Barnedødsfall og veien videre - Hvordan takle det?

[AnonymBruker]

Hei,

 

Først og fremst vil jeg presisere at det her blir en lang tråd, slik at du er advart før du eventuelt begynner å lese. Tråden er heller ikke ment for å finne en fasit på noe som helst, men mest av alt som en form for ventilering i en vanskelig hverdag.

Først og fremst, hvem er jeg. Jeg er en mann i midten av 30-årene, bosatt i Innlandet med fast jobb. Jeg er gift med en fantastisk dame som er noen år eldre enn meg, også med en trygg og godt betalt jobb. Vi har vært gift nå i 7 år, og vært sammen i 10 år. Jeg har slitt siden sen ungdomstid med angst og til tider sterk unngåelse av uønskede situasjoner. Dette fikk jeg omsider hjelp av gjennom DPS og en fantastisk fastlege som kjempet for meg med nebb og klør, slik at jeg skulle få utredning (ble mistenkt ADHD). Det endte med en GAD- (generalisert angstlidelse) diagnose og kombinertbehandling med terapi og medisinering. Diagnosen ble satt våren 2025.

Så hvorfor denne posten?

2025 skulle bli året vårt. Det vi hadde ventet på så lenge. Etter 3 mislykkede svangerskap som alle endte i spontanabort gikk vi høsten 2024 igjennom IVF behandling, og fikk full klaff på første forsøk. Vi skulle bli foreldre på slutten av sommeren 2025.

Året startet egentlig ganske bra. Svangerskapet så ut til å gå bra. Kona slapp unna de verste svangerskapsplanene, og jeg begynte å få kontroll på min egen psyke. Så kom den første og foreløpig største stormen.

På slutten av vinteren gikk et søsken av meg til angrep på en forelder og en steforelder i en psykotisk tilstand som ingen så komme, og helt uten forvarsel. Det endte med store fysiske og materielle skader, og tvangsinnleggelse. Dette startet en storm for meg hvor jeg sto mellom to foreldre som en mellommann (jeg tok rollen selv, og ble besatt av den). Jeg måtte ha kontroll over alt, vite alt, hjelpe alle, planlegge alt for alle, og det hjalp absolutt ikke at sykehusene «mistet» journaler, skrev ut, skrev inn igjen pga. feilinformasjon osv. Jeg fikk meg i denne perioden flere turer på legevakt grunnet det jeg selv kaller «sentrifugale tanker», altså kaos i hodet. Det endte som oftest med en fin samtale og en resept på Quetiapin for å hjelpe med søvn, eventuelt kombinert med Imovane. Samtidig som dette var jeg i en ny jobb etter endt omskolering, noe som gikk rett i dass da jeg ikke klarte å være til stede, samt at angsten økte igjen som igjen førte til en helt elendig ytelse på jobb.

Det er verdt å nevne her at under den psykotiske episoden kom det også grove trusler mot oss to, samt vårt ufødte barn. Dette er ganske viktig for hva som skrives senere.

Samtidig så gikk tiden, og jeg jobbet intenst med å ha fokuset på de rette tingene. Nemlig min gravide kone. Jeg gjorde alt jeg kunne for å holde beina plantet på jorden og ikke overbelaste meg selv, og det gikk etter hvert ganske bra. Søskenet ble bedre, det ble etter hvert en gjenforening med forelder og steforelder, og ting så ut til å gå rett vei. Dette samtidig som svangerskapet bar frem. Min egen psyke ble etter hvert mye bedre, sikkert en god del grunnet medisiner, men også knallhard egeninnsats.

Sommeren kom, vi nærmet oss termin. Jeg følte meg psykisk sterk. Gruet meg ikke lengre til å innta farsrollen, og følte jeg holdt meg støttende og rolig når det trengtes. Ting så egentlig ganske bra ut.

Så kommer neste storm.

3 dager etter termin går vannet, og vi reiser til sykehus (bor ganske langt unna). Ting ser bra ut, hun er rolig, jeg er rolig, stemningen er ganske god. Vi spiller til og med inn videoer i bilen som kan brukes senere til en klein bursdags- eller konfirmasjonsvideo. Vi gleder oss!

Jeg skal ikke gå i detalj inn på forløpet på føden, men riene kom, ble veldig tette veldig fort, men etter 16 timer med 3 minutters intervall og ingen større åpning ble det satt epidural. Så roet alt seg. Ting gikk fremover, og det nærmet seg. Vi spilte inn flere glade videoklipp. Stemningen var god.

