Alvorlig sykdom i familien

[AnonymBruker]

Faren min fikk nettopp en kreftdiagnose og det går sånn inn på meg. Med barn og jobb etc, føler jeg ikke det er så mye rom for å hente seg inn. Mye usikkerhet som gjør meg sliten, og ikke minst forsøker jeg å hjelpe familien. 

Dere som har likende erfaring, hvordan har dere håndtert det med jobb? Bare fortsatt som før og latet som ingenting? Jeg har en jobb som krever mye av meg (mye ekstern kontakt, reising etc) og lurer på hvordan jeg skal henge med når dette allerede preger meg såpass mye.

Har ikke sagt noe enda, da det enda er ganske nytt og jeg føler alt er så uoversiktlig.  

Anonymkode: 1e4db...b9a

[AnonymBruker]

Jeg hadde først og fremst snakket med legen, om jeg var deg. Sjokk og sorg utarter seg veldig ulikt fra person til person, og påvirker deretter. 

Jeg hadde rask dialog med min lege, slik at han var klar over hva som foregikk i mitt liv. Da det knakk for meg en stund før mamma gikk bort og i tiden etter, så var det en slags trygghet i å kunne si i fra til legen min at 'nå går det ikke', så visste han med en gang hva det gjaldt. 

Jeg sender deg en stor styrkeklem ❤️

Anonymkode: a65c3...722

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Faren min fikk nettopp en kreftdiagnose og det går sånn inn på meg. Med barn og jobb etc, føler jeg ikke det er så mye rom for å hente seg inn. Mye usikkerhet som gjør meg sliten, og ikke minst forsøker jeg å hjelpe familien. 

Dere som har likende erfaring, hvordan har dere håndtert det med jobb? Bare fortsatt som før og latet som ingenting? Jeg har en jobb som krever mye av meg (mye ekstern kontakt, reising etc) og lurer på hvordan jeg skal henge med når dette allerede preger meg såpass mye.

Har ikke sagt noe enda, da det enda er ganske nytt og jeg føler alt er så uoversiktlig.  

Anonymkode: 1e4db...b9a

Du kan ta en samtale med din fastlege. Snakk om hvordan du har det, føler på det  rundt din fars situasjon. Mulig du får en henvisning til psykolog. Lykke til❤️

Endret 4. august av Rødstrupa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg hadde først og fremst snakket med legen, om jeg var deg. Sjokk og sorg utarter seg veldig ulikt fra person til person, og påvirker deretter. 

Jeg hadde rask dialog med min lege, slik at han var klar over hva som foregikk i mitt liv. Da det knakk for meg en stund før mamma gikk bort og i tiden etter, så var det en slags trygghet i å kunne si i fra til legen min at 'nå går det ikke', så visste han med en gang hva det gjaldt. 

Jeg sender deg en stor styrkeklem ❤️

Anonymkode: a65c3...722

Takk for svar ❤️ 

Anonymkode: 1e4db...b9a

[AnonymBruker]

Snakk med leder også (såfremt leder er en ok person). Du kan trenge forståelse og tilrettelegging på jobb. Ikke minst kan leder være en god person å snakke med om hun/han bryr seg om sine ansatte. Jeg har fått mye støtte fra min leder da livet var vanskelig og har også som leder selv tilbragt timesvis i samtaler med ulike underordnede i livskriser. 
 

Kan noen av dine venner/naboer/kolleager/foreldre av barnas venner hjelpe deg litt med hverdagslogistikk slik at du selv kan være til stede/hjelpe?

Anonymkode: 812b7...5f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Snakk med leder også (såfremt leder er en ok person). Du kan trenge forståelse og tilrettelegging på jobb. Ikke minst kan leder være en god person å snakke med om hun/han bryr seg om sine ansatte. Jeg har fått mye støtte fra min leder da livet var vanskelig og har også som leder selv tilbragt timesvis i samtaler med ulike underordnede i livskriser. 
 

