Usikkerhet rundt brudd med baby

[blabl]

Har publisert dette tidligere, men måtte legge ut på nytt pga endring av tittel.

Jeg har gått fra samboeren min. Vi har vært sammen i mange år, og har en baby på under året. Samboeren har en medfødt sykdom som har preget forholdet så og si fra start, fra kosthold, behov for hvile, overskudd til å bidra i hverdagen osv. Hadde han vært en primus motor når han hadde gode dager, hadde det hjulpet på, men det har han jo ikke vært. Jeg har stort sett tatt ansvar for alt av planlegging, middager, innkjøp, osv. Å møte familie og venner har det vært lite overskudd til, og jeg har måttet gjøre mye alene. Kanskje hovedproblemet har vært at han har snudd døgnet, lagt seg seint og sovet lenge. I motsetning til han har jeg jobbet, så jeg har hatt en normal døgnrytme. Jeg har brukt uendelig mange helger på å sitte og vente på at han skal stå opp utpå formiddagen, slik at vi kan finne på noe sammen. For noen år siden ble han frisk, men rekonvalesenstida har vært seig. I stedet for å blomstre, lukket han seg meir inne i leiligheten. Det at han har vært så mye syk og isolert, har også gjort at han har falt av på det sosiale, og når han først møter folk, snakker han dem i senk. Han sier i ettertid at han har slitt med overgangen fra syk til frisk, og det er nok reelt. 

 

Jeg har vært så utrolig sliten av å prøve så godt jeg kan å kommunisere hva jeg har behov for. Og det er grunnleggende ting, som at han skal stå opp, lage middag til jeg kommer hjem fra jobb noen dager i uka, bli med ut å gå korte turer, prøve å komme seg ut å møte venner osv. Men det har skjedd lite. Da vi fikk barn, fikk jeg et nytt perspektiv på forholdet mitt. Hva lærer jeg det barnet om hvordan det er greit å behandle partneren sin og greit å godta? Skal livet mitt i stor grad innebære å være en krykke for en som ikke gidder å stå opp om morgenen en gang? Kan nevne at han fikk et ultimatum for et halvt år siden om å fikse sovinga si. På det halve året med ultimatum har han greid å stå opp mellom 9 og 11 de gangene han har hatt babyen på natta ( fra mellom 12 og 2 i starten). Han har heller aldri vært på trilletur. Vi bor nærme min familie, og de hevder at han har en del manipulerende trekk, som å kjøpe gaver og rose meg i stedet for å gjøre det jeg ber om, smålyve for å komme unna situasjoner der han fremstår dårlig eller må innrømme feil, sier at barnet vårt er slitent og må tas hensyn til når det egentlig er han som er sliten, eller at situasjoner blir snudd på slik at jeg ender opp med å be om unnskyldning når jeg har tatt opp ting han har gjort.

 

Nå når jeg har flyttet ut, lover han bot og bedring, ser alle mine perspektiver og er helt topp når vi er sammen. Han skal gjøre om på alt jeg har bedd om i årevis og er villig til å gjøre hva som helst for å holde familien sammen.

 

Jeg er veldig i tvil om hva jeg burde gjøre. Kan nevne at hans familie sier at vi må prøve alt, mens min familie sier at jeg har gitt han uendelig mange sjanser og burde gått for len vige siden

[Ro0]

Ikke flytt tilbake. Han kan stille opp, og bevise at han kan stille opp som far selv om dere bor hver for dere. Hans viktigste rolle nå er å være far. Stå opp om morgenen, handle for deg og lage middag til dere selv om han ikke bor dere, hjelpe deg å klippe gress og andre praktiske gjøremål, ta med babyen på trilleturer så du får noen pauser

Vent og se hva han gjør fremover. Han må vise at han kan i handling. Det han sier med ord betyr ingenting. Det ender med at du flytter inn igjen, og så går det i samme tralten. 

[AnonymBruker]

Lytt til din familie, du. 

