Hei. Jeg er et rødt flagg...

[AnonymBruker]

Tror jeg skriver dette fordi jeg har et håp om at jeg ikke er den eneste i dette universet som går å kjenner det sånn. Føler meg alene...

Jeg er en dame på 40 +. Jeg har ingen kontakt med de fra barndommen min, hverken familie, venner eller de jeg gikk på skole med. Barndommen føles som et fjernt fjernt minne, et annet liv...Fra jeg var 18 og helt til begynnelsen av 40 årene så har jeg vært det alle vil kalle et rødt flagg. Har vært utro, hatt sex med så mange at jeg ikke har tall, vært slem mot andre, småkriminalitet, alkoholproblemer og  rus (mest amfetamin og kokain)

Veldig mange som har dumpet meg som dame og venninne.. Har gjort utallig forsøk på å komme meg litt opp av gjørma, men kommer bare opp i knestående før jeg knekker, ved at jeg feks sprekker på rusdelen eller at jeg bare ikke orker (kan ha periode jeg ikke kommer meg opp om morgenen og de som har gitt meg muligheter og sjanser mister til slutt tålmodigheten)

Selvfølgelig er det ikke noen som heier på meg og det er greit, jeg vet jeg har gjort dumme ting.. I gode perioder så er jeg min egen cheerleader. Prøver iallfall. Har jo heller ikke kontakt med noen. Vet omtrent ikke hva slags ringetone eller meldinglyd telf min har, for er aldri noen som tar kontakt annet enn kanskje NAV...

Kan ikke huske hva slags drømmer jeg hadde som barn, tror det har med at min mor sjelden ga meg skryt men plukket på ting jeg gjorde galt. Har minner om at jeg kom hjem fra skolen med ting jeg hadde lagd på sløyden og håndarbeid timer som jeg var fornøyd med,  hun sa da at det og det hadde jeg gjort feil, her har du slurvet, spurte meg hvorfor jeg ikke kunne gjøre mer som veninna mi som var såå flink til å strikke.. Gråt jeg så klemte hun meg sjelden og tror jeg til slutt bare gikk inn i en tilstand hvor jeg ikke hadde tro på noe jeg gjorde. Mens de andre i klassen planla videregående og gledet seg til det så gledet jeg meg til å droppe ut. Det var planen og det jeg gledet meg til.. Jeg syntes moren min var kul som nærmest ga grønt lys for at det var en god ide at jeg bare dreit i mer skole etter 9. klasse, men i voksen alder har jeg tenkt hvorfor stoppet hun meg ikke  og motiverte meg til å søke skoler? 

Jeg må si jeg synes livet er veldig utfordrende, det er mer nedturer enn oppturer. Det er ingen som liker meg, og de som er forpliktet til å hjelpe meg liker meg sikkert ikke heller siden jeg mister motivasjonen og orker ikke møte opp... Selvtilliten min er lav og jeg bare skjønner ikke hvordan man holder motivasjon oppe. Når jeg har motivasjon så er de dagene som oftest knallharde, fordi jeg presser meg selv og får mye angst og uro. Da er jeg helt utmattet og forstår ikke hvordan jeg skal klare å prestere like godt neste gang. Jeg kan være motivert ene dagen og neste dag driter jeg i det. Så søker jeg opp på nettet hvordan man holder motivasjonshjulet i gang og det jeg leser sier meg at jeg er sløv, at jeg må skjerpe meg, alle klarer dette her. Og jeg hører mammas stemme i hodet når jeg leser det, og tenker hva er vitsen, jeg kan jo ingenting og får ikke til noe...

Gode dager er veldig få, selv om jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv og lage gode dager.. Er det egentlig håp for sånne som meg, som har blitt utstøtt fra så mange og ingen tenker godt om? 

Vil bare si til slutt at jeg har sagt unnskyld og lagt meg flat til mange av de jeg har såret.. Det er sånn jeg vet at de fleste avskyr meg. For jeg har ikke fått svar, blitt blokkert, eller blitt bedt om å dra dit peppern gror for å si det sånn. Så har allerede prøvd det...

