2.trimester. Så hinsides sur på mannen!

[AnonymBruker]

Jeg koker over, har vært så sint og klarer ikke se på mannen min. Jeg orker ikke være i samme hus som han. Han maste om at han ville bli far, men har sålangt vist meg null interesse nå som jeg er gravid og for langt på vei til å ta abort. Jeg hadde uansett ikke tatt abort om jeg kunne, da jeg selv kjenner på kroppen at den lille er på vei. Men han spør meg om ingenting. Han har helt syke flåsete kommentarer. Jeg kvir meg skikkelig til fødsel og barseltiden, jeg er redd for alle hormonene når jeg allerede nå kjenner sånn på det. 
 

alt han bryr seg om er Vm. Han som aldri var sportsinteressert. Han har ikke lest seg opp på noenting av hva jeg går igjennom. Han forstår ikke hvor akutt sulten jeg blir, når jeg spiser kan han si «er du sulten igjen?! Du spiste jo nettopp!». Han vet faktisk ikke noenting og jeg har spurt han flere ganger om han kan laste ned den appen for å holde seg oppdatert uke for uke. Men nei, han skal bare ut å se fotball og lever livet sitt som om ingenting er forandret. Jeg går igjennom en sorg fordi jeg gjerne skulle vært med? Jeg vil også drikke øl og være sosial. Men jeg er så trøtt og lei meg. Sover mye. Tenker mye. Sørger over at livet for alltid er forandret til noe uvisst. Føler meg så alene, kjenner ekstra på det siden han ikke setter seg ned med meg og bruker tid på å snakke om følelser. Jeg har sagt jeg er redd, og ensom. 
 

jeg har sagt at jeg ikke trengte barn, men han var helt unik og jeg turte å satse på kjærligheten. Nå er jeg bare fortvilet, jeg skjønner kanskje at jeg «bare» er hormonell. Men jeg føler også at han kunne halvert disse vonde følelsene mine ved å delta. Men han lytter ikke. Han engasjerer seg ikke. 
 

han sa en gang at eksen tok abort, så jeg har skjøvet misnøyen min unna og gitt han rom og tid til å skjønne at denne gangen blir det baby, ikke har jeg spontanabortert heller. Men han kobler seg liksom ikke på, selvom jeg nå er langt forbi det skumle første trimester. 
 

jeg er bare så sint og skuffet at jeg ikke klarer å snakke mer med han. Det er som om han er emosjonelt fraværende, og jeg er redd for at jeg overreagerer. Hvor normalt er dette å kjenne på? Føler meg litt.. sviktet. Men han har jo null anelse om hvor sterkt jeg kjenner på det. Jeg koker innvendig og klarer ikke øyekontakt. Men han.. bare drar ut uten meg. Igjen. Jeg ville vært med hadde jeg ikke vært gravid. Nå er jeg bare trist, og føler mitt liv er over. Ikke hans. Er livredd for at det skal forbli sånn når barnet kommer også

Anonymkode: f7b20...074

[AprilLudgate]

Hvor ofte drar han ut da - sånn utenom VM?

Å følge med uke for uke på app er ikke vanlig selv for gravide.

Jeg leser dette dithen at du er godt marinert i hormoner og må ta deg litt sammen og telle til 10.

Men - mulig han generelt er mye ute og fester? Eller? 
 

Hva konkret vil du han skal gjøre utover appen som skuffer deg så enormt? 

Endret 5. juli av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Veldig dumt å få barn fordi andre vil ha mens du selv er lunken. Skal man gi gaver så gir man blomster, reiser, klokke osv. Man gir de ikke graviditet, fødsel og barn...Skjønner ikke helt hvilke råd man kan komme med når hele bakgrunnen for situasjonen er feil.

Kom dere i terapi fort som F, for her sitter dere nok med ufattelig mye innestengt begge to som dere ikke makter å ta opp med hverandre.

Anonymkode: b1697...77e

[AnonymBruker]

Her må dere avklare forventninger.

Du kjenner graviditeten veldig på kroppen, det gjør selvsagt ikke mannen din. Du forventer at han skal følge med uke for uke og skjønner hvorfor du er ekstra sulten og trøtt, men mange menn er ikke der første gang partner er gravid. 

Han forventer kanskje at alt skal være som før fram til babyen er født? 

