Redd for å bli ufør…

[AnonymBruker]

Trenger egentlig bare å lufte meg og kanskje høre fra noen med lik erfaring. Hvordan endte det og hvordan gikk det?

Jeg har en kronisk revmatisk bindevevssykdom. Den har jeg hatt siden slutten av tenårene, nå er jeg i 40-årene. Jeg har levd helt fint med sykdommen i mange år. Inn og ut for kortisoninjeksjoner pga leddbetennelser, men ellers har forløpet vært relativt rolig. Jeg har tatt meg høyere utdanning og har jobbet 100% i «alle» år. 

Så, de siste årene har ting plutselig endret seg. Full jobb går en stund og så smeller det. Sykdomsepisoder med feber og dårlig allmenntilstand, uten grunn. Ekstrem fatigue, infeksjoner, betennelser i hytt og pine, ekstremt plagsomme (uforklarlige) utslett..Nakkesmerter, ryggsmerter, hodepine osv. For hver test finner de noe nytt. Nylig MR viste 3 prolapser, 2 brudd i ryggen og skoliose. Pga denne ble jeg henvist til bentetthetsmåling og er også benskjør. Jeg blir dårlig av sol, jeg blir dårlig av kulde. Hver 8. uke er jeg innlagt 1 uke for medisinering og blir dritdårlig både under og hele uka etter. 

Dette begynner å gå på psyken løs. Jeg elsker jobben min, kollegaene mine og klarer ikke se for meg og ikke kunne bidra med det jeg er god på. Jeg var fullt sykemeldt i 2 mnder fra januar og siden har jeg ikke klart mer enn 20%. Legene mener jeg ikke skal jobbe mer og sier de ikke er så sikre på at jeg skal tilbake i full jobb heller. Jeg blir livredd. Både fordi jeg vil jobbe, men også av økonomiske årsaker.  Ikke minst og på grunn av hvordan mange i samfunnet ser på uføre. Jeg har mest lyst til å hoppe tilbake i full jobb, og presse meg til det ikke går igjen. Men på denne måten blir jeg og en uforutsigbar arbeidstaker. 
 

Dette holder meg våken om nettene. Jeg klarer ikke innfinne meg med at noe som har gått så bra, så lenge, plutselig har snudd så voldsomt. Begynner nok å bli deprimert også. Dette går ikke bare utover meg, men barna mine, kjæreste og jobben.  Jeg forstår at noe må skje og/eller endres. Men det er vanskelig. Så vanskelig. 

Anonymkode: 02483...6f5

[AnonymBruker]

Du bestemmer vel om du vil jobbe eller ikke. Du kjenner din kropp og psyke best…

Anonymkode: 5551f...875

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du bestemmer vel om du vil jobbe eller ikke. Du kjenner din kropp og psyke best…

Anonymkode: 5551f...875

Jobbe vil jeg. Det som setter frykten i meg er jo at jeg innerst inne forstår at det ikke vil fungere på nåværende tidspunkt. Og at ting har snudd så voldsomt på relativt kort tid og kanskje ikke endrer seg med det første. Jeg har en god stund igjen før jeg når makstid for sykemelding, så ting kan selvsagt endre seg (🤞🏻.)  Og ja, jeg kan godt bestemme meg for å jobbe fullt igjen etter ferien. Men når 20% omtrent tar knekken på meg både den dagen og i flere dager etterpå er jo ikke det et reelt valg. Og det plager meg, at jeg ikke bare kan velge og få det til. 

Anonymkode: 02483...6f5

[AnonymBruker]

Du har bestemt deg. Tror jeg. Du har gitt opp.

Anonymkode: e7eec...0b8

[Anime_otaku]

Føler med deg ❤️ 

Jeg er 100% ung ufør, og ble det i en alder av 23 år etter årevis med kroniske smerter. 