Så endret alt seg.

Pulsen gikk plutselig i gulvet på barnet. Og etter å ha prøvd litt forskjellige stillinger så ble det trykket på den store røde knappen. Det gikk så fort, hun skjønner ikke hva som skjer, jeg skjønner ikke. Hver gang jeg snur meg en vei og tilbake er det flere folk på fødestua. Legen informere om at dersom det ikke endres innen 30 sekunder så må hun ha keisersnitt. Jeg prøver å hjelpe henne å forstå, samtidig som jeg er rolig selv.

Plutselig er senga borte. 7 personer løp av gårde med senga, rommet er helt stille. Gulvet er rotete, og det er kun meg som sitter på en stol i et hjørne og lurer på «hva gjør jeg nå?». Etter noen minutter kommer det en jordmor og henter meg og tar meg med opp på et rom på barsel. Ting virker ikke så kritisk enda. Hun forsikrer meg om at dette skjer ganske ofte, og at det nå blir jeg som skal holde barnet vårt for første gang. Dette sier hun med et smil.

Jeg tar noen telefoner, da familien ikke visste at vi var på sykehuset (vi ville ikke ha andre der, kun oss). Og tiden går. Når det har gått 40 minutter går jeg til en jordmor og spør om hun vet noe, men hun kan bare si at barnet er født. Så de kommer nok snart.

20 minutter senere kommer en lege. Han ber meg bli med inn på rommet. Og jeg kjenner magen synker. Beina blir kalde. Hva har skjedd? Går det bra med barnet? Går det bra med kona?

Legen tar meg i hånda og forteller meg at sønnen min er alvorlig syk. Barnet ble født 6 minutter etter alarmen ble trykket på. 1 minutt etter narkosen var inne. Livløst. Det ble intubert, og 34 minutter senere hadde barnet normal puls. Den eneste grunnen til at de fortsatte utover 15 minutter var at de fikk en svak puls av og til. Det måtte jo være et mirakel ikke sant? Barn er jo hardføre! Så kona. Hvordan går det med henne? Jeg blir forsikret om at det går bra. Hun sover enda, og barnet er på intensiven.  

På dette tidspunktet så føles det litt som at ting kan gå begge veier. De vet ikke så mye enda. Jeg ser først barnet vårt. Så sier jeg hikstende til legen der at jeg kan ikke være her nå, jeg må til kona mi. Er det feil? Legen rister bare på hodet og nikker i retning døra. Jeg må være der det føles rett for meg å være.

Etter oppvåkning blir kona samen med meg trillet opp på intensiven for å se barnet. Vi er begge bastant på at «dette må gå bra». Så blir vi informert om at barnet skal flys til Ullevål sykehus med helikopter for hypotermibehandling for å forsøke å skåne hjernen. Kona skal etter i ambulanse, og jeg må kjøre egen bil.

I løpet av natten reiser helikopteret mens jeg ser på det i vinduet. Jeg ble senere fortalt at det ble helt stille på føden når det reiste også. Dette var noe mange av de aldri hadde opplevd før. Kona reiste i ambulanse, og jeg ble tryglet av jordmødrene om å sove litt før jeg kjørte. Jeg hadde nå vært våken i 44 timer.

Morgenen kom, og jeg sov 1 eller 2 timer. Jeg fortalte at jeg sov 5 så de skulle slippe meg med god samvittighet. Klemmer fra jordmødrene, tårevåte smil, «dette må jo gå bra!». Det tenkte jeg også.

Så kjøreturen til Oslo. Den gikk med litt telefoner for å oppdatere familien. Alle krysser fingrene. Spebarn er jo så hardføre! Jeg sender også en melding til søskenet mitt, og mens jeg kjører får jeg en melding tilbake som ikke henger på greip, men jeg tenker ikke så mye over det. Jeg må prioritere andre ting. Samtidig er jeg veldig 50/50. Det kan jo gå bra! Det må det!

Så kommer jeg til Oslo. Legene ventet med å snakke med kona mi til jeg kom, så vi skjønte begge at det ikke gikk bra. Barnet vårt var lagt i hypotermibehandling, og skulle holdes der i 3 døgn. Dessverre så de ingen hjerneaktivitet nå. Så vi skjønte begge godt hvor det så ut til å gå.

