«Alenemamma» i et forhold

[Bruker-1-2]

beklager langt innlegg men må få luftet meg

Jeg og samboer har en baby på 6 mnd. Han har og en sønn fra før som er her annen hver uke. Siden starten av graviditeten har jeg følt meg litt alene om alt med å bli mamma og ansvar for ting. Eneste han kjøpte var vognen og bilstol. Resten sto jeg for. Sånn er det nå også. Han har ALDRI tatt initiativ til å holde baby eller leke med han. Skal jeg på toalettet eller dusje må jeg informere sånn han kan passe på. Da sitter han som oftest mer på telefonen enn å leke med han. Mens jeg dusjer kommer de inn på bade for å se hva mamma gjør. Når han har fri eller er hjemme gjør han heller ingen ting for baby. Jeg gir alle fast føde måltidene og ammer. Legger han også hver kveld pga samsoving og baby må sovne til pupp. I løpet av babys 6 mnd liv har han gitt baby grøt 2 ganger da jeg måtte tvinge han. Når han er borte på jobbreise føles livet mye enklere for da har jeg bare ansvar for meg og baby. Skal baby bade må jeg fikse alt, han kan kle av baby men jeg må ta av meg badingen. Jeg må gi beskjed når han trenger ny bleie for det gidder han ikke om han absolutt må. Andre sønnene på 7 år sitter mer på iPad enn ikke når han er her. Leker han med baby ser han på iPad samtidig og har ikke noe nytt å si til baby. Jeg begynner å ane mine mistanker om at det var sånn når sønnen på 7 år var baby også. Jeg er så lei av å ikke få egentid uten å tvinge samboer til å underholde baby mens jeg er på toalettet eller dusje. Jeg har aldri kunne bli liggende i sengen på morningen heller sånn han kunne stått opp med baby. Det begynner å nærme seg slutten på min permisjon (3mnd) igjen og han har 4,5 mnd med permisjon. Jeg tørr nesten ikke å tenke på at han skal være alene med barnet så lenge uten meg. Er redd han kommer til å gå på veggen for han ikke har noe å gjøre med baby. Vi hadde en krangel når baby var 5 uker for da hadde han vært ute 3 dager allerede, mens jeg var hjemme med en hylgråtende baby som ikke ville sove. Han gir meg også silent treatment når vi har små krangler og kan gå flere dager uten å snakke sammen. Burde jeg gå fra han? Tips?

Endret 18. juni av Bruker-1-2

[AnonymBruker]

Det er en grunn til at det forrige forholdet røk. Du måtte vel se før graviditeten at han Ikke er en god pappa? Nå er det uansett for sent, men ja, du burde gå fra han.

Anonymkode: a4a14...a61

[Anonym10727]

Bruker-1-2 skrev (7 minutter siden):

 

Endret 18. juni av Anonym10727

[AnonymBruker]

Du vil få det bedre og lettere alene ja. Når han ikke engang er tilstedeværende med sønnen på 7 år så ser du hva du får. Antakelig samme grunnlag at barnemor gikk fra. Når du er alene slipper du den irritasjonen du bærer på, husk at barn rundt merker det også. Ta vare på deg selv i eget selskap, da får du mer ro 💖 

Anonymkode: 4557c...77c

[AnonymBruker]

Gå nå, og søk om å overføre permisjonen til deg. Du ser hvordan babyen vil ha det når du ikke er der. iPad i babygrinda, ingen øyekontakt og uregelmessige måltider. 
Skriv dagbok over den neste tiden og gå mens det fortsatt er tid. 

