Sos angst, og utmattende skoleavslutninger

[AnonymBruker]

Folk som ikke har sosial angst kan aldri fatte hvor utmattende skoleavslutninger, 17. mai feiring, felles foreldremøter osv osv er… Med flere barn er dette en vedvarende greie. 

Ikke bare må en ta seg sammen mens en er der for å snakke og være sosial, men det er et rom fullt av mennesker som jeg hele tiden lurer på hva tenker om meg. Og ja, sannsynligvis tenker de ikke på meg i det hele tatt. 

Jeg har fått terapi i ørten timer, så vet i teorien alt jeg trenger. Men systemet er knallhardt feilkoblet etter psykisk terror i barneskoletiden. Til tross for dette har jeg en velfungerende familie og utad virker helt «normal».

Det føles som at det kreves for mye av oss foreldre på skolen også. Da jeg var barn var det kun juleavslutning og en til en samtaler med lærer som foreldrene mine var på. Nå er det  utviklingssamtaler, felles samlinger hvor, høytider, ekstra samlinger med kaker og mat for å få inn penger til ett-eller-annet. Og så sitter de av oss med sosial angst og gruer seg i ukesvis i forkant. Og de som elsker å snakke i forsamlinger, og har et ekstra energi-gen bare fosser i vei, og sikkert frustreres over oss som kanskje utad bare virker som vi ikke bryr oss, eller er «late» som ikke tar initiativ til å bli foreldrekontakt eller sitte i FAU.

På innsiden er jeg avspent og musklene verker i dagesvis etter for eksempel en skoleavslutning. På utsiden kan det se ut som jeg er rolig, siden jeg hele tiden jobber for å skjule hvordan jeg har det.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, men jeg regner med flere kjenner seg igjen. Og for dem som ikke har sosial angst, vit at kampen på innsiden er veldig vond- og på utsiden bli oppfattet som noe helt annet. 

Anonymkode: b307e...1db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Folk som ikke har sosial angst kan aldri fatte hvor utmattende skoleavslutninger, 17. mai feiring, felles foreldremøter osv osv er… Med flere barn er dette en vedvarende greie. 

Ikke bare må en ta seg sammen mens en er der for å snakke og være sosial, men det er et rom fullt av mennesker som jeg hele tiden lurer på hva tenker om meg. Og ja, sannsynligvis tenker de ikke på meg i det hele tatt. 

Jeg har fått terapi i ørten timer, så vet i teorien alt jeg trenger. Men systemet er knallhardt feilkoblet etter psykisk terror i barneskoletiden. Til tross for dette har jeg en velfungerende familie og utad virker helt «normal».

Det føles som at det kreves for mye av oss foreldre på skolen også. Da jeg var barn var det kun juleavslutning og en til en samtaler med lærer som foreldrene mine var på. Nå er det  utviklingssamtaler, felles samlinger hvor, høytider, ekstra samlinger med kaker og mat for å få inn penger til ett-eller-annet. Og så sitter de av oss med sosial angst og gruer seg i ukesvis i forkant. Og de som elsker å snakke i forsamlinger, og har et ekstra energi-gen bare fosser i vei, og sikkert frustreres over oss som kanskje utad bare virker som vi ikke bryr oss, eller er «late» som ikke tar initiativ til å bli foreldrekontakt eller sitte i FAU.

På innsiden er jeg avspent og musklene verker i dagesvis etter for eksempel en skoleavslutning. På utsiden kan det se ut som jeg er rolig, siden jeg hele tiden jobber for å skjule hvordan jeg har det.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, men jeg regner med flere kjenner seg igjen. Og for dem som ikke har sosial angst, vit at kampen på innsiden er veldig vond- og på utsiden bli oppfattet som noe helt annet. 

Anonymkode: b307e...1db

Føler med deg, er snart ferdig med dette. Det har vært mange tunge slile ting opp igjennom her og med barna. Men jeg gjør det for det. Hater det, pga påtvubget sosialisering med en haug folk spm har med partneren sin og jeg alltid kommer alene. Hale og drs ord ut av noen. Smiler, er hyggelig og prøver å snakke med folk. Ellers går det helt fint. Men akkurat dette med å putte store klasser på 50stykker sammen med alle foreldre i en avslutning og minglefest i 2-3timer.. Forstår ikke behovet! Ikke alle som passer sammen. Og når de fleste har med partner eller moren sin og ikke intressert i å snakke med noen andre er det vanskelig. For barna løper jo å leker. Og du føler deg så alene og føler at alle glor på deg. Og du føler drg dum! 

Hold ut. Tiden går fort. Det blir bedre. Du stiller opp for barna dine. Du er flink! Og ja , jeg VET VIRKELIG hva som kreves av deg. Er ikke meg selv i lang tid og gruer meg så sykt og verst når det står på. Godt etterpå men da er kroppen helt ferdig. Ville bare gi deg en klem og si at du ikke er alene

Anonymkode: 3209f...70b

[AnonymBruker]

Jeg sliter selv, men har en mann som ikke gjør det og drar lasset for oss begge. Jeg er med på alt som skjer, men takler ikke å snakke med og foran andre, men mindre det er 1-1 eller en veldig liten gruppe. Klarer ikke å stå i kiosk for eksempel( 17.mai på skolen). Har heldigvis sluppet unna det verste. Nå er heldigvis den eldste ferdig på barneskolen nå, så bare 1 igjen. 

Anonymkode: fb9ce...0fb

[AnonymBruker]

Har to barn med 10 års mellomrom, det var tøffe år når de gikk på skole og nydelig når de sluttet.

Man må trøste seg med at det er en ende på slike ting.

Anonymkode: f4dbc...bee