Flere tråder om vennskap og lite kontakt

[AnonymBruker]

Har lest og fulgt med på noen tråder her inne, og også litt inne på "kjærlighet og samliv"-forumet. Det jeg har vært mest interessert i å lese om er når folk skriver om venner som slutter å ta kontakt eller venner som tar mindre kontakt enn før. Trådstartere føler seg nedprioritert.

 

Et gjennomgående trekk i svarene er at mange mener det er helt akseptabelt at venner ikke prioriterer relasjonen aktivt. Det argumenteres ofte med at voksne mennesker har ulik sosial kapasitet, at hverdagen og familien må prioriteres først, og at vennskap naturlig endrer seg i ulike livsfaser. Mange mener at vennskap bør være helt uforpliktende, og at det må være greit at relasjonen blir mer passiv eller overflatisk uten at noen skylder den andre en forklaring.

Jeg vurderte å legge inn eksempler fra diskusjoner her, men vil ikke at det bare skal bli en ny diskusjon om allerede eksisterende tråder. Men det kan f.eks være noen som ikke får tydelige svar når de spør venner om å treffes, venner som plutselig tar lite kontakt av ulike grunner, eller som takker nei for å prioritere andre ting.

Hvor går grensen mellom å ha en «travel livsfase» og det å rett og slett være en dårlig venn som tar relasjonen for gitt?

Bør vennskap være helt uforpliktende uten krav til gjensidig initiativ, eller har man et medansvar for å pleie relasjonen dersom det fortsatt skal kalles et vennskap?

Har du opplevd sånt selv og hvordan håndterte du det? Og hvordan gikk det med vennskapet?

Anonymkode: 4fab8...1ea

[AnonymBruker]

Jeg tror mennesker har helt ulike tilnærminger til hva de ønsker fra relasjoner, og hva de ser på som vennskap. På lik linje som i romantiskr forhold. 

Noen vil ha løpende kontakt med teksting gjennom dagen, andre foretrekker minimal telefonkontakt, og kun møtes ansikt til ansikt. Noen ønsker å møtes ofte, andre synes det er best med nok tid mellom treff. Noen ønsker kanskje mer, uten at de har overskudd eller kapasitet til å klare det. Enten periodevis, eller på grunn av kronisk sykdom eller annet. 

Ingen av delene er feil. 

Men det blir feil, dersom man ikke klarer å kommunisere ens ønsker til hverandre, eller justere ens egne forventninger. 

Man kan si ifra og se om ikke man kan møtes på midten, men i noen tilfeller er midten altfor krevende for noen, fordi den andre partens ønsker er satt altfor høyt for de som behøver lite kontakt/sjeldne møter etc. Og da blir det jo tross alt galskap å gjentatte ganger forvente noe som går imot et annet menneskes natur - da er det bedre å avslutte vennskapet, hvis det for deg sårer at dine ønsker ikke kan innfris. Dermed må man heller selv trekke seg unna, og fokusere på venner med litt mer lignende behov. 

På lik linje som i dating, så er det jo en viss kompatiblitet som bør være til stede i vennskap også. Eller eventuelt, radikal aksept for hverandre begge veier, hvor man tillater begge å være som de er. Da blir det, i disse vennskapseksemplene, en ubalanse. Vil den som ønsker mer kontakt være ok med det, eller vil det bygge seg opp bitterhet for å være den som tar mest initiativ? 

Det er jo heller ikke slik at alles batteri lades opp av sosiale møter, selv om det er med venner. Det er ikke noe de kan styre. Hvis man er av typen som får energi av det, så føles det kanskje sårende at det ikke er likedan for ens venn, at vedkommende blir tappet og sliten av det, selv om det er en superhyggelig kveld. 

Husk også at det er mange med usynlige vansker, sykdommer og traumer som gjør livet tungt for langt flere enn vi aner. Jobb, skole, barn, hus, kjæledyr, trening, matlaging, rengjøring... Det er svært mange som skal ha en bit av oss hver eneste dag. 

