Gå til innhold

Barnedødsfall og veien videre - Hvordan takle det?


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Kondolerer ❤️ 

Synes du fikk et godt råd om å skrive hver dag. Gjør det.
Og sett utenfra, på det du skriver, ikke bruk livet på å vente på at ting føles ok. Livet er fullt av følelser, det ER livet. Om du stadig venter på dagen der du føler deg "normal" slik du tenker normal skal være, så ikke sikkert den kommer... Tiden vil endre på ting, men traumer blir jo ikke borte, men man kan lære kroppen at den er trygg igjen. Antar du får hjelp med dette? Ikke regn med at tankene skal bli borte, det som skjedde det skjedde. 

En annen tanke som slår meg er at du når du skriver hver dag, skriv ned tre ting du er takknemlig for akkurat den dagen. Om så den minste eller største ting. Det øver hjernen på å se de gode tingene hver dag, slik at livet kan leves hver dag, i stedet for i en ventetid på at noe skal bli bedre... etterhvert kan det faktisk hjelpe til å automatisk fokusere på de bra tingene, så kan de vanskelige bare få lov å være med, men ikke få frontposisjonen :) 

Anonymkode: 88e10...860

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Jeg kjenner meg igjen i dette med å forsvinne inn i et prosjekt når ting er vanskelig. Det surrer i hodet, stresset forlater ikke kroppen selv når man prøver å skru av, så da er det så enkelt å bli oppslukt av noe. Jeg vet ikke om det er feil, men det er en distraksjon som jeg som har vært utbrent nok har brukt. Det gjorde jeg på jobb også. Det ble en måte å takle alt stresset på, men samtidig vendte jeg meg bort fra hjemmet. Og da hadde jeg barn... Og det er ikke en heldig kombinasjon.

Jeg tenker at du må prøve å glede deg litt over de gode tingene i livet, og kanskje aktivt gå inn for litt ro. Jeg ser ikke at du skriver mye om kona di, og at dere sammen har pratet mye om dette? Og da mener jeg ikke at du er der for henne, men at dere har en god samtale der dere kan bearbeide sammen, og finne roen sammen. Jeg tenker litt på det også fordi du sier at du ikke er så vant til å snakke om ting fra barndommen. Det er noe å være obs på, for det meste av all sorg vi har vært gjennom, mannen og jeg- det har vi best løst sammen. Og så er det som en ny dag åpner seg, og vi kan puste igjen. Sammen. Jeg ser jo at du føler på veldig mye, og da tenker jeg at det er veldig viktig at du snakker om det også. Hjemme. At dere kan føle sammen. For det skaper ro hos meg. Det er sårbart, men det er viktig. 

Samtidig- dette med sorg tar tid. Bare pass på at dere ser alt solskinnet inn i mellom. Og pass på å nyte det litt. Gjøre noe helt annet.  For dere er jo her og nå, og dere er unge! Det er mer sorger og gleder å oppleve. Forhåpentligvis mye mer gleder. 

Så jeg vil jeg bare si at jeg er glad for at det går bedre med søskenet ditt. Jeg har hatt et barn som fikk psykose, og jeg vet hvor utrolig skremmende det er når noe av det kjæreste du har går gjennom noe slikt. Det setter deg skikkelig ut. Som mor følte jeg et enormt ansvar selvsagt og en ubeskrivelig redsel, men jeg så at søsken ble veldig berørt. Sikkert også av meg og min reaksjon . Og det var da jeg ble utbrent, etter en tid. Det ballet på seg, kan man si.

Livet er jo en slags maraton, der mye skjer, og vi må takle en god del. Men det er veldig mye bra og fint. 

 

Anonymkode: 2e52d...1ab

  • 1 måned senere...
AnonymBruker
Skrevet

Hei, TS her. 

Nok en gang har svar drøyd fra min side, og på de litt over 5 ukene siden sist jeg skrev her har mye forandred seg i livet mitt. 

Jeg fikk flere spørsmål forrige gang jeg skrev om kommunikasjonen oss her hjemme mellom, og jeg kan nå gi et tydelig svar på dette. Den har ikke vært god, og den har vært mye verre enn jeg har innsett (mest sannsynlig at en er god til å gå i vaner). 

Etter det siste egguttaket (som var et smertehelvete for min kone) så kollapset alt her hjemme. Dynamikken mellom oss var ikke eksisterende, og det føltes som om hun ikke klarte å være i nærheten av meg. Jeg fikk en følelse av at jeg trengte meg på uansmett hva jeg gjorde. Få dager etter flyttet min kone ut, og vi er nå separert. 

Det høres jo såklart ut her som om hun pakket sakene og reiste ut av det blå, men det var en dialog i det her, og til en viss grad en enighet. Vi har stått i fertilitetsbehandlig og alt mulig annet som har skjedd nå i ca. 3.5 år, og det er så tydelig at vi har glemt helt oss selv i det her. Jeg bruker all min tid på å passe på henne, og aldri meg selv. 