Jeg ville også fortsette å jobbe, og den dagen jeg fikk uføre fikk jeg også beskjed om at hvis jeg kjente at kroppen min taklet det så kunne jeg jobbe litt på siden de dagene jeg kunne. Hvis man blir 100% ufør så kan man likevel jobbe på siden, og mister bare uføretrygden hvis man har jobber i 100% over noen år  Jeg hadde en tilvenningsperiode der jeg måtte lære meg å lytte til kroppen selv om jeg så gjerne dro innom jobben for å hjelpe til litt i ny og ne. Men, til slutt sa kroppen stopp...

Min mor be 100% uføre i fjor i en alder av 59, og sliter fortsatt med å tilvenne seg hjemmetilværelsen. Hun har artrose og psoriasisleddgikt, så dagene bruker hun på å gå turer og strikke (bare ikke samtidig😜) de dagene hun har mulighet til det. Hun snakker om å prøve seg tilbake i arbeid i år, men spørs hvordan kroppen hennes takler det.

Mitt råd til deg er å finne andre ting du kan gjøre for å "distrahere" deg fra jobb-tankene, en god hobby og sosialisering hvis der er noe du liker ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Trenger egentlig bare å lufte meg og kanskje høre fra noen med lik erfaring. Hvordan endte det og hvordan gikk det?

Jeg har en kronisk revmatisk bindevevssykdom. Den har jeg hatt siden slutten av tenårene, nå er jeg i 40-årene. Jeg har levd helt fint med sykdommen i mange år. Inn og ut for kortisoninjeksjoner pga leddbetennelser, men ellers har forløpet vært relativt rolig. Jeg har tatt meg høyere utdanning og har jobbet 100% i «alle» år. 

Så, de siste årene har ting plutselig endret seg. Full jobb går en stund og så smeller det. Sykdomsepisoder med feber og dårlig allmenntilstand, uten grunn. Ekstrem fatigue, infeksjoner, betennelser i hytt og pine, ekstremt plagsomme (uforklarlige) utslett..Nakkesmerter, ryggsmerter, hodepine osv. For hver test finner de noe nytt. Nylig MR viste 3 prolapser, 2 brudd i ryggen og skoliose. Pga denne ble jeg henvist til bentetthetsmåling og er også benskjør. Jeg blir dårlig av sol, jeg blir dårlig av kulde. Hver 8. uke er jeg innlagt 1 uke for medisinering og blir dritdårlig både under og hele uka etter. 

Dette begynner å gå på psyken løs. Jeg elsker jobben min, kollegaene mine og klarer ikke se for meg og ikke kunne bidra med det jeg er god på. Jeg var fullt sykemeldt i 2 mnder fra januar og siden har jeg ikke klart mer enn 20%. Legene mener jeg ikke skal jobbe mer og sier de ikke er så sikre på at jeg skal tilbake i full jobb heller. Jeg blir livredd. Både fordi jeg vil jobbe, men også av økonomiske årsaker.  Ikke minst og på grunn av hvordan mange i samfunnet ser på uføre. Jeg har mest lyst til å hoppe tilbake i full jobb, og presse meg til det ikke går igjen. Men på denne måten blir jeg og en uforutsigbar arbeidstaker. 
 

Dette holder meg våken om nettene. Jeg klarer ikke innfinne meg med at noe som har gått så bra, så lenge, plutselig har snudd så voldsomt. Begynner nok å bli deprimert også. Dette går ikke bare utover meg, men barna mine, kjæreste og jobben.  Jeg forstår at noe må skje og/eller endres. Men det er vanskelig. Så vanskelig. 

Anonymkode: 02483...6f5

Jeg har hatt dårlige ledere, grått i helgene, grått på jobben, gruet meg for hver dag - men har stått i det likevel. Masse urettferdighet, mye sladder, aldri vært sykemeldt selv om jeg sikkert burde … Dårlig livskvalitet, satser alt av energi på jobben fordi jeg vil forsørge meg selv. Nå har det fått noen år, dårlige ledere og sladderkjærringene er borte. Da blir livet på jobb bedre.

Anonymkode: a1360...e90

[AnonymBruker]

Å bli uføretrygdet betyr ikke at du trenger å være det resten av livet. Jeg er 100% ung ufør fordi at jeg ikke har inntektsevne (økonomisk trygghet og forutsigbarhet), men jeg har restarbeidsevne. Jeg bruker tiden på å bli frisk nok til å begynne og jobbe. 

