Verdens snilleste mann men «hater» ham

[AnonymBruker]

Forferdelig. Men sånn er det nå. Han står på pinne og gjør alt for at jeg skal ha det bra. Er i uke 11, så kan jo være hormoner, men FY så i veien han er og lydene han lager og alt er fælt. Sist graviditet var som en drøm, ingen plager, symptomer eller noe. Han ville ha en unge til, jeg var og er nok usikker, men siden vi begge har vokst opp med søsken som vi har gode relasjoner til, tenkte jeg at går det og vi blir gravide så er sikkert det hyggelig…

Denne graviditeten er grusom, tror ikke det er et symptom i gravidboka jeg ikke har, kvalm, sliten,  ondt og det hele… Klandrer ham for alt (vet det trenges to og alt det der…) men hater at livet er så dritt nå. Hater å se han sprette rundt, dra på jobb, trening og alt. Jeg må planlegge å komme meg ut av sofa for å orke å gå på do.

Ikke nådd uke 12 enda, så kan jo gå galt enda (også forbi uke 12 altså), så får dårlig samvittighet av slike fæle tanker også.

Må bare få utløp. Mannen vet også, ikke filtrert der heller for å si det sånn. Men han tar imot og forsetter å gjøre alt. Andre som har vært der eller er her?

Anonymkode: 7364b...5b4

[AnonymBruker]

Dette forholdet ryker jo, det skjønner jo alle. Dere tenkte at barnet hadde mer nytte av søsken enn foreldre som bor sammen?

Jeg kunne innimellom føle på irritasjon og urettferdighet fordi det koster meg så mye og han slipper unna, men jeg ble jo ikke irritert på han. Og han kompanserte jo det han kunne både før, under og etter fødsel. Hadde han kunne gått gravid hadde han tatt det også. Jeg retta sinnet mitt mot fødselsomsorgen ganske fort og han støttet meg i det også.

Anonymkode: 39d41...561

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Forferdelig. Men sånn er det nå. Han står på pinne og gjør alt for at jeg skal ha det bra. Er i uke 11, så kan jo være hormoner, men FY så i veien han er og lydene han lager og alt er fælt. Sist graviditet var som en drøm, ingen plager, symptomer eller noe. Han ville ha en unge til, jeg var og er nok usikker, men siden vi begge har vokst opp med søsken som vi har gode relasjoner til, tenkte jeg at går det og vi blir gravide så er sikkert det hyggelig…

Denne graviditeten er grusom, tror ikke det er et symptom i gravidboka jeg ikke har, kvalm, sliten,  ondt og det hele… Klandrer ham for alt (vet det trenges to og alt det der…) men hater at livet er så dritt nå. Hater å se han sprette rundt, dra på jobb, trening og alt. Jeg må planlegge å komme meg ut av sofa for å orke å gå på do.

Ikke nådd uke 12 enda, så kan jo gå galt enda (også forbi uke 12 altså), så får dårlig samvittighet av slike fæle tanker også.

Må bare få utløp. Mannen vet også, ikke filtrert der heller for å si det sånn. Men han tar imot og forsetter å gjøre alt. Andre som har vært der eller er her?

Anonymkode: 7364b...5b4

Sikkert bare hormoner og det at det er DU som må gjøre den verste delen av det å få barnet deres som er dritt for deg. Husk at du faktisk VALGTE å gjøre dette nå da! Ikke la dette hatet ta totalt overhånd, han har jo ikke noe skyld i at du er dårlig. Slikt som følger med å gå gravid dessverre💓

[AnonymBruker]

Høres ut som hormoner. Husk bare å si unnskyld til han innimellom, så går det seg nok til når barnet er kommet til verden.

Anonymkode: b51ea...cbd

[AnonymBruker]

Jeg ville skrevet det i boka for hormoner og endringer i kropp/sinn. Prøv å pust med magen.

Anonymkode: 41d1c...588

[AnonymBruker]

En ting er sikkert, og det er at du er gravid. 

Anonymkode: fd450...f8e

[AnonymBruker]

Uff. Jeg forstår deg var mye sint og sur på mannen jeg også. Hadde hyperemesis og tenkte egentlig tanken på å ta abort langt ut i svangerskapet. 
pustingen hans irriterte, hvordan han tok på meg, at han var der, at han ikke var der. Rett og slett irrasjonell. 
Vi er forresten sammen enda 11 år etter siste svangerskap, så nei dette er ikke en oppskrift på at det blir slutt om du er sammen med en skikkelig fyr som har lært litt om hva svangerskap gjør med kvinner. 
Hold ut ts♥️

Anonymkode: 9fca8...09c

[AnonymBruker]

Dersom du angrer sånn så kan du vel ta abort? Hvis ikke så bør du gå litt i deg selv og skjerpe deg, samt si unnskyld til mannen din og håpe at han holder ut svangerskapet med deg! 🙂

Anonymkode: b4688...a87

[AnonymBruker]

Du høres bare veldig gravid ut..🤭

Helt herlig å lese noe ekte oppi all glorifiseringen av graviditet. Det er mest av alt ubehagelig! å være gravid. Kroppen føles som djevelens marionett og hodet som om man er litt sinnsyk..