 Så skulle vi ned på intensiven. Samtidig ringer søskenets huseier, det er en ny episode. Jeg sier jeg ikke kan ta stilling til det nå. Jeg har mine egne ting å forholde meg til, men klarer ikke legge det fra meg. Kaos. Alt spinner. Dette kan jo ikke skje! Alt på en gang.. Jeg sender noen meldinger, får koordinert med familie så noen andre tar seg av søskenet. Jeg må se barnet mitt.

Helgen gikk da med til å få foreldre på besøk. Vi forsto begge at vi kom til å miste barnet, selv om alle ba oss håpe. Søskenet fikk ikke vite enda. Etter ny innleggelse ville jeg vente med å fortelle til jeg kunne forsikre meg om at det var folk rundt når jeg fortalte.

I løpet av helgen snakket vi veldig godt sammen. Vi ble begge godt innstilt på at det her kom til å bli det vanskeligste vi noen gang hadde opplevd. En skilsmissefelle i mange tilfeller. Vi kom til å reagere forskjellig. Vi kom til å misforstå, krangle, gråte. Vi måtte bare stålsette oss. Samtidig sov vi på nettene, spiste,  snakket, vi kunne ikke bare trekke for gardinene og isolere oss nå.

3 døgn og noen timer etter vi ankom sykehuset fikk vi holde barnet vårt for første gang. I en myk lenestol i et rom på Ullevål sykehus, fortsatt intubert. Så, en time etter ble respiratoren koblet fra.  Det var sykehusfotografer der, vi fikk hjelp til å ta bilder selv. Det føltes helt absurd, men vi stolte på de ansatte som sa vi kom til å angre om vi ikke gjorde det.

Vi byttet på å holde den over 4 kg tunge kroppen. Så, ca. 45 minutter etter frakopling kom det et lite sukk, så slo hjertet for siste gang. Barnet vårt døde i armene mine.

Jeg orker ikke skrive så mye mer om akkurat det nå, men vi var flere turer nede den kvelden og satt med kroppen. Barnet vårt. Spiste middag imellom. Sendte noen meldinger. Så prøvde å sove. Dagen etter kjørte vi hjem, med en liten blå kiste i bagasjerommet i bilen. En overraskende fin biltur, hvor solstrålene kom igjennom skylaget i det vi nærmet oss hjemme.

Videre var det logistikk. Begravelsesbyrå, forberedelser, noen timer hos DPS, kriseteam, jeg som mann gikk rett i praktikermodus. Må fikse, må ha kontroll, må være sterk, må være der for kona.

Etter mange dager med en total blokkering av alt av emosjoner kom begravelsesdagen. Jeg hadde hodepine. Følte meg groggy. Den klassiske følelsen av å blokkere noe. Jeg hørte på trist musikk, prøvde å få ut gråten, men følte meg bare som dritt isteden. Var det noe galt med meg? Nei, jeg lærte meg å anerkjenne det, ikke tvinge frem. Det gjør bare vondt verre.

Jeg skulle snakke i den lille lukkede begravelsen. Jeg hadde så mye jeg ville lese opp, men visste ikke om jeg kom til å klare. Så rett før start kom knekken. Jeg hylte der fremme på fremste benk i kirken. Det føltes på en absurd måte veldig godt. Jeg klarte å lese med tårevåte øyne. 15 minutter snakket jeg. Jeg som alltid har vært livredd og fått panikkanfall under presentasjoner. Men denne klarte jeg.

Så hverdagen.

Tiden gikk, jeg startet i en ny jobb (jeg skulle starte i den 1 måned etter termin, men utsatte 1 måned til). Vi følte begge et behov for å komme tilbake i hverdagen. Kona ville tilbake i jobb så fort som mulig. Livet fikk en viss grad av normalitet igjen. Jeg startet i den nye jobben og stortrives med en gang. Fantastiske og forståelsesfulle kollegaer, jeg trives. Kan det virkelig komme gode ting i livet etter dette?

Så kommer vinteren, og vi skal ha nytt forsøk med IVF. Søskenet mitt får en diagnose som bipolar samtidig, det er en stor backlog på jobben jeg prøver å håndtere, jeg treffer veggen. Nye turer på legevakta, nye resepter på Quetiapin. Legen vil jeg skal sykemelde meg, jeg vil ikke. Jeg trenger jobben, men jeg må justere meg litt. Ikke begrave meg i jobb, men ta det roligere. Det fungerer.

