Kan man fortrenge

[Gjest gjest1]

Jeg mistet en nær venn for par år siden og jeg var i utlandet så jeg kom meg ikke i begravelsen.

Noen ganger tar jeg meg i at jeg har lyst til å ringe han, men så kommer jeg på at han er død...

Jeg har ikke vært på gravstedet for jeg liker best å huske mennesker da de levde. Er jeg rar som har lyst til å ta telefonen og ringe han, helt ubevisst, men så kommer jeg på at han jo ikke kan svare... at han er død...

Jeg fikk ikke tid til å sørge, jeg hadde for mye annet å tenke på, men jeg ble helt satt ut og mistet masse energi.

Jeg har opplevd flere dødsfall, men jeg og han pleide å ringe hverandre ofte, men jeg lurer på om jeg er helt normal som ikke VET at han er død.

Jeg vet jo det, men deler av meg vet tydeligvis ikke det...

Det hender jeg drømmer om han når jeg sover, og da advarer han meg, men jeg klarer ikke tyde drømmene.

Siste gang vi møttes, følte jeg på meg at det var siste gang.

Er det unormalt å ville ta av telefonrøret, snart to år etter at han døde, og ringe han?

[Gjest GreenSky]

Nei, det er ikke unormalt.

[Gjest Gjest]

Nei, det er veldig normalt..

Man glemmer aldri en person fordi han/hun er dø..

Har det sånn selv til tider, og det er enda flere år siden...

Husker enkelte dager som om det var i går.

Det er bare sånn det er, men man lærer å leve med det.

Tenk på alle de gode minnene, og hvor heldig du var som fikk lov å kjenne denne fantastiske personen..

[Gjest vega. i.i.]

Tusen takk for svar, jeg har også hatt en mistanke til at hjernen min, en del av underbevisstheten ikke vil godta at han er død, og han var en veldig god venn.

Etter hans død går jeg i frykt for å miste resten av min famile og mine venner.

En har dødd nesten hvert år, og jeg og par andre pleier å spøke med hvem den nesten blir...

Det er ikke mye morsomt. Jeg håper selvsagt det blir meg, så slipper jeg mer sorg, men jeg unner ikke andre å sørge, så jeg håper vi lever enda noen år.

(vi går ikke på narkotika, så det er ikke derfor vi lurer på hvem den neste blir, det er bare fordi det dør en hvert år...)

Og jeg har ikke såå stor omgangskrets eller familie...

Jeg hadde skjønt at jeg kjente en som døde hvert år om jeg kjente tusner av mennesker, men det gjør jeg ikke...

Det er bare med han og meg sånn, at før han døde, så snakket vi om alt som plaget oss til hverandre, og da han døde mistet jeg mer enn jeg noengang kan forklare på et papir.

[Abr@xas]

Jeg tror det er normalt.

Jeg er også veldig klar over at bestefaren min døde for 2,5 år siden, likevel så tenker jeg fortsatt på han der han satt i stolen sin på gamlehjemmet, helt til jeg kommer på at han jo er død.

[birgitte242]

Nei, det er ikke unormalt, spesielt ikke siden du på en måte ikke har gått igjennom hele sorgprosessen (Fornektelse er også et av stadiene i en helt normal sorgprosess dersom det er dette du bedriver).

[Gjest vega i.i.]

Jeg vet jo at han døde. Men jeg ba de nærmeste pårørende tie om det evt gjaldt selvmord pga etternælet. Så de tok rådet mitt, og jeg får heller ikke høre årsaken...

Men det er det samme, men det ville sikkert hjulpet meg å vite. En uke før han døde, sa han til meg at han ikke orket mer. Jeg hadde hørt det før, og gjorde ingenting dvs. kontaktet ikke pårørende for jeg hadde hørt om hans depresjoner tusner av ganger og kontaktet hans nære hundre ganger....

Nå er det for sent. Jeg velger tro på diagnosen han fikk, som er offentlig, siden han hadde den fra før. Dvs. en diagnose jeg ikke vil fortelle her for at ingen skal bli gjenkjent.

Min bestemor ble borte. Da falt enda en vegg ned. Hun ville ha flest mulig rundt sge, hadde stort hus og et åpent sinn og hjerte, og det var alltid mat osv.

Også nå når jeg er voksen. Men hun er også borte. Hvem er igjen.

...det gjør meg trist, forbanna trist, pga. at de som visste mest er ikke her mer, bare vi som sitter her og har stolt på dem og spurt dem osv...

[Gjest Gjest]

Tar meg stadig i at jeg har lyst å ta tlf.å ringe mamma. HUn døde for 31/2år siden.

Savner henne noe så veldig.

[FrøkenHobart]

En viktig del av sorgen etter dødsfall er nettopp å gå i begravelsen og ta hele dødsfallet innover seg. En begravelse blir et verdig avsluttende kapittel på livet som gikk bort.

Særlig hos barn er dette viktig for å virkelig skjønne at personen er død.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Vet at det er mange som også vil huske den avdøde slik h*n var på det friske. De vil da ikke gå på sykebesøk til den døende (der det er sykdom med i bildet), noe jeg synes er veldig synd, for tenk om alle skulle tenke sånn å la den døende ligge alene fordi familie/ venner vil huske de gode dagen.

Jeg dømmer ikke de som tenker på den måten, det er ingen feil måte å tenke på, eller de som rett og slett ikke klarer å besøke en som ligger på det siste. Vi er heldigvis forskjellige, og enhver må få lov til å reagere å handle på sin måte.

[Gjest Gjest]

Vet at det er mange som også vil huske den avdøde slik h*n var på det friske. De vil da ikke gå på sykebesøk til den døende (der det er sykdom med i bildet), noe jeg synes er veldig synd, for tenk om alle skulle tenke sånn å la den døende ligge alene fordi familie/ venner vil huske de gode dagen.

Jeg dømmer ikke de som tenker på den måten, det er ingen feil måte å tenke på, eller de som rett og slett ikke klarer å besøke en som ligger på det siste. Vi er heldigvis forskjellige, og enhver må få lov til å reagere å handle på sin måte.

←

Jeg har syns det har vært meget godt å følge med til siste dag.. og ikke minst stille i begravelsen.

Jeg husker likevel denne personen for det menneske hun/han var før..

Hadde ikke jeg gått på sykebesøk eller møtt i begravelsen hadde jeg bare slitt med dårlig samvittighet.

Syns også det var veldig godt å se den døde etter stell..

Gikk ikke begravelsen til min tante som døde så altfor tidlig, jeg var 7 år og blånektet..var så redd for å gråte foran så mange mennesker.. jeg angrer skikkelig den dag i dag.