Vær snill mot han, når du greier! Og håper det roer seg litt i andre trimester💛.

Anonymkode: 28598...063

[AnonymBruker]

Tenker det er hormoner som er årsak til opplevelsen du har av mannen din. Jeg hadde et kjempelett svangerskap, absolutt ingen plager og spratt rundt som vanlig. Men mannen min var likevel det mest idiotiske og irriterende jeg kunne tenke meg. Holdt mange ganger på å be han ryke og reise og aldri komme tilbake. Kunne ikke fatte hvordan jeg kunne finne på å bo sammen med han. Men vi holdt ut begge to, og etter fødselen ble alt etterhvert som før graviditeten igjen. Han er en flott mann. Og vi ler av det hele nå.

Anonymkode: 55c2f...23d

[AnonymBruker]

Jeg hater min svigerfar hver gang jeg er gravid. Dypt og inderlig hat. Jeg hater alt han gjør, alt han sier, og generelt hele hans eksistens. Har et helt ok forhold til ham resten av tiden 😅 

Du høres veldig gravid ut! Og det kommer til å gå over. Når han irriterer deg som verst, bare ha i bakhodet at dette er graviditeten som står bak, og det kommer til å gå over. Og så prøver du å tenke på noe annet 🤭 

 

Anonymkode: 7ffb1...b3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forferdelig. Men sånn er det nå. Han står på pinne og gjør alt for at jeg skal ha det bra. Er i uke 11, så kan jo være hormoner, men FY så i veien han er og lydene han lager og alt er fælt. Sist graviditet var som en drøm, ingen plager, symptomer eller noe. Han ville ha en unge til, jeg var og er nok usikker, men siden vi begge har vokst opp med søsken som vi har gode relasjoner til, tenkte jeg at går det og vi blir gravide så er sikkert det hyggelig…

Denne graviditeten er grusom, tror ikke det er et symptom i gravidboka jeg ikke har, kvalm, sliten,  ondt og det hele… Klandrer ham for alt (vet det trenges to og alt det der…) men hater at livet er så dritt nå. Hater å se han sprette rundt, dra på jobb, trening og alt. Jeg må planlegge å komme meg ut av sofa for å orke å gå på do.

Ikke nådd uke 12 enda, så kan jo gå galt enda (også forbi uke 12 altså), så får dårlig samvittighet av slike fæle tanker også.

Må bare få utløp. Mannen vet også, ikke filtrert der heller for å si det sånn. Men han tar imot og forsetter å gjøre alt. Andre som har vært der eller er her?

Anonymkode: 7364b...5b4

Du er i uke 11 og det rakner for deg allerede ? Har du sjekket om alt av vitaminer mm er som det skal? 

Tenker at du først og fremst må ta deg sammen, du har vel nogenlunde innsikt og selvbevissthet, som gjør at du klarer å hente deg litt inn igjen, eller? 

Anonymkode: 6ea32...969

[AnonymBruker]

En eller annen form for Adhd fra din side? Er nok ikke bare hormoner her....

Anonymkode: 65d41...620

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette forholdet ryker jo, det skjønner jo alle. Dere tenkte at barnet hadde mer nytte av søsken enn foreldre som bor sammen?

Jeg kunne innimellom føle på irritasjon og urettferdighet fordi det koster meg så mye og han slipper unna, men jeg ble jo ikke irritert på han. Og han kompanserte jo det han kunne både før, under og etter fødsel. Hadde han kunne gått gravid hadde han tatt det også. Jeg retta sinnet mitt mot fødselsomsorgen ganske fort og han støttet meg i det også.

Anonymkode: 39d41...561

Hva for en trangsynt og uvitende kommentar er dette?? 

Jeg hadde det som deg, ts - og både jeg og du ser ut til å forstå det selv - at det er snakk om hormoner. Vi VET at kjæresten er verdens snilleste og gjør alt han kan, men hormonene herjer i kroppen. Bare snakk sammen under de rolige stundene og vær så snill du kan mot han. Han forstår. 

Typen og jeg kom oss veldig fint gjennom det, og vi har det strålende fint i dag, 12 år etter. Så ikke hør på sånne surmaga kjerringer som kommentaren jeg siterte. 

Anonymkode: 44ef2...dc8

[AnonymBruker]

Altså, sånn er det for meg når jeg skal ha menstruasjon. Ikke så ille nå som jeg var fjernet livmora, men syklusen er jo fremdeles på plass og jeg kjenner på det to dager før jeg skulle hatt menstruasjon hver eneste måned. 