Anonymkode: 405c1...849

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har hatt dårlige ledere, grått i helgene, grått på jobben, gruet meg for hver dag - men har stått i det likevel. Masse urettferdighet, mye sladder, aldri vært sykemeldt selv om jeg sikkert burde … Dårlig livskvalitet, satser alt av energi på jobben fordi jeg vil forsørge meg selv. Nå har det fått noen år, dårlige ledere og sladderkjærringene er borte. Da blir livet på jobb bedre.

Anonymkode: a1360...e90

I hvilken grad tenker du egentlig at dette er relevant for trådstarter? 

Anonymkode: 8618e...f5b

[AnonymBruker]

Hvem er det som har tatt opp ufør egentlig, legene eller nav? 
 

jeg trodde dette var sykdom som varierte i intensitet, er det ikke sånn for deg? Hvis det er sånn at du ikke kan jobbe fullt lenger i det yrket du har eller noe annent, må du være 100% ufør? Alt eller ingenting ? Har du gode forsikringer ? 

Anonymkode: 483f0...9cd

[AnonymBruker]

Kan være hormonelt betinget? Altså forverringen. Permimenopause? Kontakt en dyktig gynekolog, ikke umulig at hormonterapi da kan være positivt.

Anonymkode: 16f2e...689

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du har bestemt deg. Tror jeg. Du har gitt opp.

Anonymkode: e7eec...0b8

Jeg har ikke gitt opp nei. 

Anonymkode: 02483...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har hatt dårlige ledere, grått i helgene, grått på jobben, gruet meg for hver dag - men har stått i det likevel. Masse urettferdighet, mye sladder, aldri vært sykemeldt selv om jeg sikkert burde … Dårlig livskvalitet, satser alt av energi på jobben fordi jeg vil forsørge meg selv. Nå har det fått noen år, dårlige ledere og sladderkjærringene er borte. Da blir livet på jobb bedre.

Anonymkode: a1360...e90

Hva f….😆🤦‍♀️

Anonymkode: 483f0...9cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har hatt dårlige ledere, grått i helgene, grått på jobben, gruet meg for hver dag - men har stått i det likevel. Masse urettferdighet, mye sladder, aldri vært sykemeldt selv om jeg sikkert burde … Dårlig livskvalitet, satser alt av energi på jobben fordi jeg vil forsørge meg selv. Nå har det fått noen år, dårlige ledere og sladderkjærringene er borte. Da blir livet på jobb bedre.

Anonymkode: a1360...e90

Beklager at du har opplevd det. Det har jeg og, og allikevel holdt ut og jobbet. Byttet jobb og fikk et nytt liv. Det at jeg har funnet en jobb og en arbeidsplass jeg trives så godt med gjør det bare enda verre. Altså tanken på å miste det. 

Anonymkode: 02483...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan være hormonelt betinget? Altså forverringen. Permimenopause? Kontakt en dyktig gynekolog, ikke umulig at hormonterapi da kan være positivt.

Anonymkode: 16f2e...689

Takk for tips, det har ingen nevnt og jeg har ikke tenkt på det. Det kan jo faktisk ha påvirkning. Jeg ble og verre i periodene etter jeg fikk barn, men da stabiliserte det seg raskere. Skal absolutt ta det opp med fastlege. 

Anonymkode: 02483...6f5

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Trenger egentlig bare å lufte meg og kanskje høre fra noen med lik erfaring. Hvordan endte det og hvordan gikk det?

Jeg har en kronisk revmatisk bindevevssykdom. Den har jeg hatt siden slutten av tenårene, nå er jeg i 40-årene. Jeg har levd helt fint med sykdommen i mange år. Inn og ut for kortisoninjeksjoner pga leddbetennelser, men ellers har forløpet vært relativt rolig. Jeg har tatt meg høyere utdanning og har jobbet 100% i «alle» år. 

