Å miste besinnelsen ovenfor barn med diagnoser.

[AnonymBruker]

Dere som har barn med ADHD, autisme eller andre diagnoser:

Har det hendt at du har blitt så sliten og lei at du har ønsket deg tilbake til tiden da du fortsatt var barnløs, at du har hevet stemmen mer enn vanlig eller sagt ting du etterpå har måttet si unnskyld for?

Anonymkode: 2ddab...852

[AnonymBruker]

Jeg har hevet stemme for mye eller sagt dumme ting og bedt om unnskyldning, ja. Men det gjør foreldre til nevrotypiske barn og. 

Anonymkode: 5593d...82b

[AnonymBruker]

Utallige ganger 😔 Jeg har skreket og stormet og ropt og grått og bedt om unnskyldning og forklart og trøstet. Og så har jeg gått på samme
smell et par dager etterpå. Igjen og igjen. 

Anonymkode: e52f0...761

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har hevet stemme for mye eller sagt dumme ting og bedt om unnskyldning, ja. Men det gjør foreldre til nevrotypiske barn og. 

Anonymkode: 5593d...82b

Enig i den, altså. Sånn er det å være en forelder, enten ungen har noe eller ei.

Anonymkode: 41d3e...4f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har hevet stemme for mye eller sagt dumme ting og bedt om unnskyldning, ja. Men det gjør foreldre til nevrotypiske barn og. 

Anonymkode: 5593d...82b

Ja, det gjør vi.

Men siden jeg synes det er "vanskelig nok" å være en pedagogisk korrekt forelder til mitt diagnosefrie barn, så har jeg valgt å ikke få flere barn enn det ene. For jeg vet at jeg ikke hadde taklet det bra om jeg fikk et barn med slike diagnoser😑

Anonymkode: ee4e5...aee

[AnonymBruker]

Ja, men det bedret seg betraktelig etter at han fikk diagnosen.

Da skjønte jeg hvorfor.

Han fikk forøvrig mye irettesettelser og diverse annet av bhg.ansatte, lærere og medelever. De som jobber med barn burde visst bedre, - at dette kunne skyldes diagnoser!!

Anonymkode: 5f7cb...a2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ja, det gjør vi.

Men siden jeg synes det er "vanskelig nok" å være en pedagogisk korrekt forelder til mitt diagnosefrie barn, så har jeg valgt å ikke få flere barn enn det ene. For jeg vet at jeg ikke hadde taklet det bra om jeg fikk et barn med slike diagnoser😑

Anonymkode: ee4e5...aee

Hvorfor prøver du å være pedagogisk korrekt? Ingen andre mennesker som ikke har en pedagogisk rolle ovenfor barnet ditt kommer til å være det, så like greit å droppe det med en gang. Pedagoger i barnehage og skole er på jobb, det er en helt annen mentalitet, og da kan man stort sett holde seg pedagogisk korrekt. Fordi det er en jobb. 

Barnet ditt må lære seg at deres handlinger får konsekvenser, og de fleste kommer ikke til å behandle dem som om de var lagd av porselen. Tilpass konsekvenser etter alder, og lær ungen din at andre mennesker reagerer, noen ganger med sinne, og til og med noen ganger med enormt sinne. Og det er langt fra alltid man får en unnskyldning eller en forklaring etterpå. 

Jeg har barn med ADHD, h*n må lære seg dette på lik linje som barna mine som ikke har diagnoser. Min største utfordring er jo at jeg selv har ADHD, men ikke visste det før etter at jeg var voksen og hadde fått barn. Siden ingen visste det, ble jeg aldri behandlet på noe annet vis enn resten. Skulle gjerne ønsket det da, men ser i dag en viss verdi i det. En mellomting hadde nok vært greit. Så det er det jeg går for i hverdagen her 😊

Anonymkode: 854fc...89d

[AnonymBruker]

