Utakknemlige drittunger eller er det normalt?

[AnonymBruker]

Jeg er på ferie i hjembyen min og er mye meg søsteren min og barna hennes om dagen. Maken til utakknemlige drittunger skal du se lenge etter?! Jeg bor hos mamma, som er 10 min unna søstera mi og ser til tantebarna daglig. De er generelt sure og misfornøyde, jeg overdriver ikke når jeg sier «generelt». De startet ferien med en tur på Kiel- ferja, jeg var med. Og de var bare irriterte og lei hele tiden. Nå skal de til Kristiansand, en real fin tur med både dyreparken og badeland, samt bo på hotell. Og de er «sure» fordi de må sitte i bil i 5 timer. Altså?! Min søster spurte om jeg ville bli med og da sa jeg nei, hovedsakelig fordi jeg ikke orker 3-4 dager med sutring nonstop. Det er ingenting som gjør dem glad, her om dagen spanderte jeg is på kafé og det var ikke så mye som et takk, de var da sure for at de ikke fikk spise på McDonald’s. Ingenting er liksom godt nok.

Jeg og samboer vurderer barn etter hvert, men hvis dette er normalen så tør jeg ikke å ta sjansen… Er det «velstanden» som gjør at ungene er så utakknemlige? Vi vokste opp med mamma som var alenemor, far var ute av bildet. Det var trange kår fra dag en, men vi var super takknemlige for det bitte lille vi fikk. Om det så var en is på vei hjem fra en skogstur eller arvetøy fra en kusine. En gang husker jeg at mormor var så grei og ga oss en hundrelapp hver, og da var vi helt i ekstase. Jeg forventer ikke den samme takknemligheten fra tanteungene. Men takk sier man jo…

Anonymkode: 39a24...a50

[Grønnsaksvaffel]

Det er noe som heter oppdragelse 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Ja mange barn i norge er bortskjemte. Foreldre curler vei for dem i alle beste mening, men får motsatt effekt. De viser ikke takknemlighet fordi de forventer det. Det er ikke barna sin feil, men de voksne som de vokser opp med.

Anonymkode: 6bd15...a2e

[AnonymBruker]

100 % oppdragelse. 
 
Så lærer barn ved eksempel, også. Foreldre må gjøre det selv og de må rettlede barna.

Hvis våre hadde surmult for fem timer i bil, så kunne vi fritatt dem for det og blitt hjemme.  

I tillegg har vi holdt våre gleder enkle, vi kjøper ikke alt mulig bare fordi vi «kan». Så ting andre i klassen får uten videre er ting de må vente på eller ønske seg til bursdagen.

De har lært fra dag 1 høflighetsfrasene i alle situasjoner, takk, værsåsnill, værsågod , takk for at jeg fikk komme når de kommer og takk for meg når vi går. Først ved at de var sammen med oss når vi sa det, og etterhvert sa de det selv.

Til jul og bursdag var det alltid å takke hver og en for gaven, eventuelt når gjesten gikk. Takk for at du kom og takk for gaven. Etterpå var det en bunke kort og en penn og skrive takkekort til dem som f.eks. hadde sendt presang. Dette har de alltid gjort selv fra de lærte å skrive. De første gangene kunne de få en liten tekst å skrive av.

Dette har vi brukt tid og penger på, og de er flotte unge mennesker som våre venner skryter av og gjerne inviterer med. 

 

Anonymkode: 71ae2...3af

[AnonymBruker]

Herlighet du ser de noen dager, dlmmer, kaller de drittunger og henger de ut på kg? Sjarmerende… 

Anonymkode: a0c64...cca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg er på ferie i hjembyen min og er mye meg søsteren min og barna hennes om dagen. Maken til utakknemlige drittunger skal du se lenge etter?! Jeg bor hos mamma, som er 10 min unna søstera mi og ser til tantebarna daglig. De er generelt sure og misfornøyde, jeg overdriver ikke når jeg sier «generelt». De startet ferien med en tur på Kiel- ferja, jeg var med. Og de var bare irriterte og lei hele tiden. Nå skal de til Kristiansand, en real fin tur med både dyreparken og badeland, samt bo på hotell. Og de er «sure» fordi de må sitte i bil i 5 timer. Altså?! Min søster spurte om jeg ville bli med og da sa jeg nei, hovedsakelig fordi jeg ikke orker 3-4 dager med sutring nonstop. Det er ingenting som gjør dem glad, her om dagen spanderte jeg is på kafé og det var ikke så mye som et takk, de var da sure for at de ikke fikk spise på McDonald’s. Ingenting er liksom godt nok.