Dette ble lengre enn jeg hadde tenkt. Jeg bare håper folk kan få øyene litt opp for at det ikke er så svart/hvitt som mange ser ut til å tenke. 

Anonymkode: 9cbfb...5b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror mennesker har helt ulike tilnærminger til hva de ønsker fra relasjoner, og hva de ser på som vennskap. På lik linje som i romantiskr forhold. 

Noen vil ha løpende kontakt med teksting gjennom dagen, andre foretrekker minimal telefonkontakt, og kun møtes ansikt til ansikt. Noen ønsker å møtes ofte, andre synes det er best med nok tid mellom treff. Noen ønsker kanskje mer, uten at de har overskudd eller kapasitet til å klare det. Enten periodevis, eller på grunn av kronisk sykdom eller annet. 

Ingen av delene er feil. 

Men det blir feil, dersom man ikke klarer å kommunisere ens ønsker til hverandre, eller justere ens egne forventninger. 

Man kan si ifra og se om ikke man kan møtes på midten, men i noen tilfeller er midten altfor krevende for noen, fordi den andre partens ønsker er satt altfor høyt for de som behøver lite kontakt/sjeldne møter etc. Og da blir det jo tross alt galskap å gjentatte ganger forvente noe som går imot et annet menneskes natur - da er det bedre å avslutte vennskapet, hvis det for deg sårer at dine ønsker ikke kan innfris. Dermed må man heller selv trekke seg unna, og fokusere på venner med litt mer lignende behov. 

På lik linje som i dating, så er det jo en viss kompatiblitet som bør være til stede i vennskap også. Eller eventuelt, radikal aksept for hverandre begge veier, hvor man tillater begge å være som de er. Da blir det, i disse vennskapseksemplene, en ubalanse. Vil den som ønsker mer kontakt være ok med det, eller vil det bygge seg opp bitterhet for å være den som tar mest initiativ? 

Det er jo heller ikke slik at alles batteri lades opp av sosiale møter, selv om det er med venner. Det er ikke noe de kan styre. Hvis man er av typen som får energi av det, så føles det kanskje sårende at det ikke er likedan for ens venn, at vedkommende blir tappet og sliten av det, selv om det er en superhyggelig kveld. 

Husk også at det er mange med usynlige vansker, sykdommer og traumer som gjør livet tungt for langt flere enn vi aner. Jobb, skole, barn, hus, kjæledyr, trening, matlaging, rengjøring... Det er svært mange som skal ha en bit av oss hver eneste dag. 

Dette ble lengre enn jeg hadde tenkt. Jeg bare håper folk kan få øyene litt opp for at det ikke er så svart/hvitt som mange ser ut til å tenke. 

Anonymkode: 9cbfb...5b8

Jeg har markert i tykkere skrift det jeg vil kommentere: Det er nettopp det jeg ser at folk mener. At det ofte er bedre å avslutte vennskapet eller la det bare gli ut i sanden"av seg selv" om man føler man ikke får noe tilbake. At man ikke bør forvente noe særlig gjensidig kontakt. Men kan man da kalle det et "vennskap"? Kan man være venner når det blir sånn? Betyr det alltid at nå er vennskapet over? I noen diskusjoner leser jeg at disse vennene faktisk tar kontakt, for noen ofte på deres premisser så trådstarter føler seg nedprioritert. Bør man forvente mer eller er vennskapet over?

Om man sliter med sykdom og derfor ikke kan være like sosial, er det da greit at den andre parten kutter ut vennskapet, eller bør man hvertfall få en forklaring og en forsikring på at man fremdeles er venner? Mange mener som sagt at vennskap bør være helt uforpliktende og at man ikke skylder å forklare vennene sine noe om det er noe. 

