AnonymBruker Skrevet 9. juni #1 Skrevet 9. juni Jeg trenger hjelp etter å ha stått i prosess ALT for lenge allerede. Jeg skal prøve å forholde meg kort, men ber om at leser legger til grunn at her er det mye følelser i bunn, mye kjærlighet og rett og slett en slags identitetskrise. Jeg er 29 år, vært sammen med mannen min i 11 år og gift i 3 år. Han er 38 år i år. Vi har ingen barn, men har alltid sagt vi vil ha det. Året vi giftet oss var jeg klar for å få barn, men pga flere ting i livet vårt da (flytting til ny by, nye jobber, bryllup, konflikt på jobb) bestemte vi oss for å utsette. Det ble til at vi har utsatt i 3 år nå. Vi fikk innkalling til IVF, og han mente han ikke hadde anledning i den jobben han hadde til å delta i den prosessen slik som forventet. Når det er sagt har han vært mye utilgjengelig de siste årene pga jobb. Jeg prøvde å si ifra om dette litt etter litt, og det er først nå han ar begynt å lytte. Likevel endte han opp med å ta en ny jobb i en helt annen by nå i april, men pendler til meg i helgene. Jeg føler jeg har slått meg vrang. Dette ble ikke som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde trodd at når han skulle bytte jobb så skulle vi ende opp med å få mer tid sammen, og stå igjennom barnprosessen sammen. I tillegg har jeg savnet å ha ham rundt mye, og jeg trodde vi skulle få dette tilbake. Det er ikke nødvendigvis et problem praktisk, men jeg kjenner på en misnøye med situasjonen. Han tok jobben fordi han ønsker å komme ett steg nærmere hjemplassen vår, og han vil at jeg skal flytte dit nå, så kommer han etter etter jul. Det kunne jeg forsåvidt gjort, men det jeg er usikker på er egentlig hvor jeg har han, hvor mye jeg kan stole på hans tilstedeværelse og om jeg fortsatt kommer til å føle meg ensom og alene i forholdet, selv på et nytt bosted og i en ny livssituasjon. Det har vært hendelser opp igjennom hvor jeg har blitt veldig skuffet, og dette har jeg enda ikke klart å legge helt vekk, fordi det sitter i kroppen. Det kan være at han av og på var en støtte når jeg gikk igjennom en helseutfordring/behandling, han tok ikke hensyn når jeg studerte og gjorde slik at jeg ikke kunne sitte hjemme for å konsentrere meg. Jeg måtte operere bort eggleder og eggstokk, som virkelig satte en stuck i meg. Når jeg var sliten en periode (fordi jeg har 100 baller i luften), fikk jeg beskjed at jeg tålte lite, i stedet for å gi meg rom for å hente meg inn. Når jeg fikk behandling for spiseforstyrrelser for flere år siden mente han jeg var hyklersk fordi jeg prøvde å få hjelp, fordi jeg hadde mange tilbakefall. Dette har såret meg veldig, og jeg har slitt med å føle på ordentlig trygghet, ro og lojalitet med han. Altså, er vi egentlig et godt team, eller er det kun i medgang. Og det skal sier, vi har hatt mer medgang enn motgang. Vi har mye energi og disse "nedturene" kommer vi oss fint ut av. Dette høres sikkert veldig "meg, meg, meg" ut, men jeg prøver bare å sette ord hva jeg har følt. Han mener selv han prøver så godt han kan, at han har valgt denne jobben for vårt beste på lengre sikt (senere flytting, jobbmuligheter, få mer overskudd, være mer til stede). Jeg føler han sliter med å holde fortet, og ofte velger jobb og annet fremfor ekteskapet. Han glemmer å ringe opp etter han har sagt det, han spør ikke om hvordan det har gått med mine ting, er lite interessert/nysgjerrig så lenge det ikke angår han. Han velger å dra på jobbfest i stedet for å komme hjem når jeg sa ifra at jeg ikke er lykkelig lengre (over 1 år siden). Når jeg ber om råd ber han meg bare legge det vekk og ikke tenke mer på det. Hadde han kjent meg hadde han visst at det hjelper meg ikke. Når jeg ba om parterapi, bestemte