Vi kommuniserer bra, og "skilles som venner" så langt det lar seg gjøre, men en ting er helt tydelig, vi kan ikke fungere sammen nå. Den skyen som har ligget over de siste årene har tatt all fokus vekk fra samliv. Hopp når legen sier hopp, sørg for at den andre har det bra, prøv å kom igjennom kriser, og mye mye mer. Det har spist oss opp. 

Hun har det bra nå, det kan jeg se. Ser frigjort ut, noe som selvfølgelig gjør litt vondt av og til, selv om jeg så klart ønsker henne alt godt. Jeg har i andre enden kræsjet totalt nå. Sykmeldt 50% på ubestemt tid (jobber 100, men yter 50, etter eget ønske). 

Jeg sover ved hjelp av Quetiapin, men er aldri uthvilt. Går inn med livet som innsats hver gang jeg kan gjøre noe for noen andre, men aldri noe for meg selv. Jeg har med ett untak ikke grått en eneste tåre siden begravelsen i fjor, og jeg har det så uendelig vondt inne i meg, samtidig som masken tres på og jeg går ut i hverdagslivet på daglig basis. 

Heldigvis har jeg fantastiske kollegaer som ser det, som hjelper meg, som ber meg roe ned, det gjør så godt, men jeg klarer ikke ta ting til meg. Komplimenter gjør meg ubekvem, samtidig som jeg roser alle andre for alt de gjør. Skryter av kollegaene på daglig basis, ser etter måter å hjelpe de på. 

Jeg har drømmer om døden, tanker om "hva ville skjedd om jeg ble skadet, hvem ville reagert på den og den måten? Ville folk vært triste?", og før bekymringsmeldingene kommer her så er jeg i kontakt med kriseteam i kommune, og har dialog med fastlege. Jeg er veldig klar på forskjellen på dødstanker/selvmordstanker og selvmordsidealisering. Jeg har nok selvinnsikt til å vite når jeg må ringe og gjøre grep. Så jeg er ingen fare for meg selv, men det er tungt.. 

Dagene føles så tomme, samtidig som jeg f.eks har en kollega som tar meg med ut på ting, snakker med meg, hører på meg, men jeg er livredd for å lesse for mye på henne. Det føles feil. Dette så klart pga mine egne mønstre hvor jeg har "jagd folk vekk" tidligere ved å rett og slett bli for mye. Jeg vil ikke være til bry. 

Samtidig oppe i det her føler jeg at jeg må forklare meg og rettferdiggjøre seperasjonen til f.eks familie, da de ikke klarer å forstå det. De ser ikke det helvetet jeg har hatt de siste årene. Problemene jeg har hatt med egen psyke. Alle stormene vi har stått i. All sorgen jeg ikke har klart å bearbeide. De ser bare at det har gått fra graviditetsforsøk til separasjon på femøringen, noe de ikke forstår. Jeg orker ikke bruke mer energi på det. 

På den andre siden må jeg påpeke at jeg kommer meg ut, går turer hver dag. Er på jobb hver dag. Går til psykisk helse i kommune, føler jeg gjør alt riktig, men jeg er så nede nå. Er helt utslitt. Tom. Føler jeg prøver så hardt, men får bare nye slag i trynet hver gang. Hvor mye må jeg tåle? Hva har jeg gjort for å få alt det her? Er det jeg som fortjener det? 

Det drar meg over på det siste jeg skal lesse ut her, men en viktig faktor jeg prøver så hardt å jobbe med;

I mange år har jeg hatt selvdestruktive tendenser. Jeg har skjøvet folk fra meg, sabotert forhold osv, alt bunnet ut i dårlig selvtillit og følelsen av at jeg ikke fortjener gode ting. Dette er en konklusjon jeg kom frem til for en god stund siden, sammen med en fantastisk terapeut på DPS. Og det stemmer veldig godt. Det blir da en sterk dissonans når jeg vet det ikke er sant, men den djevelen på høyre skulder hvisker i øret. Hvis det ikke er sant, hvorfor har jeg nå mistet både sønnen min og kona på såvidt over ett år? Burde jeg miste andre ting også? Kanskje jeg ikke fortjener jobben min? Jeg må jo være en byrde for kollegaene også når det går så ofte i dårlige perioder og svingende humør?

Det er tanker som er vanskelig å få bort, men jeg prøver. Hver bidige dag, fra morgen til kveld. 

Beklager nok en rotete tråd, men jeg er bare så sliten nå. Helt tom. 

 

Anonymkode: d8432...fa8

  • Hjerte 3
Skrevet

Sterkt å lese din historie. Du skriver så reflektert og godt.

Godt å høre at du har gode kolleger og noen å snakke med. Ikke minst godt du får hjelp av et kriseteam. Jeg vil påstå du er godt på vei til å bli bedre, nettopp fordi du har bedt om hjelp. Det at du har innsett det er et stort skritt i riktig retning.

 Det viker ikke sånn nå, men gode dager vil komme. Fortsett den gode jobben du gjør. Finn en aktivitet som du liker og bruk tid på det. Veldig viktig og komme seg ut og fylle tanker og sinn med nye impulser og slippe taket på det gamle.

