Komme videre etter massiv periode med psykisk nedbryting

[AnonymBruker]

Jeg har sårbarheter fra barndommen med mobbing, delvis omsorgssvikt og mangel på venner i oppveksten (mangel på venner endret seg så fort jeg flyttet et annet sted, men da var det for sent fordi alle skulle videre og studere).

Jeg hadde et forholdsvis behagelig liv i størstedelen av 20-årene mine. Så kom slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene, og livets verste helvetesperiode kom. Jeg var sammen med en narsissist som brøt meg ned, bodde deretter i ulike kollektiv med personer som tråkket grovt på meg og den ene mishandlet dyret mitt, og jeg hadde dessverre oppsøkt usunne vennskapsforhold som brøt meg ned, og det hele toppet seg med en arbeidsplass som behandlet meg som skitten under skoene og en narsissistisk kollega som manipulerte alle til å vende seg mot meg. En sykemelding på bakgrunn av psykisk uhelse ble av en elendig leder forsøkt brukt til disiplinærsak.

Fellesnevneren med alle disse menneskene er at det hele tiden har vært bedrevet victim-blaming. Jeg har hele veien vært åpen for å snakke om hva som skjedde og vært ydmyk for egne feil, men jeg har bare fått tildelt skyld, de mente det var min skyld at jeg ble behandlet dårlig. Jeg kan absolutt ha bidratt negativt til enkelte ting da jeg var fullstendig nedbrutt, men de mente jeg hadde all skyld. Noe som brøt selvtilliten min enda mer ned fordi jeg trodde jo på dette i en periode, at jeg var et regelrett dårlig menneske som aldri fortjente å bli behandlet bra. 

Jeg fant meg til slutt en ny jobb hvor man virkelig blir verdsatt og hvor de ansatte og ledelsen grunnleggende bryr seg om andre mennesker, og jeg fant meg en fantastisk mann med gode verdier og grunnleggende ekte kjærlighet for meg. Jeg har også veldig nære og gode venner som har vært der for meg de siste årene gjennom tunge og vanskelige tider, og som også støttet meg gjennom dårlig behandling fra andre. Jeg har ikke hatt tilgang på psykisk helsehjelp for å jobbe med ting som har skjedd, dessverre. 

Jeg har det veldig bra i dag noen år senere, men ser tilbake på perioden som har vært og tenker «hva i helvete skjedde egentlig?». Hvordan i alle dager kunne jeg møte på så mye jævelskap over så kort, men likevel lang tid for et menneskeliv? Jeg trodde at slikt kunne være vanlig å oppleve innimellom, men da gjerne over et helt liv og med mange år imellom, og ikke alt på en gang i en periode på 5-6 år? Og hvis det virkelig var jeg som var problemet ene og alene, så ville det jo ha fortsatt og ikke sluttet når jeg byttet miljø og omgangskrets? Går det an å være så uheldig og møte på flere mennesker i løpet av kort tid, som ser alle sårbarhetene dine og utnytter dem på det groveste? Eller bare tiltrekker man seg slike mennesker og deres trang til å tråkke på andre, når man utstråler en slik sårbarhet? 

Noen her som har opplevd lignende? Hvordan kom dere videre, klarte dere til slutt å mer eller mindre glemme denne vanskelige perioden? Måtte dere ha profesjonell oppfølging? 

Jeg vet at noen her på forumet kommer til å forsøke å vinkle alt over på meg, men jeg har kommet såpass langt at jeg skjønner jo at det ikke er sannheten. 

På forhånd takk for alle svar. 
 

Anonymkode: 11dff...7d1

[AnonymBruker]

Rettelse: denne kollegaen manipulerte ikke alle, men flere i det lille teamet vi var. Jeg hadde kolleger jeg kunne snakke med om det som skjedde og som jeg fikk støtte fra. 

- TS 

 

Anonymkode: 11dff...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har sårbarheter fra barndommen med mobbing, delvis omsorgssvikt og mangel på venner i oppveksten (mangel på venner endret seg så fort jeg flyttet et annet sted, men da var det for sent fordi alle skulle videre og studere).

Jeg hadde et forholdsvis behagelig liv i størstedelen av 20-årene mine. Så kom slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene, og livets verste helvetesperiode kom. Jeg var sammen med en narsissist som brøt meg ned, bodde deretter i ulike kollektiv med personer som tråkket grovt på meg og den ene mishandlet dyret mitt, og jeg hadde dessverre oppsøkt usunne vennskapsforhold som brøt meg ned, og det hele toppet seg med en arbeidsplass som behandlet meg som skitten under skoene og en narsissistisk kollega som manipulerte alle til å vende seg mot meg. En sykemelding på bakgrunn av psykisk uhelse ble av en elendig leder forsøkt brukt til disiplinærsak.

Fellesnevneren med alle disse menneskene er at det hele tiden har vært bedrevet victim-blaming. Jeg har hele veien vært åpen for å snakke om hva som skjedde og vært ydmyk for egne feil, men jeg har bare fått tildelt skyld, de mente det var min skyld at jeg ble behandlet dårlig. Jeg kan absolutt ha bidratt negativt til enkelte ting da jeg var fullstendig nedbrutt, men de mente jeg hadde all skyld. Noe som brøt selvtilliten min enda mer ned fordi jeg trodde jo på dette i en periode, at jeg var et regelrett dårlig menneske som aldri fortjente å bli behandlet bra. 

Jeg fant meg til slutt en ny jobb hvor man virkelig blir verdsatt og hvor de ansatte og ledelsen grunnleggende bryr seg om andre mennesker, og jeg fant meg en fantastisk mann med gode verdier og grunnleggende ekte kjærlighet for meg. Jeg har også veldig nære og gode venner som har vært der for meg de siste årene gjennom tunge og vanskelige tider, og som også støttet meg gjennom dårlig behandling fra andre. Jeg har ikke hatt tilgang på psykisk helsehjelp for å jobbe med ting som har skjedd, dessverre. 

Jeg har det veldig bra i dag noen år senere, men ser tilbake på perioden som har vært og tenker «hva i helvete skjedde egentlig?». Hvordan i alle dager kunne jeg møte på så mye jævelskap over så kort, men likevel lang tid for et menneskeliv? Jeg trodde at slikt kunne være vanlig å oppleve innimellom, men da gjerne over et helt liv og med mange år imellom, og ikke alt på en gang i en periode på 5-6 år? Og hvis det virkelig var jeg som var problemet ene og alene, så ville det jo ha fortsatt og ikke sluttet når jeg byttet miljø og omgangskrets? Går det an å være så uheldig og møte på flere mennesker i løpet av kort tid, som ser alle sårbarhetene dine og utnytter dem på det groveste? Eller bare tiltrekker man seg slike mennesker og deres trang til å tråkke på andre, når man utstråler en slik sårbarhet? 

Noen her som har opplevd lignende? Hvordan kom dere videre, klarte dere til slutt å mer eller mindre glemme denne vanskelige perioden? Måtte dere ha profesjonell oppfølging? 

Jeg vet at noen her på forumet kommer til å forsøke å vinkle alt over på meg, men jeg har kommet såpass langt at jeg skjønner jo at det ikke er sannheten. 

På forhånd takk for alle svar. 
 

Anonymkode: 11dff...7d1

Som du sier så tror jeg st det handler om at mennesker som utstråler en sårbarhet får frem det verste i enkelte mennesker 

Anonymkode: ad87b...5ea