Kan noen av dine venner/naboer/kolleager/foreldre av barnas venner hjelpe deg litt med hverdagslogistikk slik at du selv kan være til stede/hjelpe?

Anonymkode: 812b7...5f0

Takk for gode råd ❤️ Kommer nok til å fortelle, syns bare det er vanskelig når det er så nytt og vi enda ikke vet omfanget. Men sikkert lurt å være føre var. Kjenner jo allerede at jeg er sliten og har bare visst om dette i et par uker. 

Anonymkode: 1e4db...b9a

[AnonymBruker]

Da min far ble akutt syk i fjor, benyttet jeg meg av tilbudet bedriften jeg jobber i har for mental helse; en samtaletjeneste med kvalifiserte veiledere. Der fikk jeg hjelp til å sortere tanker og følelser og det hjalp veldig. I tillegg til at mannen i en periode tok alt hjemme og alt med barna slik at jeg kunne være så mye som mulig på sykehuset sammen med min far og andre i familien. 
 

Sjekk om bedriften din har et slikt tilbud, evt ta kontakt med bedriftshelsetjenesten eller fastlegen din. 
Hvis du orker ville jeg også informert nærmeste leder og kollegaer. Kanskje du kan få litt tilrettelegging med avlastning og litt mindre reising i en periode? 

Anonymkode: 5a7e4...092

[Ibot]

Kreftdiagnose er dessverre ikke så uvanlig… Jeg synes du skal være åpen om dette til de nærmeste på jobben! Du kommer til å bli møtt med forståelse. Kanskje du også får litt tilrettelegging og kan ta ting i ditt eget tempo. Blir det for overveldende for deg kan du kontakte fastlegen din for hjelp. Det finnes også chat- og telefontjenester hvor du kan få god støtte. Lykke til med faren din!

[AnonymBruker]

Vær åpen med de rundt deg. Mange har lignende erfaring fra eget liv også. Det er en drittsykdom. 

Anbefaler deg å ta vare på deg selv og bruk jobben din somm en pause fra det som er vondt. 

Anonymkode: 57ce7...2ff

[AnonymBruker]

Det er meningen at voksne skal kunne håndtere alvorlig sykdom hos egne foreldre. 

Enig med den over, bruk jobben som en distraksjon fra tunge tanker.

Fastlegen er vel til bruk for egen sykdom.

Anbefaler deg heller å ta kontakt med Kreftforeningens rådgivningstjeneste:

https://kreftforeningen.no/tilbud/kreftforeningens-radgivningstjeneste/

Anonymkode: 4469d...981

[AnonymBruker]

Jeg vil tro både type jobb og relasjonene en har til kolleger påvirker hvor mye det hjelper å fortelle. Men for meg hjalp det veldig. Jeg syntes generelt det gikk bra å være på jobb, for der var jeg helt inni noe annet enn uroen for moren min. Men særlig på dager hvor vi ventet på svar på prøver og bilder, eller legesamtaler, var jeg helt ødelagt. Det det hjalp veldig å ha fortalt hva jeg ventet på til de jeg jobbet nærmest med, jeg kjente meg rett og slett litt mindre ensom når de rundt visste at innsiden min var fylt opp dette. Det innebar at flere spurte hvordan det gikk, og om man ikke orker å svare på det, så kan jo det kjennes problematisk. Jeg syns egentlig det var mest godt å sette ord på det, også når nyhetene var vonde.  

Anonymkode: cdc6a...ae3

[AnonymBruker]

Ibot skrev (12 minutter siden):

Kreftdiagnose er dessverre ikke så uvanlig… Jeg synes du skal være åpen om dette til de nærmeste på jobben! Du kommer til å bli møtt med forståelse. Kanskje du også får litt tilrettelegging og kan ta ting i ditt eget tempo. Blir det for overveldende for deg kan du kontakte fastlegen din for hjelp. Det finnes også chat- og telefontjenester hvor du kan få god støtte. Lykke til med faren din!