Anonymkode: 4fab8...1ea

[AnonymBruker]

Jeg mener at vennskap har forpliktelser og forventninger, på en sunn måte, jeg forventer at mine gode venner vil mitt beste, jeg forventer at vi kan stille opp for hverandre, og de gjør det. Selv gode bekjente har stilt opp når jeg har trengt hjelp, og jeg for dem også. 

Er egentlig bare her på kvinneguiden vennskap er på lik linje med perifære bekjente og det er alltid din feil hvis vennen din har behandlet deg dårlig.

 

Anonymkode: ad164...820

[AnonymBruker]

Vi er en venninnegjeng med jevnaldrende kvinner som har kjent hverandre i 30-40 år (noen har gått på skole sammen, andre har kommet til senere). Vi har alle voksne barn nå, med unntak av ett, og har fått barn til litt ulike tidspunkt.
 

Både dette, jobb og sykdom har medført at det har vært perioder der ikke alle har kunnet være like “aktive” i vennskapet, men alle har alltid vært velkommen tilbake når situasjonen har bedret seg. Dette er en selvfølge for oss.

Anonymkode: 1bb91...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bør man forvente mer eller er vennskapet over?

Ingen av delene. Jeg konstaterer for meg selv at jeg ikke er en prioritet for personen,  fokuserer på andre som gir meg mer. Jeg ser ingen grunn til å avslutte noe vennskap formelt sett som en skilsmisse.

Anonymkode: 5b3a6...c98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ingen av delene. Jeg konstaterer for meg selv at jeg ikke er en prioritet for personen,  fokuserer på andre som gir meg mer. Jeg ser ingen grunn til å avslutte noe vennskap formelt sett som en skilsmisse.

Anonymkode: 5b3a6...c98

Mener ikke at man skal "slå opp", men som jeg skrev: Bør vennskap være helt uforpliktende uten krav til gjensidig initiativ, eller har man et medansvar for å pleie relasjonen dersom det fortsatt skal kalles et vennskap?

Anonymkode: 4fab8...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mener ikke at man skal "slå opp", men som jeg skrev: Bør vennskap være helt uforpliktende uten krav til gjensidig initiativ, eller har man et medansvar for å pleie relasjonen dersom det fortsatt skal kalles et vennskap?

Anonymkode: 4fab8...1ea

Vennskap kommer ikke med krav, man skjønner hvem som er interessert i å være venn med deg og hvem som ikke er det, og hvis noen aldri tar initiativ så går man bare videre.

Anonymkode: 6ba4f...93f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vennskap kommer ikke med krav, man skjønner hvem som er interessert i å være venn med deg og hvem som ikke er det, og hvis noen aldri tar initiativ så går man bare videre.

Anonymkode: 6ba4f...93f

Ok. Så du mener at om man ikke gir hverandre gjensidig kontakt, så er ikke det et vennskap (lenger). Jeg er helt enig med deg. Hvis den andre ikke gir noe særlig respons eller oppmerksomhet så er det kanskje best å la det hele renne ut i sanden... Men da bør jo ikke den parten (som gir passive svar) fortsette å ha kontakt, som jeg leser at noen gjør. Det er forvirrende kommunikasjon. 

Men som jeg skrev i hovedinnlegget har jeg sett en overvekt av folk som mener at det er vanlig at man som venner ikke prioriterer hverandre og at kontakten er overfladisk og passiv. 

Sier ikke at du mener det altså. Jeg er enig med deg i at venner som ikke gir noe respons til syvende og sist ikke er noe vits i å bruke masse krefter på.

Anonymkode: 4fab8...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Mener ikke at man skal "slå opp", men som jeg skrev: Bør vennskap være helt uforpliktende uten krav til gjensidig initiativ, eller har man et medansvar for å pleie relasjonen dersom det fortsatt skal kalles et vennskap?

Anonymkode: 4fab8...1ea

Men hva er det du ikke forstår med at ulike mennesker har vidt forskjellige definisjoner av hva som er vennskap? 