 

Anonymkode: b87ec...834

[Plexi]

Oi, dette virker å være rett fra hjertet. Har ikke noe fornuftig å melde men ønsker deg alt vel.

[AnonymBruker]

Vil ikke kalle deg et rødt flagg, akkurat, men lurer på hva som har formet deg til den du er og om du har hjelp fra helsevesenet. Alt godt.

Anonymkode: 01a83...488

[AnonymBruker]

Klem ♥️

Anonymkode: 5c618...3a9

[Blåttvann]

Du har selvinnsikt, det er en god start mot utvikling. ❤️

Du kan bli en bedre person fordi du ønsker det. 

[DoorKnob]

Det virker i hvert fall som du har mye selvinnsikt og at du er oppriktig lei deg for det du har gjort. Det er en god start, tenker jeg.

[AnonymBruker]

«Gode dager er veldig få, selv om jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv og lage gode dager.. Er det egentlig håp for sånne som meg, som har blitt utstøtt fra så mange og ingen tenker godt om?»

Ja, det er håp for deg, den dagen du innser at du ser ansvarlig for ditt eget liv. Barndommen var som den var, det får du ikke gjort noe med. Ei heller livet frem til nå. Men du kan gjøre noe med fremtiden din, om du slutter å unnskylde at du sårer andre med kjip barndom. 
 

Jeg har vært der selv, men tok skikkelig tak i livet mitt. Behandling er en ting; der kan du bare få noen verktøy du kan jobbe med videre. Den største delen av jobben gjør du selv. Det er nok et livslangt prosjekt å holde livet stabilt, men det går om du virkelig vil og har ordentlig motivasjon for det. Du må bare lete og finne ut hva som fungerer for deg.
 

Anonymkode: 39984...593

[AnonymBruker]

Du skriver godt! 

 

Anonymkode: 62442...e59

[Diry72]

Trener du? Intet er som en god treningsøkt med både styrke og kondisjon. Og det hjelper på selvfølelsen. Du snakker om motivasjon, hva motiverer deg? Interesser? Du må endre tankesettet ditt, og trening kan være en vei til det. Alle ønsker venner som har positive holdninger, og ikke slike som drar deg ned eller har negativ energi. Som alle her sier, du har selvinnsikt, det er bra. 

Endret 20. juni av Diry72
Ekstra info

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror jeg skriver dette fordi jeg har et håp om at jeg ikke er den eneste i dette universet som går å kjenner det sånn. Føler meg alene...

Jeg er en dame på 40 +. Jeg har ingen kontakt med de fra barndommen min, hverken familie, venner eller de jeg gikk på skole med. Barndommen føles som et fjernt fjernt minne, et annet liv...Fra jeg var 18 og helt til begynnelsen av 40 årene så har jeg vært det alle vil kalle et rødt flagg. Har vært utro, hatt sex med så mange at jeg ikke har tall, vært slem mot andre, småkriminalitet, alkoholproblemer og  rus (mest amfetamin og kokain)

Veldig mange som har dumpet meg som dame og venninne.. Har gjort utallig forsøk på å komme meg litt opp av gjørma, men kommer bare opp i knestående før jeg knekker, ved at jeg feks sprekker på rusdelen eller at jeg bare ikke orker (kan ha periode jeg ikke kommer meg opp om morgenen og de som har gitt meg muligheter og sjanser mister til slutt tålmodigheten)

Selvfølgelig er det ikke noen som heier på meg og det er greit, jeg vet jeg har gjort dumme ting.. I gode perioder så er jeg min egen cheerleader. Prøver iallfall. Har jo heller ikke kontakt med noen. Vet omtrent ikke hva slags ringetone eller meldinglyd telf min har, for er aldri noen som tar kontakt annet enn kanskje NAV...