Forsøket tar ikke, og et nytt blir mislykket på våren. Samtidig skader jeg kneet på jobb, får øyebetennelse (regnbuehinnebetennelse), sliter til tider med leddplager (jeg har leddgikt, og har måtte stoppe på medisiner grunnet graviditetsforsøk). Det skjer så ufattelig mye på en gang, men jeg holder meg flytende. Jeg må jo være der for kona mi!

Våren og sommeren kommer. Søskenet mitt fikk en ny episode i sommer, men jeg forholdt meg rolig. Dette er noe vi må venne oss til. Ferien kom. Vi reiste litt. Hadde det egentlig ganske fint, men det ligger noe og ulmer hele tiden.

Etter hvert begynner jeg å kjenne på det at jeg er utmattet. Mentalt. Det siste året har jeg gikk så mye for å være sterk for andre, men jeg klarer ikke ta vare på meg selv. Jeg har en kone som sier jeg må det også, men alle instinkter i meg sier jeg må fokusere på henne med en gang jeg merker noe er galt. Jeg er jo ikke så viktig. Det er jo hun som har det verst. Hun som har gått og bært på barnet.

Det er nå under en uke til årsdagen for fødselsdagen til barnet vårt, noe som så klart gjør alt verre. Samtidig går jeg nå med en type refleksjon. Så mange har spurt hvordan jeg står på beina etter det siste året, og svaret er alltid, jeg må jo det? Fysisk i hvert fall. Innvendig er jeg knust. Så nært et bristepunkt det går an å komme. Ikke tung sorg, ikke angst, bare tom. Mistet all lyst på nærhet. Kommer med falske smil, prøver å holde meg flytende.

Vi er samtidig en ny og siste IVF runde nå oppe i det hele, så dette tar mye fokus så klart, men jeg føler jeg går så mye på autopilot. Prøver å trene, prøver å komme meg ut, gå turer, alt en skal når ting er vanskelig, men det er så jævlig vanskelig til tider.

Jeg har en glede i hverdagen, og det er faktisk jobben min. Jeg har en gjeng fantastiske kollegaer, av begge kjønn, som stiller opp når man trenger det, og som det er lett å betro seg til. Selv om det kan føre til en skyldfølelse av og til at en utleverer så mye til de få gode kollegaene en virkelig stoler på, samtidig føles det nødvendig. I all hovedsak da jeg har et veldig lite nettverk utenfor jobben, og egentlig ikke har noen gode venner som jeg prater med i det vanlige.

Det føles så tragisk å si det, men jeg føler til tider at jeg smiler mye mer på jobb en jeg gjør hjemme. Jeg regner med det er en type distrahering. En måte å distansere seg litt fra alt det vanskelige en blir minnet på.

Før noen spør, jeg har oppfølging via fastlege og psykisk helse i kommunen. Jeg har ingen selvmords idealisering, kun sporadiske tanker om hvor deilig det ville vært og rømt fra hele verden og bodd i en hytte i villmarka. Bare forsvinne litt. (Nei jeg har ingen planer om det). Det har også vært kommunikasjon med foreninger for folk i samme situasjon, men det vanskelige der er at de aller fleste en prater med/hører historier fra har barn hjemme fra før, eller har fått i ettertid. Jeg klarer derfor ikke helt å identifisere meg med dem, men det er sikkert bare meg.

Det store spørsmålet jeg stiller meg selv nå er vel egentlig, hvordan kommer jeg videre? Her finnes det ingen fasit så klart, men jeg håper det er mulig på et vis.

Nå må jeg stoppe, for øyene begynner å bli ganske såre, men om du leste så langt, takk for at du ville høre min historie.

Anonymkode: d8432...fa8

Endret 11 timer siden av Christina82
endret overskrift

[Suffragette]

Å prosessere ved å skrive ut følelsene dine som du gjør nå, er et fint sted å starte. Kanskje lag en rutine der du skriver litt hver dag? 

[Frøken79]

For en tøff reise du har hatt. Føler så med deg. Kondolerer med barnet. Hjerteskjærende. 