 

Anonymkode: 52310...2f8

[AnonymBruker]

Oj! Den mannen får det ikke lett. 

Hvor gamle er dere? 

Anonymkode: ec19d...b7d

[AnonymBruker]

Jeg også er gravid, i uke 19. Vi snakker nesten aldri om graviditeten. Jeg skjønner jo at det er dørgende kjedelig for mannen som ikke kjenner det på kroppen. Dette er baby nr tre så vi har barn og det har alltid blitt noe helt annet når barnet er kommet til verden og han er veldig involvert i de. 
ts, jeg tror du bør senke forventningene dine litt. Kanskje du bør snakke med jordmor om dette? 

Anonymkode: a1eac...24d

[AnonymBruker]

Dere må i parterapi, nuh. 
 

Anonymkode: 0dfb6...cf9

[AnonymBruker]

Noen menn føler kanskje de har kommet i mål, og senker skuldrene, når de føler at de har fått limt fast ei dame med et barn.

Anonymkode: 744c0...888

[RaraA]

Jeg tror egentlig det er ganske vanlig det du opplever og tenker. Jeg hadde selv litt slike følelser i mitt første svangerskap, og jeg tror rett og slett det er fordi det er kun én som er gravid. Det er vanskelig å sette seg inn i hva det vil si for andre som ikke er gravid. Jeg heller skjønte jo ikke greia med «å være litt trøtt og kvalm når man er gravid» før jeg selv var midt oppi det og fikk erfare at «litt trøtt og kvalm» var total utmattelse og kvalme som var som å være fyllesyk og ha omgangssyke samtidig. Livet mitt stoppa jo derfor opp, men det gjorde ikke mannens liv. Det ble også sårt da jeg følte meg mye alene da han ville bruke tiden på kompiser og gaming. Tenker og at det var naturlig at han ville bruke tiden på det før all tid skulle brukes på en baby. Jeg trengte å dekke mitt sosiale behov med mannen min og jeg ønsket jo å dele denne opplevelsen med han. Siden jeg hadde mye tid til rådighet så brukte jeg mye av tiden på å lese og prøvde engasjere han i det samme og å følge med ukentlig med apper, men han var ikke helt der han heller (løsningen på dette for oss var at jeg i rolige øyeblikk hvor vi befant oss i samme rom leste de ukentlige oppdateringene høyt og at vi snakket litt rundt det).

Jeg vil nesten tørre å påstå at jeg ble mamma da jeg ble gravid, og han ble pappa da ungen var født. Jeg følte ting ble bedre da ungen var født, men fremdeles var det jo jeg som ga mest i barseltiden og det er jo naturlig da baby er avhengig av mor. Mannen min våknet ikke like lett om natten når ungen gråt, mens vi våkner jo bare barnet lager et knirk. Og det var jo naturlig at jeg tok nettene for jeg ammet jo. Jeg trillet turer hver ettermiddag i dårlig vær for å få en pause fra en misfornøyd unge, og mannen lå på sofaen og var så sliten etter jobb. Kunne huske jeg var rasende hver natt på mannen fordi at barnet gråt og mannen sov. Jeg var misfornøyd for at jeg alltid måtte spise kald middag, at jeg aldri fikk dusje når jeg trengte og for at han aldri kunne ha med ungen på do, mens jeg hadde ungen på meg uansett hva jeg gjorde. Men det skal også sies at jeg syntes han byssa feil, skifta ikke bleie når jeg mente den skulle skiftes og at han kledde på ungen feil klær. Jeg så bare feil, og sinnet bygde seg utrolig opp.

Dette er ting som er viktig å prate om sammen, for det er en stor forandring som skjer i begges liv og det kan virkelig knekke forholdet. Jeg tenker og at man må gå inn i seg selv. Jeg lot den irritasjonen og sinnet bygge seg så opp at forholdet nesten røyk. Da viste det seg jo også at mannen min oppfattet meg som så sint og deevaluerende at han ikke turte involvere seg og han sa at han gledet seg til at jeg skulle tilbake på jobb slik at han ikke måtte forholde seg til meg. Vondt å innrømme, men så langt gikk det. Det måtte mye prat og reparasjon til for at vi skulle få det fint igjen, og i den perioden så måtte jeg bare børste vekk det sinnet jeg opplevde fordi det for meg var viktigere å ha det godt med mannen min enn at alt ansvaret skulle være «likt» fordelt eller at ungen skulle ha på seg de «rette» klærne.

