Stein og vann

[SteinOgVann34]

Hei,

Jeg er ny her. Jeg er ikke helt sikker på om og hvordan jeg skal bruke denne dagboken ennå. Jeg er kvinne, uten mann og barn, jeg har katter. 

Still gjerne spørsmål hvis du lurer på noe. Jeg håper å finne likesinnede og få litt støtte og lærerike og positive reaksjoner.

Endret 6. oktober av SteinOgVann34

[SteinOgVann34]

-

Endret 6. oktober av SteinOgVann34

[SteinOgVann34]

.

Endret 6. oktober av SteinOgVann34

[SteinOgVann34]

Jeg har slettet innleggene ovenfor. Jeg startet litt feil.

----------------

Jeg hadde en vanskelig dag i går. Jeg var fryktelig sliten og lei meg. Siste årene har jeg brukt mye energi til å investere og bygge opp en del ting, som kan være veldig nyttig og interessant for mange. Men jeg har fått så utrolig mye negative reaksjoner, som sårer. Ikke fordi jeg gjorde noe feil, men fordi det er bare lett for mennesker å reagere slik. Når du kjøper en gave til noen og de er litt usikker, er det enklere for dem å si "Nei, jeg vil ikke ha det" enn "Takk, så hyggelig at du tenker på meg". Ikke fordi du gjør noe feil, men fordi det er slik folk reagerer på gode og positive ting. Og ja, jeg forstår det, men hvis det skjer veldig mye, ødelegger det deg uansett.

Og nå er jeg helt tom, trist, ingen kraft eller motivasjon lenger. Så snart jeg tenker "Skal jeg..." tenker jeg på alle de negative reaksjoner som jeg nesten kan være sikker på som kommer. Og da gir jeg allerede opp, før jeg har begynt.

Det er veldig enkelt å si "Åhh men du må ikke gjøre noe for andre, de har ikke spurt om det osv." Det er ikke hvordan verden fungerer. Det er bare en måte å si at det er min egen feil. Men fleste ting i verden er ikke der fordi "noen har spurt om det". Og i de fleste land når noen tar initiativ til noe som er bra, er folk takknemlig og hjelper gjerne til. Ja, vi er i Norge og nordmenn har lov til å lære. Men det er vanskelig for de som tar initiativet først.

Jeg la meg tidlig i går, og det hjalp litt. Jeg tar det med ro i dag. Snart helg.

Endret 16. oktober av SteinOgVann34

[SteinOgVann34]

Noen ganger ser jeg spørsmål på forumet som jeg ikke vet svaret på. "Hva vil du gjerne få til jul?" 

Jeg har alltid lært at jeg ikke betyr noe. Da jeg var barn, opplevde jeg utrolig ofte at andre fikk ting, men ikke jeg. Søstrene mine fikk lommepenger. Men da de ble for gammel og fikk seg jobb (småjobber, lørdagsjobb), stoppet lommepengene for meg også. På bursdager kom familiemedlemmer uten gave til meg. De kom egentlig ikke for meg, men for å snakke med andre familiemedlemmer. Jeg fikk musikk brent inn på en CD i stedet for en ekte CD og et klorestativ til katten som var helt ødelagt. "Men kanskje kan du fortsatt bruke det?" 

Vi dro på skøyter på isen med skolen. Alle fikk hjelp med å ta på seg skøytene, men ikke jeg. Jeg sa til læreren: «Skøytene mine sitter ikke godt. Kan du hjelpe meg?» Men nei, det måtte jeg gjøre selv. "Du er stor nok til å gjøre det selv". Ti minutter før vi skulle avslutte, kom en annen lærer og sa sint: «Men skøytene dine sitter jo ikke ordentlig fast!» Hun hjalp meg med å feste dem ordentlig og da kunne jeg gå ordentlig på skøyter. Men da måtte alle pakke sammen og dra tilbake. Det samme skjedde en gang da vi måtte bruke symaskinen på skolen. Jeg syntes det var veldig vanskelig. Symaskinen går fort og det stresset meg. Men jeg fikk ingen hjelp da jeg spurte om hjelp. Og ja, det gikk galt. Jeg sydde det feil. Læreren var sint, fordi det kostet henne ekstra arbeid på frikvelden for å løse det. Jeg skrek til henne: «Det er din egen feil. Jeg ba deg om hjelp og du hjalp meg ikke.» Hun sa aldri unnskyld til meg.

