AnonymBruker Skrevet 31. august #1 Skrevet 31. august Det har blitt mer og mer fravær relatert til min mentale helse. Det blir vanskeligere og vanskeligere å skjule det. Jeg er også lei av at det aldri prates om mental helse. Jeg vurderer å nevne det for mine kolleger. Jeg ber ikke om annet i retur enn at de er mot meg som de alltid har vært. Jeg vil bare at de skal vite. Alle andre som er borte forteller hvorfor. Rygg, knær, skuldre, feber osv. Nesten aldri snakkes det om det som er vanskelig. Jeg vil endre på det. Så, hva har jeg å tape på å fortelle det? Hva må jeg være forberedt om jeg forteller det? Anonymkode: 39e9d...ec6 1
AnonymBruker Skrevet 31. august #2 Skrevet 31. august Jeg har flere kolleger som har vært åpen overfor meg om at de "har gått på en smell" eller "sliter litt" om dagen. Jeg synes det er fint at de velger å betro seg til meg. Da er det også lettere å være forståelsesfull om det skulle skorte på jobb-innstatsen. Men jeg har full forståelse for at dette ikke passer alle, så jeg har ingen forventning om å være informert om slikt. Anonymkode: 454e4...13d 1 2
AnonymBruker Skrevet 31. august #3 Skrevet 31. august AnonymBruker skrev (4 minutter siden): Det har blitt mer og mer fravær relatert til min mentale helse. Det blir vanskeligere og vanskeligere å skjule det. Jeg er også lei av at det aldri prates om mental helse. Jeg vurderer å nevne det for mine kolleger. Jeg ber ikke om annet i retur enn at de er mot meg som de alltid har vært. Jeg vil bare at de skal vite. Alle andre som er borte forteller hvorfor. Rygg, knær, skuldre, feber osv. Nesten aldri snakkes det om det som er vanskelig. Jeg vil endre på det. Så, hva har jeg å tape på å fortelle det? Hva må jeg være forberedt om jeg forteller det? Anonymkode: 39e9d...ec6 Jeg hadde ikke delt noe som helst med andre enn familien. Folk flest takler dårlig når noen blir syk, og mental helse er fortsatt tabu. Så hvis du ikke vil at det skal tiskes og hviskes om sykdommen din, eller tilstanden blir brukt mot deg, ikke fortell. Anonymkode: 6f672...c26 7 13
AnonymBruker Skrevet 31. august #4 Skrevet 31. august Jeg tror ofte, iallefall før, at når noen sier de har «vondt i ryggen», eller har en anen difus sykdom som «krystallsyke», eller noe annet de finner på kan det likegodt være psyken. At det kanskje før var mer vanlig p skylde på noe konkret. Jeg tror det med prene har blitt mindre tabu å snakke om. Jeg forstår at det er mange som virkelig har vondt i ryggen eller krystallsyke, poenget mitt er at de som blir sykemeldt av psykiske problem forteller ofte at det er koe annet. jeg er todelt i å fortelle om det på jobb, fint hvis du føler du kan det. Jeg har sagt noen ganger at jeg er deprimert/utbrent, etter det blir alle på jobb litt for omtenksomme og holder tilbake å gi meg utfordringer og arbeidsoppgaver av hensyn. Enda jeg er frisk. jeg har bipolar 2 diagnose som ingen bet om, sammen med ptsd fra ting jeg opplevde i ungdomstiden. Jeg fungerer veldig bra på jobb, bortsett fra noen perioder anenhverr år. I løpet av 36 mnd er jeg kanskje nede i 3 mnd. Jeg forteller det uansett ikke for jeg vet at folk har fordommer mot bipolare og tror at nummer 2 er det somme som 1, noe som ikke stemmer i mitt tilfelle. Anonymkode: dedcd...1f7 1 7