Takk - du har nok rett. Sitter vel bare litt langt inne, ikke fordi kreft er noe som skal skjules, men det handler vel om at det er sårt og at jeg ikke helt vet hvilke behov jeg har fra arbeidsgiver.

Anonymkode: 1e4db...b9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Faren min fikk nettopp en kreftdiagnose og det går sånn inn på meg. Med barn og jobb etc, føler jeg ikke det er så mye rom for å hente seg inn. Mye usikkerhet som gjør meg sliten, og ikke minst forsøker jeg å hjelpe familien. 

Dere som har likende erfaring, hvordan har dere håndtert det med jobb? Bare fortsatt som før og latet som ingenting? Jeg har en jobb som krever mye av meg (mye ekstern kontakt, reising etc) og lurer på hvordan jeg skal henge med når dette allerede preger meg såpass mye.

Har ikke sagt noe enda, da det enda er ganske nytt og jeg føler alt er så uoversiktlig.  

Anonymkode: 1e4db...b9a

Da ene barnet mitt fikk kreft, så måtte jeg begynne å jobbe 100% etter 3 mnd, mens min kone fortsatte på pleiepenger.

Jeg var leder og forvaltet ca 90 ansatte. Jeg kunne ikke «bare late som ingenting». Jeg skjønte ganske raskt at jobben var uforenelig med hverdagen med barna, kona etc.

Jeg byttet jobb og var heldig som fikk muligheten til en godt tilpasset turnus og muligheter til å sjonglere all oppfølging av familie og samtidig stå i jobb.

Anonymkode: 9cbb6...fd6

[AnonymBruker]

Jeg informerte leder på jobb etter et par dager, da jeg trengte litt tid for å fordøye den nye virkeligheten når mamma ble syk

Lederen jeg hadde på den tid var (og er) en skikkelig god og støttende leder, som virkelig ville hjelpe med tilrettelegging når og vis det ble behov, er jo ikke akkurat lett å vite hva en trenger sånn på rappen, og eventuelt bytte av vakter vis jeg også trengte det. Vedkommende takket for at jeg var åpen om det, for det gjorde det lettere for både ledere og ansatte å hjelpe til. 
Jeg var også i kontakt med Kreftforeningen som har egen avdeling for pårørende, hvor jeg fikk mye hjelp. 

Anonymkode: b3e44...10e

[AnonymBruker]

Jeg var igjennom det samme, men ikke med positivt utfall. 
Jeg jobbet hele veien frem til dødsfallet og etter begravelsen, siden jeg opplevde det som godt å tvinge tankene over på noe annet. 
Jeg har en lederstilling 

Informer lederen din om at du kan være litt utenfor. Se om det er noe som kan/må tilpasses. 

Leit å si det, men livet skjer, og som voksne må vi øve på å stå litt i det også. 
 

Anonymkode: 3aa9a...049

[AnonymBruker]

Min far fikk to kreftdiagnoser (ikke spredning, to ulike) og Alzheimerdiagnose så å si samtidig. Jeg hadde riktignok selvstendige barn, men jobb på en barneskole som krever mye av meg (nytter ikke å bare være tilstede fysisk, liksom).

Jeg jobbet hele veien (med unntak av noen fysiske sykdommer og en operasjon jeg måtte gjennom selv osv). Min mor fikk også kreft midt oppi alt dette (men det har gått veldig bra, altså! Det var bare en påkjenning å få den beskjeden). 

"Problemet" mitt var da min far døde (kreften var delvis under kontroll, men det var Alzheimer han døde av), så klappet kroppen min sammen. Jeg har fått kronisk migrene (usikker på om det er pga det, men som både fastlege og nevrolog sier så kan det ikke utelukkes) og ble sykemeldt ETTER at han døde (det startet 3-4 mnd etter dødsfallet). 