Kan ikke huske hva slags drømmer jeg hadde som barn, tror det har med at min mor sjelden ga meg skryt men plukket på ting jeg gjorde galt. Har minner om at jeg kom hjem fra skolen med ting jeg hadde lagd på sløyden og håndarbeid timer som jeg var fornøyd med,  hun sa da at det og det hadde jeg gjort feil, her har du slurvet, spurte meg hvorfor jeg ikke kunne gjøre mer som veninna mi som var såå flink til å strikke.. Gråt jeg så klemte hun meg sjelden og tror jeg til slutt bare gikk inn i en tilstand hvor jeg ikke hadde tro på noe jeg gjorde. Mens de andre i klassen planla videregående og gledet seg til det så gledet jeg meg til å droppe ut. Det var planen og det jeg gledet meg til.. Jeg syntes moren min var kul som nærmest ga grønt lys for at det var en god ide at jeg bare dreit i mer skole etter 9. klasse, men i voksen alder har jeg tenkt hvorfor stoppet hun meg ikke  og motiverte meg til å søke skoler? 

Jeg må si jeg synes livet er veldig utfordrende, det er mer nedturer enn oppturer. Det er ingen som liker meg, og de som er forpliktet til å hjelpe meg liker meg sikkert ikke heller siden jeg mister motivasjonen og orker ikke møte opp... Selvtilliten min er lav og jeg bare skjønner ikke hvordan man holder motivasjon oppe. Når jeg har motivasjon så er de dagene som oftest knallharde, fordi jeg presser meg selv og får mye angst og uro. Da er jeg helt utmattet og forstår ikke hvordan jeg skal klare å prestere like godt neste gang. Jeg kan være motivert ene dagen og neste dag driter jeg i det. Så søker jeg opp på nettet hvordan man holder motivasjonshjulet i gang og det jeg leser sier meg at jeg er sløv, at jeg må skjerpe meg, alle klarer dette her. Og jeg hører mammas stemme i hodet når jeg leser det, og tenker hva er vitsen, jeg kan jo ingenting og får ikke til noe...

Gode dager er veldig få, selv om jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv og lage gode dager.. Er det egentlig håp for sånne som meg, som har blitt utstøtt fra så mange og ingen tenker godt om? 

Vil bare si til slutt at jeg har sagt unnskyld og lagt meg flat til mange av de jeg har såret.. Det er sånn jeg vet at de fleste avskyr meg. For jeg har ikke fått svar, blitt blokkert, eller blitt bedt om å dra dit peppern gror for å si det sånn. Så har allerede prøvd det...

 

Anonymkode: b87ec...834

Har du fått noen utredning? Og er det meste du har av skolegang per nå ungdomsskole? 

Kjenner mennesker som har vært utro eller hatt sex med mange, det er ikke unormalt. 

Rusproblemer, småkriminalitet og å være slem vil folk derimot styre unna. Ingen vil bli sveket og såret. 

Det er aldri for sent ❤️. 

Det finnes mange med en mor som din. Mange av dem har tenkt "Fuck it! Jeg skal ikke la deg stoppe meg fra å bli den personen jeg vet bor i meg!". 

Ditt liv fremover er ditt eget ansvar. 

 

Anonymkode: b1234...ac7

[AnonymBruker]

Jeg vil anerkjenne deg for både selvinnsikt og et ego som tåler å også de de mindre pene sidene av deg selv. Og oppfordre deg til å fortsette å skrive, og gjerne lese. 
 

Bare basert på det du har skrevet, kan det være at du ville hatt nytte av å lese både Marcus Aurelius og Aristoteles. De viser hvordan man bygger karakter gjennom handling, og aksepterer sin skjebne samtidig som man griper tak i alle ressursene man har for å skape et best mulig liv. 

Anonymkode: 51c62...4e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror jeg skriver dette fordi jeg har et håp om at jeg ikke er den eneste i dette universet som går å kjenner det sånn. Føler meg alene...