Anonymkode: 375a6...d61

[AnonymBruker]

Bruker-1-2 skrev (1 time siden):

beklager langt innlegg men må få luftet meg

Jeg og samboer har en baby på 6 mnd. Han har og en sønn fra før som er her annen hver uke. Siden starten av graviditeten har jeg følt meg litt alene om alt med å bli mamma og ansvar for ting. Eneste han kjøpte var vognen og bilstol. Resten sto jeg for. Sånn er det nå også. Han har ALDRI tatt initiativ til å holde baby eller leke med han. Skal jeg på toalettet eller dusje må jeg informere sånn han kan passe på. Da sitter han som oftest mer på telefonen enn å leke med han. Mens jeg dusjer kommer de inn på bade for å se hva mamma gjør. Når han har fri eller er hjemme gjør han heller ingen ting for baby. Jeg gir alle fast føde måltidene og ammer. Legger han også hver kveld pga samsoving og baby må sovne til pupp. I løpet av babys 6 mnd liv har han gitt baby grøt 2 ganger da jeg måtte tvinge han. Når han er borte på jobbreise føles livet mye enklere for da har jeg bare ansvar for meg og baby. Skal baby bade må jeg fikse alt, han kan kle av baby men jeg må ta av meg badingen. Jeg må gi beskjed når han trenger ny bleie for det gidder han ikke om han absolutt må. Andre sønnene på 7 år sitter mer på iPad enn ikke når han er her. Leker han med baby ser han på iPad samtidig og har ikke noe nytt å si til baby. Jeg begynner å ane mine mistanker om at det var sånn når sønnen på 7 år var baby også. Jeg er så lei av å ikke få egentid uten å tvinge samboer til å underholde baby mens jeg er på toalettet eller dusje. Jeg har aldri kunne bli liggende i sengen på morningen heller sånn han kunne stått opp med baby. Det begynner å nærme seg slutten på min permisjon (3mnd) igjen og han har 4,5 mnd med permisjon. Jeg tørr nesten ikke å tenke på at han skal være alene med barnet så lenge uten meg. Er redd han kommer til å gå på veggen for han ikke har noe å gjøre med baby. Vi hadde en krangel når baby var 5 uker for da hadde han vært ute 3 dager allerede, mens jeg var hjemme med en hylgråtende baby som ikke ville sove. Han gir meg også silent treatment når vi har små krangler og kan gå flere dager uten å snakke sammen. Burde jeg gå fra han? Tips?

Eg tenker dette er ok VISS han gjer absolutt alt anna. Matlaging, handling, støvsuging og vask, klesvask osv. 

Anonymkode: bf93a...fad

[RadPanda]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er en grunn til at det forrige forholdet røk. Du måtte vel se før graviditeten at han Ikke er en god pappa? Nå er det uansett for sent, men ja, du burde gå fra han.

Anonymkode: a4a14...a61

Jeg tenker også dette. Han var vel lik mot sønnen før dere fikk baby?

[AnonymBruker]

Hvordan skal baby ha det med far i permisjon? Han vil jo bli skadet av å bli oversett slik. Baby er også større når far har perm og vil derfor få med seg mer av at han blir oversett. Det er IKKE bra!!! Går du fra samboer nå så får du overta hele permisjonen. Tror kanskje det er det beste for babyen hvis far gir så faen i egen unge. Synd han har fått to barn. Så du ikke hvordan han var med 7-åringen før du fikk nytt barn med han?

Anonymkode: bcce9...298

[AnonymBruker]

Men er han helt annerledes med tidligere sønn? Jeg går jo egentlig ut fra det, siden du valgte å få barn med han. 
 

Han kan jo være blant dem som syns baby er kjedelig, men at det blir morsommere når barnet blir større og leker på en annen måte. Permisjonen går sikkert fint, han har overlevd det før også. Da må han også ta ansvar.

Anonymkode: 44378...0de

[Bruker-1-2]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Eg tenker dette er ok VISS han gjer absolutt alt anna. Matlaging, handling, støvsuging og vask, klesvask osv. 

Anonymkode: bf93a...fad

Jeg gjør alt av matlaging, handling og div. han klager på rot og at det alltid ser ut som et bombet hjem. (Baby leker på gulvet og litt oppvask på kjøkkenbenken, et klesstativ som ikke er tørt osv) han er flink å støvsuge daglig da! 

[Bruker-1-2]

Han bryr seg om sønnen men vil ikke finne på ting med han alene som å dra på lekeplassen eller ut. Det var etter baby kom han begynte veldig med iPad avhengighet. Jeg blir jo «stemor» men føler ikke jeg er den som skal være den voksne og begrense. Han er veldig mammadalt og spør hele tiden om når han skal tilbake til moren sin. Han vil nok aldri se på meg som noe mer en kjæresten til pappa og moren til baby. 

[AnonymBruker]

familieterapi?

Anonymkode: c19a6...eea

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du at mor til denne sønnen fra før gikk fra han.

Du har blitt sammen med en taper og har ikke innsett det før? Alle de røde flaggene som har blinket før du ble gravid og fikk dette felles barnet har du oversett.

Stakkars barnet fra før av som blir tvangssendt til far annenhver uke, sikkert fordi far ikke vil betale bidrag, han sitter bare der og lengter hjem stakkars.

Du må jo rett og slett løpe i motsatt retning.

Anonymkode: ed7c3...e1d

[AnonymBruker]

Bruker-1-2 skrev (På 19.6.2026 den 11.52):

Han bryr seg om sønnen men vil ikke finne på ting med han alene som å dra på lekeplassen eller ut. Det var etter baby kom han begynte veldig med iPad avhengighet. Jeg blir jo «stemor» men føler ikke jeg er den som skal være den voksne og begrense. Han er veldig mammadalt og spør hele tiden om når han skal tilbake til moren sin. Han vil nok aldri se på meg som noe mer en kjæresten til pappa og moren til baby. 

Hvorfor i all verden har du fått barn med ham og hvorfor tenkte du at han ville bli en bedre far denne gangen? Du visste vel hvordan han er?

Anonymkode: 6b327...90e

[AnonymBruker]

Bruker-1-2 skrev (På 19.6.2026 den 11.52):

Han bryr seg om sønnen men vil ikke finne på ting med han alene som å dra på lekeplassen eller ut. Det var etter baby kom han begynte veldig med iPad avhengighet. Jeg blir jo «stemor» men føler ikke jeg er den som skal være den voksne og begrense. Han er veldig mammadalt og spør hele tiden om når han skal tilbake til moren sin. Han vil nok aldri se på meg som noe mer en kjæresten til pappa og moren til baby. 

Du såg med denne mannen med sønnen sin og tenkte virkelig "Yes dette er en glimrende far, han vil jeg ha barn med"? 

Det smarteste du gjør, er å gjøre det slutt med han. Komme dere ut, også overtar du permisjonen hans. 

Selvsagt bør du gå fra en fyr som du beskriver i HI. Han er jo en drittsekk, både som partner og som far! 

Anonymkode: f1d3e...54a

[Amadeus89]

Hvorfor har du fått barn med denne mannen? Er jo en million røde flagg. Var du så desp på barn?

Du må gå fra han åpenbart. Få full omsorg og få barnebidrag. 

[Kålrota]

Han høres jo helt apatisk ut. Vet du noe om grunnen til det manglende initiativet? Er det fordi han tenker du er flinkere til å håndtere babyen og han famler litt i blinde, eller er han bare generelt uinteressert? Gjelder det andre ting enn barna også? 

[rebella81]

Før du «løper», «går» eller hva det er du rådes til her, så kreves det såklart noen runder med familievernkontoret. Det høres ut som om han, og dere to sammen som foreldre, trenger ganske mye hjelp. 
Jeg personlig er ganske overbevist om at barn som kan bo sammen med to foreldre, har det best. Det krever såklart felles mål, at begge tar ansvar, og at begge kommuniserer.

Så ja; kommunikasjon. Snakker dere sammen, eller går begge rundt i hver sin tankeboble? Er det noe som skremmer han mtp baby? Ønsket dere barn like sterkt? Har han en tanke om at dette er prosjektet ditt, og så er han en co som «passer» mens du er på do så ikke baby triller av gårde, når du er ferdig så er det naturlig for han at du tar over? 
Hva foregår i hodet hans, - prøv og få tak i tankene. Still åpne spørsmål. Hvilken erfaring har han med babyer og småbarn? Er han med på helsestasjonen? Kan helsesykepleier få en liten sit rap før en time, så kan hun snakke «generelt» om samspill med far, skjerm, osv?