Anonymkode: 19899...a6e

[AnonymBruker]

Ikke flytt tilbake. Det blir sjelden bedre

Anonymkode: a3166...e49

[Perfume]

Som det første svarer sier, ikke hør på ord. Og ikke se på handling kun i kort tid. Alle klarer "skjerpe seg" i noen måneder. Det kommer til å snu tilbake igjen. 

Elsker du ham? Er livet ditt verre nå som du er singel? Vil du gjennom det samme igjen? Se an med tiden.. God tid... 

[AnonymBruker]

Hvis han virkelig elsket deg, ville du sett at han virkelig forsøkte mens dere bodde sammen, og kanskje ikke alltid fikk det helt til. Men det virker ikke som han forsøkte noe særlig. Jeg tror dessverre at han har fått en skikkelig kalddusj på hvor mye jobb det er i en husholdning, og at han ønsker seg tilbake for å støvsuge og lage mat til ham.

Jeg støtter tankegangen din om å være en god rollemodell for barnet 100 %. 

Anonymkode: 79ab5...4dd

[AnonymBruker]

Det sier vel egentlig alt når han først nå ska endre seg. Da burde han vel gjort det for lenge siden. Ikke gå tilbake. Du kommer til å angre deg.

Anonymkode: 76f53...b60

[AnonymBruker]

Ro0 skrev (2 timer siden):

Ikke flytt tilbake. Han kan stille opp, og bevise at han kan stille opp som far selv om dere bor hver for dere. Hans viktigste rolle nå er å være far. Stå opp om morgenen, handle for deg og lage middag til dere selv om han ikke bor dere, hjelpe deg å klippe gress og andre praktiske gjøremål, ta med babyen på trilleturer så du får noen pauser

Vent og se hva han gjør fremover. Han må vise at han kan i handling. Det han sier med ord betyr ingenting. Det ender med at du flytter inn igjen, og så går det i samme tralten. 

Dette. 

Han kan fint stille opp og vise at han er duganes uten at dere faktisk bor sammen. Handling foran ord! 

Anonymkode: 15488...e29

[AnonymBruker]

Hvis han er helt topp nå, hvorfor ødelegge det?😉Tenker jo at det kommer til å gå over med tiden også, at han står på for å få deg tilbake. Men at det kommer ikke til å vare evig det heller.. 

Anonymkode: 6c941...800

[blabl]

Jeg blir bare så usikker på om jeg overdriver problemet, ikke har vært tydelig nok osv. 

[NiceOrNothing]

blabl skrev (13 minutter siden):

Jeg blir bare så usikker på om jeg overdriver problemet, ikke har vært tydelig nok osv. 

tenk motsatt , du har vært tydelig . Det er han som er utydelig , som plutselig endrer adferd sånn at du blir forvirret . Hadde tenkt at dette må ses an 1,2 eller tre år. Vær særboere . Tiden vil vise om dette er desperasjon / loveboming eller varig endring . Det er han som skal bevise noe her . Du har ingenting å bevise annet enn å holde deg litt hard,  og se om han mener alvor . 

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (12 minutter siden):

tenk motsatt , du har vært tydelig . Det er han som er utydelig , som plutselig endrer adferd sånn at du blir forvirret . Hadde tenkt at dette må ses an 1,2 eller tre år. Vær særboere . Tiden vil vise om dette er desperasjon / loveboming eller varig endring . Det er han som skal bevise noe her . Du har ingenting å bevise annet enn å holde deg litt hard,  og se om han mener alvor . 

Sykdommen har preget forholdet. Det er ingen spontan adferdsendring bortsett fra at han virker å ha gjort det bedre etter at barnet kom. Hun valgte å få barn med han for så å stikke av med barnet like etterpå. 

Anonymkode: 236a1...d40

[AnonymBruker]

blabl skrev (10 minutter siden):

Jeg blir bare så usikker på om jeg overdriver problemet, ikke har vært tydelig nok osv. 