Jeg og samboer vurderer barn etter hvert, men hvis dette er normalen så tør jeg ikke å ta sjansen… Er det «velstanden» som gjør at ungene er så utakknemlige? Vi vokste opp med mamma som var alenemor, far var ute av bildet. Det var trange kår fra dag en, men vi var super takknemlige for det bitte lille vi fikk. Om det så var en is på vei hjem fra en skogstur eller arvetøy fra en kusine. En gang husker jeg at mormor var så grei og ga oss en hundrelapp hver, og da var vi helt i ekstase. Jeg forventer ikke den samme takknemligheten fra tanteungene. Men takk sier man jo…

Anonymkode: 39a24...a50

Din versjon.. skulle likt å høre den andre. 
 

Anonymkode: 6163b...447

[AprilLudgate]

Jeg tenker som du nevner at du kanskje ikke bør få barn.

Ja, det er jæklig irriterende med overstimulerte sutrete hvemsomhelst inkludert unger.

Men barn flest VIL få meltdowns fordi feil banan, ikke takke for det du forventer, heller ville gjøre X og ikke ha forståelsen for hvor mye energi og penger dere voksne legger i hverdag og ferie. 
 

Og NEI, alt handler ikke om oppdragelse. 
 

Store og varierende følelser er normalt hos barn, og tenåringer.

Og for deg - du forteller jo her om så stor irritasjon at du vurderer droppe noe vesentlig i livet. Men du tenker ikke over egen negative følelsesrespons? Den mener du er logisk.

Det gjør disse ungene og.

[kjærring]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg er på ferie i hjembyen min og er mye meg søsteren min og barna hennes om dagen. Maken til utakknemlige drittunger skal du se lenge etter?! Jeg bor hos mamma, som er 10 min unna søstera mi og ser til tantebarna daglig. De er generelt sure og misfornøyde, jeg overdriver ikke når jeg sier «generelt». De startet ferien med en tur på Kiel- ferja, jeg var med. Og de var bare irriterte og lei hele tiden. Nå skal de til Kristiansand, en real fin tur med både dyreparken og badeland, samt bo på hotell. Og de er «sure» fordi de må sitte i bil i 5 timer. Altså?! Min søster spurte om jeg ville bli med og da sa jeg nei, hovedsakelig fordi jeg ikke orker 3-4 dager med sutring nonstop. Det er ingenting som gjør dem glad, her om dagen spanderte jeg is på kafé og det var ikke så mye som et takk, de var da sure for at de ikke fikk spise på McDonald’s. Ingenting er liksom godt nok.

Jeg og samboer vurderer barn etter hvert, men hvis dette er normalen så tør jeg ikke å ta sjansen… Er det «velstanden» som gjør at ungene er så utakknemlige? Vi vokste opp med mamma som var alenemor, far var ute av bildet. Det var trange kår fra dag en, men vi var super takknemlige for det bitte lille vi fikk. Om det så var en is på vei hjem fra en skogstur eller arvetøy fra en kusine. En gang husker jeg at mormor var så grei og ga oss en hundrelapp hver, og da var vi helt i ekstase. Jeg forventer ikke den samme takknemligheten fra tanteungene. Men takk sier man jo…

Anonymkode: 39a24...a50

Dette heter mangel på oppdragelse .fysj. hadde min datter reagert slik hadde det ikke blitt noe av noe. 

Vi skal selv til dyreparken,  og det er 11 timer kjøring. Hadde hi vært sur pga det , da hadde vi blitt hjemme. 

[AnonymBruker]

Mange barn har litt problemer med overgang til ferie. Høres ut som ingen får lande og alt er jazzing til neste aktivitet. Dette kombinert med at voksne forventer takknemlighet og harmoniske barn - tenker alle har litt høye forventninger til ferie og barn generelt. 