Så her tenker jeg man kan ikke legge all skyld over på mannen, eller være belærende om at du ikke skulle fått barn med en slik mann. Det er en stor omveltning og de følelsene er vanligere enn man tror, og hvis du tenker at dette er kjærligheten du vil satse på så må dere kunne prate om disse tingene. 

[AnonymBruker]

En ting, du forventer altfor mye og virker så krevende.... Han har ingen mening med å lese gravid appene uke for uke, det har du. For oss som venter barna, bærer barna er dette så spennende og overveldende.... Jeg synes selv da jeg bærte alle mine hvor fasinerende det var for alle mine har vært så ulike. Men aldri pusha på mannen dette, fordi det er gørr kjedelig å høre om hele tiden.... Menn endrer stort sett i det barnet blir lagt på brystet, i det du skal inn på føden og de ser du jobbe for absolutt alt i hele verden.. og nyfødt tiden endrer de fleste menn seg til de beste omsorgs personene, og inkluderer seg selv i alt. Min mann har gjort det i allefall. 

Og en annen ting, han skal ikke slutte å leve fordi du er gravid! Og vm i år er faktisk ganske viktig!!! Fordi vi er med, og nå er vi videre til kvartfinalen !! Dette er en syk sensasjon ! Jeg har heller ingen interesse, men denne runde med vm er så spennende og viktig !!! Og du kan fint bli med ut å drikke alkoholfritt og delta. 

Sosialt trenger ikke handle om alkohol og drikking. 

Tenker du bør ta deg litt sammen, snakke med jordmor eller noen fagkyndige før mannen din får totalt nok av deg og du blir aleine mor allerede før babyen er født. Sjansen er relativt stor sånn som du nægger.. hadde det vært meg hadde jeg faktisk stilt deg ultimatum, skjerpings og samtaler med fagkyndige asap eller bare flytta. 

Gravid eller ikke, ingen okey oppførsel likevel. Ikke greit å skylde på hormoner bestandig når man faktisk er nasty bevist.  

Anonymkode: 8332b...c49

[AnonymBruker]

Du forventer kanskje litt mye av ham, men syns han burde ta det seriøst om du har fortalt at du føler deg redd og ensom. 
 

Når det er sagt kan hormonene under graviditet være helt jævlige. Sinnet og tristheten og dommedagstanker er det aller verste med graviditet for meg, iallfall. Levde i et svart hull (gikk til terapeut) og gråt hver dag, nå er babyen ute og jeg føler meg normal igjen! Håper du også får den opplevelsen, og en pappa som tar oppgaven på strak arm når ungen først er ute. 

Anonymkode: 82895...b6f

[AnonymBruker]

Jeg synes jo faktisk at mannen skal ta litt hensyn til at du ikke blir sittende alene fordi du er gravid, mens han skal leve helt som før. Det må i alle fall være litt kommunikasjon rundt det hele. Du er full av hormoner, og hele kroppen innstiller seg på å få barn. Det endrer deg for livet, og de første årene vil det ikke bli å springe ut når man føler for det. Du kjenner jo på det allerede, med å være gravid med alle de hensyn du må ta, bli trettere, ikke kan ta deg en øl osv. Så hva er hans bidrag i denne perioden? Det synes jeg du skal spørre han om. Dere må prate sammen, og han må ta en interesse i din form, hvordan du har det, og den enorme forandringen i livet som du gjennomgår. 

Sett deg ned med  han og ta en skikkelig samtale. Det er veldig viktig. Det kommer enda tøffere tider, og da MÅ dere snakke sammen og være et lag. 

Anonymkode: 47ae8...3aa

[AnonymBruker]

Last ned appen der dere kan følge graviditeten uke for uke, sammen. Be han ta på magen din og få et forhold til deg og barnet. Vm er snart slutt. Snakk med han om dine følelser. Mulig han trekker seg mer unna deg om du er så sint hele tiden, i redsel for og ikke gjøre deg mer rasende? 

Anonymkode: 6d7ce...46f

[AnonymBruker]

Den appen er nok mest interessant for deg ts. Og det må være helt greit. 
 