Jeg hadde en periode i mitt liv hvor jeg selv slet psykisk. Jeg var langt nede og jeg var livredd for og ikke bli frisk igjen. Kom til en fantastisk psykolog som klarte og hjelpe meg ut av det.

 Jeg heier på deg, og ønsker deg alt godt 💙

AnonymBruker
Skrevet
Frøken79 skrev (3 timer siden):

Sterkt å lese din historie. Du skriver så reflektert og godt.

Godt å høre at du har gode kolleger og noen å snakke med. Ikke minst godt du får hjelp av et kriseteam. Jeg vil påstå du er godt på vei til å bli bedre, nettopp fordi du har bedt om hjelp. Det at du har innsett det er et stort skritt i riktig retning.

 Det viker ikke sånn nå, men gode dager vil komme. Fortsett den gode jobben du gjør. Finn en aktivitet som du liker og bruk tid på det. Veldig viktig og komme seg ut og fylle tanker og sinn med nye impulser og slippe taket på det gamle.

Jeg hadde en periode i mitt liv hvor jeg selv slet psykisk. Jeg var langt nede og jeg var livredd for og ikke bli frisk igjen. Kom til en fantastisk psykolog som klarte og hjelpe meg ut av det.

 Jeg heier på deg, og ønsker deg alt godt 💙

Takk for svar. 

Det er dette jeg alltid prøver å fortelle meg selv, på lik linje med de tidligere gangene jeg har stått i stormer, men denne gangen føler jeg meg så utrolig alene, og det er bare ufattelig tungt. Har så lyst å rope på hjelp, men vet ikke til hvem. Den styggen på ryggen stopper meg hver gang. 

Samtidig har jeg den andre siden som er vant til at "ting går seg til" etterhvert, ihvertfall midlertidig. 

Aktiviteter er noe jeg prøver på, men motivasjonen er ikke der, så det ender stort sett med at jeg er ute å går til beina ikke klarer mer. 

Det blir mest sannsynlig en ny henvisning til DPS (har blitt utredet før og gjennomgått kombinasjonsbehandling for GAD med medisiner og terapi). 

Det her høres helt sikkert sutrete ut, men akkurat det at jeg er på bedringens vei nå det sliter jeg veldig med å se. Det kan godt være det stemmer, men det er bare så fjernt å tenke det akkurat nå, men jeg håper du har rett 🩵

Anonymkode: d8432...fa8

Skrevet

Tusen takk for at du deler din historie. Det ligger nok en del terapi bare å få det ut også. Jeg føler virkelig med deg i alt du står i. Vær snill og tolmodig med deg selv. Det er noe av det viktigste.

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 27.9.2026 den 13.02):

Hei, TS her. 

På den andre siden må jeg påpeke at jeg kommer meg ut, går turer hver dag. Er på jobb hver dag. Går til psykisk helse i kommune, føler jeg gjør alt riktig, men jeg er så nede nå. Er helt utslitt. Tom. Føler jeg prøver så hardt, men får bare nye slag i trynet hver gang. Hvor mye må jeg tåle? Hva har jeg gjort for å få alt det her? Er det jeg som fortjener det? 

Det drar meg over på det siste jeg skal lesse ut her, men en viktig faktor jeg prøver så hardt å jobbe med;

I mange år har jeg hatt selvdestruktive tendenser. Jeg har skjøvet folk fra meg, sabotert forhold osv, alt bunnet ut i dårlig selvtillit og følelsen av at jeg ikke fortjener gode ting. Dette er en konklusjon jeg kom frem til for en god stund siden, sammen med en fantastisk terapeut på DPS. Og det stemmer veldig godt. Det blir da en sterk dissonans når jeg vet det ikke er sant, men den djevelen på høyre skulder hvisker i øret. Hvis det ikke er sant, hvorfor har jeg nå mistet både sønnen min og kona på såvidt over ett år? Burde jeg miste andre ting også? Kanskje jeg ikke fortjener jobben min? Jeg må jo være en byrde for kollegaene også når det går så ofte i dårlige perioder og svingende humør?

Det er tanker som er vanskelig å få bort, men jeg prøver. Hver bidige dag, fra morgen til kveld. 

Beklager nok en rotete tråd, men jeg er bare så sliten nå. Helt tom. 

 

Anonymkode: d8432...fa8

Hei Ts.🩵

Det er ikke rart at du er sliten etter alt du har stått i. Sorg kan være veldig utmattende, også fysisk. Det å miste et barn må være helt forferdelig.💔

Men til det siste du skrev i innlegget som jeg har sitert- det er ingen som fortjener å miste sitt nyfødte barn. Livet er urettferdig, rett og slett. Noen ting i livet vårt kan vi påvirke, men sykdom/ død osv er ikke noe vi kan styre. Du fortjener å ha det godt, akkurat like mye som alle andre.❤️

Det er bra du har gode kollegaer, tett oppfølging av fastlegen og god innsikt i hvordan du selv fungerer, sånn at du oppsøker og tar i mot hjelp når det trengs. Ikke gi opp, det vil komme bedre dager. Kanskje det først er noen gode minutter eller timer, men det vil komme bedre dager.❤️

Anonymkode: 5001b...5a9

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...