AnonymBruker Skrevet 31. august #5 Skrevet 31. august AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Jeg hadde ikke delt noe som helst med andre enn familien. Folk flest takler dårlig når noen blir syk, og mental helse er fortsatt tabu. Så hvis du ikke vil at det skal tiskes og hviskes om sykdommen din, eller tilstanden blir brukt mot deg, ikke fortell. Anonymkode: 6f672...c26 Jeg tror også dette har litt med arbeidsmiljø å gjøre. Personlig har jeg ikke opplevd at det "tiskes og hviskes" på jobb når noen har slitt med utbrenthet eller gått på en smell. Anonymkode: 454e4...13d 2 3
AnonymBruker Skrevet 31. august #6 Skrevet 31. august AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Jeg hadde ikke delt noe som helst med andre enn familien. Folk flest takler dårlig når noen blir syk, og mental helse er fortsatt tabu. Så hvis du ikke vil at det skal tiskes og hviskes om sykdommen din, eller tilstanden blir brukt mot deg, ikke fortell. Anonymkode: 6f672...c26 Hæ? Joda, jeg forstår hovedpoenget ditt her. Ikke si noe du ikke vil at det skal diskuteres når du ikke er i samme rom, men jeg synes det er dårlig gjort å sitte og oppfordre en person som vikelig ønsker å snakke om å tie. Jeg synes du skal si noe! På jobben min har vi en person, og for privatlivetsskyld, la oss si denne personen har mista beinet. Vi alle kan se at beinet er borte, men vi skal ikke referere til beinet og vi skal bare late som vi ikke ser noe. Det er faktisk rimelig idiotisk, for om vi bare hadde kunnet stille spørsmål, snakke om det og ta hensyn til det åpent hadde det blitt hyggeligere for alle. Da kunne vi for eksempel lagt til rette og tatt heisen i stedet for trappa, eller finne på aktiviteter hvor man ikke trenger to bein for å være med. Jeg synes definitivt at du skal snakke om det, om det føles riktig for deg! Det du derimot ikke kan pålegge andre er å ikke oppføre seg anderledes, du kan ikke kontrollere utfallet av at du snakker om det - Bare din egen historie Anonymkode: f8716...869 1
AnonymBruker Skrevet 31. august #7 Skrevet 31. august Har alltid vært åpen. Er bipolar. Aldri blitt behandlet anderledes enn andre. Er jo ikke anderledes enn andre når sykdommen holdes i sjakk. Den syke meg har aldri en kollega møtt. Anonymkode: 7a717...036 1 1
AnonymBruker Skrevet 31. august #8 Skrevet 31. august Jeg har en kronisk mental lidelse og har mye erfaring rundt åpenhet. Jeg brant meg på en del på det i forrige jobb. Folk unngikk etter hvert å involvere meg fordi de ikke ville legge noe byrde på meg. Det var mange som syntes synd på meg og begynte se meg som noe stakkarslig. De så ikke lenger min kompetanse eller kunnskap, de så meg som et veldedighetsprosjekt de kunne bruke til å føle seg bedre. Til og med ledelsen. Så når jeg stilte krav, som man jo gjør når man yter bra, fikk de bakoversveis. De hadde jo brukt så mye tid og penger på å bry seg og tilrettelegge, jeg kom vel ikke her og ba om noe mer? I min nye jobb er det nesten ingen som vet noe og ingen som spør. Jeg trives mye bedre når de ser på meg som en vanlig kollega og ikke "hun mentalt syke". Så tenk deg nøye om. Ingen endrer syn på deg om du brekker foten, men folk kan absolutt endre syn på deg om du sliter psykisk. Anonymkode: 556ee...5b6 4 3 8
AnonymBruker Skrevet 31. august #9 Skrevet 31. august Det beste er å ikke bli for personlig. Dette er ikke venner, men kollegaer, og man er på jobb for å gjøre en jobb, ikke måtte forholde seg til de mentale problemene til kollegaene sine. Anonymkode: 5ad7f...02b 6 1