Moren min kastet også alltid tingene mine uten å spørre meg. For eksempel godterier jeg hadde fått. Jeg sparte de beste til slutt. Og så, etter en kort stund, kastet hun dem. Akkurat de beste godteriene jeg hadde spart til slutt. Jeg hadde badeleker som jeg virkelig kunne leke med i timevis. Jeg fikk dem av en tante. Plutselig var de borte. Jeg hadde en liten Bugs Bunny-pute som jeg alltid sov på og gråt mye på da jeg hadde det vanskelig som barn. Plutselig var den borte. Den var ikke ødelagt. Men alt jeg elsket, kastet hun.

Selv i mitt voksne liv skjedde dette fortsatt ofte. F.eks med folk jeg var i kontakt med. En fysioterapeut som plutselig sluttet å åpne døren (etter at faren min hadde kontakt med han, men det fant jeg ut senere). En gutt jeg var i kontakt med som plutselig sluttet å ta telefonen (etter at moren min hadde kontakt med han). En bekjent fra skolen som hjalp meg med å flytte og plutselig ikke lenger fikk lov til å komme, av faren min. Jeg leide en gang et hus og jobbet på samme sted som utleieren. Der ble jeg venner med noen, og utleieren hatet den personen. Den personens beste venn hatet meg også. Begge gjorde alt de kunne for å ødelegge forholdet vårt, ved å fortelle oss løgner og sårende ting om hverandre og gjøre alt slik at vi ikke fikk så mye kontakt på jobb lenger.

Da jeg var yngre, var jeg overvektig. Som barn var jeg på diett og jeg fikk ikke lov til å spise alle slags mat familien spiste. Søstrene mine og jeg fikk alle lov til å drive med en hobby eller sport, men jeg fikk ikke lov til å velge noe. Jeg ble tvunget til å drive med en spesifikk sport, fordi jeg måtte gå ned i vekt på den måten. Jeg gikk aldri ned i vekt og jeg hatet treningen hver uke. Men i slutten av tenårene, etter jeg flyttet ut, begynte jeg å telle kalorier. 1200 kcal om dagen. Og gikk ned 25 kilo. Jeg var glad og stolt av det jeg hadde oppnådd. Men menneskene rundt meg var ikke det. En etter en sa at jeg var stygg. At jeg måtte dikte opp løgner at jeg var ulykkelig i kroppen min for å få operasjon dekket av det offentlige. At det hengende fettet/huden var stygt (sa moren min!!!) og at jeg måtte bruke tettsittende klær under klærne mine for å skjule det. Jeg har aldri vært så ulykkelig. Selv om det kunne ha vært noe så positivt at jeg gikk ned 25kg. Ja, all vekten kom tilbake og jeg har aldri prøvd å slanke meg igjen.

For mange år siden startet jeg min egen bedrift. Jeg hadde jobbet mye før sommerferien. Alle kundene dro på ferie og ingen betalte fakturaene sine i tide. Jeg hadde lite inntekt på den tiden, så jeg var tom for penger hele sommeren. Som et resultat satt jeg hjemme hele sommeren og kunne ikke gå ut og gjøre noe. Da jeg sendte dem påminnelser, ble de sinte. "Hallo, det er sommer, jeg var på ferie. Derfor kunne jeg ikke å betale i tide." 

I årevis har jeg feiret bursdager og jul alene. Jeg får sjelden gaver. Hvis jeg får en gave, er det blomster eller sjokolade. Det er selvfølgelig veldig fint, hvis du ellers aldri får noe.