Jeg er en dame på 40 +. Jeg har ingen kontakt med de fra barndommen min, hverken familie, venner eller de jeg gikk på skole med. Barndommen føles som et fjernt fjernt minne, et annet liv...Fra jeg var 18 og helt til begynnelsen av 40 årene så har jeg vært det alle vil kalle et rødt flagg. Har vært utro, hatt sex med så mange at jeg ikke har tall, vært slem mot andre, småkriminalitet, alkoholproblemer og  rus (mest amfetamin og kokain)

Veldig mange som har dumpet meg som dame og venninne.. Har gjort utallig forsøk på å komme meg litt opp av gjørma, men kommer bare opp i knestående før jeg knekker, ved at jeg feks sprekker på rusdelen eller at jeg bare ikke orker (kan ha periode jeg ikke kommer meg opp om morgenen og de som har gitt meg muligheter og sjanser mister til slutt tålmodigheten)

Selvfølgelig er det ikke noen som heier på meg og det er greit, jeg vet jeg har gjort dumme ting.. I gode perioder så er jeg min egen cheerleader. Prøver iallfall. Har jo heller ikke kontakt med noen. Vet omtrent ikke hva slags ringetone eller meldinglyd telf min har, for er aldri noen som tar kontakt annet enn kanskje NAV...

Kan ikke huske hva slags drømmer jeg hadde som barn, tror det har med at min mor sjelden ga meg skryt men plukket på ting jeg gjorde galt. Har minner om at jeg kom hjem fra skolen med ting jeg hadde lagd på sløyden og håndarbeid timer som jeg var fornøyd med,  hun sa da at det og det hadde jeg gjort feil, her har du slurvet, spurte meg hvorfor jeg ikke kunne gjøre mer som veninna mi som var såå flink til å strikke.. Gråt jeg så klemte hun meg sjelden og tror jeg til slutt bare gikk inn i en tilstand hvor jeg ikke hadde tro på noe jeg gjorde. Mens de andre i klassen planla videregående og gledet seg til det så gledet jeg meg til å droppe ut. Det var planen og det jeg gledet meg til.. Jeg syntes moren min var kul som nærmest ga grønt lys for at det var en god ide at jeg bare dreit i mer skole etter 9. klasse, men i voksen alder har jeg tenkt hvorfor stoppet hun meg ikke  og motiverte meg til å søke skoler? 

Jeg må si jeg synes livet er veldig utfordrende, det er mer nedturer enn oppturer. Det er ingen som liker meg, og de som er forpliktet til å hjelpe meg liker meg sikkert ikke heller siden jeg mister motivasjonen og orker ikke møte opp... Selvtilliten min er lav og jeg bare skjønner ikke hvordan man holder motivasjon oppe. Når jeg har motivasjon så er de dagene som oftest knallharde, fordi jeg presser meg selv og får mye angst og uro. Da er jeg helt utmattet og forstår ikke hvordan jeg skal klare å prestere like godt neste gang. Jeg kan være motivert ene dagen og neste dag driter jeg i det. Så søker jeg opp på nettet hvordan man holder motivasjonshjulet i gang og det jeg leser sier meg at jeg er sløv, at jeg må skjerpe meg, alle klarer dette her. Og jeg hører mammas stemme i hodet når jeg leser det, og tenker hva er vitsen, jeg kan jo ingenting og får ikke til noe...

Gode dager er veldig få, selv om jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv og lage gode dager.. Er det egentlig håp for sånne som meg, som har blitt utstøtt fra så mange og ingen tenker godt om? 

Vil bare si til slutt at jeg har sagt unnskyld og lagt meg flat til mange av de jeg har såret.. Det er sånn jeg vet at de fleste avskyr meg. For jeg har ikke fått svar, blitt blokkert, eller blitt bedt om å dra dit peppern gror for å si det sånn. Så har allerede prøvd det...

 

Anonymkode: b87ec...834

Virker fortsatt som du unnskylder deg og alt er egentlig andres feil. Narkiser er jo kronisk selvmedlidende. 

Anonymkode: 80963...136

[AnonymBruker]

Hei kjære ts! Du skriver veldig godt og viser selvinnsikt og modenhet. Det er en god start. Ut fra det du skriver, så kan det jo være at du prøver med for mye for fort.

Kanskje du må stille litt lavere krav slik at målene du setter blir realistiske?