han at det hadde ikke vi behov for enda, selv om han lovet i forkant å bestille time. Jeg må ofte vente "på tur" fordi han stiller opp for andre og sliter med å si nei. Vi mangler et dypere nivå av kommunikasjon, og å ikke bare ta utgangspunkt i seg selv og sin erfaring, men å faktisk sette seg inn i den nestes situasjon og behov. Jeg tror dette handler mer om evne enn vilje. Han er glad i meg og vil gjøre meg lykkelig, men jeg tror ikke han helt vet hvordan. Jeg har ikke stilt disse "kravene" eller forventningene tidligere heller. Dette er kommet nå fordi jeg vil stifte familie, og da er det noe i meg som plutselig stoppet opp. Nå er jeg så i tvil. Jeg har lyst på barn og jeg er så voksen at jeg orker ikke stå flere år i dette om det er på tide å bevege seg videre. Jeg forstår det ikke blir enklere med barn, og jeg vil ha et ekteskap hvor vi spiller hverandre gode og sette familien først. Er bekymringen min reell, eller overtenker jeg? Deler av verdiene mine sier at jeg skal kjempe for ekteskapet, og kutte ut det som trekker meg i en annen retning. At jeg nå bare bør flytte sammen der han er, satse og ønske det barnet velkommen. Eller er dette en intuisjon jeg ikke bør overse? Vil jeg angre? Han er en bra mann, er ikke slem med meg, han har bare sin måte å tenke på og gjøre ting på. Hvordan går jeg videre? Og om vi skal fortsette, hva må jeg kunne forvente og hva må jeg gjøre selv for å få dette til å funke? Anonymkode: b17d5...ebe 5
AnonymBruker Skrevet 9. juni #2 Skrevet 9. juni Hvis du ser for deg at dere får barn sammen, hvordan tror du det livet blir ut fra hva du forteller så langt? Jeg ville avsluttet ekteskapet. Du har god tid enda for å få barn. Anonymkode: e5156...6a5 13 1 5
AnonymBruker Skrevet 9. juni #3 Skrevet 9. juni Barn gjør uansett alt verre. Så det hadde jeg ventet med... Virker som om du har gått ti år å håpet på bedre tider.. Han er straks 40. Han blir ikke bedre. Han vil bli mer sliten, få middelalderkrise ect Og bare det at han har rukket å bli så gammel uten å stresse med barn. Han blir allerede en litt gammel far.... Anonymkode: b04ae...16f 10 1 6
AnonymBruker Skrevet 9. juni #4 Skrevet 9. juni Første røde flagget her: alder. En godt voksen mann som ble sammen med en tenåring. Ellers virker det som du ha blitt voksen her og han ikke. Han setter deg sist og dette kommer ikke til å bli bedre. Du har god tid og det har ikke han. Start på nytt med en som setter pris på deg og fortjener deg. Anonymkode: 03ee9...406 8 15
AnonymBruker Skrevet 9. juni #5 Skrevet 9. juni Du har opplevd at han ikke er der for deg når ting er vanskelig. Når det er tøft for deg, så støtter han deg ikke. Dere har jo vært sammen i mange år, og du var veldig ung da dere ble sammen. Han var noe eldre, og det synes jeg nesten gjenspeiles i det du forteller. Han bestemmer, og ordner og du skal på en måte innrette deg og gjøre litt som han har bestemt. Når bestemmer du? Han ber deg om å slutte å tenke på ting. Det høres veldig rart ut for en voksen kvinne i et forhold der begge skal tenke. Det virker jo som du blir overkjørt på enkelte områder. Samtidig er du litt sånn at han skal gjøre deg lykkelig, og ringe hjem og høre hvordan du har det. Ikke at du skal ringe og høre om det går greit med han! Det er noe litt sånn lite jevnbyrdig i dette forholdet. Nå er du snart 30 år. Du er voksen i ordets rette forstand. Som en voksen kvinne så krever man mer! Du finner deg mindre i at han bestemmer. For meg virker det som om at du er litt ferdig med han, samtidig som du er vant til han, trenger støtte osv. Det er jo ikke rart. Du har aldri vært en selvstendig voksen. Du sier at du vil ha barn. Men vil du ha barn med han? Og hva annet vil du? Hva vil du? Helt uavhengig av han? Vil du bo der? Vil du ha det livet han vil ha? Vil du ha han? Anonymkode: 2e20f...81f 7 1 4