Jeg prøver og prøver med min mellomste, men det smeller noen ganger. 
Nå i sommerferien må jeg si 14 år og adhd er ganske utfordrende. 
Alt jeg sier rettes på, alt jeg foreslår vi skal gjøre er han negativ til, for så å bli skuffa igjen for det jeg foreslo ikke ble noe av, det kveruleres, krangler med søsken og lager mye stemning som er litt sur. 
Starter dagen med å late som han ikke hører vi sier det er frokost, klikke fordi egget er kaldt når han kommer. 
Jeg er sliten nå, og savner skolen. 
I dag sendte jeg han på butikken for meg bare for å få en pause🙈

Jeg prøver alltid å unnskylde når jeg har blitt for sint. 

Anonymkode: 6d741...746

[AnonymBruker]

Jeg har aldri, ALDRI, sagt noe jeg angrer på i klassen "skulle ønske du aldri ble født". 
 

Den har jeg tatt i mot som barn (jaggu mente mora mi det og), og det KNUSTE meg. 
 

(hun sa ikke unnskyld heller men det hadde ikke hjulpet noe). 
 

Uansett hvor sint jeg er - SÅNT sier jeg faktisk ikke.

 

Jeg syns dere som ofte må be om unnskyldning eller sier ting i den klassen der bør gå i dere selv. Det er noe av det verste man kan si! Så mye skal man faktisk ikke miste kontrollen når man har barn. 

Anonymkode: f4c8f...303

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg prøver og prøver med min mellomste, men det smeller noen ganger. 
Nå i sommerferien må jeg si 14 år og adhd er ganske utfordrende. 
Alt jeg sier rettes på, alt jeg foreslår vi skal gjøre er han negativ til, for så å bli skuffa igjen for det jeg foreslo ikke ble noe av, det kveruleres, krangler med søsken og lager mye stemning som er litt sur. 
Starter dagen med å late som han ikke hører vi sier det er frokost, klikke fordi egget er kaldt når han kommer. 
Jeg er sliten nå, og savner skolen. 
I dag sendte jeg han på butikken for meg bare for å få en pause🙈

Jeg prøver alltid å unnskylde når jeg har blitt for sint. 

Anonymkode: 6d741...746

Det der hørtes ut som seksåringen min (som i skrivende stund foreløpig er uten noen diagnose…)🙄

Jeg opplever at nå som barnet er blitt litt større, har det begynt å få korrigering av andre enn barnehagen og oss foreldre, og de er ikke alltid like pedagogiske (for å si det forsiktig 😬) 
 

Jeg vet som sagt ennå ikke om barnet har adhd eller bare er umoden (og høysensitiv), men tilretteleggingen som barnet får i barnehagen, er til forveksling lik tiltak for barn med adhd.

Når det blir for mange intense timer der jeg enten blir bombardert med spørsmål og kommentarer uten pause, eller barnet setter seg til motverge ved alle praktiske gjøremål gjennom hele dagen, blir jeg til slutt så overstimulert at det stopper helt opp i hodet mitt.

Hadde barnet vært en voksen, ville jeg da ha flyktet fra situasjonen og trukket meg tilbake, men det kan man ikke alltid som forelder, og da føler jeg meg stilt til veggs. 

Siden hjernen ikke lenger fungerer godt nok til å klare å opptre pedagogisk, ender jeg opp med tre valg: slutte å svare (barnet blir hysterisk), begynne å gråte (barnet blir redd) eller begynne å skrike (barnet blir lei seg).

Det hører med til historien at jeg prøver å forklare at nå må jeg ha en pause på forhånd, men det blir som regel oversett. Det eneste som virkelig hjelper, er at en annen (mer uthvilt) voksen tar over.

Anonymkode: 21ed2...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har aldri, ALDRI, sagt noe jeg angrer på i klassen "skulle ønske du aldri ble født". 
 

Den har jeg tatt i mot som barn (jaggu mente mora mi det og), og det KNUSTE meg. 
 