Jeg kjente ikke så sterkt på det når jeg var gravid, men etter fødsel med tredje barnet så var jeg altså så skuffet over at jeg hadde fått barn med en så udugelig fyr.. Så gikk det seg heldigvis til, og vi er godt gift den dag i dag, også etter 3 barn (hvor ingen graviditet var lik)

Tror dette kommer til å gå bra for dere også. Skyld på hormoner og prøv å tenke at han gjør det han kan for deg. 

Anonymkode: 11dfe...62f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette forholdet ryker jo, det skjønner jo alle. Dere tenkte at barnet hadde mer nytte av søsken enn foreldre som bor sammen?

Jeg kunne innimellom føle på irritasjon og urettferdighet fordi det koster meg så mye og han slipper unna, men jeg ble jo ikke irritert på han. Og han kompanserte jo det han kunne både før, under og etter fødsel. Hadde han kunne gått gravid hadde han tatt det også. Jeg retta sinnet mitt mot fødselsomsorgen ganske fort og han støttet meg i det også.

Anonymkode: 39d41...561

Pffftt

Anonymkode: 7364b...5b4

[AnonymBruker]

Men siden du er så bevisst på at graviditeten får deg til å "hate" han, det han gjør og situasjonen mellom dere, kan du ikke bare skyve det i boka "graviditet" hver gang du blir forbanna og/eller kjenner på hatske følelser? 

Kjør litt kognitiv terapi på deg selv til du har født. Du skjønner jo hva som skjer. Du vet jo at graviditet og hormoner gjør dette mot deg. Du vet jo at du både ønsket graviditet og at du er glad i mannen din - samt at han er "verdens snilleste mann". Så kan du ikke anstrenge deg litt med å rette all skyld og elendighet mot det å være gravid, og så fortelle mannen hva som skjer med deg og si unnskyld etter at du ikke har klart å kontrollere deg? 

Kanskje lettere sagt enn gjort, men det verste du gjør er å stresse enda mer over dette. 

Anonymkode: 1d859...85f

[AnonymBruker]

Du må rett og slett bare skjerpe deg. Å behandle han dårlig er et valg, selv om jeg vet hvordan det er å gå gravid og hvor sterkt man føler disse tingene.

Anonymkode: dcab7...b80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Men siden du er så bevisst på at graviditeten får deg til å "hate" han, det han gjør og situasjonen mellom dere, kan du ikke bare skyve det i boka "graviditet" hver gang du blir forbanna og/eller kjenner på hatske følelser? 

Kjør litt kognitiv terapi på deg selv til du har født. Du skjønner jo hva som skjer. Du vet jo at graviditet og hormoner gjør dette mot deg. Du vet jo at du både ønsket graviditet og at du er glad i mannen din - samt at han er "verdens snilleste mann". Så kan du ikke anstrenge deg litt med å rette all skyld og elendighet mot det å være gravid, og så fortelle mannen hva som skjer med deg og si unnskyld etter at du ikke har klart å kontrollere deg? 

Kanskje lettere sagt enn gjort, men det verste du gjør er å stresse enda mer over dette. 

Anonymkode: 1d859...85f

Hadde bare graviditet og hormoner vært så reflekterte som dette da… Hva man vet og hva man gjør henger ikke alltid sammen dessverre, også helt uten graviditet og hormonell overtakelse kan det være krøll på linja mellom hva man vet og hva man gjør…

Anonymkode: 7364b...5b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Forferdelig. Men sånn er det nå. Han står på pinne og gjør alt for at jeg skal ha det bra. Er i uke 11, så kan jo være hormoner, men FY så i veien han er og lydene han lager og alt er fælt. Sist graviditet var som en drøm, ingen plager, symptomer eller noe. Han ville ha en unge til, jeg var og er nok usikker, men siden vi begge har vokst opp med søsken som vi har gode relasjoner til, tenkte jeg at går det og vi blir gravide så er sikkert det hyggelig…

Denne graviditeten er grusom, tror ikke det er et symptom i gravidboka jeg ikke har, kvalm, sliten,  ondt og det hele… Klandrer ham for alt (vet det trenges to og alt det der…) men hater at livet er så dritt nå. Hater å se han sprette rundt, dra på jobb, trening og alt. Jeg må planlegge å komme meg ut av sofa for å orke å gå på do.

Ikke nådd uke 12 enda, så kan jo gå galt enda (også forbi uke 12 altså), så får dårlig samvittighet av slike fæle tanker også.

Må bare få utløp. Mannen vet også, ikke filtrert der heller for å si det sånn. Men han tar imot og forsetter å gjøre alt. Andre som har vært der eller er her?

Anonymkode: 7364b...5b4

Stakkars mann. Fy søren

Anonymkode: 0c884...702