AnonymBruker Skrevet 9. juni #6 Skrevet 9. juni Et barn kommer bare til å gjøre alt mye verre. Fikk deg en ny mann å få barn med. Du er fortsatt ung. Det er ikke han. Anonymkode: dc21f...aa2 7 2
AnonymBruker Skrevet 9. juni #7 Skrevet 9. juni En 27-åring som blir sammen med en 18-åring? 🤮 Du har vokst fra ham. Velg en bedre far til dine barn Anonymkode: 76f08...a26 15 3
alfathealfa Skrevet 9. juni #8 Skrevet 9. juni (endret) Jeg tenker nok at en 27-åring som søker et forhold med en på 18 allerede der viser en form for umodenhet, eventuelt et behov for å kunne bestemme. Men la oss anta at alt var vel og likeverdig. Med en så stor aldersforskjell i en så tidlig periode av livet vil det fort kunne bli noen mekanismer hvor den eldste føler seg mer myndig, kompetent og mer berettiget til å bestemme - og mindre tilbøyelig til å behandle den andre som en likeverdig partner i et samliv. Det trenger ikke være sånn, men kan lett gjøre det. Samtidig kan en med helseutfordringer føle en trygghet i det, i å beholde den rollen som umyndig. Men det kommer ofte til et punkt hvor det blir utfordret og ikke holder lenger. Kanskje du er der nå. Selvfølgelig er dette din opplevelse og han har sin, men din opplevelse er like reell og viktig. Det kan hende at han vil godt, men ikke har ferdighetene til å møte deg på et dypere nivå.Når du har vært syk, sårbar, sliten eller i behandling, har du ikke fått den støtten du trengte. Han: • avviser følelsene dine • bagatelliserer bekymringer • glemmer avtaler og oppfølging • setter egne behov og jobb foran relasjonen • unngår vanskelige samtaler • sier nei til parterapi selv når du ber om det Har du vært tydelig slik at han forstår det? Har du konkretisert hva du trenger? Det kan være viktig å fortelle hva du mener er løsningen du trenger, slik at det ikke blir en gjettelek. Da kan han bli med deg på det eller ikke eller foreslå noe annet. Du må få klarhet for deg selv hva du trenger. Du kan evt selv gjøre det med en terapeut. Vær tydelig og konkret når du forteller det. Det kan være i samråd med en terapeut om du trenger det, evt ved å snakke gjennom hvordan du kan gjøre det for å kommunisere godt. • «Jeg trenger X for å kunne gå videre med barn.» • «Jeg trenger Y for å føle meg trygg i forholdet.» • «Jeg trenger Z for at vi skal være et team.» Du må se på handling, ikke ord Hvis han: • melder seg på • møter opp • endrer adferd • tar ansvar …da har dere noe å bygge på. Hvis han: • utsetter • bagatelliserer • lover uten å følge opp • velger jobb og andre foran dere …da har du svaret ditt. Det du kjenner er ikke overtenking. Det er erfaring basert på deres historie og selvinnsikt. Så kan det være bra å tenke gjennom hva barn betyr for deg. Hvis du er 29 og trenger IVF, så må dere komme i gang nå. Det er bare sånn det er. Så må du bestemme hva som må skje hvis han ikke vil være med på den reisen. Om du er villig til å fortsette og avskrive barn eller velger en annen vei. Har han de egenskapene du vil at ditt barn skal ha? Tenker du at han skal behandle moren til barnet sitt og barnet annerledes enn han behandler deg nå? Endret 9. juni av alfathealfa 4 8
AnonymBruker Skrevet 9. juni #9 Skrevet 9. juni Dere har vokst fra hverandre. Han trenger kanskje friheten sin mens du vil at han blir hjemme med deg. Det er ingen som har rett eller feil, dere vil ulike ting. Barn vil ikke hjelpe på dette. Det er ikke så rart om dere ble sammen da du var 18, du har utviklet deg masse siden da, og han er vel kanskje på full fart inn i 40 årskrisen. Han har vært den voksne som kunne bestemme, mens du var veldig veldig ung men siden har fått mer av egne meninger og stiller krav. Bryt før det er for sent og før du flytter til hjemplassen hans. Nyt å være (fortatt ung) litt til, så ordner det seg nok. Anonymkode: 3058c...2f2 1 2