For meg er vennskap helt uforpliktende uten krav til gjensididig initiativ, ja. Og jeg vet at det finnes tonnevis av andre med lik oppfatning som meg. Naturlig nok, så blir det jo mennesker med lik oppfatning som forblir de lengste og beste vennskapene for vår del. 

Du snakker om det som om det er noe feil i det - hvorfor er det det? Det er feil utifra din standard og din oppfatning. For meg er det mer feil, fordi det blir for krevende til at det oppleves som en givende relasjon, dermed klassifiseres det ikke som vennskap på den måten jeg definerer vennskap. 

Ergo, ingen av delen er feil, men mennesker er svært ulike. For noen er det noe i uttrykket "like barn leker best", av denne grunn.

Ser du hva jeg mener? 

Anonymkode: 9cbfb...5b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ok. Så du mener at om man ikke gir hverandre gjensidig kontakt, så er ikke det et vennskap (lenger). Jeg er helt enig med deg. Hvis den andre ikke gir noe særlig respons eller oppmerksomhet så er det kanskje best å la det hele renne ut i sanden... Men da bør jo ikke den parten (som gir passive svar) fortsette å ha kontakt, som jeg leser at noen gjør. Det er forvirrende kommunikasjon. 

Men som jeg skrev i hovedinnlegget har jeg sett en overvekt av folk som mener at det er vanlig at man som venner ikke prioriterer hverandre og at kontakten er overfladisk og passiv. 

Sier ikke at du mener det altså. Jeg er enig med deg i at venner som ikke gir noe respons til syvende og sist ikke er noe vits i å bruke masse krefter på.

Anonymkode: 4fab8...1ea

Du sier du har lest om vennskap, men har du noen venner?

Anonymkode: 6ba4f...93f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du sier du har lest om vennskap, men har du noen venner?

Anonymkode: 6ba4f...93f

Lest om vennskap i ulike tråder, ikke lest om vennskap generelt.

Ja jeg har venner. 

Anonymkode: 4fab8...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Men hva er det du ikke forstår med at ulike mennesker har vidt forskjellige definisjoner av hva som er vennskap? 

For meg er vennskap helt uforpliktende uten krav til gjensididig initiativ, ja. Og jeg vet at det finnes tonnevis av andre med lik oppfatning som meg. Naturlig nok, så blir det jo mennesker med lik oppfatning som forblir de lengste og beste vennskapene for vår del. 

Du snakker om det som om det er noe feil i det - hvorfor er det det? Det er feil utifra din standard og din oppfatning. For meg er det mer feil, fordi det blir for krevende til at det oppleves som en givende relasjon, dermed klassifiseres det ikke som vennskap på den måten jeg definerer vennskap. 

Ergo, ingen av delen er feil, men mennesker er svært ulike. For noen er det noe i uttrykket "like barn leker best", av denne grunn.

Ser du hva jeg mener? 

Anonymkode: 9cbfb...5b8

Jeg har ikke påstått noe, jeg stiller et åpent spørsmål. Og det har du svart på. Hva mener du med at jeg ikke forstår? 

Folk er ulike ja, og noen trenger litt mer aktive vennskap og at vennene også tar initiativ. Jeg ser at dette er todelt: noen mener som deg at det er ok å være passive i et vennskap og ikke ta noe særlig initiativ, mens andre mener at om en venn er passiv og ikke tar noe særlig initiativ så er det egentlig ikke en venn - i hvertfall ikke en man trenger å fortsette å være venn med. 

Men alle har ulike behov. Om noen blir slitne av å gi eller ta initiativ så bør man kanskje ikke være venner med folk som ønsker initiativ? Flere i disse trådene mener jo at man bør kutte hverandre ut når man er såppass uenige i hva et vennskap innebærer.

Jeg påstår ingenting eller er frekk, det er bare det jeg har lest. Og jeg synes det er en interessant observasjon. Og jeg vil gjerne vite mer hva folk tenker om det.