Mitt inntrykk er at du har vært tydelig nok, og også at du ikke overdriver problemet.

Du har vært veldig alene i dette forholdet, hvor du og han i stor grad har levd separate liv, hvor han ikke har bidratt, hverken da han var syk eller etterpå. 

Han fikk et ultimatum for et halvt år siden, uten at han tok det alvorlig. Da han fikk ultimatumet burde han både kontaktet lege og psykolog for å få hjelp! 

Det å ha vært syk i så mange år er krevende, men om man vil fungere sammen med andre, så må man både ta ansvar for eget liv og ta ansvar for egen fysiske og mentale helse. Det virker som om han har brukt deg som krykke, som du sier, i mange år. Dvs. han tok ikke ansvar for eget liv, men overlot til deg å ta vare på ham. På mange måter inntok du en slags morsrolle for ham, hvor du sørget for at han hadde det han trengte. Det gjorde du nok i aller beste hensikt og fordi du har empati og fordi du var glad i ham. Men, det virker også som om du på et vis ble "medavhengig", på den måten at du la til rette og hjalp og støttet, og slik også gjorde at han ikke trengte å ta ansvar for noe. Så lukket han både øyne og ører for alt du gjorde og alt du forsøkte å kommunisere, og han deltok ikke lenger i det som skulle vært deres liv, men valgte å gå inn i sin egen boble som koblet ham av dere to sitt liv... og deg. 

Når man har falt utenfor det normale livet pga. sykdom, så mister man mye. Og han virker å ha behov for både psykolog og kanskje også i samråd med lege ang. søvn. Psykolog kan også hjelpe ham slik at han greier å skape nye og varige rutiner.

At det kan ta tid å komme seg tilbake etter langvarig sykdom, det er undervurdert. Man må ikke bare trene opp kroppen igjen, men man må ofte også trene seg opp igjen mentalt og sosialt, det å tåle mer impulser i hverdagen, tåle mer belastning i hverdagen. Han virker ikke å kunne fungere normalt enda (fordi han ikke har tatt egen mentale og fysiske helse nok på alvor etter at han ikke lenger var syk). Da bør du heller ikke gå tilbake til ham!

At han greier å ta seg sammen nå som du har flyttet fra ham, det er langt fra nok til å bevise at han har hatt en varig endring. For en varig endring, det vil ta tid for ham å skape i seg selv. På år hvor du har kommunisert har han ikke villet endre seg. Etter at han fikk et ultimatum for et halvt år siden valgte han å ikke endre seg (bare marginalt). At han nå, som du nylig (antar jeg) har flyttet fra ham, plutselig har endret seg totalt... det bør du ikke kjøpe!

For all del, det kan være at det at du flyttet ut faktisk fikk ham til å våkne opp av egenvalgte dvale, at han nå ser din side av saken, og at han når dere nå møtes greier å ta seg sammen. Men det er bare korte øyeblikk og perioder du ser ham nå. Du lever ikke med ham. Og da spørs det hva han faktisk gjør resten av døgnet...? Har han bedt om hjelp for å snu døgnet og få normal søvnhygiene? Har han bedt om psykologhjelp? Bor han for seg selv, rydder, vasker, skifter på sengen, lager mat, handler, planlegger, fikser i egen bolig? I så fall, hvorfor kunne han ikke gjort en brøkdel av dette før? Hvis det er slik at han faktisk har sett lyset og har begynt å endre seg, så betyr det bare at endringen bare er i sin spede begynnelse, og omtrent som en alkoholiker så må du forvente at han får tilbakefall. Det tar tid, trolig lang tid før han har fått orden på seg selv.