Silisium Skrevet 9. juni #10 Skrevet 9. juni Jeg tror du, ved å skrive det du her skriver, er selve bekreftelsen på at dette er feil for deg. Det å bekymre seg, være urolig og føle på utrygghet er ikke verdt det. Gå videre. Plutselig finner du mannen for deg, som setter deg først og som faktisk prioriterer riktig og modent. Det han har sagt til deg og vist i handlinger, er store og røde flagg. Det å rakke ned på deg når du har dårlige perioder, og trenger å bli backet opp, det er faktisk helt ugreit. Du må ikke la andre definere hva du skal finne deg i. Strak rygg! Du er enda ung. 6 2
AnonymBruker Skrevet 9. juni #11 Skrevet 9. juni AnonymBruker skrev (40 minutter siden): han prøver så godt han kan Hvis dette er det beste han kan, er jo spørsmålet om det virkelig er godt nok? AnonymBruker skrev (42 minutter siden): Når det er sagt har han vært mye utilgjengelig de siste årene pga jobb. Jeg prøvde å si ifra om dette litt etter litt, og det er først nå han ar begynt å lytte. Likevel endte han opp med å ta en ny jobb i en helt annen by nå i april, men pendler til meg i helgene. AnonymBruker skrev (43 minutter siden): Han tok jobben fordi han ønsker å komme ett steg nærmere hjemplassen vår, og han vil at jeg skal flytte dit nå Prøver han å manipulere deg? alfathealfa skrev (7 minutter siden): Han: • avviser følelsene dine • bagatelliserer bekymringer • glemmer avtaler og oppfølging • setter egne behov og jobb foran relasjonen • unngår vanskelige samtaler • sier nei til parterapi selv når du ber om det Dette var en fin oppsummering. Han har kjørt egoløp gjennom forholdet. Hvorfor skal han plutselig endre seg om det skulle komme et barn? Nei, jeg ser ikke noen grunn til at han skal føre genene sine videre. AnonymBruker skrev (46 minutter siden): Jeg føler jeg har slått meg vrang. Ikke underdramatiser dine egne følelser. Du har lang erfaring med denne mannen. Anonymkode: 6e014...38b 2 6
AnonymBruker Skrevet 9. juni #12 Skrevet 9. juni Kort svar til overskriften: ja! Anonymkode: df92c...1a0 1 4
AnonymBruker Skrevet 9. juni #13 Skrevet 9. juni AnonymBruker skrev (51 minutter siden): Jeg trenger hjelp etter å ha stått i prosess ALT for lenge allerede. Jeg skal prøve å forholde meg kort, men ber om at leser legger til grunn at her er det mye følelser i bunn, mye kjærlighet og rett og slett en slags identitetskrise. Jeg er 29 år, vært sammen med mannen min i 11 år og gift i 3 år. Han er 38 år i år. Vi har ingen barn, men har alltid sagt vi vil ha det. Året vi giftet oss var jeg klar for å få barn, men pga flere ting i livet vårt da (flytting til ny by, nye jobber, bryllup, konflikt på jobb) bestemte vi oss for å utsette. Det ble til at vi har utsatt i 3 år nå. Vi fikk innkalling til IVF, og han mente han ikke hadde anledning i den jobben han hadde til å delta i den prosessen slik som forventet. Når det er sagt har han vært mye utilgjengelig de siste årene pga jobb. Jeg prøvde å si ifra om dette litt etter litt, og det er først nå han ar begynt å lytte. Likevel endte han opp med å ta en ny jobb i en helt annen by nå i april, men pendler til meg i helgene. Jeg føler jeg har slått meg vrang. Dette ble ikke som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde trodd at når han skulle bytte jobb så skulle vi ende opp med å få mer tid sammen, og stå igjennom barnprosessen sammen. I tillegg har jeg savnet å ha ham rundt mye, og jeg trodde vi skulle få dette