Har du forresten noen eksempler på hvordan du og dine venner ikke tar noe særlig initiativ til hverandre, er passive og overfladiske men fremdeles definerer dere som venner? Hvordan avtaler dere å møtes f.eks? Hvor ofte møtes dere,  snakker sammen? Hvis noe skjer som gjør at en person må prioritere annet en periode, slutter den personen bare å holde kontakten da? Eller gir dere hverandre beskjed om sånt? Hvis det inviteres til noe og noen ikke kan, hvordan svarer dere hverandre da - om dere i det hele tatt gjør det?

Anonymkode: 4fab8...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg har ikke påstått noe, jeg stiller et åpent spørsmål. Og det har du svart på. Hva mener du med at jeg ikke forstår? 

Folk er ulike ja, og noen trenger litt mer aktive vennskap og at vennene også tar initiativ. Jeg ser at dette er todelt: noen mener som deg at det er ok å være passive i et vennskap og ikke ta noe særlig initiativ, mens andre mener at om en venn er passiv og ikke tar noe særlig initiativ så er det egentlig ikke en venn - i hvertfall ikke en man trenger å fortsette å være venn med. 

Men alle har ulike behov. Om noen blir slitne av å gi eller ta initiativ så bør man kanskje ikke være venner med folk som ønsker initiativ? Flere i disse trådene mener jo at man bør kutte hverandre ut når man er såppass uenige i hva et vennskap innebærer.

Jeg påstår ingenting eller er frekk, det er bare det jeg har lest. Og jeg synes det er en interessant observasjon. Og jeg vil gjerne vite mer hva folk tenker om det.

Har du forresten noen eksempler på hvordan du og dine venner ikke tar noe særlig initiativ til hverandre, er passive og overfladiske men fremdeles definerer dere som venner? Hvordan avtaler dere å møtes f.eks? Hvor ofte møtes dere,  snakker sammen? Hvis noe skjer som gjør at en person må prioritere annet en periode, slutter den personen bare å holde kontakten da? Eller gir dere hverandre beskjed om sånt? Hvis det inviteres til noe og noen ikke kan, hvordan svarer dere hverandre da - om dere i det hele tatt gjør det?

Anonymkode: 4fab8...1ea

Kan gå fra å møtes nesten daglig i en periode, til å ikke snakke sammen en eneste gang på to-tre måneder. I noen tilfeller treffes noen av oss ikke en eneste gang i løpet av et halvt år eller mer, enten helt uten kontakt eller med småmeldinger her og der. Og da er det enten spørsmål om hvordan den andre gar det, eller det kan være noe helt tilfeldig - en link til noe som minnet oss om den andre, eller en morsom video eller invitasjon til et teaterstykke vi vet den andre ville likt å se. 

Hvis noen av oss inviterer til noe, så svarer vi hverandre stort sett helt ærlig, men med ulike nivåer av detaljer. Man kan si at man er for sliten, eller at man ikke har overskudd, eller man kan svare med en utblåsning om alt som er tungt. Jeg har aldri opplevd skuffelse fra noen av dem, på lik linje som at jeg aldri har følt et snev av skuffelse når de takker nei til noe. 

Vi vet forresten at hvis vi ringer eller trenger hjelp til noe, så kaster vi alt vi har i hendene og stiller vi opp for hverandre. Vi bor i Rogaland med litt distanse mellom oss, men vi kommer oss til hverandre hvis det trengs selv på mørkeste natten. Og det uansett om vi ikke har snakket et ord sammen på seks måneder. 

Når man treffes igjen, er det som om man traff hverandre i går, bare at man har ekstra mye å prate om. Vi bruker ikke tid på å forklare avstand eller lite tid sammen, vi hopper rett inn i oppdateringer fra hverandres liv. De fleste av oss har begynt med unnskyldninger, men så er vi alle blitt enige om at vi ser på ekte vennskap som dette her. Ingen av oss føler at venner som er på "den andre måten" er gode vennskap, så hvis vi mister dem på veien, er det (dessverre) ikke et så stort tap. For oss er dype og gode vennskap det vi opererer med. 