AnonymBruker Skrevet 31. august #10 Skrevet 31. august Det er et vist stigma rundt usynlige sykdommer. Det vil være svært naivt av deg å fortelle kolleger om din mentale helse uten å ha tatt stilling til dette stigmaet. Samtidig kan det i lengden være bedre om det blir mer åpenhet for både deg og andre. En vei inn i det hele er å omtale det mest mulig konkret. Når og hvordan er det du tas ned? Hva setter deg ut? Folk flest har en viss forståelse og empati med slikt. Bare ikke forvent at alle takler din åpenhet like godt. Anonymkode: 8e3c0...30e 4 3
alfathealfa Skrevet 31. august #11 Skrevet 31. august Jeg tenker det er helt fint å si det. Så spørs det naturligvis mye på hva man sier og hvor og når man sier det. Jeg synes det er forskjell på å være personlig og å være privat. Jeg kan fortelle at jeg som et eksempel, har en depresjon jeg går i behandling for og som av og til gjør at jeg er borte fra jobb, eller jeg kan si noe om hva det betyr rent praktisk for arbeidet, hvilke tilpasninger som er bra og hvilke oppgaver jeg gjerne kan gjøre. så tenker jeg det er bra å si noe om hva andre kan spørre meg om av hjelp og oppgaver på jobb, eller at jeg gjerne kan være med på det, men at av og til kan jeg ikke gjøre ting med kort frist. Dvs. fortelle andre hva som er greit å gjøre for meg og å si til meg (det er lite veiledning for dem i å bare si hva jeg ikke kan gjøre. Da er det lett at man kan falle på siden fordi de blir redde for å spørre). 1 1
AnonymBruker Skrevet 31. august #12 Skrevet 31. august Synes det kommer litt an på. Har dere en god tone ellers? Og så går det en grense mellom å informere og å dele for mye for ofte. Jeg kjenner til en person som har alvorlige problemer i nær familie, og ofte bruker lunsjpausene til å bearbeide dette ved å dele detaljer med kolleger. Det blir lett for mye. Man har helsevesen til slikt. Anonymkode: 21f18...178 4
AnonymBruker Skrevet 31. august #13 Skrevet 31. august AnonymBruker skrev (6 minutter siden): Det beste er å ikke bli for personlig. Dette er ikke venner, men kollegaer, og man er på jobb for å gjøre en jobb, ikke måtte forholde seg til de mentale problemene til kollegaene sine. Anonymkode: 5ad7f...02b Jeg ser kolleger mer enn jeg ser venner. Selv om kollegene mine ikke er venner, så omgås jeg de hver eneste dag. Jeg er ingen robot. Jobben må gjøres, men det gjøres i samarbeid med andre. Ingen skal forholde seg til mine mentale utfordringer. De skal være mot meg som de alltid har vært. Når jeg er på jobb, ser jeg på jobb. Ingen tilrettelegging. Tilretteleggingen vil i så fall være at jeg er mindre på jobb. Gradert sykemelding. Men er jeg på jobb, så er jeg der 100%, og da vil jeg bli behandlet som før. Anonymkode: 39e9d...ec6 3
AnonymBruker Skrevet 31. august #14 Skrevet 31. august AnonymBruker skrev (3 minutter siden): Jeg ser kolleger mer enn jeg ser venner. Selv om kollegene mine ikke er venner, så omgås jeg de hver eneste dag. Jeg er ingen robot. Jobben må gjøres, men det gjøres i samarbeid med andre. Ingen skal forholde seg til mine mentale utfordringer. De skal være mot meg som de alltid har vært. Når jeg er på jobb, ser jeg på jobb. Ingen tilrettelegging. Tilretteleggingen vil i så fall være at jeg er mindre på jobb. Gradert sykemelding. Men er jeg på jobb, så er jeg der 100%, og da vil jeg bli behandlet som før. Anonymkode: 