tilbake. Det er ikke nødvendigvis et problem praktisk, men jeg kjenner på en misnøye med situasjonen. Han tok jobben fordi han ønsker å komme ett steg nærmere hjemplassen vår, og han vil at jeg skal flytte dit nå, så kommer han etter etter jul. Det kunne jeg forsåvidt gjort, men det jeg er usikker på er egentlig hvor jeg har han, hvor mye jeg kan stole på hans tilstedeværelse og om jeg fortsatt kommer til å føle meg ensom og alene i forholdet, selv på et nytt bosted og i en ny livssituasjon. Det har vært hendelser opp igjennom hvor jeg har blitt veldig skuffet, og dette har jeg enda ikke klart å legge helt vekk, fordi det sitter i kroppen. Det kan være at han av og på var en støtte når jeg gikk igjennom en helseutfordring/behandling, han tok ikke hensyn når jeg studerte og gjorde slik at jeg ikke kunne sitte hjemme for å konsentrere meg. Jeg måtte operere bort eggleder og eggstokk, som virkelig satte en stuck i meg. Når jeg var sliten en periode (fordi jeg har 100 baller i luften), fikk jeg beskjed at jeg tålte lite, i stedet for å gi meg rom for å hente meg inn. Når jeg fikk behandling for spiseforstyrrelser for flere år siden mente han jeg var hyklersk fordi jeg prøvde å få hjelp, fordi jeg hadde mange tilbakefall. Dette har såret meg veldig, og jeg har slitt med å føle på ordentlig trygghet, ro og lojalitet med han. Altså, er vi egentlig et godt team, eller er det kun i medgang. Og det skal sier, vi har hatt mer medgang enn motgang. Vi har mye energi og disse "nedturene" kommer vi oss fint ut av. Dette høres sikkert veldig "meg, meg, meg" ut, men jeg prøver bare å sette ord hva jeg har følt. Han mener selv han prøver så godt han kan, at han har valgt denne jobben for vårt beste på lengre sikt (senere flytting, jobbmuligheter, få mer overskudd, være mer til stede). Jeg føler han sliter med å holde fortet, og ofte velger jobb og annet fremfor ekteskapet. Han glemmer å ringe opp etter han har sagt det, han spør ikke om hvordan det har gått med mine ting, er lite interessert/nysgjerrig så lenge det ikke angår han. Han velger å dra på jobbfest i stedet for å komme hjem når jeg sa ifra at jeg ikke er lykkelig lengre (over 1 år siden). Når jeg ber om råd ber han meg bare legge det vekk og ikke tenke mer på det. Hadde han kjent meg hadde han visst at det hjelper meg ikke. Når jeg ba om parterapi, bestemte han at det hadde ikke vi behov for enda, selv om han lovet i forkant å bestille time. Jeg må ofte vente "på tur" fordi han stiller opp for andre og sliter med å si nei. Vi mangler et dypere nivå av kommunikasjon, og å ikke bare ta utgangspunkt i seg selv og sin erfaring, men å faktisk sette seg inn i den nestes situasjon og behov. Jeg tror dette handler mer om evne enn vilje. Han er glad i meg og vil gjøre meg lykkelig, men jeg tror ikke han helt vet hvordan. Jeg har ikke stilt disse "kravene" eller forventningene tidligere heller. Dette er kommet nå fordi jeg vil stifte familie, og da er det noe i meg som plutselig stoppet opp. Nå er jeg så i tvil. Jeg har lyst på barn og jeg er så voksen at jeg orker ikke stå flere år i dette om det er på tide å bevege seg videre. Jeg forstår det ikke blir enklere med barn, og jeg vil ha et ekteskap hvor vi spiller hverandre gode og sette familien først. Er bekymringen min reell, eller overtenker jeg? Deler av verdiene mine sier at jeg skal kjempe for ekteskapet, og kutte ut det som trekker meg i en annen retning. At jeg nå bare bør flytte sammen der han er, satse og ønske det barnet velkommen. Eller er dette en intuisjon jeg ikke bør overse? Vil jeg angre? Han er en bra mann, er ikke slem med meg, han har bare sin måte å tenke på og gjøre ting på. Hvordan går jeg videre? Og