører seg dårlig. Slik er alle mennesker skrudd sammen.

Det er foreldres oppgave å gjøre barna sosialisert for verden rundt, nettopp fordi det er barna som betaler prisen når de feiler.

Anonymkode: 7e2ac...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ja, har merket en del forskjeller helt siden jeg ble kjent med sønnen for 1 år siden. Samtidig syns jeg litt synd på kjæresten som egentlig har null kunnskap om barn og oppdragelse, og har lite nettverk her. Familien hans bor i et annet land og har en veldig gammeldags holdning til barn. Jeg tror f.eks. kjæresten har blitt null møtt på følelser da han var barn, og fikk bl.a. ris da han var liten. Har aldri sett han heve stemmen til sin sønn, og han er veldig tydelig på at vold er uakseptabelt. Han er også ok på å møte følelser. Men kunne sikkert trengt litt veiledning (som jeg har hinta om, da jeg selv har fått en del foreldreveiledning som jeg har oppsøkt på egenhånd).

Det er jo veldig sårt å bli kritisert for foreldrestilen, og jeg er nok litt redd for å såre. 

Anonymkode: c50c3...8b3

Han har jo hatt 5 år på seg å skaffe seg litt kunnskap om barn og barneoppdragelse. 

Anonymkode: a43f9...320

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Kjæresten min har en sønn som er ca 5 år, og jeg sliter litt med følelsene mot sønnen. Obs: vi bor ikke sammen og har ikke planlagt å flytte sammen. Vi møtes vel bare noen ganger i måneden med barna, så jeg prøver å ikke stresse så mye over dette. 

Og jeg vet ikke om det er oppdragelsen til kjæresten jeg sliter med, eller sønnen. Det skal sies at de mistenker adhd. Han kan være veldig søt, han har veldig mye kunnskap om masse forskjellig og jeg prøver alltid å gi han masse positiv oppmerksomhet når vi møtes. Han er veldig blid og glad, kreativ og har masse å komme med. Han viser masse positive følelser mot meg også, så jeg er heldig! 

Likevel så kjenner jeg at jeg irriterer meg i blant, da jeg syns han kan være både frekk, og at han faktisk slår, spytter og biter hvis han er lei seg/sint osv. Han har slått meg flere ganger f.eks. Jeg syns jo kjæresten min tar det på ca samme måte som meg når han først slår: veldig tydelig på at det ikke er lov osv. Uten å bli fly-forbanna liksom. Men veldig tydelig. 

Men jeg syns riktignok ikke kjæresten jobber godt nok med forebygging av slike episoder. Vil ikke gå inn på detaljer. Men som sagt har de fagpersoner inne for å observere ift adhd. Da slåing og sånn også skjer mot andre barn.

Og jeg kjenner at de episodene går utover følelsene mine mot sønnen. Hvis utageringa skyldes adhd, så er det jo mest synd på ham. Jeg selv er den som alltid gjør veldig mye research om temaer vedrørende mitt barn når jeg tror noe er galt.. og jeg syns kjæresten gjør litt lite innsats for å finne ut hvordan man kan hjelpe gutten. Det har riktignok blitt færre og færre av disse episodene, så han håper nok det bare skal gå over. Men han er nok litt enkel og tenker at man bare må si fra tydelig nok, så slutter dem å slå. Jeg syns det er litt "lat" å ikke jobbe hardere med forebygging og finne ut hva som egentlig er galt (barnets mor er nok mer på ballen ift det, da). 

Uansett. Jeg kjenner dessverre ikke de varme og gode følelsene overfor gutten som jeg tenker man bør. Som sagt har vi ingen planer om å flytte sammen, bl.a. fordi jeg tenker det er veldig dumt å bo med en steforelder som ikke elsker deg som sitt eget barn. Jeg har også barn, og jeg vil ikke at de skal bo med noen som kan slå og sparke dem fordi de er sinte. Jeg tenker også at barna skal slippe å flytte og få en ny familiekonstellasjon, da det kanskje ikke så ofte er positivt for barna. 

Men dere som har bonusbarn som dere sliter med følelsene for: er det bare å fake it to you make it?

Anonymkode: c50c3...8b3

Liker ikke bonusbarn. Derfor flytter jeg ikke sammen med kjærsten før sønnen er flyttet ut. Han er 15 da ,hadde aldri orket mindre barn.

Anonymkode: 9b8f4...ff4

[AprilLudgate]

Du sier du har gjort mye research på adhd og denne atferden og at dersom han følger en spesifikk metode så vil dette gå over.

Jeg tror ganske mange voksne med adhd og foreldre til barn med adhd er veldig interessert i en enkel vei til selvregulering.

Så: hva er denne enkle løsningen? 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Du sier du har gjort mye research på adhd og denne atferden og at dersom han følger en spesifikk metode så vil dette gå over.

Jeg tror ganske mange voksne med adhd og foreldre til barn med adhd er veldig interessert i en enkel vei til selvregulering.

Så: hva er denne enkle løsningen? 