39e9d...ec6 Helt enig. Jeg har slitt med angst (sosial angst) hele livet, men jeg har gått på jobb og trosset angsten mange ganger. Har unngått situasjoner jeg vet fører til angst og mange ganger har jeg tatt turen ut i lunsjen og spist i bilen sammen med mannen min. Bare for å koble av fra angstfølelsen. Nå har jeg ikke hatt angst på flere år, heldigvis og jeg tror akkurat det skyldes at jeg har gått på jobb og oppført meg helt normalt i alle år. Er veldig glad for at jeg ikke fortalte kollegaer om angsten min. Nå er det bare jeg som vet hva jeg slet med i alle de årene og det er helt greit. Anonymkode: 8dd37...391 4 4 2
Beatbox Skrevet 31. august #15 Skrevet 31. august AnonymBruker skrev (37 minutter siden): Det har blitt mer og mer fravær relatert til min mentale helse. Det blir vanskeligere og vanskeligere å skjule det. Jeg er også lei av at det aldri prates om mental helse. Jeg vurderer å nevne det for mine kolleger. Jeg ber ikke om annet i retur enn at de er mot meg som de alltid har vært. Jeg vil bare at de skal vite. Alle andre som er borte forteller hvorfor. Rygg, knær, skuldre, feber osv. Nesten aldri snakkes det om det som er vanskelig. Jeg vil endre på det. Så, hva har jeg å tape på å fortelle det? Hva må jeg være forberedt om jeg forteller det? Anonymkode: 39e9d...ec6 Som deg har jeg også mentale plager. Én ting lærte jeg "the hard way"....fortell aldri noe til noen ting de kan bruke mot deg..for det gjør de! Si bare det som føles greit for deg❤️ 3 2 2
AnonymBruker Skrevet 31. august #16 Skrevet 31. august AnonymBruker skrev (15 minutter siden): Jeg ser kolleger mer enn jeg ser venner. Selv om kollegene mine ikke er venner, så omgås jeg de hver eneste dag. Jeg er ingen robot. Jobben må gjøres, men det gjøres i samarbeid med andre. Ingen skal forholde seg til mine mentale utfordringer. De skal være mot meg som de alltid har vært. Når jeg er på jobb, ser jeg på jobb. Ingen tilrettelegging. Tilretteleggingen vil i så fall være at jeg er mindre på jobb. Gradert sykemelding. Men er jeg på jobb, så er jeg der 100%, og da vil jeg bli behandlet som før. Anonymkode: 39e9d...ec6 Hvis du vil behandlet som som før, så bør du ikke dele, da vil bli behandlet som diagnosen din. Anonymkode: 5ad7f...02b 2 6
AnonymBruker Skrevet 31. august #17 Skrevet 31. august Nei. De er ikke dine venner. Anonymkode: d426b...ace 3 2
Gjest Memorangen Skrevet 31. august #18 Skrevet 31. august AnonymBruker skrev (53 minutter siden): Jeg hadde ikke delt noe som helst med andre enn familien. Folk flest takler dårlig når noen blir syk, og mental helse er fortsatt tabu. Så hvis du ikke vil at det skal tiskes og hviskes om sykdommen din, eller tilstanden blir brukt mot deg, ikke fortell. Anonymkode: 6f672...c26 Min erfaring er at det tiskes og hviskes mye mer når man ikke er åpen.
AnonymBruker Skrevet 31. august #19 Skrevet 31. august Jeg har kun dårlig erfaring med å dele om helse uansett hva det gjelder. Særlig fra ledelse. Anonymkode: 449f3...405 3 2
AnonymBruker Skrevet 31. august #20 Skrevet 31. august Memorangen skrev (7 minutter siden): Min erfaring er at det tiskes og hviskes mye mer når man ikke er åpen. Mange bryr seg ikke om hvorfor folk er borte, men har også jobbet steder hvor ledere aktivt snakker om grunnen til at folk er borte. Anonymkode: 5ad7f...02b 1 2
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå