Til dere som har vokst opp med en lite tilstedeværende far

[AnonymBruker]

Har det fått konsekvenser for dere i voksen alder? Isåfall, på hvilken måte? 

Anonymkode: 353b9...9f8

[AnonymBruker]

At vi har liten kontakt i hverdagen. Jeg klarer ikke hjelpe ham nå, siden han alltid var et kontor eller et møte for oss. 

Anonymkode: 5cf55...160

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

At vi har liten kontakt i hverdagen. Jeg klarer ikke hjelpe ham nå, siden han alltid var et kontor eller et møte for oss. 

Anonymkode: 5cf55...160

Har det ikke hatt noen konsekvenser for deg psykisk eller i relasjoner? 

Anonymkode: 353b9...9f8

[AnonymBruker]

Konsekvensen er vel at jeg ikke har en far i livet. 
 

det skal sies at det er vi som ikke ønsker kontakt, ikke han. jeg har ikke snakket med han siden jeg var 4, og det var etter mitt ønske.

psykisk og relasjonsmessig går det veldig bra med meg, fordi jeg lenge har vært innforstått med at jeg har det bedre uten han. Derfor har jeg heller ikke båret et behov for hans anerkjennelse eller latt fraværet hans gå utover andre relasjoner. 
 

jeg fyller relasjoner på andre måter; venner, familie, kjæreste, kollegaer osv. mange av de vet ikke at jeg er farløs engang, jeg har ikke behov for å nevne det. 
 

 

Anonymkode: dcd09...a1a

[AprilLudgate]

Ja, men jeg klarer ikke helt pinne ned noen spesifikke konsekvenser.

Men noe av grunnen til det er vel at han ikke har omsorgskapasitet i den forstand at der er noe der som ikke er skrudd helt sammen. Så jeg hadde ikke ønsket å bo hos ham heller, han har ikke helt boevnen på plass om man kan si det sånn.

Men vi vokste opp med generell omsorgssvikt hjemme og, så hans manglende nærvær var ikke vårt største problem.

Flyktet til ham noen ganger når det ble farlig å oppholde seg hjemme, og fikk «hjelp» da. Men han kunne jo ikke ta over omsorgen eller ha delt. 
 

Og så er han i tillegg klar over det selv, så det har sikkert hjulpet på saken. 
 

Nei….konsekvenser….alternativet var jo ikke en normalt oppegående Familien AS om han bare bodde der. 
 

Eller jo: en stor konsekvens ble at jeg valgte kjæresten min som nå er ektefelle også utfra hvordan jeg anså egenskaper som fremtidig forelder. Dette tok jeg avgjørelser utfra når jeg da var 19 år. Observerte hvordan han var når vi satt barnevakt for nevø osv. Hvordan han tenkte om det å stille opp på dugnader, ikke bli en helgepappa ved ønske dersom brudd, ønske å ta sin del av permisjon osv. 

Endret 3. juli av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Nei, vil ikke si det har hatt noen konsekvenser egentlig, men jeg har jo en fantastisk mamma som har vært både mor og far. Det preget meg mer i ungdommen, nå som voksen orker jeg ikke bruke energi eller følelser på det lenger. Han har vært inn og ut av livet mitt helt frem til et par år siden, nå er han helt fraværende, aner ikke hvor han er i verden og ikke tar han kontakt. Vet ikke engang om han lever. 

Klart jeg skulle ønske jeg hadde en far og bestefar til barna mine, men jeg er nok vant med å ikke ha det og savner det nok derfor ikke. 

Anonymkode: 8328c...46e

[AnonymBruker]

Jeg er en (heterofil) mann som har vokst opp med alenemor. 
Jeg er god til å prate med damer, men jeg har store vansker i omgang med andre menn. Jeg er også mye mer forsiktig sosialt enn andre menn, og jeg tar mindre plass. 
Gutter trenger mannlige forbilder i oppveksten. 

Anonymkode: 36115...263

[AnonymBruker]

I følge min mor var min far veldig fraværende. Han jobbet på sjøen og kunne være borte mange mndr i strekk. Selv husker jeg stort sett kun gode minner fra barndommen med min far. Tipper det har noe med at han var veldig tilstedeværende når han først var hjemme. Foreldrene mine var skilt, og når han var hjemme så husket jeg at jeg bodde stort sett kun med pappa. Middagen var klar med en gang jeg var ferdig på skolen, vi var å gjor ting sammen mm. Har ett godt forhold i dag. 

Anonymkode: 42191...b70

[AnonymBruker]

Min far døde da jeg var liten, og jeg hadde senere en stefar som var tilstede, men ikke hadde omsorgsbiten. Han var ganske autoritær, og jeg hadde en ganske patriarkalsk familie.

I voksen alder har jeg slitt litt med autoriteter, spesielt mannlige. Jeg går veldig på tå hev overfor mannlige sjefer. 

Relasjonsmessig er jeg gift med barn, og mannen min er en laid-back type. Så jeg har ikke latt det påvirke de valgene. 

Har noen venninner med fraværende fedre, og jeg merker at det påvirker dem veldig. De er kanskje ikke bevisst det selv, men det kommer raskt opp i samtale. Selv der de både har en fraværende mor og far er det ofte far de henger seg opp i.

Anonymkode: 59b98...707

[AnonymBruker]

Det har ført til at jeg aldri går til han når jeg har det vondt, noe stort har skjedd (bra eller dårlig), jeg har aldri gått til han for trøst. 

I oppveksten søkte jeg mye mot farsfigurer, med problemer og traumer som oppsto pga det. Fremdeles drømmer jeg om å kunne gråte i armene til en farsfigur, bli beskyttet og tatt vare på, hørt. Jeg har aldri hatt kjæreste og knapt vært intim med noen.

Har tenkt litt på at jeg bekymrer meg litt for at mor skal dø før han. Jeg og far har ingenting å snakke om. Om han angrer på oppdragerstilen vet jeg lite om og bryr meg ikke heller. Han har lagt opp til dette selv.

Anonymkode: c9517...53c