Går du tilbake til ham vil det være svært så enkelt for ham å falle tilbake til gamle synder, for det er det som ha vært mønsteret i deres forhold - han har vært den som ikke gjør noe, ikke tar ansvar, du har vært den som fikser og ordner alt for ham og tar ansvar for ham og hans hjem osv. Slike mønstre er kjempevanskelige å bryte, og skal man greie å bryte dem varig og bygge opp igjen et varig sunt forhold, så måtte dere nok gått lenge i parterapi, samtidig som han parallelt gikk i egenterapi. 

Det viktigste nå er at han får orden på seg selv og sitt eget liv, at han virkelig begynner å ta ansvar for eget liv. Greier han ikke det, så vil han heller ikke kunne utføre farsrollen på en god måte i årene fremover. Jeg tror det er mindre sjanse for at han kommer seg videre og tar ansvar og rydder opp i eget liv hvis du blir sammen med ham igjen. 

Det at din familie har sett manipulerende trekk hos ham er også noe som gjør at du ikke bør flytte sammen med ham igjen. I hvert fall ikke før han har bevist i 1-2-3 år at han faktisk tar ansvar for eget liv på alle måter. Men har han manipulerende trekk som en del av sin personlighet, så tror jeg det er best for både deg og barnet at du ikke bor med ham. Gode foreldre kan dere begge to være selv om dere ikke bor sammen.

 

Det virker på meg som om du har forsøkt i mange år, at du har vært tydelig med ham, du har forsøkt å kommunisere med ham, du har forsøkt å stille helt konkrete minimumskrav, du har stilt ultimatum - uten at det har nyttet. Da tenker jeg at du har forsøkt nok...

Om han om 1-2-3-4 år viser at han har fått orden på seg selv og eget liv, at han tar ansvar for eget barn, egen helse og eget sosiale liv, og han har vist at han ikke forsøker å manipulere deg, da kunne du ev. ha vurdert å bli kjærester igjen. Men for å være ærlig, jeg tror ikke det er store sjanser for at det skal fungere, fordi dere har hatt for dysfunksjonelle mønstre i det forholdet dere hadde. Jeg tror også at du i løpet av 1-4 år vil ha gått videre med ditt liv, og fått ting mer på avstand slik at du også ser ting tydeligere, hvor vanskelig det faktisk har vært for deg i dette forholdet, og at du nok da ikke ønsker å gå tilbake.

Er du usikker, snakk med lege, helsestasjon, andre som står deg nær og er fornuftige.

Det kan kanskje være lurt å forsøke å få ham med på f.eks. Cos-kurs gjennom helsestasjonen, for at andre kan lære ham mer om hvordan skape trygge barn i en trygg oppvekst (det går fint an å få til selv når foreldre ikke bor sammen lenger), og dere kan kanskje også gå til familievernkontoret for å diskutere mer rundt barnets oppdragelse, verdier rundt det, grenser, ansvar osv.

Det virker som om du tok et reflektert valg da du gikk ut av forholdet, og at du baserte valget på flere års erfaring. Da tror jeg du først og fremst skal stole på deg selv og at det valget du tok var riktig for deg. 

❤️

 

Anonymkode: 6ac51...d07

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Sykdommen har preget forholdet. Det er ingen spontan adferdsendring bortsett fra at han virker å ha gjort det bedre etter at barnet kom. Hun valgte å få barn med han for så å stikke av med barnet like etterpå. 

Anonymkode: 236a1...d40

Man «stikker « ikke av for å være vrang . At han stepper opp å blir en bedre far og partner er flott . Men vil det vare? Var mitt poeng . 

[blabl]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Mitt inntrykk er at du har vært tydelig nok, og også at du ikke overdriver problemet.

Du har vært veldig alene i dette forholdet, hvor du og han i stor grad har levd separate liv, hvor han ikke har bidratt, hverken da han var syk eller etterpå. 

Han fikk et ultimatum for et halvt år siden, uten at han tok det alvorlig. Da han fikk ultimatumet burde han både kontaktet lege og psykolog for å få hjelp! 

Det å ha vært syk i så mange år er krevende, men om man vil fungere sammen med andre, så må man både ta ansvar for eget liv og ta ansvar for egen fysiske og mentale helse. Det virker som om han har brukt deg som krykke, som du sier, i mange år. Dvs. han tok ikke ansvar for eget liv, men overlot til deg å ta vare på ham. På mange måter inntok du en slags morsrolle for ham, hvor du sørget for at han hadde det han trengte. Det gjorde du nok i aller beste hensikt og fordi du har empati og fordi du var glad i ham. Men, det virker også som om du på et vis ble "medavhengig", på den måten at du la til rette og hjalp og støttet, og slik også gjorde at han ikke trengte å ta ansvar for noe. Så lukket han både øyne og ører for alt du gjorde og alt du forsøkte å kommunisere, og han deltok ikke lenger i det som skulle vært deres liv, men valgte å gå inn i sin egen boble som koblet ham av dere to sitt liv... og deg. 

Når man har falt utenfor det normale livet pga. sykdom, så mister man mye. Og han virker å ha behov for både psykolog og kanskje også i samråd med lege ang. søvn. Psykolog kan også hjelpe ham slik at han greier å skape nye og varige rutiner.

At det kan ta tid å komme seg tilbake etter langvarig sykdom, det er undervurdert. Man må ikke bare trene opp kroppen igjen, men man må ofte også trene seg opp igjen mentalt og sosialt, det å tåle mer impulser i hverdagen, tåle mer belastning i hverdagen. Han virker ikke å kunne fungere normalt enda (fordi han ikke har tatt egen mentale og fysiske helse nok på alvor etter at han ikke lenger var syk). Da bør du heller ikke gå tilbake til ham!

At han greier å ta seg sammen nå som du har flyttet fra ham, det er langt fra nok til å bevise at han har hatt en varig endring. For en varig endring, det vil ta tid for ham å skape i seg selv. På år hvor du har kommunisert har han ikke villet endre seg. Etter at han fikk et ultimatum for et halvt år siden valgte han å ikke endre seg (bare marginalt). At han nå, som du nylig (antar jeg) har flyttet fra ham, plutselig har endret seg totalt... det bør du ikke kjøpe!

For all del, det kan være at det at du flyttet ut faktisk fikk ham til å våkne opp av egenvalgte dvale, at han nå ser din side av saken, og at han når dere nå møtes greier å ta seg sammen. Men det er bare korte øyeblikk og perioder du ser ham nå. Du lever ikke med ham. Og da spørs det hva han faktisk gjør resten av døgnet...? Har han bedt om hjelp for å snu døgnet og få normal søvnhygiene? Har han bedt om psykologhjelp? Bor han for seg selv, rydder, vasker, skifter på sengen, lager mat, handler, planlegger, fikser i egen bolig? I så fall, hvorfor kunne han ikke gjort en brøkdel av dette før? Hvis det er slik at han faktisk har sett lyset og har begynt å endre seg, så betyr det bare at endringen bare er i sin spede begynnelse, og omtrent som en alkoholiker så må du forvente at han får tilbakefall. Det tar tid, trolig lang tid før han har fått orden på seg selv.

Går du tilbake til ham vil det være svært så enkelt for ham å falle tilbake til gamle synder, for det er det som ha vært mønsteret i deres forhold - han har vært den som ikke gjør noe, ikke tar ansvar, du har vært den som fikser og ordner alt for ham og tar ansvar for ham og hans hjem osv. Slike mønstre er kjempevanskelige å bryte, og skal man greie å bryte dem varig og bygge opp igjen et varig sunt forhold, så måtte dere nok gått lenge i parterapi, samtidig som han parallelt gikk i egenterapi. 

Det viktigste nå er at han får orden på seg selv og sitt eget liv, at han virkelig begynner å ta ansvar for eget liv. Greier han ikke det, så vil han heller ikke kunne utføre farsrollen på en god måte i årene fremover. Jeg tror det er mindre sjanse for at han kommer seg videre og tar ansvar og rydder opp i eget liv hvis du blir sammen med ham igjen. 