Så, de siste årene har ting plutselig endret seg. Full jobb går en stund og så smeller det. Sykdomsepisoder med feber og dårlig allmenntilstand, uten grunn. Ekstrem fatigue, infeksjoner, betennelser i hytt og pine, ekstremt plagsomme (uforklarlige) utslett..Nakkesmerter, ryggsmerter, hodepine osv. For hver test finner de noe nytt. Nylig MR viste 3 prolapser, 2 brudd i ryggen og skoliose. Pga denne ble jeg henvist til bentetthetsmåling og er også benskjør. Jeg blir dårlig av sol, jeg blir dårlig av kulde. Hver 8. uke er jeg innlagt 1 uke for medisinering og blir dritdårlig både under og hele uka etter. 

Dette begynner å gå på psyken løs. Jeg elsker jobben min, kollegaene mine og klarer ikke se for meg og ikke kunne bidra med det jeg er god på. Jeg var fullt sykemeldt i 2 mnder fra januar og siden har jeg ikke klart mer enn 20%. Legene mener jeg ikke skal jobbe mer og sier de ikke er så sikre på at jeg skal tilbake i full jobb heller. Jeg blir livredd. Både fordi jeg vil jobbe, men også av økonomiske årsaker.  Ikke minst og på grunn av hvordan mange i samfunnet ser på uføre. Jeg har mest lyst til å hoppe tilbake i full jobb, og presse meg til det ikke går igjen. Men på denne måten blir jeg og en uforutsigbar arbeidstaker. 
 

Dette holder meg våken om nettene. Jeg klarer ikke innfinne meg med at noe som har gått så bra, så lenge, plutselig har snudd så voldsomt. Begynner nok å bli deprimert også. Dette går ikke bare utover meg, men barna mine, kjæreste og jobben.  Jeg forstår at noe må skje og/eller endres. Men det er vanskelig. Så vanskelig. 

Anonymkode: 02483...6f5

Har du prøvd å kutte ut karbohydrater?

[AnonymBruker]

Du trenger ikke bli 100% ufør heller. 

Men hvis du kun har jobbet 20% siden januar, så bør du og lege/behandler begynne legge en plan for hva som skal skje fremover.

Har dere prøvd fordele arbeidstimene på en annen måte? I stedet for å jobbe en dag i uka, jobbe 2-3 korte dager?  

Anonymkode: 04fbd...d2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvem er det som har tatt opp ufør egentlig, legene eller nav? 
 

jeg trodde dette var sykdom som varierte i intensitet, er det ikke sånn for deg? Hvis det er sånn at du ikke kan jobbe fullt lenger i det yrket du har eller noe annent, må du være 100% ufør? Alt eller ingenting ? Har du gode forsikringer ? 

Anonymkode: 483f0...9cd

Det er legene. Nav nevnte det også i et dialogmøte vi hadde med arbeidsgiver. Og joda, det kan absolutt variere. Så håpet er jo virkelig at det snur igjen. Er sikkert mest nede nå, og fikk en liten smell da ufør ble tema fra legene.
Jeg har egentlig en lite fysisk belastende jobb nå, innen helse og omsorg, så ser ikke for meg en stilling der som er «lettere.» Da må det i tilfelle bli noe helt annet. 
Og nei, ingen veldig gode forsikringer. Pga tidlig diagnose er det jeg har med en del begrensinger. 

Anonymkode: 02483...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Trenger egentlig bare å lufte meg og kanskje høre fra noen med lik erfaring. Hvordan endte det og hvordan gikk det?

Jeg har en kronisk revmatisk bindevevssykdom. Den har jeg hatt siden slutten av tenårene, nå er jeg i 40-årene. Jeg har levd helt fint med sykdommen i mange år. Inn og ut for kortisoninjeksjoner pga leddbetennelser, men ellers har forløpet vært relativt rolig. Jeg har tatt meg høyere utdanning og har jobbet 100% i «alle» år. 

Så, de siste årene har ting plutselig endret seg. Full jobb går en stund og så smeller det. Sykdomsepisoder med feber og dårlig allmenntilstand, uten grunn. Ekstrem fatigue, infeksjoner, betennelser i hytt og pine, ekstremt plagsomme (uforklarlige) utslett..Nakkesmerter, ryggsmerter, hodepine osv. For hver test finner de noe nytt. Nylig MR viste 3 prolapser, 2 brudd i ryggen og skoliose. Pga denne ble jeg henvist til bentetthetsmåling og er også benskjør. Jeg blir dårlig av sol, jeg blir dårlig av kulde. Hver 8. uke er jeg innlagt 1 uke for medisinering og blir dritdårlig både under og hele uka etter. 