Det sa jeg ikke, jeg sa at jeg generelt gjør mye research ift utfordringer som har dukket opp hos mitt eget barn. Bl.a. foreldrekurs osv. Har ikke gjort noe spesiell research på adhd

Anonymkode: c50c3...8b3

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det sa jeg ikke, jeg sa at jeg generelt gjør mye research ift utfordringer som har dukket opp hos mitt eget barn. Bl.a. foreldrekurs osv. Har ikke gjort noe spesiell research på adhd

Anonymkode: c50c3...8b3

Ok sånn ja. 
 

Men nå er det jo ikke slik at foreldre med nevrodivergente barn tilbys noe særlig, og barnet er jo i utvikling.

Utfra det du skriver tenkte ikke jeg at far ikke bryr seg.

Jeg er litt som deg at jeg sluker all info jeg kan finne om det meste. Men det gir ikke nødvendigvis så mange svar for akkurat dette barnet. Det finnes ikke en fasit i teorien.

Om du går inn på foreldresider for nevrodivergente stilles disse spørsmålene hele tiden. Er en grunn til det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2026 den 22.46):

Kjæresten min har en sønn som er ca 5 år, og jeg sliter litt med følelsene mot sønnen. Obs: vi bor ikke sammen og har ikke planlagt å flytte sammen. Vi møtes vel bare noen ganger i måneden med barna, så jeg prøver å ikke stresse så mye over dette. 

Og jeg vet ikke om det er oppdragelsen til kjæresten jeg sliter med, eller sønnen. Det skal sies at de mistenker adhd. Han kan være veldig søt, han har veldig mye kunnskap om masse forskjellig og jeg prøver alltid å gi han masse positiv oppmerksomhet når vi møtes. Han er veldig blid og glad, kreativ og har masse å komme med. Han viser masse positive følelser mot meg også, så jeg er heldig! 

Likevel så kjenner jeg at jeg irriterer meg i blant, da jeg syns han kan være både frekk, og at han faktisk slår, spytter og biter hvis han er lei seg/sint osv. Han har slått meg flere ganger f.eks. Jeg syns jo kjæresten min tar det på ca samme måte som meg når han først slår: veldig tydelig på at det ikke er lov osv. Uten å bli fly-forbanna liksom. Men veldig tydelig. 

Men jeg syns riktignok ikke kjæresten jobber godt nok med forebygging av slike episoder. Vil ikke gå inn på detaljer. Men som sagt har de fagpersoner inne for å observere ift adhd. Da slåing og sånn også skjer mot andre barn.

Og jeg kjenner at de episodene går utover følelsene mine mot sønnen. Hvis utageringa skyldes adhd, så er det jo mest synd på ham. Jeg selv er den som alltid gjør veldig mye research om temaer vedrørende mitt barn når jeg tror noe er galt.. og jeg syns kjæresten gjør litt lite innsats for å finne ut hvordan man kan hjelpe gutten. Det har riktignok blitt færre og færre av disse episodene, så han håper nok det bare skal gå over. Men han er nok litt enkel og tenker at man bare må si fra tydelig nok, så slutter dem å slå. Jeg syns det er litt "lat" å ikke jobbe hardere med forebygging og finne ut hva som egentlig er galt (barnets mor er nok mer på ballen ift det, da). 

Uansett. Jeg kjenner dessverre ikke de varme og gode følelsene overfor gutten som jeg tenker man bør. Som sagt har vi ingen planer om å flytte sammen, bl.a. fordi jeg tenker det er veldig dumt å bo med en steforelder som ikke elsker deg som sitt eget barn. Jeg har også barn, og jeg vil ikke at de skal bo med noen som kan slå og sparke dem fordi de er sinte. Jeg tenker også at barna skal slippe å flytte og få en ny familiekonstellasjon, da det kanskje ikke så ofte er positivt for barna. 

Men dere som har bonusbarn som dere sliter med følelsene for: er det bare å fake it to you make it?

Anonymkode: c50c3...8b3

Barn som har vansker for å uttrykke seg, tanker, følelser, eller regulere egne følelser, de kan bli fysiske/uttagerende. Det er rett og slett et uttrykk for det som foregår inne i den personen. 

Voksne også gjør det, selv om det ikke alltid kommer til uttrykk som slag. 

Dere møtes såpass sjelden med barna at gutten ikke kjenner deg eller er trygg på deg. Ikke sikkert han helt forstår hvem du er, hvilke rolle du har og hvorfor dere sees når dere gjør, eller hvorfor det er så sjelden. 

Og hvis dere kun møtes når du har med ditt barn så er det nok ekstra forvirrende om du blir veldig "mamma" for dine barn og tydelig ikke det ovenfor han. 

 

ADHD eller ei, dere har mye å forbedre om dette skal fungere. Og som du sikkert vet fra før, så er det dere voksne sitt ansvar. Ikke et 5 år gammelt barn. 

Anonymkode: b85a8...15a

[AnonymBruker]

Høres ut som han er eks for en grunn. Personlig hadde jeg aldri orket å være bonusmamma. Du drar energi for en unge som ikke er din, og aldri vil bli. Fokuser på deg selv.

Anonymkode: 821d7...3b7