Du burde selvsagt aldri valgt å bli gravid da du egentlig ikke ville. Nå sitter du der og er bitter fordi mannen kan dra ut, mens du er trøtt og sliten og heller vil være hjemme og sove. I tillegg er du sur for at du ikke kan drikke øl nå heller. Dette beskriver du som en sorg, Jeg tenker at du bør oppsøke hjelp for disse følelsene og tankene dine, for å prøve å forhindre fødselsdepresjon og/eller at du avskyr barnet. Du gruer deg jo allerede til barseltiden, og det er ikke et sunnhetstegn. 

Livet vil endre seg, og det endrer seg selvsagt for deg allerede nå som gravid. Det er også helt normalt at menn ikke har noe særlig forhold til dette under svangerskapet, særlig ikke så tidlig i svangerskapet. Det kan komme mer når de kan se og føle babyen, feks når den begynner å sparke.
 

Du må også akseptere at han ikke laster ned en uke-for-uke app, og følger med på den. Ikke alle har interesse for sånt, selv ikke gravide. Dessuten er alle gravidteter forskjellig, og jeg skjønner at han ikke forstår hvor akutt sulten du blir. Det er ikke slik at det er normen for alle gravide, det er normen for det. Og da kan kanskje du heller fortelle han dette, fremfor å bli sur og mene at han skal lese seg opp hva som skjer mer deg på en app. Faktisk er det mye bedre at han heller spør deg, enn at han leser hvordan du liksom skal ha det på en app og ta det som en sannhet.

Anonymkode: 39c84...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.7.2026 den 1.26):

Jeg også er gravid, i uke 19. Vi snakker nesten aldri om graviditeten. Jeg skjønner jo at det er dørgende kjedelig for mannen som ikke kjenner det på kroppen. 

Anonymkode: a1eac...24d

AnonymBruker skrev (På 6.7.2026 den 10.30):

Han har ingen mening med å lese gravid appene uke for uke, det har du. For oss som venter barna, bærer barna er dette så spennende og overveldende.... 

(---)

Men aldri pusha på mannen dette, fordi det er gørr kjedelig å høre om hele tiden.... 

Anonymkode: 8332b...c49

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Den appen er nok mest interessant for deg ts. Og det må være helt greit. 

Anonymkode: 39c84...997

Hjelpes, hvorfor forsvarer dere så stusselige, selvopptatte menn? Kjedelig og uinteressant??? 

Mannen min var den første av oss to som begynte å lese seg opp da jeg testet positivt. Han kan sikkert dobbelt så mye som meg om både min kropp og barnet allerede. Fordi det er viktig for han å vite hvordan jeg har det, hva som skal skje, hva vi kan forvente og hva han kan gjøre for meg. Han kysser meg på den fortsatt ikke-eksisterende magen flere ganger om dagen og ser på meg med stjerner i øynene, og han som alltid må tenke seg om to ganger hvis jeg spør når vi har bryllupsdag har nå plutselig stålkontroll på når vi skal til neste ultralyd, neste kontroll, vet på dagen hvor langt jeg er på vei og hva slags vitaminer jeg skal ta. 

Jeg skjønner deg GODT, ts!! Jeg ble gravid på samme "grunnlag" som deg egentlig. Har aldri ønsket meg barn, mens det er mannens største drøm. Hadde han plutselig meldt seg ut midtveis mens jeg var stuck i en graviditet det var han som ønsket mest, hadde jeg følt meg så sveket at jeg vet faen ikke hva jeg hadde gjort 🤯

Anonymkode: 49a83...979

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.7.2026 den 21.04):

alt han bryr seg om er Vm. 

Anonymkode: f7b20...074

Og alt du bryr deg om akkurat nå er graviditeten.

Han kommer etter han også, gi det litt tid. Akkurat nå er nok graviditeten for det meste noe abstrakt for hans del.

Anonymkode: e2071...704

[AnonymBruker]

Som mann kan man gjerne ikke helt forstå det hele før barnet kommer, kanskje faktisk ikke før barnet uttrykker personlighet. 

Nå snakker jeg for meg selv, men har selv vært en idiot. Sa til dama med unge nr 2 at hun kunne ta taxi når hun mistet vannet. Det var på natta, vi lå å sov. Nå i senere tid har det gått inn for meg hvor sykt det var. 

