har dere alltid hatt lyst på barn?

[Eliza]

Jeg var aldri spesielt opptatt av eller glad i barn før jeg var ferdig med studiene og hadde jobbet noen år. Da hadde jeg også etablert meg sammen med mannen min, vi hadde giftet oss og kjøpt leilighet sammen. Og plutselig var det som om noe manglet følte jeg. Og måtte til min forbauselse innrømme at jeg faktisk var litt babysyk. Så jeg tror nok ikke alle som har barn alltid har hatt lyst på det nei... Tror det henger sammen med hvor man er i livet, om man har funnet den rette osv.

[momo]

Når jeg var yngre var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle ha barn.

Så ble jeg gravid når jeg var 20 år og tok abort, men da kom morfølelse og allt, så etter det ønsket jeg meg barn en gang.

Nå har jeg en nydelig jente på snart 5 og håper og få adoptere en liten fra Sør Korea.

[Gjest Gjesta]

Jeg har alltid ønsket meg barn.

Og fikk to skjønne

[melina]

Har alltid ønsket meg barn, men allikevel var jeg ikke klar for det før jeg var fylt 30 og hadde funnet mannen i mitt liv

[Freyja]

Jeg har hatt lyst på barn så lenge jeg kan huske.

Jeg var fast bestemt på å få 8 barn da jeg ble voksen i en alder av 5-6 år... Jeg har senket kravene litt nå, 8 er vel litt mange, men jeg blir mer og mer babysyk for hver dag som går.

Nå gleder jeg meg vilt til den dagen jeg får oppleve det!

[Holly Hobbie]

Næh, overhodet ikke viktig!

Mer komfortabelt, kanskje. Men jeg er like glad for den ungen jeg fikk med en dust til far som jeg er glad for de andre.

Heldigvis

←

Selvsagt blir man like glad i barnet enten faren er en "dust" eller ens store kjaerlighet. Men det er nok bedre for BARNET at foreldrene bor sammen, elsker hverandre etc.

[Gjest gjest1]

jeg har surra rundt å ønks meg unger så lenge jeg kan huske. Maste først om å få søsken, men ga opp håpet da jeg var 13-14 og begynnte å glede meg til å bli "voksen" å få egne barn. Fikk en lillebror da jeg var 20, men er like verpesjuk ser ikke ut til at det blir unger på oss med det første, men fy som jeg gleder meg

[Gjest Gjest]

Jeg ville ha barn før. Passet mye unger på fritiden, tok et år som au pair i USA, og jobbet et halvt år på barneskole hjemme, og dermed var jeg lei hele bøtteballetten. Er nå ikke 30 enda, men kan ikke se for meg at jeg noen gang (frivillig) kommer til å få en eller flere krapyl som ikke skal sove, ikke skal spise, hyler og skriker og ødelegger, maser etter ditt og datt, " se på meg nå" "se på meg nå". Uff nei, jeg skaffer meg heller en hund.

[Holly Hobbie]

Ok, jeg tar poenget ditt Nigo-San. Men det er vel ikke BARE flaks om man holder sammen, selv om selvsagt ting kan skje underveis som man ikke har noen kontroll over.

[Lemming]

" se på meg nå" "se på meg nå". Uff nei, jeg skaffer meg heller en hund.

←

Akkurat sånn jeg følte det før jeg ble gravid? Kanskje?

[Gjest gjesta]

Morsomt, jeg tenkte faktisk på akkurat det der tidligere i dag. Jeg har alltid hatt litt lyst på barn. Nå har kroppen lyst på barn, men ikke fornuften. Regner med at jeg sitter med en liten en om en 4-5 år

[Gjest FireFighter]

jeg har alltid hatt lyst på unger men ikke enda. må vente noen år til.

[L@dy]

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha barn, og har nå fått ett.

[Susan Sto Helit]

Jeg har ikke alltid hatt lyst på barn, men jeg har alltid ment at jeg skulle få noen.

Og så tippet jeg 25, og lysten kom! (Men ikke hos ex'en, så da måtte jeg jo tålmodig vente!)

Var kjempehappy for litt over et år siden, da min kjære mente det var på tide at vi begynte å prøve. Og er ennå mer overlykkelig nå, når det er et lite knøtt på vei. Er veldig klar for å få barn, kjenner jeg.

[Malama]

Jeg har ALLTID "visst" at jeg skulle ha barn. Min plan med livet, når jeg ble voksen skulle jeg bli MOR. (og det fra et så tidelig tidspunkt at jeg ikke engang tenkte over at jeg måtte ha "ekkel" sex for å få dem, jeg funbderte ikke på hvor de kom fra, jeg skulle bare ha dem.

Håpte aktivt i en del år på småsøsken (jeg har en yngre bror altså, men et til, som ble født mens jeg var stor nok til å sette pris på det (min bror er bare drøyt halvannet år yngre enn meg) uvitende om at mine foreldre stengte den "butikken" etter å ha prøvd på nr. 3 i over tre år etter min bror kom til verden.

I mitt lille naive hode fant jeg etterhvert ut at jeg i alle fall skulle ha fått barn før jeg ble 25. Jeg ville gjerne være en ung mor. Litt ung i alle fall, men ikke tenåringsmor da. Men jeg mente at når jeg var 25 skulle jeg ha blitt ferdig utdannet (jepp, jeg var 22 da jeg tok eksamen) og funnet en å dele livet med (jepp, jeg fant ham et år før jeg tok eksamen) og ha kommet langt nok i livet til å være klar for barn (vel... ikke det nei...)

Jeg har vært babysyk siden før jeg traff min samboer, og ikke blitt mindre babysyk av at jeg fort innså at denne mannen vil bli en meget god far! Han er kjempeflink med barn, og alle barn liker ham. Og vi er grunnleggende enig om verdier for barneoppdragelse. (også mobber han lett med at det faller på ham, fordi jeg ikke er teksnik i stand til å uttale ordet "nei", men det øver vi oss på, og tenkte kanskje å øve meg på en hund.. eller en katt...) Han ble også for et par år siden gjort klar over at mitt babysyke hodet ikke lyttet til min egen fornuft lenger, så dette var avhengig av ham. HAN mente at vi måtte vente, pga økonomi etc, og da lyttet jeg til HANS logikk, men straks han "gir etter", så er jeg klar som et egg jeg.... Jeg har blitt litt flinkere til å skjønne logikk og økonomisk grunntanke etterhvert da, for jeg er jo egentlig enig med ham...

Jeg er altså 26, snart 27 og fortsatt barnløs. Men med seriøse planer om å få 2-3 barn etterhvert. Og vi er enige, jeg og min samboer, at livet uten barn kan vi ikke tenke oss, sånn på lang sikt, så barn skal vi ha. Om vi ikke får ene, kommer vi antakelig til å adoptere. For barn skal vi ha.

Og det har jeg visst hele mitt liv.

Men det er nok langt mer vanlig at denne babylysten kommer etterhvert, og ikke er tilstede hele livet, så ikke bekymre deg dersom du ikke er sikker.

Når det gjelder diskusjonen om det å trives som mor, eller finne rett far Jatakk, begge deler.

Jeg vet at jeg vil trives som mor. Men jeg vil også at min samboer skal trives som far. DERSOM det skulle ta slutt mellom oss er det likevel ikke MINE barn, det er VÅRE barn. Han vil uansett være far. Det vil aldri være bare MITT barn. Derfor holder det ikke at jeg vil trives som mor. Dette er ikke noe jeg kan eller skal gjøre alene.

Endret 27. april 2006 av Malama

[LilleBille]

Jeg hadde overhodet ikke lyst på barn før jeg fikk dem.

Nå kan jeg ikke se for meg livet uten

←

Helt enig

- men nå er jeg også totalt ferdig med ønske om spebarn/små barn - og setter utrolig pris på at de har blitt store - at jeg nesten synes synd på venninnner med små barn - som har et evinnelig mas.

(og jeg håper det blir lenge til jeg får barnebarn)

[Gjest Gjest]

Jeg gikk også rundt å sa jeg aldri skulle ha barn..

Så ble jeg tante, og å se de vokse opp har snudd den meningen.

jeg skal ha barn en gang. Men ikke akkurat enda, barna mine skal være planlagt og komme i et trygt og godt forhold.

akkurat nå har jeg ikke tid til barn heller.

[Gjest Gjesta]

Jeg hadde veldig lyst på barn helt til søstra mi fikk en sønn. Da så jeg hvor mye arbeid det er og hvor låst du blir. Så nå har jeg ikke lyst på barn i det hele tatt lenger, jeg er altfor glad i den friheten det er å bare ha meg selv å tenke på. Det holder å være tante, og å kunne avlevere barnet når jeg blir sliten eller lei.

Det kan godt hende at jeg kommer til å forandre mening seinere, men jeg er allerede 28 år så jeg har ikke så veldig mange år på meg.