Anonymkode: a4047...ede

[enhjørningfis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er på ferie i hjembyen min og er mye meg søsteren min og barna hennes om dagen. Maken til utakknemlige drittunger skal du se lenge etter?! Jeg bor hos mamma, som er 10 min unna søstera mi og ser til tantebarna daglig. De er generelt sure og misfornøyde, jeg overdriver ikke når jeg sier «generelt». De startet ferien med en tur på Kiel- ferja, jeg var med. Og de var bare irriterte og lei hele tiden. Nå skal de til Kristiansand, en real fin tur med både dyreparken og badeland, samt bo på hotell. Og de er «sure» fordi de må sitte i bil i 5 timer. Altså?! Min søster spurte om jeg ville bli med og da sa jeg nei, hovedsakelig fordi jeg ikke orker 3-4 dager med sutring nonstop. Det er ingenting som gjør dem glad, her om dagen spanderte jeg is på kafé og det var ikke så mye som et takk, de var da sure for at de ikke fikk spise på McDonald’s. Ingenting er liksom godt nok.

Jeg og samboer vurderer barn etter hvert, men hvis dette er normalen så tør jeg ikke å ta sjansen… Er det «velstanden» som gjør at ungene er så utakknemlige? Vi vokste opp med mamma som var alenemor, far var ute av bildet. Det var trange kår fra dag en, men vi var super takknemlige for det bitte lille vi fikk. Om det så var en is på vei hjem fra en skogstur eller arvetøy fra en kusine. En gang husker jeg at mormor var så grei og ga oss en hundrelapp hver, og da var vi helt i ekstase. Jeg forventer ikke den samme takknemligheten fra tanteungene. Men takk sier man jo…

Anonymkode: 

Du skriver ikke noe om alder på barna? Eller deg selv? Eller andre her? Alder har noe å si, diagnoser har noe å si, osv. 

At du som tante kommer hjem på ferie noen dager å kaller tanteungene dine drittunger, sier mer om deg enn de! Ta deg sammen!!!!!

[enhjørningfis]

Grønnsaksvaffel skrev (1 time siden):

Det er noe som heter oppdragelse 🤷‍♀️

Er også noe som heter tilstedeværende tante. Her er en tante som ser de av og til å bare antar hvordan ståa er!

[Grønnsaksvaffel]

enhjørningfis skrev (Akkurat nå):

Er også noe som heter tilstedeværende tante. Her er en tante som ser de av og til å bare antar hvordan ståa er!

Beklager, jeg glemte kg-regelen om at ts skal tas.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Mange barn har litt problemer med overgang til ferie. Høres ut som ingen får lande og alt er jazzing til neste aktivitet. Dette kombinert med at voksne forventer takknemlighet og harmoniske barn - tenker alle har litt høye forventninger til ferie og barn generelt. 

Anonymkode: a4047...ede

Dette!

Mine to sliter stort med overganger. Men de vet absolutt hvordan de skal oppføre seg ute blant folk. Jeg får kun gode tilbakemeldinger fra barnehage og skole og de er alltid høflige og takker for det de får når det er fra andre. Likevel går det ofte galt når vi er på ferie eller de på andre måter kommer ut av hverdagsrutinene og overgangene blir vanskeligere. De kan slå seg fullstendig vrang og spesielt den minste kan hyle og skrike noe helt sinnssykt. Det er masse sutring og klaging, uansett hva man gjør og ingenting er godt nok selv om de til vanlig er takknemlige for den minste ting. 

Og ja, har selvsagt prøvd å forberede forventingsavstemme, men det er ikke alltid det går som forventet. 

Anonymkode: d60ad...664

[enhjørningfis]

Grønnsaksvaffel skrev (7 minutter siden):

Beklager, jeg glemte kg-regelen om at ts skal tas.

Eh. Absolutt ikke! Men handler om å være tilstedeværende selv å eller? Å ikke bare se ungene en gang i året å regne med at de er "drittunger" utenom å vite så mye mer?! Eller er noen bare så blåst at de tenker at tante/voksne har alltid rett?

[AnonymBruker]

Er oppdragelse. Selvfølgelig kan barn slå seg vrang, ha en dårlig dag osv. Men det er ikke normalt i den grad du beskriver.

Mine barn har aldri vært sånn, og vi har reist mye, og de er alltid glade, fornøyde og takknemlige på tur. Takker alltid for ting. 
 

Her har vi alltid hatt åpent hus, så barna har jo hatt mange venner på besøk. Og jeg vil si at 90% av barna oppfører seg bra, er høflige og takker for det de får. 

Anonymkode: ab5ee...dc6

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere siden dere vurderer barn en gang? 

Anonymkode: f00fa...eea

[Vibelator]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er på ferie i hjembyen min og er mye meg søsteren min og barna hennes om dagen. Maken til utakknemlige drittunger skal du se lenge etter?! Jeg bor hos mamma, som er 10 min unna søstera mi og ser til tantebarna daglig. De er generelt sure og misfornøyde, jeg overdriver ikke når jeg sier «generelt». De startet ferien med en tur på Kiel- ferja, jeg var med. Og de var bare irriterte og lei hele tiden. Nå skal de til Kristiansand, en real fin tur med både dyreparken og badeland, samt bo på hotell. Og de er «sure» fordi de må sitte i bil i 5 timer. Altså?! Min søster spurte om jeg ville bli med og da sa jeg nei, hovedsakelig fordi jeg ikke orker 3-4 dager med sutring nonstop. Det er ingenting som gjør dem glad, her om dagen spanderte jeg is på kafé og det var ikke så mye som et takk, de var da sure for at de ikke fikk spise på McDonald’s. Ingenting er liksom godt nok.

Jeg og samboer vurderer barn etter hvert, men hvis dette er normalen så tør jeg ikke å ta sjansen… Er det «velstanden» som gjør at ungene er så utakknemlige? Vi vokste opp med mamma som var alenemor, far var ute av bildet. Det var trange kår fra dag en, men vi var super takknemlige for det bitte lille vi fikk. Om det så var en is på vei hjem fra en skogstur eller arvetøy fra en kusine. En gang husker jeg at mormor var så grei og ga oss en hundrelapp hver, og da var vi helt i ekstase. Jeg forventer ikke den samme takknemligheten fra tanteungene. Men takk sier man jo…

Anonymkode: 39a24...a50

Trist utvikling

SoMe har mye skyld da mange er søkkrike og legger ut skryt

Jeg og takket for alt jeg fikk

Tom flasker samlet jeg og

[Vibelator]

enhjørningfis skrev (56 minutter siden):

Du skriver ikke noe om alder på barna? Eller deg selv? Eller andre her? Alder har noe å si, diagnoser har noe å si, osv. 

At du som tante kommer hjem på ferie noen dager å kaller tanteungene dine drittunger, sier mer om deg enn de! Ta deg sammen!!!!!

Man ser fort om unger er drittunger og di er det mange av

[AnonymBruker]

enhjørningfis skrev (51 minutter siden):

Du skriver ikke noe om alder på barna? Eller deg selv? Eller andre her? Alder har noe å si, diagnoser har noe å si, osv. 

At du som tante kommer hjem på ferie noen dager å kaller tanteungene dine drittunger, sier mer om deg enn de! Ta deg sammen!!!!!

Du fikk ikke plass til noen flere utropstegn?

Jeg, tante boende langt unna mine tantebarn og som stort sett ser de en gang pr år, har ikke slike tantebarn, og jeg har ganske mange av de. De kan å oppføre seg, de har fått god oppdragelse. De gleder seg til turer (og det er stort sett alltid med bil, både i innland og utland), de blir glade for en is og et lite leketøy, og de sender meg takkemeldinger for bursdags- og julegaver dersom jeg ikke er der når de får dem. Og guess what, de har vært slik uansett alder, alle mann. Det TS forteller om er langt utenfor akseptabel oppførsel, og de fremstår som bortskjemte. Og det handler om oppdragelse.

Anonymkode: fdeaa...637

[AnonymBruker]

enhjørningfis skrev (1 time siden):

Er også noe som heter tilstedeværende tante. Her er en tante som ser de av og til å bare antar hvordan ståa er!

Hu ser dem daglig skriver hun veldig tydelig!!

Anonymkode: bee78...faa