Prøv å kommuniser med typen, gjerne med te-skje slik at han henger med. Og på en måte som får han til å forstå vinklingen. 

Anonymkode: 43d90...04f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hjelpes, hvorfor forsvarer dere så stusselige, selvopptatte menn? Kjedelig og uinteressant??? 

Mannen min var den første av oss to som begynte å lese seg opp da jeg testet positivt. Han kan sikkert dobbelt så mye som meg om både min kropp og barnet allerede. Fordi det er viktig for han å vite hvordan jeg har det, hva som skal skje, hva vi kan forvente og hva han kan gjøre for meg. Han kysser meg på den fortsatt ikke-eksisterende magen flere ganger om dagen og ser på meg med stjerner i øynene, og han som alltid må tenke seg om to ganger hvis jeg spør når vi har bryllupsdag har nå plutselig stålkontroll på når vi skal til neste ultralyd, neste kontroll, vet på dagen hvor langt jeg er på vei og hva slags vitaminer jeg skal ta. 

Jeg skjønner deg GODT, ts!! Jeg ble gravid på samme "grunnlag" som deg egentlig. Har aldri ønsket meg barn, mens det er mannens største drøm. Hadde han plutselig meldt seg ut midtveis mens jeg var stuck i en graviditet det var han som ønsket mest, hadde jeg følt meg så sveket at jeg vet faen ikke hva jeg hadde gjort 🤯

Anonymkode: 49a83...979

Min mann er absolutt ikke selvopptatt mann! Du skulle visst. Dere venter første barnet, og aner langt ifra hvordan virkeligheten kan bli, med en liten tass..... 

Min mann jobber hardt hver dag for å få endene til å møtes tak over hodet, avlaster meg når det trengs, lager middag hvis jeg må ha kidsa. Min mann virkelig har stjerner i øynene for barna, og da mener jeg alle fra 0 til 30. Og bonus barn, som mine fra tidligere.....  Du sitter rimelig eplekjekk det som førstegangs gravid og idylliserer noe som kan snu til motsatt av Fairytal drømmene hans og dine. 

 

Kolikk barn, økedøgn på mating. Amming eller flaske, spiller ingen rolle, mininalt med søvn. 

Eller du kan være heldig.... Du vet liksom aldri med barna, og det bør du være klar over. Og når de begynner blir aktive, mobile og barnehage.... Litt av shit show da og 🤣!!! Om du tror barn er eventyr bøker tar du så feil. 

 

Og når det gjelder selvopptatte menn, du vet kanskje at ultralyd ikke er lønnet fri ? Jeg hadde ikke med mannen min på siste svangerskapet. Orka ikke heller, og hvis eldste var syk passer han poden mens jeg var på ultralyd. Han var aldri med på legetimer heller. Ser ikke poenget. Heller ikke jordmor...... Men igjen, vi har noen barn og erfaring på bakken, og vet hvordan realiteten kan være og er 🌞🌞🌞!!!  

Anonymkode: 8332b...c49

[AnonymBruker]

Denne konflikten vil bare bli 1000 ganger verre når babyen kommer og dere begge får et nytt intenst ansvar 24/7 i en del år framover. Det å gå ut om kvelden blir vanskelig ja, men det går nå an bytte på å være litt sosial når barnet er større. Men forelder er man jo uansett hvor man er; et barn kan ikke legges på hylla og taes fram til jul. Det bør mannen innse så fort som mulig og dere må begge forberede dere på store endringer- nå. 

Anonymkode: 51cc9...866

[AnonymBruker]

Tror du takler graviditet dårlig?Det er jo ikke han sin skyld? Og hva skal han med en app?

Du ligger sliten og spiser,andre drar på crossfit som gravide.

Tror problemet her er at du egentlig ikke vil ha barn. Så her må du ta tak i egne følelser. Du kan jo bli singel og, halvparten av alle forhold ryker jo.

Da har du baby alene, og senere er du alenemor halve året av gangen. Tror du får det bedre av å ikke tenke så mye på han, men heller prøve å se frem til at du skal bli mor.

Det meste vil falle på deg inntil ungen er ganske stor.

Anonymkode: af9e0...30f