Som du skriver ingen fasit. Men jeg vil gi deg et tips. Sett deg selv og dine behov først. Du må gjøre ting som gir deg positive opplevelser og energi. Om det er på turer i fjellet helt alene en uke, eller med en god venn du kan snakke med og bare fokusere på deg og dine følelser.

Du må ikke bære alt på dine skuldre. Kanskje det er lurt å distansere seg fra din bror som er syk. Helsevesenet må ta seg av han.

Ønsker deg masse lykke til i fremtiden. 

Håper du får mange gode svar!

[AnonymBruker]

Skjønner godt alt du føler på, og at du er utmattet. For en historie. Ønsker deg og din kone og kommende barn alt godt. 

Anonymkode: b834e...d6e

[Tradegy]

💔

Det som slo meg mest, var ikke bare sorgen over sønnen deres, men hvor lenge du har båret alle andre. Familien, søskenet ditt, kona di, jobb og alt det praktiske. Gang på gang setter du deg

"Jeg er jo ikke så viktig." For meg er det helt motsatt... Du mistet også barnet ditt.

Sorgen deres er forskjellig, men ikke mindre fordi du er far.

Du skal være stolt av deg selv. Ikke fordi du har vært sterk, men fordi du har stått oppreist gjennom mer enn de fleste opplever i løpet av et helt liv. Men tillat deg óg å være den som trenger støtte.

Jeg tror dessverre fedre ofte blir en glemt part i svangerskaps- og barselomsorgen. Mange forventer at dere skal være den sterke støttespilleren, mens deres egen sorg havner litt i skyggen. Det betyr ikke at den gjør mindre vondt.

Jeg har ingen fasit på hvordan man kommer videre etter noe sånt. Men jeg håper du fortsetter å være like ærlig med fastlegen og de som følger deg opp som du har vært her. Jeg ønsker dere virkelig alt godt videre. ❤️ Varme tanker i sorgen. 

Endret søndag kl. 09:18 av Tradegy

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du gjerne vil være der for alle, spesielt familien din. Men voksne mennesker har ansvar for seg selv. Og du må ta vare på deg selv før du kan være der for andre. Lær deg å si nei. Ta de pausene du trenger for å hente deg inn. 

Anonymkode: dfb34...295

[AnonymBruker]

🫂

Anonymkode: 295c5...ba9

[AnonymBruker]

Takk for mange fine svar. 

Jeg vil bare presisere her at jeg ikke bruker mye tid/kapasitet på andre familiemedlemmer her nå. Da søskenet absolutt får god hjelp av helse, samt tar ansvar for seg selv. Det var nok mer for å presisere at det blander seg inn som en del av den hele og store smørja som har vært det siste året. 

Ellers setter jeg virkelig pris på alle svarene ❤️ 

Anonymkode: d8432...fa8

[AnonymBruker]

Du har stått i flere svært tunge situasjoner over tid. Det er kjempe vanskelig og du er sterk. Skulle ønske det fantes en mirakelkur som gjorde alt dette lettere. Men det virker som du gjør mye riktig. Ta vare på deg selv også, og ta tiden til hjelp. Sorgen vil nok ikke gå helt over, men man lever med den. 

Anonymkode: 5f100...ee0

[AnonymBruker]

All god medfølelse til deg❤️

Sorgfølelser er også kjærlighet,

sørg vel💔❤️

Jeg ville gått barbeint ute i skogen, klem et tre, sitte ved havet å høre på bølgeskvulp, lytte til fuglekvitter. Søke trøst utendørs. Bare gå ut, kort eller lenge. Du står i mye!! Leste en plass at noen folk får så mange belastninger for at andre skal kunne "fly gjennom" sitt liv uten belastninger. Tenk for en styrke du har i deg. Men det betyr ikke at du ikke har lov å ha de kroppslige reaksjonene du har. Si ærlig nei til ting hvis du ikke har lyst. Du må ikke ta på deg all verdens bekymringer på vegne av andre. Du har lov til å finne roen du også. 

Måtte du finne styrke til å fortsette å være det fine lyse mennesket du virker til å være. Keep on shining, og husk å ta vare på deg selv på samme gode måte som du bryr deg om andre.

Du har min medfølelse for tapet av deres lille fine sønn💔💝 skikkelig trist at dere måtte oppleve det.

klem♡

 

Anonymkode: 3ec9f...739

[Christina82]

Endret overskrift i samråd med ts. 

Christina82, mod