Og ja, man burde kanskje ikke være venner med dem som forventer mer initiativ. Men for oss, som ikke føler på mer behov enn hva det er, så er det jo ikke vi som må avslutte det. Det er jo den parten som har et problem med situasjonen, enten ved å trekke seg unna eller ved å forklare det direkte. Dessverre blir det jo ofte slik at den bitterheten har bygget seg opp og eksploderer inet unødig drama, så jeg anbefaler å bare kommunisere det tidlig hvis man føler at en venn ser på relasjoner på motsatt vis. 

Anonymkode: 9cbfb...5b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Kan gå fra å møtes nesten daglig i en periode, til å ikke snakke sammen en eneste gang på to-tre måneder. I noen tilfeller treffes noen av oss ikke en eneste gang i løpet av et halvt år eller mer, enten helt uten kontakt eller med småmeldinger her og der. Og da er det enten spørsmål om hvordan den andre gar det, eller det kan være noe helt tilfeldig - en link til noe som minnet oss om den andre, eller en morsom video eller invitasjon til et teaterstykke vi vet den andre ville likt å se. 

Hvis noen av oss inviterer til noe, så svarer vi hverandre stort sett helt ærlig, men med ulike nivåer av detaljer. Man kan si at man er for sliten, eller at man ikke har overskudd, eller man kan svare med en utblåsning om alt som er tungt. Jeg har aldri opplevd skuffelse fra noen av dem, på lik linje som at jeg aldri har følt et snev av skuffelse når de takker nei til noe. 

Vi vet forresten at hvis vi ringer eller trenger hjelp til noe, så kaster vi alt vi har i hendene og stiller vi opp for hverandre. Vi bor i Rogaland med litt distanse mellom oss, men vi kommer oss til hverandre hvis det trengs selv på mørkeste natten. Og det uansett om vi ikke har snakket et ord sammen på seks måneder. 

Når man treffes igjen, er det som om man traff hverandre i går, bare at man har ekstra mye å prate om. Vi bruker ikke tid på å forklare avstand eller lite tid sammen, vi hopper rett inn i oppdateringer fra hverandres liv. De fleste av oss har begynt med unnskyldninger, men så er vi alle blitt enige om at vi ser på ekte vennskap som dette her. Ingen av oss føler at venner som er på "den andre måten" er gode vennskap, så hvis vi mister dem på veien, er det (dessverre) ikke et så stort tap. For oss er dype og gode vennskap det vi opererer med. 

Og ja, man burde kanskje ikke være venner med dem som forventer mer initiativ. Men for oss, som ikke føler på mer behov enn hva det er, så er det jo ikke vi som må avslutte det. Det er jo den parten som har et problem med situasjonen, enten ved å trekke seg unna eller ved å forklare det direkte. Dessverre blir det jo ofte slik at den bitterheten har bygget seg opp og eksploderer inet unødig drama, så jeg anbefaler å bare kommunisere det tidlig hvis man føler at en venn ser på relasjoner på motsatt vis. 

Anonymkode: 9cbfb...5b8

Dette virker jo ikke som veldig passive og overfladiske vennskap med lite initiativ i utgangspunktet. Jeg ser i de trådene som har vært i det siste at det ofte handler om unnvikende eller passive svar ved invitasjoner, og veldig lite gjensidig initiativ fra én av partene. Til den grad at flere foreslår at "vennen din liker deg ikke lenger", "ta et hint".  Du skriver jo at dere gir ordentlige svar til hverandre når dere snakker sammen. Og du sier dere bare kan ringe hverandre om det er noe spesielt, også kaster dere alt dere har i hendene og virkelig prioriterer hverandre. Hvis det har skjedd noe eller det er noe du virkelig ønsker å ta med en eller flere av vennene dine på, svarer de da ofte på en passiv og unnvikende måte uten å følge det opp f.eks? For du skriver jo at dere bare ringer hverandre også stiller dere opp... og det er jo absolutt ikke passivt og det er så langt fra overfladisk som man kan komme. 

I noen av trådene beskrives det venner som det ikke bare tar lang tid før man møter, men når man prøver å avtale noe får man flate og unnvikende svar, eller vennene er helt ærlige om at de f.eks heller vil prioritere andre venner. Eller de bruker tiden på andre ting og kommer for sent osv. Eller de ender opp med å ikke gi et ordentlig svar. Samtidig som det også er noe initiativ, men ofte når det bare passer den vennen. F.eks at det aldri passer for en venn å møtes, men de sender masse snapper, meldinger og er sosiale med alle andre. Eller at de bare tar kontakt når de trenger noe eller om de tilfeldigvis er i byen. Det gir jo inntrykk av at man ønsker å opprettholde vennskapet - samtidig som man takker nei eller svarer unnvikende til det den andre parten foreslår. 

Anonymkode: 4fab8...1ea

[AnonymBruker]

Om man ikke vil bruke tid på vennskap er det ikke en venn. Og hva er en venn godt for om de dumper deg. Lurt å vurdere godt om hva man snakker og utleverer om deg selv. Hadde et vennskap som tydeligvis var av den stygge falske sorten. Naiv og dum som jeg er trodde jeg vi var gode venner. Hadde delt mye og trodde vi skulle forbli venner. Så feil kan man ta. Kommer aldri til å glemme og det sårer. 

Anonymkode: f7196...249

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har lest og fulgt med på noen tråder her inne, og også litt inne på "kjærlighet og samliv"-forumet. Det jeg har vært mest interessert i å lese om er når folk skriver om venner som slutter å ta kontakt eller venner som tar mindre kontakt enn før. Trådstartere føler seg nedprioritert.

 

Et gjennomgående trekk i svarene er at mange mener det er helt akseptabelt at venner ikke prioriterer relasjonen aktivt. Det argumenteres ofte med at voksne mennesker har ulik sosial kapasitet, at hverdagen og familien må prioriteres først, og at vennskap naturlig endrer seg i ulike livsfaser. Mange mener at vennskap bør være helt uforpliktende, og at det må være greit at relasjonen blir mer passiv eller overflatisk uten at noen skylder den andre en forklaring.

Jeg vurderte å legge inn eksempler fra diskusjoner her, men vil ikke at det bare skal bli en ny diskusjon om allerede eksisterende tråder. Men det kan f.eks være noen som ikke får tydelige svar når de spør venner om å treffes, venner som plutselig tar lite kontakt av ulike grunner, eller som takker nei for å prioritere andre ting.

Hvor går grensen mellom å ha en «travel livsfase» og det å rett og slett være en dårlig venn som tar relasjonen for gitt?

Bør vennskap være helt uforpliktende uten krav til gjensidig initiativ, eller har man et medansvar for å pleie relasjonen dersom det fortsatt skal kalles et vennskap?

Har du opplevd sånt selv og hvordan håndterte du det? Og hvordan gikk det med vennskapet?

Anonymkode: 4fab8...1ea

Ryddet i gamle meldinger i helgen.

Smarttelefoner gjør jo at alt lagres «for evigheten».

Ble litt lei meg av å se så mange gamle vennskap som i dag har blitt bekjentskap. 

 

De siste 2-3 årene før vennskapet opphøre tok jeg kontakt med 3-5 ukers mellomrom. 

Spurte hvordan det gikk, inviterte til ting, ringte, osv. 

De tok kontakt kun for å ventilere eller for å be om tjenester. 

 

Jeg bestemte meg for å la de ta initiativ til neste samtale/treff. 

Har ikke hørt fra de på 6, 8 og 10 år.

Ingenting dramatisk skjedde. 

Det var bare jeg som lot være å sende melding og spørre om hvordan de hadde det. 
 

Nå er jeg i ferd med å miste tre venner til av samme grunn, etter å ha hatt aleneansvaret for relasjonen vår i løpet av de siste tre årene. 

Anonymkode: 4b47a...ad3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette virker jo ikke som veldig passive og overfladiske vennskap med lite initiativ i utgangspunktet. Jeg ser i de trådene som har vært i det siste at det ofte handler om unnvikende eller passive svar ved invitasjoner, og veldig lite gjensidig initiativ fra én av partene. Til den grad at flere foreslår at "vennen din liker deg ikke lenger", "ta et hint".  Du skriver jo at dere gir ordentlige svar til hverandre når dere snakker sammen. Og du sier dere bare kan ringe hverandre om det er noe spesielt, også kaster dere alt dere har i hendene og virkelig prioriterer hverandre. Hvis det har skjedd noe eller det er noe du virkelig ønsker å ta med en eller flere av vennene dine på, svarer de da ofte på en passiv og unnvikende måte uten å følge det opp f.eks? For du skriver jo at dere bare ringer hverandre også stiller dere opp... og det er jo absolutt ikke passivt og det er så langt fra overfladisk som man kan komme. 

I noen av trådene beskrives det venner som det ikke bare tar lang tid før man møter, men når man prøver å avtale noe får man flate og unnvikende svar, eller vennene er helt ærlige om at de f.eks heller vil prioritere andre venner. Eller de bruker tiden på andre ting og kommer for sent osv. Eller de ender opp med å ikke gi et ordentlig svar. Samtidig som det også er noe initiativ, men ofte når det bare passer den vennen. F.eks at det aldri passer for en venn å møtes, men de sender masse snapper, meldinger og er sosiale med alle andre. Eller at de bare tar kontakt når de trenger noe eller om de tilfeldigvis er i byen. Det gir jo inntrykk av at man ønsker å opprettholde vennskapet - samtidig som man takker nei eller svarer unnvikende til det den andre parten foreslår. 

Anonymkode: 4fab8...1ea

Jeg er enig i at det er helt andre omstendigheter isåfall, ja. 

Men det jeg leser fra dine beskrivelser og eksempler, er ikke mennesker som gir inntrykk av at de ønsker å beholde/bygge vennskap. Jeg tolker det som mennesker som kun ønsker bekjentskap. De hinter, men det er jo svært tydelige hint? 

Anonymkode: 9cbfb...5b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ryddet i gamle meldinger i helgen.

Smarttelefoner gjør jo at alt lagres «for evigheten».

Ble litt lei meg av å se så mange gamle vennskap som i dag har blitt bekjentskap. 

 

De siste 2-3 årene før vennskapet opphøre tok jeg kontakt med 3-5 ukers mellomrom. 

Spurte hvordan det gikk, inviterte til ting, ringte, osv. 

De tok kontakt kun for å ventilere eller for å be om tjenester. 

 

Jeg bestemte meg for å la de ta initiativ til neste samtale/treff. 

Har ikke hørt fra de på 6, 8 og 10 år.

Ingenting dramatisk skjedde. 

Det var bare jeg som lot være å sende melding og spørre om hvordan de hadde det. 
 

Nå er jeg i ferd med å miste tre venner til av samme grunn, etter å ha hatt aleneansvaret for relasjonen vår i løpet av de siste tre årene. 

Anonymkode: 4b47a...ad3

Dette er bare trist, men sant. En som var en venn i går kan droppe deg ut av det blå dagen etter. Og er det venn når det bare går en vei? Stoler ikke på vennskap (eller forhold for den saks skyld). Vondt i grunn. 

Anonymkode: f7196...249

[AnonymBruker]

Uenig i den der at vi aldri har noe ansvar. Vennskap kan vi bare bryte med en gang det blir uinteressant eller går lei osv.

Hadde du brutt kontrakten med din søster etter 35 år bare for du gikk lei av henne osv? 

Venner er også mennesker og det er ikke meningen at de skal være feilfrie. 

Bryter man lange vennskap bør det være alvorlige grunner bak 

Anonymkode: 5c08d...f00