Dette begynner å gå på psyken løs. Jeg elsker jobben min, kollegaene mine og klarer ikke se for meg og ikke kunne bidra med det jeg er god på. Jeg var fullt sykemeldt i 2 mnder fra januar og siden har jeg ikke klart mer enn 20%. Legene mener jeg ikke skal jobbe mer og sier de ikke er så sikre på at jeg skal tilbake i full jobb heller. Jeg blir livredd. Både fordi jeg vil jobbe, men også av økonomiske årsaker.  Ikke minst og på grunn av hvordan mange i samfunnet ser på uføre. Jeg har mest lyst til å hoppe tilbake i full jobb, og presse meg til det ikke går igjen. Men på denne måten blir jeg og en uforutsigbar arbeidstaker. 
 

Dette holder meg våken om nettene. Jeg klarer ikke innfinne meg med at noe som har gått så bra, så lenge, plutselig har snudd så voldsomt. Begynner nok å bli deprimert også. Dette går ikke bare utover meg, men barna mine, kjæreste og jobben.  Jeg forstår at noe må skje og/eller endres. Men det er vanskelig. Så vanskelig. 

Anonymkode: 02483...6f5

Jeg tenker du må snu på det. OM du skulle bli ufør, tenk på det slik; du får økonomisk trygghet i den tiden du trenger for å komme tilbake til hektene. Kanskje du ikke kan komme 100% tilbake, men du har i hvert fall et mål å jobbe mot. Helse kommer før jobben. Om du derimot presser deg selv ennå mer enn du allerede gjør, så kommer jobben med å komme tilbake i arbeid ennå tyngre og vanskligere. 
Prioriter kropp og helse først. Det tar tid, men tid har du. 
Hilsen 100% ufør og gir blanke i hva verden tror/synes om meg.

Anonymkode: 784fa...852

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du trenger ikke bli 100% ufør heller. 

Men hvis du kun har jobbet 20% siden januar, så bør du og lege/behandler begynne legge en plan for hva som skal skje fremover.

Har dere prøvd fordele arbeidstimene på en annen måte? I stedet for å jobbe en dag i uka, jobbe 2-3 korte dager?  

Anonymkode: 04fbd...d2b

Neida, absolutt ikke. 100% klarer jeg ikke se for meg nå heller.  Jeg har prøvd halve dager og 1 full dag. 2 halve dager fungerer veldig mye bedre enn 1 hel dag. Er og søkt inn på rehabiliteringsopphold i løpet av høsten. Både planen og ønsket er jo at ting skal endre seg. Jeg har hatt ferie nå og skal inn til medisinering igjen nå snart. Så da skal vi og legge opp videre plan utover høsten🤞🏻

Anonymkode: 02483...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker du må snu på det. OM du skulle bli ufør, tenk på det slik; du får økonomisk trygghet i den tiden du trenger for å komme tilbake til hektene. Kanskje du ikke kan komme 100% tilbake, men du har i hvert fall et mål å jobbe mot. Helse kommer før jobben. Om du derimot presser deg selv ennå mer enn du allerede gjør, så kommer jobben med å komme tilbake i arbeid ennå tyngre og vanskligere. 
Prioriter kropp og helse først. Det tar tid, men tid har du. 
Hilsen 100% ufør og gir blanke i hva verden tror/synes om meg.

Anonymkode: 784fa...852

Takk! Du har veldig gode poeng. Jeg har en liten vei å gå for å klare og tenke sånn. Men du har veldig rett. Er jo akkurat det jeg sier til de jeg møter i jobbsammenheng selv. At hva andre mener og tenker har null og si, det er seg selv man må ha fokus på. Men forstår jo selv nå hvorfor så mange tenker på det. 

Anonymkode: 02483...6f5