Anonymkode: aeff8...a9e

[AnonymBruker]

Husk, du har bare levd halve livet ditt hittil, du har mange år igjen, og kan snu ting. Kanskje er det ikke folk fra fortiden som skal bli ditt nettverk, kanskje er det folk du ikke har møtt enda. 

Jeg tror det du trenger mest nå, er å få bearbeidet alt du har gått igjennom, fram omsorgssvikt til rusmisbruk og kriminelle handlinger. I tillegg tror jeg du hadde hatt godt av å gå igjennom en utredning for ADHD. Mye av det du beskriver er jo klassisk for denne diagnosen, som å slite med skole, rus, kriminalitet, gjøre impulsive ting (som utroskap), ikke klare å komme i gang med ting eller fullføre ting. Kanskje kan en diagnose gi deg bedre forståelse for handlingene dine, og medisinering kan hjelpe deg med å få en bedre fremtid. 

Anonymkode: efd89...299

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Husk, du har bare levd halve livet ditt hittil, du har mange år igjen, og kan snu ting. Kanskje er det ikke folk fra fortiden som skal bli ditt nettverk, kanskje er det folk du ikke har møtt enda. 

Jeg tror det du trenger mest nå, er å få bearbeidet alt du har gått igjennom, fram omsorgssvikt til rusmisbruk og kriminelle handlinger. I tillegg tror jeg du hadde hatt godt av å gå igjennom en utredning for ADHD. Mye av det du beskriver er jo klassisk for denne diagnosen, som å slite med skole, rus, kriminalitet, gjøre impulsive ting (som utroskap), ikke klare å komme i gang med ting eller fullføre ting. Kanskje kan en diagnose gi deg bedre forståelse for handlingene dine, og medisinering kan hjelpe deg med å få en bedre fremtid. 

Anonymkode: efd89...299

Diagnosejegerne rides again

Anonymkode: 80963...136

[AnonymBruker]

Her er kanskje en ny start bedre enn å jage etter det man en gang hadde en relasjon til. Har du såret de tilstrekkelig er det ikke sikkert det kan repareres. Se fremover og tenk på hva som gjør deg godt og hva som er positivt for ditt liv. Er det frisklivssentral der du bor? Det å komme seg i fysisk aktivitet hjelper veldig på den mentale helsen, selv om det bare er en liten brikke i det store bildet. Kan du jobbe litt som frivillig noe sted? Å gjøre det av og til vil gi deg kontakt med andre mennesker. Husk å gi deg selv lov til å hvile når du trenger det. Ett steg av gangen. 

Anonymkode: 8d8b6...3b8

[Vibelator]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror jeg skriver dette fordi jeg har et håp om at jeg ikke er den eneste i dette universet som går å kjenner det sånn. Føler meg alene...

Jeg er en dame på 40 +. Jeg har ingen kontakt med de fra barndommen min, hverken familie, venner eller de jeg gikk på skole med. Barndommen føles som et fjernt fjernt minne, et annet liv...Fra jeg var 18 og helt til begynnelsen av 40 årene så har jeg vært det alle vil kalle et rødt flagg. Har vært utro, hatt sex med så mange at jeg ikke har tall, vært slem mot andre, småkriminalitet, alkoholproblemer og  rus (mest amfetamin og kokain)

Veldig mange som har dumpet meg som dame og venninne.. Har gjort utallig forsøk på å komme meg litt opp av gjørma, men kommer bare opp i knestående før jeg knekker, ved at jeg feks sprekker på rusdelen eller at jeg bare ikke orker (kan ha periode jeg ikke kommer meg opp om morgenen og de som har gitt meg muligheter og sjanser mister til slutt tålmodigheten)

Selvfølgelig er det ikke noen som heier på meg og det er greit, jeg vet jeg har gjort dumme ting.. I gode perioder så er jeg min egen cheerleader. Prøver iallfall. Har jo heller ikke kontakt med noen. Vet omtrent ikke hva slags ringetone eller meldinglyd telf min har, for er aldri noen som tar kontakt annet enn kanskje NAV...

