Savner den jeg var før

[AnonymBruker]

Etter noen år med tette dødsfall i nær familie, skilsmisse og en del andre ting så føler jeg at jeg bare er et skall av den jeg var før. I tillegg har jo kroppen forandret seg og har brukt mye penger på å få tilbake noe huden jeg hadde før. Tok lang tid før jeg innså at dette bare er naturlig aldring. Men skulle gjerne gjort noe med de ekstra kiloene og kvapsete kropp.

Lest en del om emnet, og innsett at det er en naturlig ting. Man er i endring konstant. Min psykolog sier at jeg må lære meg å bli glad i den jeg er nå. Jeg er for dårlig til å se alt det gode jeg trossalt har i livet mitt, det kunne vært så mye verre. 

Men føles uansett som at fra corona til nå så har jeg blitt mer realistisk. Før hadde jeg "håp" og drømmer, mens med tiden er det blitt mer stress og grått. Mye dårlig som skjer i verden så skjermer meg, men man får jo likevel med seg litt. Fler og fler som dør, jeg blir ikke vant til det. 

Hvordan akseptere den man er og finne glede i den man er nå? Kom også på at jeg tar mye mindre bilder nå de siste årene enn jeg har gjort tidligere før corona, akkurat som at denne tidsperioden ikke er verdt å huske. Men sånn skal det jo ikke være? Istede sitter jeg å ser på bilder fra når jeg var yngre, så bedre ut og livet var mer spennende og positivt.

Anonymkode: 77677...180

[AnonymBruker]

Godt spørsmål. Jeg klarer ikke å akseptere det. Klarer ikke å se gamle bilder. 
 

Anonymkode: 6f260...18b

[AnonymBruker]

Veien til aksept er ulik for alle. Hvis du får hjelp av psykolog nå så ville jeg prøvd å følge rådene derfra så godt som mulig.

Hvis det er sånn at du har f.eks. depresjon nå så vil alt virke håpløst og meningsløst uansett, sånn er sykdommen. Da gjelder det kanskje å gjøre tingene likevel, på tross av at det kjennes meningløst. Ta de bildene, finne motiver, selv om du tenker nå at dette ikke er verdt å huske.

Anonymkode: f1b56...c48