For meg var det riktig der og da å være i jobb, og jeg tror jeg ville valgt det igjen, for det var bra for psyken! Men det kan hende at det ble litt mye på én gang totalt for kroppen allikevel. Ikke alltid man vet det før ting har "gått over" og kroppen ikke helt skjønner at den kan skru av alarmberedskapen. Samtidig er det jo "dumt" å være delvis sykemeldt lenge, for plutselig blir man syk selv og har ikke mer sykemelding igjen.... Så det er en avveining! Men ta gjerne en prat med fastlegen din om du har en ålreit en, om ikke annet så kan man få luftet hodet litt og få litt faglige perspektiver på ting!

Alle på jobb visste hva jeg sto i, og det gjorde det selvfølgelig enklere for meg. Heldigvis har vi en kultur for å kunne si fra uten at det blir et stort tema, om du skjønner. Jeg ønsket jo fortsatt å være meg og ikke bare hun med syke foreldre, liksom!

Lykke til! Det er en ny fase når foreldre blir eldre og syke!

Anonymkode: 61a51...4c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk - du har nok rett. Sitter vel bare litt langt inne, ikke fordi kreft er noe som skal skjules, men det handler vel om at det er sårt og at jeg ikke helt vet hvilke behov jeg har fra arbeidsgiver.

Anonymkode: 1e4db...b9a

Men hvis lederen din er ok, så trenger du jo ikke vite hva du trenger nå! Du bare sier hva situasjonen er og at det er både uvant og uoversiktlig, men at du vil at de skal vite i tilfelle du er litt "off", at du faktisk må svare en telefon osv... Det går helt fint, du må på ingen måte sitte med "fasit" nå, ting vil også endre seg underveis her!

Anonymkode: 61a51...4c3

[AnonymBruker]

Vært gjennom det samme med både ektefelle og en forelder. 
Jeg var helt åpen om dette på jobb og fikk mye støtte der. Tok en dag fri da mannen fikk sin kreftdiagnose- ellers var jeg på jobb som før. Følte det var en lettelse å ha kollegaer rundt meg- og ha faste rutiner. 
Fullstendig unntakstilstand utenom jobben. 
 

Føler med deg- dette er beinhardt. 
Men for meg hjalp det veldig å dele det. 

 

Anonymkode: 548c3...cc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.8.2026 den 0.11):

Faren min fikk nettopp en kreftdiagnose og det går sånn inn på meg. Med barn og jobb etc, føler jeg ikke det er så mye rom for å hente seg inn. Mye usikkerhet som gjør meg sliten, og ikke minst forsøker jeg å hjelpe familien. 

Dere som har likende erfaring, hvordan har dere håndtert det med jobb? Bare fortsatt som før og latet som ingenting? Jeg har en jobb som krever mye av meg (mye ekstern kontakt, reising etc) og lurer på hvordan jeg skal henge med når dette allerede preger meg såpass mye.

Har ikke sagt noe enda, da det enda er ganske nytt og jeg føler alt er så uoversiktlig.  

Anonymkode: 1e4db...b9a

Min far falt brått om og sendt til sykehuset, der de raskt diagnostiserte han med aggressiv kreft med spredning, og dårlige prognoser. 

Jeg var helt uttafor. Gråt mye og var mer eller mindre i sjokk. Det hjalp heller ikke at jeg bor på andre siden av landet. Det eneste jeg ville var å være sammen med familien og bearbeide sammen med dem. 

Jeg jobber i barnehage så det er ikke så lett med null søvn, hovne øyne og mentalt fraværende.

Jeg ble sykmeldt 2 uker, med beskjed fra legen om å reise hjem. Det hjalp veldig. Etter 2 uker hjemme med foreldre og søsken rundt meg, la det verste sjokket seg og jeg var i stand til å jobbe. Jeg fikk jo også mer innblikk i sykdomsbildet, behandling osv. 

Pappa har fremdeles kreft, men lever enda, 5 år etter diagnosen. 

Anonymkode: b3b03...2f3