Kan ikke huske hva slags drømmer jeg hadde som barn, tror det har med at min mor sjelden ga meg skryt men plukket på ting jeg gjorde galt. Har minner om at jeg kom hjem fra skolen med ting jeg hadde lagd på sløyden og håndarbeid timer som jeg var fornøyd med,  hun sa da at det og det hadde jeg gjort feil, her har du slurvet, spurte meg hvorfor jeg ikke kunne gjøre mer som veninna mi som var såå flink til å strikke.. Gråt jeg så klemte hun meg sjelden og tror jeg til slutt bare gikk inn i en tilstand hvor jeg ikke hadde tro på noe jeg gjorde. Mens de andre i klassen planla videregående og gledet seg til det så gledet jeg meg til å droppe ut. Det var planen og det jeg gledet meg til.. Jeg syntes moren min var kul som nærmest ga grønt lys for at det var en god ide at jeg bare dreit i mer skole etter 9. klasse, men i voksen alder har jeg tenkt hvorfor stoppet hun meg ikke  og motiverte meg til å søke skoler? 

Jeg må si jeg synes livet er veldig utfordrende, det er mer nedturer enn oppturer. Det er ingen som liker meg, og de som er forpliktet til å hjelpe meg liker meg sikkert ikke heller siden jeg mister motivasjonen og orker ikke møte opp... Selvtilliten min er lav og jeg bare skjønner ikke hvordan man holder motivasjon oppe. Når jeg har motivasjon så er de dagene som oftest knallharde, fordi jeg presser meg selv og får mye angst og uro. Da er jeg helt utmattet og forstår ikke hvordan jeg skal klare å prestere like godt neste gang. Jeg kan være motivert ene dagen og neste dag driter jeg i det. Så søker jeg opp på nettet hvordan man holder motivasjonshjulet i gang og det jeg leser sier meg at jeg er sløv, at jeg må skjerpe meg, alle klarer dette her. Og jeg hører mammas stemme i hodet når jeg leser det, og tenker hva er vitsen, jeg kan jo ingenting og får ikke til noe...

Gode dager er veldig få, selv om jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv og lage gode dager.. Er det egentlig håp for sånne som meg, som har blitt utstøtt fra så mange og ingen tenker godt om? 

Vil bare si til slutt at jeg har sagt unnskyld og lagt meg flat til mange av de jeg har såret.. Det er sånn jeg vet at de fleste avskyr meg. For jeg har ikke fått svar, blitt blokkert, eller blitt bedt om å dra dit peppern gror for å si det sånn. Så har allerede prøvd det...

 

Anonymkode: b87ec...834

Trist at du havnet på skråplanet

Mange tror at det er Selvforskyldt men jeg mener ikke det

Gener foreldre miljø viljestyrke uflax alt det spiller inn hvordan oppveksten blir

Du har selvinnsikt og sakt unnskyld

Håper du kommer deg opp og frem i livet

Masse lykke til

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vil bare si til slutt at jeg har sagt unnskyld og lagt meg flat til mange av de jeg har såret.. Det er sånn jeg vet at de fleste avskyr meg. For jeg har ikke fått svar, blitt blokkert, eller blitt bedt om å dra dit peppern gror for å si det sånn. Så har allerede prøvd det...

 

Anonymkode: b87ec...834

Husk at å be om unnskyldning ilke endrer det som har skjedd tidligere. At du innser at du har handlet feil er en god start for å endre oppførsel, men ikke forvent at det endrer så mye for dem du har såret og oppført deg dårlig mot.

Anonymkode: b642b...8de

[Anonym11223344]

Du er veldig flink til å skrive. Kanskje den uønskede adferden din skyldes en ubehandlet depresjon? Spør legen om medisiner.

[AprilLudgate]

Noe skjønner du jo av sammenhengen da.

Men at det er relatert til oppvekst vet jeg nå ikke. 
 

Er du utredet for ulike tilatander som kan forklare noe av dette dysfunksjonelle sosialt og manglende eksekutiv evne?