om vi skal fortsette, hva må jeg kunne forvente og hva må jeg gjøre selv for å få dette til å funke? Anonymkode: b17d5...ebe Trengte ikke lese alt for å forstå fort, at denne mannen er ikke så veldig interessert. Faktisk. Han er snart 40 (!!) år. For all del, ikke noe galt i det. Men når du snart er 40 år, barnløs og har et langvarig forhold med ei i 20-åra.. Tja nei. Han virker som en typisk «evig ungkar». Han etterstreber jobb og arbeid, og du blir sittende i andre rekke som en type «trofe». Jeg kan ta feil, men jeg ville ikke satset videre her. Som kvinne er det aller viktigste å lytte til seg selv. Siden du skriver alt dette her, så regner jeg med at du allerede føler at dette er litt over. Stol på den følelsen og velg deg selv. Anonymkode: a4989...3c0 3 3
AnonymBruker Skrevet 9. juni #14 Skrevet 9. juni På meg høres han ikke ut som en mann som ønsker seg barn og familie. At han er villig til å la enda flere år passere, og denne gangen med unnskyldningen om at han ikke kan komme fra ofte nok i behandling pgs. jobben - det handler utelukkende om hva han ønsker å prioritere. Dere har fått konkret innkalling til IVF-behandling - han forteller deg at dette er noe han ikke vil prioritere... Jeg sitter også igjen med inntrykket av at han bestemmer seg for hvordan han ønsker å ha det, og han forventer at du skal tilpasse deg. Det virker som om han byttet jobb nylig uten at du egentlig hadde noe å si om det? Det å uten videre ta en jobb hvor man plutselig vil være borte 5 av ukens 7 dager, det sier også mye - spesielt når dere hadde søkt om IVF-behandling. Og nå mener han at du skal flytte til deres hjemsted nå, mens han ikke skal "komme etter" før til neste år. Du skal flytte... ikke dere skal flytte deres hjem dit... Hvor er han i denne flytteprosessen? Skal han bidra, bidra nok, til å pakke sammen hjemmet deres, vaske ned, faktisk flytte? Hvorfor mener han at det bare er for deg å flytte og bytte jobb nå, for å flytte til hjemstedet? Når han i tillegg har vist at han er en du ikke kan stole på når dere møter motgang, så hadde jeg tenkt at dette er en mann jeg ikke kunne stole på, ergo heller ikke en mann jeg ønsket å få barn med. Du var 17-18 år da dere ble sammen, han en mann på nesten 30 år. For noen få kan det gå fint. Men det virker, som andre skriver også, at dere har en dynamikk og kommunikasjon som er preget av at han den gangen trolig styrte og formet deg slik han ville. Det gir sjeldent et varig godt forhold for begge to. Nå som du er voksen selv, står stødig i deg selv, har egne meninger og behov, da virker han å forsøke å bare fortsette som før, at han er den som styrer og bestemmer. Ikke et godt tegn. Da du for over ett år siden fortalte ham at du ikke var lykkelig lenger, da ba ham deg "legge det bort og ikke tenke på det mer. Når du ba om parterapi lovet han å bestille time - men lot være å bestille time, fordi han hadde bestemt at dere ikke trengte det nå... Det er slik som en avstumpet, kontrollerende mann gjør...! At han, nå nærmere 40 år, fortsetter å "utsette" å få barn med deg, det er virkelig ikke et godt tegn. En mann som virkelig ønsket seg barn, han hadde ikke latt dette skure og gå enda et år. Og... hvilke garantier har du egentlig for at han vil det samme som deg - barn og mer tid sammen - neste år, når han nå har tatt den avstanden han har tatt fra deg og det livet dere hadde sammen. Jeg hadde gått. Du fortjener langt bedre enn denne mannen, Ts! Anonymkode: a1a9f...72d 9
AnonymBruker Skrevet 9. juni #15 Skrevet 9. juni Definitivt. Du fortjener bedre. Anonymkode: d14d1...191 1 3
