Har menn en mer alvorlig form for Asperger enn kvinner?

[AnonymBruker]

Etter å ha vært medlem i diverse Facebook-grupper for autister og aspergere over tid, er det én ting som stadig slår meg: Hvor enorm forskjellen mellom menn og kvinner virker å være.

Mange av kvinnene ser ut til å leve ganske vanlige liv. De har mann, barn, kanskje jobb, og et sosialt nettverk. 

Så ser man på mennene. Der er det langt flere som er enslige, barnløse, arbeidsledige eller sosialt isolerte. Mange beskriver at de aldri har hatt et forhold, knapt venner, og sliter med helt grunnleggende sosial kontakt.

Dette får meg til å stille et litt provoserende spørsmål: Har menn en langt mer alvorlig variant av Asperger enn kvinner?

Jeg vet at den offisielle forklaringen ofte er at kvinner er flinkere til å "maskere" symptomene sine. Men hvor langt rekker egentlig den forklaringen? Hvis resultatet er at den ene gruppen ofte klarer å etablere familie og leve relativt normale liv, mens den andre gruppen i langt større grad ender opp alene, så virker forskjellen ganske betydelig uansett hva man velger å kalle den.

Noen ganger får jeg inntrykk av at samfunnet rett og slett er langt mer tolerant overfor sosialt klønete kvinner enn sosialt klønete menn. En kvinne kan være sjenert, stille, litt rar eller sosialt usikker uten at det nødvendigvis ødelegger mulighetene hennes for forhold og familie. En mann med de samme trekkene blir derimot mislikt og blir usynlig.

Er det bare jeg som observerer dette, eller er det faktisk slik at Asperger rammer menn mye hardere i praksis enn kvinner?

Anonymkode: 03e82...f0a

[AnonymBruker]

Kan være at de minst rammede menn ikke søker grupper på FB etc

Anonymkode: a6223...bf3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan være at de minst rammede menn ikke søker grupper på FB etc

Anonymkode: a6223...bf3

Og de mest rammede kvinnene heller ikke gjør det? Høres ikke logisk ut.

Anonymkode: 03e82...f0a

[AnonymBruker]

Jeg gjetter på at kvinnene jobber mye hardere for å maskere symptomene. 

Anonymkode: 959e4...0bb

[AnonymBruker]

Kanskje fordi de mer velfungerende mennen ikke får diagnose, og nekter for at de har det.

Jeg kjenner 3 menn, som jeg er sikker på har Asperger, men de har jo jobb, og klarer seg selv. Ingen av de har noe særlig venner, 2 av de har ikke barn, og har hatt få forhold. Han andre er min ex mann, som jeg har 2 barn med. Og da vårt barn fikk Asperger diagnose, så falt jo alle brikker på plass. Og da vi fikk barn nummer 2, så ble det alt for mye for han, selv om jeg gjorde det meste. Og det endte med brudd. Og for han ble det for mye med samvær annenhver helg. Så han hadde samvær 4-6 helger i året.

Anonymkode: 59e07...0d7

[Crazydoglady]

Menn er generelt sett litt "enklere". Mindre nøye, mindre styr, på godt og vondt.. kvinner styrer generelt mer å jobber veldig hardt for å people please (på bekostning av seg selv) med alt det medfører. På den positive siden gjør vi det generelt sett bedre i relasjoner, fordi vi legger litt mer innsats i å opprette, bygge og ivareta relasjoner og ofte fremstår mer velfungerende enn vi kanskje er, fordi vi er gode på å late som å gjøre det som forventes av oss. På den andre siden blir vi da fulle av angst, depresjon, utbrent m.m. forøvrig kjenner jeg mange med asd, inkl meg selv. De fleste mannfolka er i forhold. Ca halvparten av kvinnene er alene fordi de ikke orker alt styret, og isolerer seg selv pga nevnte plager de har opparbeidet seg og alt stress og press de har lagt på seg oppigjennom livet. Til de ikke orker mer. Jeg kjenner/ vet av ett par som strever i forhold fordi de er ekstremt sære på at ting må være akkurat sånn, veldig rigide og absolutt ikke noe samarbeidsvilje og som da heller ikke gjør så mye for å kompensere på andre områder. Rett og slett veldig i sin egen boble og dårlig til å pleie relasjon på noe sett å vis pluss et par rigide tendenser som gjør ting enda vanskeligere, da blir det naturlig nok vanskelig med forhold. Men de fleste, selv om de kanskje har sine særegenheter, er jevnt over veldig omsorgsfulle og gode mennesker som er flinke til å ta vare på partner og forhold på sin måte. Så etter min erfaring så er det ikke at folk er litt rare eller spesielle som er problem enten man er mann eller kvinne, der det er store utfordringer og ufrivillig ensomhet er det ofte litt større greier. Men det sagt, noen, selv uten noen diagnose eller åpenbare utfordringer har problemer med forhold, så det vil nok alltid være noen. Og selv om det ikke er noe åpenbart (for oss andre rundt) så kan det jo være noe likevel. Noe samboere/kjærester får kjenne på som vi andre kanskje ikke ser så godt. Eller kanskje de bare er utrolig dårlige til å finne rett type for seg selv og dermed havner i relasjoner som er dømt til å feile. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Etter å ha vært medlem i diverse Facebook-grupper for autister og aspergere over tid, er det én ting som stadig slår meg: Hvor enorm forskjellen mellom menn og kvinner virker å være.

Mange av kvinnene ser ut til å leve ganske vanlige liv. De har mann, barn, kanskje jobb, og et sosialt nettverk. 

Så ser man på mennene. Der er det langt flere som er enslige, barnløse, arbeidsledige eller sosialt isolerte. Mange beskriver at de aldri har hatt et forhold, knapt venner, og sliter med helt grunnleggende sosial kontakt.

Dette får meg til å stille et litt provoserende spørsmål: Har menn en langt mer alvorlig variant av Asperger enn kvinner?

Jeg vet at den offisielle forklaringen ofte er at kvinner er flinkere til å "maskere" symptomene sine. Men hvor langt rekker egentlig den forklaringen? Hvis resultatet er at den ene gruppen ofte klarer å etablere familie og leve relativt normale liv, mens den andre gruppen i langt større grad ender opp alene, så virker forskjellen ganske betydelig uansett hva man velger å kalle den.

Noen ganger får jeg inntrykk av at samfunnet rett og slett er langt mer tolerant overfor sosialt klønete kvinner enn sosialt klønete menn. En kvinne kan være sjenert, stille, litt rar eller sosialt usikker uten at det nødvendigvis ødelegger mulighetene hennes for forhold og familie. En mann med de samme trekkene blir derimot mislikt og blir usynlig.

Er det bare jeg som observerer dette, eller er det faktisk slik at Asperger rammer menn mye hardere i praksis enn kvinner?

Anonymkode: 03e82...f0a

Tror ikke kvinner bryr seg om å maskere symptomer. Hvis en snakker med seg selv åpenlyst, så har en misforstått veldig mange sosiale koder - det tar 20-40 år for alle rundt å glemme noe slikt, det påvirker på langt sikt.

Anonymkode: 0d941...e0b

[AnonymBruker]

Kvinner blir isolert, og har ofte kun en mann, samt at mannen står for barne ansvaret, om kvinnen faktisk reelt er en autist.

Anonymkode: 0d941...e0b

[AnonymBruker]

Det er flere kvinner som "vil" ha autisme. Jeg er mer som mennene du beskriver, men ville uansett aldri ha søkt meg til et sosialt sted, som Facebook.

Anonymkode: 72df1...ed3

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart du ikke ser din egen selvmotsigelse. Hvis samfunnet er mer tolerante overfor rare og stille kvinner enn menn, noe jeg for øvrig er enig i, men da mest når det gjelder partnerskap, så BLIR menn også mer isolerte.

Jeg er for øvrig enig i at både menn og kvinner kan være mindre tilgivende overfor menn og gutters sårbarhet, noe som kan bidra til isolasjon. Menn ER i tillegg mer isolerte, ikke på grunn av noe individuelt, men fordi kvinner har en mer sosial kultur, noe som bidrar til mer isolasjon for menn generelt og dermed også langt mindre trening i sosiale ferdigheter. Mennesker med autisme har absolutt mulighet til å bli bedre på sosialisering. De gjør gjerne det NÅR de sosialiserer. Det er ikke sånn at asperger, autisme eller adhd for den saks skyld står rent og pent alene. Det genererer en rekke andre ting som spiller med og som i seg selv ikke egentlig er "en del av uttrykket". Skam, for eksempel, er både en drivkraft for isolasjon og å prøve hardere. Generelt sett kan man si at menn gjør mer av isolasjon og kvinner mer av å prøve hardere.

Maskering er ikke et enkelt begrep. Det er et begrep som gjerne dekker både psykologisk og sosial dynamikk, der man finner helt menneskelige drivkrefter i spill som også medieres gjennom kjønn, status og kultur.

Jeg synes dette er lett å se hvis man sammenligner menn og kvinner med ganske lik oppvekst og påfølgende traumelidelser. Man vil kunne forvente et skille og et ganske ulikt livsløp hvis man summerer. At noe ser mer ekstremt ut betyr ikke at man er hardere rammet. I tillegg har man det faktum at kvinner generelt internaliserer mer enn menn, som i større grad projiserer. Igjen, stereotypisk, men det er en forskjell som kan vise seg på populasjonsnivå.

Man har også regulerende faktor. Det er for eksempel velkjent at for eksempel angst og depresjon kan regulere impulsivitet. Det betyr ikke at det er mindre impulsivitet. Men at impulsiviteten møter motstand fra andre psykologiske krefter. Et nervesystem er langt mer komplekst enn at noe bare rammer en med den eller den styrken.

Anonymkode: b856d...f5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er flere kvinner som "vil" ha autisme. Jeg er mer som mennene du beskriver, men ville uansett aldri ha søkt meg til et sosialt sted, som Facebook.

Anonymkode: 72df1...ed3

Hva man vil ha, har liten betydning for hva man har. Du må gjerne si at kvinner "vil ha autisme", men det kommer tydelig frem av teksten din at du peker på kvinners "forfalskning" for å selv stå igjen med såkalt ekte autisme. Forfengelighet er ikke noe typisk for kvinner. Det er typisk for mennesker. Og forfengelighet utsletter ikke lidelse og utfordringer, verken kvinners eller din.

Anonymkode: b856d...f5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva man vil ha, har liten betydning for hva man har. Du må gjerne si at kvinner "vil ha autisme", men det kommer tydelig frem av teksten din at du peker på kvinners "forfalskning" for å selv stå igjen med såkalt ekte autisme. Forfengelighet er ikke noe typisk for kvinner. Det er typisk for mennesker. Og forfengelighet utsletter ikke lidelse og utfordringer, verken kvinners eller din.

Anonymkode: b856d...f5e

Du tror ikke det er lett å få diagnosen for den som vil ha den? Lykkes man ikke hos én, kan man gå videre til en annen. Helt til man får den. 

Anonymkode: 72df1...ed3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du tror ikke det er lett å få diagnosen for den som vil ha den? Lykkes man ikke hos én, kan man gå videre til en annen. Helt til man får den. 

Anonymkode: 72df1...ed3

Det er ikke relevant for det jeg har skrevet eller som en utdypning av dine forrige påstander.

Anonymkode: b856d...f5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Du tror ikke det er lett å få diagnosen for den som vil ha den? Lykkes man ikke hos én, kan man gå videre til en annen. Helt til man får den. 

Anonymkode: 72df1...ed3

Ja. Private utredere gir diagnosen over en lav sko.

Anonymkode: 03e82...f0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg synes det er rart du ikke ser din egen selvmotsigelse. Hvis samfunnet er mer tolerante overfor rare og stille kvinner enn menn, noe jeg for øvrig er enig i, men da mest når det gjelder partnerskap, så BLIR menn også mer isolerte.

Jeg er for øvrig enig i at både menn og kvinner kan være mindre tilgivende overfor menn og gutters sårbarhet, noe som kan bidra til isolasjon. Menn ER i tillegg mer isolerte, ikke på grunn av noe individuelt, men fordi kvinner har en mer sosial kultur, noe som bidrar til mer isolasjon for menn generelt og dermed også langt mindre trening i sosiale ferdigheter. Mennesker med autisme har absolutt mulighet til å bli bedre på sosialisering. De gjør gjerne det NÅR de sosialiserer. Det er ikke sånn at asperger, autisme eller adhd for den saks skyld står rent og pent alene. Det genererer en rekke andre ting som spiller med og som i seg selv ikke egentlig er "en del av uttrykket". Skam, for eksempel, er både en drivkraft for isolasjon og å prøve hardere. Generelt sett kan man si at menn gjør mer av isolasjon og kvinner mer av å prøve hardere.

Maskering er ikke et enkelt begrep. Det er et begrep som gjerne dekker både psykologisk og sosial dynamikk, der man finner helt menneskelige drivkrefter i spill som også medieres gjennom kjønn, status og kultur.

Jeg synes dette er lett å se hvis man sammenligner menn og kvinner med ganske lik oppvekst og påfølgende traumelidelser. Man vil kunne forvente et skille og et ganske ulikt livsløp hvis man summerer. At noe ser mer ekstremt ut betyr ikke at man er hardere rammet. I tillegg har man det faktum at kvinner generelt internaliserer mer enn menn, som i større grad projiserer. Igjen, stereotypisk, men det er en forskjell som kan vise seg på populasjonsnivå.

Man har også regulerende faktor. Det er for eksempel velkjent at for eksempel angst og depresjon kan regulere impulsivitet. Det betyr ikke at det er mindre impulsivitet. Men at impulsiviteten møter motstand fra andre psykologiske krefter. Et nervesystem er langt mer komplekst enn at noe bare rammer en med den eller den styrken.

Anonymkode: b856d...f5e

Påstanden om selvmotsigelse er svak. Det er fullt forenlig å si at sosial toleranse for annerledeshet varierer mellom kjønn, samtidig som dette påvirker begge kjønn gjennom ulike mekanismer. Det er ikke en logisk motsigelse at strukturelle forskjeller gir asymmetriske konsekvenser. Menn som ikke er på spekteret vil ofte være positive til autistiske kvinner, men kvinner er skeptiske til autistiske menn.

Anonymkode: 03e82...f0a

[AprilLudgate]

Tror ikke det?

Kvinnene er bedre på å maskere, og blir utbrente og syke av det.