(hun sa ikke unnskyld heller men det hadde ikke hjulpet noe). 
 

Uansett hvor sint jeg er - SÅNT sier jeg faktisk ikke.

 

Jeg syns dere som ofte må be om unnskyldning eller sier ting i den klassen der bør gå i dere selv. Det er noe av det verste man kan si! Så mye skal man faktisk ikke miste kontrollen når man har barn. 

Anonymkode: f4c8f...303

Enig, jeg mister innimellom besinnelsen, men slag under beltestedet er aldri lov. Det har jeg aldri gjort mot (eller akseptert av) kjærester/samboere/ektefelle heller. Barnet mitt vet alltid at jeg kan bli sint av oppførselen dets, men at det uansett er det kjæreste jeg har.

Anonymkode: 21ed2...0fd

[SPOCA]

Det har hendt jeg har mistet besinnelsen min inni meg, men heldigvis er både mannen min og jeg flinke til å støtte hverandre, så da kan vi overlate til den andre å stå  i kampen. Jeg har heldigvis aldri mistet besinnelsen rettet mot barnet, men jeg har tenkt mine tanker innimellom.

Barnet har, i tillegg til sin autisme og psykisk utviklingshemming, andre diagnoser, så det er ikke bare-bare. Når barnet våkner klokka to om natta, og barnet bare turner i senga, spytter vannet rett i ansiktet ditt (etter at du har gitt det vann siden det har spurt om vann), klyper, bitter eller hyler så høyt at man blir ekstremt trigget, blir man så uendelig sliten. Jeg blir fryktelig trigget av mye lyd, men heldigvis blir min mann ikke det, så vi avlaster hverandre så godt det går.

Barnet er stort sett blid og fornøyd, men når barnet blir sutrete og "lei seg" og "gråter seg inn" fordi overgangen ble vanskelig eller fordi det er slitent eller noe ikke sto til forventningene, hender det man bare må stoppe opp. Det er derfor mannen og jeg stort sett aldri er alene med barnet, vi er stort sett alltid to. 

Heldigvis har vi funnet ganske gode strategier, men det er ikke lett. Det beste rådet, men som også kan være vanskelig, er å ikke gi negativ atferd oppmerksomhet. Avvisning, som det også kalles. Barnet får ikke respons. MEN, det er supervanskelig når barnet biter eller lugger, det å holde igjen da, og late som ingenting, det er tøft. Samtidig fungerer det, fordi barnet fort trenes opp til at all respons er lek (barnet ser ikke forskjell på negativ og positiv respons på en negativ handling). 

Men nei, man klarer ikke alltid å holde maska, når barnet plutselig får en "raptus" og man bare må stå i det. Det er tøft, det er det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg har aldri, ALDRI, sagt noe jeg angrer på i klassen "skulle ønske du aldri ble født". 
 

Den har jeg tatt i mot som barn (jaggu mente mora mi det og), og det KNUSTE meg. 
 

(hun sa ikke unnskyld heller men det hadde ikke hjulpet noe). 
 

Uansett hvor sint jeg er - SÅNT sier jeg faktisk ikke.

 

Jeg syns dere som ofte må be om unnskyldning eller sier ting i den klassen der bør gå i dere selv. Det er noe av det verste man kan si! Så mye skal man faktisk ikke miste kontrollen når man har barn. 

Anonymkode: f4c8f...303

Å si unnskyld når man har gått over streken, med f.eks hevet stemmen er da virkelig ikke det samme som å si noe så stygt! 
Man skal reparere når man går over streken, men man skal aldri, aldri si noe slikt til barn eller voksene. 
Hvorfor tenker du vi som reparerer med barna våre bruker slike stygge ord? 

Anonymkode: 6d741...746

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har det hendt at du har blitt så sliten og lei at du har ønsket deg tilbake til tiden da du fortsatt var barnløs, at du har hevet stemmen mer enn vanlig eller sagt ting du etterpå har måttet si unnskyld for?