AnonymBruker Skrevet 9. juni #16 Skrevet 9. juni Er du sikker på at denne fyren ikke lever et dobbeltliv og har kjæreste i den byen han jobber i og befinner seg i fem dager i uka? Det virker som han prioriterer det nye livet sitt der mer. Hva slags mann er det som velger en 18 år gammel jentunge når han selv nærmer seg 30.... tenkte jeg. Og kanskje han er typen som bare liker tenåringer og du er blitt for gammel for han nå, så nå ser han seg om etter en ny 18-19 åring. Ja, jeg er skeptisk og mistenksom. Men en mann som oppfører seg som han der, hadde jeg ikke stolt på. Tar seg en ny jobb i en annen by og FLYTTER dit uten å konferere med kona først!??? Det er jo helt hårreisende. Han driter i deg. Kan vedde på at han har hatt kanskje ett eller flere forhold på si på dette nye stedet. Skill deg fra han og flytt et sted der du føler deg hjemme og har venner og trives. Du har mange år igjen før du må sette i gang med barn, og god tid til å finne en ny (og bedre) mann. Anonymkode: 2e3d0...22c 4 1
AprilLudgate Skrevet 9. juni #17 Skrevet 9. juni Det er noen gigantiske røde flagg her, og jeg lurer på om han egner seg til å være forelder og en del av Familien AS? 1. Sier rimelig uempatiske ting til deg ifbm helse og motgang (rødt flagg mtp å støtte i vanskelige tider) 2. Har aldri tid fordi jobb (han vil prioritere jobb foran barn) 3. Jobben står i veien for å stille opp for å levere sperm i en kopp maks 3 ganger på ca 1 års tid som det fort tar med IVF. Og, du er ikke enig i denne - men: han var voksen når han ble sammen med ei på bare 18 år. Det sier meg at han må være veldig, veldig umoden mentalt sett. Og det er dette du sitter med i fanget nå. Han utviser umodne og egoistiske sider - og virker ganske virkelighetsfjern. Vil du ha barn med en som ikke stiller opp - og de konsekvensene det har for et barn hvor pappen aldri har tid fordi alt annet er viktigere? Det jeg ser her er fremtidig brudd. Og det tenker jeg et barn skal slippe når du vet alt dette på forhånd. Jeg forstår at du ønsker barn, men tenker han ikke er den rette til å være noens far. 8
AnonymBruker Skrevet 9. juni #18 Skrevet 9. juni Næ, han der hadde ikke vært noe for meg. Jeg må ha en ektemann som stiller opp for meg og som vil bo sammen med meg. Det er liksom det minste jeg krever. Hadde heller fått barn alene. Anonymkode: 8e7fb...d85 2 1
AnonymBruker Skrevet 9. juni #19 Skrevet 9. juni Jeg også reagerte på aldersforskjellen da dere ble sammen, 18 og 27 år er betydelig i den alderen, du var antagelig ikke ferdig med vgs enda mens han var en voksen mann. Nå er det ikke uvanlig med spiseproblematikk, men tenker også at dersom det var synlig på den tiden dere ble sammen at du hadde spisevegring at det kan være enda noe som skurrer. Som en voksen mann valgte han da å innlede et forhold til en ung og åpenbart sårbar jente som det ville være lett for han å kontrollere. Nå vil han bestemme hvor du skal bo mens han kommer etterpå. Opplegget høres mildt sagt rart ut. Skal du være der alene å vente på han? Han prioriterer deg ikke og viser deg helt ærlig ikke grunnleggende respekt ved å gjentatte ganger ikke følge opp avtaler. Nå har han plutselig ikke tid til deres felles prosjekt med IVF. Vil du virkelig få barn med en person allerede nå tar så lite ansvar? Par som har felles mål og som oppriktig ønsker det beste for hverandre og familien finner ut av problemene sine i fellesskap. De jobber målrettet mot det samme felles målet. Det er kanskje mulig å endre seg, men basert på det du har skrevet virker ikke som at han bar brukt det siste året på å ta seg sammen, støtte deg, gå til parterapi etc. Basert på det du skriver synes jeg et reelt alternativ bør være å gå hver deres vei. Anonymkode: e6cf1...3e1 5
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå