Dine beste tips: Preteen mamma

[AnonymBruker]

Datteren min er nå 11 og begynner i 6. klasse. Merker et større behov for selvstendighet, at jeg innimellom er helt håpløs, kan bli raskt sint, er blitt veldig opptatt av eget utseende etc. 

Typiske ting som tyder på at tenårene nærmer seg. 

Hvilke tips har dere til meg i årene som kommer? Vil unngå å for mye konflikter og styr, ønsker å være en god mamma (og min egen mor var ingen god rollemodell).

Anonymkode: 2bdf3...8eb

[AnonymBruker]

For hver gang du sier nei, prøv å finne to situasjoner hvor du kan si ja. 

For hver gang du må kjefte, finn to grunner til å gi ros.

Pass på henne, men ikke kvel henne. Gi henne plass til å ta valg, også de dårlige. 

Anonymkode: f66d2...157

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er viktig å møte datteren din på hennes behov og være utforskrende heller enn belærende. Jeg har selv en jente som er 1 år yngre enn din, og kjenner allerede igjen det du skriver. 

Forsøker å være engasjert i hennes interesser, høre på hennes musikk sammen, la hun få fortelle meg om hennes idoler og hvorfor de er viktige for henne. Komme i posisjon hvor hun opplever at jeg er der som en trygg voksen, men at jeg også forstår og kjenner meg igjen i hva hun står i. Når det er utfordringer med venner eller lignende, forsøker jeg å støtte hun uten å for ofte komme med konkrete råd eller fortelle hvordan hun skal håndtere det. Har hun kranglet med en venninne om hvem som har den kuleste hårbøylen, prøver jeg å lytte og støtte hun i at det var kjipt heller enn å moralisere og forklare at venninnen følte det sikkert sånn og sånn, og du må prøve å forstå. Opplever at hun lukker seg raskt når jeg begynner sånn. 

Prøver også å snakke sammen om utseende uten å bagatellisere hennes usikkerheter eller bare avslutte alt med at hun er fin som hun er. Selvfølgelig prøver jeg å hjelpe hun å akseptere og elske hvordan hun ser ut, men noen ganger trenger hun å få lov til å sette ord på usikkerheten sin og fortelle hvorfor den er der. Et eksempel her er at hun har mye fregner på sommeren, og dette liker hun ikke. Vi snakker da om det, og jeg prøver å hjelpe hun å like fregnene og den annerledesheten det gir hun, og vi snakker om hva andre kan være usikker på som hun ikke syntes det er grunn til. Hun kan da fortelle at hun ikke skjønner hvorfor *Anne* syntes det er dumt at hun skal ha regulering, fordi hun selv har så lyst på regulering fordi det er kult. Da kan vi snakke om at kanskje *Anne* tenker det samme om hennes fregner osv. 

Anonymkode: a9953...038

[AnonymBruker]

Pass på å si/gjøre fem positive ting for hver negative, ville jeg sagt, i stedet for «for hver ene negative så si ja to ganger» jf ditt første svar.

Anonymkode: 856e4...7be

[AnonymBruker]

Har god erfaring med å behandle dem litt mer som "voksne". Altså, ikke at de skal være små voksne, men at de føler at de ikke behandles som barn.

Ved spørsmål om hva de skulle få lov til og ikke (utetider, hvor de skulle være med hvem osv) snakket vi om det, og jeg var lyttende og støttende til at jeg skjønte at de hadde lyst - og så forklarte jeg hvorfor jeg nølte, istedenfor å bare si "nei" uten særlig mer begrunnelse. Da jeg begynte med det tenkte jeg at de bare kom til å fnyse av det osv, men jeg har som sagt god erfaring med det. De skjønte litt mer av hva som foregår i et voksent hode. Resultatet var at de fikk lov til ting jeg kanskje egentlig mest hadde lyst til å si nei til, men de kom selv med forslag om hvordan vi kunne løse det/komme fram til en slags mellomting. Sparte mye konflikter på det!

Utseendefokus synes jeg er vanskelig, for jeg er jo såpass "gammel" at jeg gir litt blaffen selv (misforstå meg rett da, men en kvise der, en føflekk der osv, det bryr meg ikke). Men selv datteren min på 20 nå kjenner hver eneste lille antydning til prikk i sitt eget fjes.... Men snakker generelt om at de som har krøller ofte ikke vil ha krøller, og at de med glatt hår gjerne ville hatt krøller, at mensen og pupper kommer i ekstremt varierende tid og mengde/størrelse, at det hadde vært ekstremt kjedelig om alle så like ut osv (det går sikkert inn og ut i samme moment, men jeg vil gjerne ha sagt det allikevel). Og på en måte respektere at de er opptatt av det, uten at man "blir med på" hele katastrofefokuset....

Ta det hun lurer på på alvor, selv om det for oss er bagateller. Ikke at man skal overanalysere, men bekrefte at man skjønner at det er viktig for henne. Og svare på en skikkelig måte.

MEN man kan også stille krav.... Man aksepterer ikke å bli kalt ditt og datt, og man snakker til hverandre i en ok tone. Det er i orden å si "jeg orker ikke nå, jeg trenger litt tid alene" (for barnet altså), men det er ikke i orden å rope og skrike "kom deg for ... ut av rommet mitt" osv... Jeg hadde minimale forventninger til det å bidra hjemme i tenårene, for det ble i all hovedsak konflikter og stress ut av det. De måtte rydde egne ting, men om det lå et par sokker slengt i sofaen, så tok jeg dem bare uten å lage drama.... De har alle blitt gode til å rydde egne hybler/egne hjem allikevel! Poenget er å ikke bli irritert inni seg som voksen, men bare si at "det er en fase". Viktig for tenåringene å føle at de blir akseptert som de er, da er takhøyden for oss foreldre også gjerne litt høyere. Sier ikke at man skal godta at det ser bomba ut der de er, men rommene deres har jeg ikke mast om, jeg har heller lukket døra.... Stikk i strid med hva jeg hadde som prinsipper FØR de ble tenåringer, men heldigvis kan jeg også endre mening

Også er jeg enig med dette i å si positive ting, men de må være reelle. Sier man det bare fordi man leter etter noe positivt fordi det har vært litt mye negativt, så blir man gjennomskuet med en gang. Og da er det bedre å la være...

Holde en hyggelig tone også ved kritikk, formulere ting på en ok måte framfor en kommando (selv om det du sier er en beskjed og ikke et spørsmål). 

Og la henne være BÅDE stor og liten... Det vil komme øyeblikk hun oppfører seg som en 16-åring og øyeblikk der hun oppfører seg som en 7-åring... Ha rom for begge deler, det er en vanskelig fase, dette her!

Anonymkode: 63821...ac6

[AnonymBruker]

Vis interesse for hennes liv. Finn noe dere kan gjøre sammen egentlig hva som helst, lage mat, gå på senteret, løpe en tur eller noe dere begge liker.

Ta utfordringer på alvor uten å hause de opp. Vi forsto ikke at vår tenåring hadde problemer før det var 30 dager fravær et år..

Anonymkode: b5a51...805

[AnonymBruker]

Vilndu ha en umgdom som kommer til deg når hun har behov for å snakke om noe vanskelig, må den tilliten bygges opp. Dvs lytte og være interessert når hun forteller noe, selv om det fremstår bagatellmessig og uinteressant/uviktig for deg. Hvis hun opplever at du føyser bort det hun forteller, selv om det er banale småting, vil hun kunne bli tilbakeholden med  å ta opp ting som er vanskeligere å snakke om.

Og hvis du vil ha en ungdom som ringer deg for å bli hentet når hun har vært på fest og ikke kommer seg hjem selv osv, må du være villig til å hente også når det IKKE er krise. Hvis du ikke gidder å hente henne når hun ringer likevel, så slutter hun å ringe deg for å be om henting. 

Anonymkode: 4cf07...4a2