Anonymkode: 2ddab...852

Ikke uten grunn til at det kalles diagnose.

Uten foreldre som har mistet besinnelsen så har det vært helt vanlige barn, englebarn. Ingen har visst noe annet.

Anonymkode: 81164...c97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Å si unnskyld når man har gått over streken, med f.eks hevet stemmen er da virkelig ikke det samme som å si noe så stygt! 
Man skal reparere når man går over streken, men man skal aldri, aldri si noe slikt til barn eller voksene. 
Hvorfor tenker du vi som reparerer med barna våre bruker slike stygge ord? 

Anonymkode: 6d741...746

Les innlegget mitt én gang til. 

Anonymkode: f4c8f...303

[AnonymBruker]

Selvfølgelig. 

Anonymkode: e2b02...cff

[AnonymBruker]

De trenger også grenser. 

Anonymkode: c20dc...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg syns dere som ofte må be om unnskyldning eller sier ting i den klassen der bør gå i dere selv. Det er noe av det verste man kan si! Så mye skal man faktisk ikke miste kontrollen når man har barn. 

 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Les innlegget mitt én gang til. 

Anonymkode: f4c8f...303

Hvordan skal man lese dette, om du ikke mente at vi som ber om unnskyldning må gå i oss selv fordi vi sier stygge ting. 

Anonymkode: 6d741...746

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dere som har barn med ADHD, autisme eller andre diagnoser:

Har det hendt at du har blitt så sliten og lei at du har ønsket deg tilbake til tiden da du fortsatt var barnløs, at du har hevet stemmen mer enn vanlig eller sagt ting du etterpå har måttet si unnskyld for?

Anonymkode: 2ddab...852

Ja, var også derfor jeg oppsøkte hjelp hos barnevernet for veiledning mm. Man ønsker jo ikke å gi dette i arv videre til neste generasjon. Men dette var før jeg forstod at det var snakk om autisme hos barnet. Å forstå hvorfor barnet var som det var ga meg høyere toleranse samtidig som jeg ble mer tålmodig på visse ting. Min fremgangmåte for en del ting måtte jo også endres og jobbes med noe som igjen har roet ting betraktelig! 

Å få hjelp er ikke dumt dere👍

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor prøver du å være pedagogisk korrekt? Ingen andre mennesker som ikke har en pedagogisk rolle ovenfor barnet ditt kommer til å være det, så like greit å droppe det med en gang. Pedagoger i barnehage og skole er på jobb, det er en helt annen mentalitet, og da kan man stort sett holde seg pedagogisk korrekt. Fordi det er en jobb. 

Barnet ditt må lære seg at deres handlinger får konsekvenser, og de fleste kommer ikke til å behandle dem som om de var lagd av porselen. Tilpass konsekvenser etter alder, og lær ungen din at andre mennesker reagerer, noen ganger med sinne, og til og med noen ganger med enormt sinne. Og det er langt fra alltid man får en unnskyldning eller en forklaring etterpå. 

Jeg har barn med ADHD, h*n må lære seg dette på lik linje som barna mine som ikke har diagnoser. Min største utfordring er jo at jeg selv har ADHD, men ikke visste det før etter at jeg var voksen og hadde fått barn. Siden ingen visste det, ble jeg aldri behandlet på noe annet vis enn resten. Skulle gjerne ønsket det da, men ser i dag en viss verdi i det. En mellomting hadde nok vært greit. Så det er det jeg går for i hverdagen her 😊

Anonymkode: 854fc...89d

Enig her. Jeg har ulike roller. På jobb er jeg pedagog, mens hjemme er jeg mamma. En mamma har lov til andre ting enn en pedagog har lov til. 

Mistenker dog at barnet mitt har noe og det har jo skjedd at jeg har mistet besinnelsen og ropt til barnet mitt. Men etter langt om lenge med skriking og dunking i veggen uten at jeg når inn, da blir jeg sur. 

Anonymkode: 887ce...c7e