Hva ønsker jeg meg til jul? Jeg aner ikke. Jeg vurderte å kjøpe bøker til meg selv. Men jeg har allerede gitt opp den tanken. Er en bok du kanskje bare vil ha 'for å ha', verdt pengene? Eller en bok du kanskje bare leser én gang eller et par ganger?

Noen ganger tenker jeg at jeg vil ha et nytt dynetrekk. Men alle dynetrekkene fra barndommen min, for 30 år siden, er fortsatt gode. Jeg har ingen grunn til å kaste dem og ingen grunn til å kjøpe flere.

Og slik ender jeg sannsynligvis igjen med en jul uten gaver. 

Hvis alt du elsker alltid blir tatt fra deg, hvorfor skulle du fortsatt elske noe som helst? Hvis du alltid har opplevd at du ikke betyr noe, at det du vil ha eller følelsene dine ikke betyr noe, kan du like gjerne slutte å ønske eller føle noe.

Endret 17. oktober av SteinOgVann34

[SteinOgVann34]

Jeg har tenkt på noe veldig lenge. Et ønske, en drøm. Om å hjelpe andre. 

Folk har ofte problemer og tenker litt for stort, for vanskelig, til å løse dem. Noen med gjeld, for eksempel, tenker på måter å tjene mye penger raskt. Det er forståelig, men også vanskelig. Det finnes ingen måter å tjene mye penger raskt på. Alt tar tid og innsats. Du tjener ikke store summer raskt. Men det finnes ting du kan gjøre som kan hjelpe deg mye for å jobbe med å løse slike ting på en god måte. For eksempel å lage en økonomisk oversikt som du oppdaterer hver dag og tips for å spare penger. Ja, jeg vet at disse tipsene ikke er veldig spesielt. Alle kan komme med disse tipsene selv. Men mange mennesker gjør det ikke, de lager ikke en økonomisk oversikt, mange vet ikke hvordan de skal gjøre det. Og ja de kan tenke at de må spare penger, men når de er i butikken kjøper de det de er vant til og tenker ikke over det. Eller de kjøper billigste produkter, men forstår ikke at det noen ganger ikke er billig. Så i stedet for bare å gi en liste med tips, vil jeg gjøre den mer nyttig slik at folk faktisk kan lære hvordan det fungerer og hvordan de kan gjøre det.

Men.... Jeg har slitt med ideen veldig lenge. Det ene øyeblikket er jeg positiv. Det neste føles det dumt og meningsløst. Noen ganger skriver jeg ned noe, men jeg fullfører det ikke. Jeg har veldig lyst til å gjøre det, men likevel nøler jeg. Terskelen for å komme i gang er høy. Selv om jeg også tror det er veldig nyttig og kan hjelpe mange. Og skal jeg selge det eller ikke? Hva er en rimelig pris? Ja, jeg skulle gjerne gjort det gratis. Men jeg må også betale strøm, internett, mat osv. Jeg vet ikke.

 

[SteinOgVann34]

Jeg var litt syk forrige uke. Det var litt rart. Jeg var sliten, veldig, veldig sliten. Jeg følte meg varm eller kald, jeg svettet. Og ingenting annet. Ingen hoste, ingen rennende nese, ingen hodepine, normal appetitt osv. Akkurat da jeg innså at jeg var syk, holdt på å bli syk, eller bare hadde vært syk, sov jeg veldig godt i en natt, og så var det over. Jeg hadde laget suppe med hjemmelaget kraft. Kanskje hjalp det?

Heldigvis hadde det vært stille på jobb. Men fredag ettermiddag ble det plutselig travelt. Det blir travelt neste uke også.

I en tråd her på KG som jeg startet anonymt, så jeg kommer ikke til å si hvilken tråd, stå folk opp for meg et par ganger. Når du alltid har følelse at du ikke betyr noe, er det fint når folk gjør det. Det gir meg følelsen av at jeg betyr noe. Og at jeg blir beskyttet og hjulpet når jeg blir behandlet «urettferdig».

Takk til de som gjør det. Jeg ser det og setter pris på det. Det betyr mye for meg.