Det at din familie har sett manipulerende trekk hos ham er også noe som gjør at du ikke bør flytte sammen med ham igjen. I hvert fall ikke før han har bevist i 1-2-3 år at han faktisk tar ansvar for eget liv på alle måter. Men har han manipulerende trekk som en del av sin personlighet, så tror jeg det er best for både deg og barnet at du ikke bor med ham. Gode foreldre kan dere begge to være selv om dere ikke bor sammen.

 

Det virker på meg som om du har forsøkt i mange år, at du har vært tydelig med ham, du har forsøkt å kommunisere med ham, du har forsøkt å stille helt konkrete minimumskrav, du har stilt ultimatum - uten at det har nyttet. Da tenker jeg at du har forsøkt nok...

Om han om 1-2-3-4 år viser at han har fått orden på seg selv og eget liv, at han tar ansvar for eget barn, egen helse og eget sosiale liv, og han har vist at han ikke forsøker å manipulere deg, da kunne du ev. ha vurdert å bli kjærester igjen. Men for å være ærlig, jeg tror ikke det er store sjanser for at det skal fungere, fordi dere har hatt for dysfunksjonelle mønstre i det forholdet dere hadde. Jeg tror også at du i løpet av 1-4 år vil ha gått videre med ditt liv, og fått ting mer på avstand slik at du også ser ting tydeligere, hvor vanskelig det faktisk har vært for deg i dette forholdet, og at du nok da ikke ønsker å gå tilbake.

Er du usikker, snakk med lege, helsestasjon, andre som står deg nær og er fornuftige.

Det kan kanskje være lurt å forsøke å få ham med på f.eks. Cos-kurs gjennom helsestasjonen, for at andre kan lære ham mer om hvordan skape trygge barn i en trygg oppvekst (det går fint an å få til selv når foreldre ikke bor sammen lenger), og dere kan kanskje også gå til familievernkontoret for å diskutere mer rundt barnets oppdragelse, verdier rundt det, grenser, ansvar osv.

Det virker som om du tok et reflektert valg da du gikk ut av forholdet, og at du baserte valget på flere års erfaring. Da tror jeg du først og fremst skal stole på deg selv og at det valget du tok var riktig for deg. 

❤️

 

Anonymkode: 6ac51...d07

Takk for omsorgsfullt og utfyllende svar. Jeg vet innerst inne at alle som sier jeg burde vente har rett. Men samtidig er jeg så ekstremt glad i han og familien vår, og det eneste jeg vil er å gå tilbake. Jeg hadde håpet at det skulle føles bedre når jeg først tok avgjørelsen, men jeg synes det er ekstremt tøft. 

Han har gått til psykolog i over et år, og det har han hatt stor nytte av på det mentale plan. Likevel føler jeg at det er mye jobb igjen, og det er så tøft å stå på sidelinja om motivere og heie år etter år...

Endret 1. juni av blabl

[AnonymBruker]

blabl skrev (11 timer siden):

Jeg blir bare så usikker på om jeg overdriver problemet, ikke har vært tydelig nok osv. 

Det skal du ikke være. Generelt sett så overdriver vi sjelden problemene, heller det motsatte for vi skal holde ut. Mens menn ikke en gang ser problemet, er bare kvinnen som maser og overdriver alt.

IKKE GÅ TILBAKE. Hvis du skal gi han en ny sjanse så bo fra hverandre minst et år og se om han klarer å vise sitt nye jeg på regelmessig basis.Tenker du har større sjanse for å vinne i lotto enn at han forandrer seg til der bedre og holder seg slik.

Anonymkode: 775b3...644

[AnonymBruker]

blabl skrev (12 minutter siden):

Takk for omsorgsfullt og utfyllende svar. Jeg vet innerst inne at alle som sier jeg burde vente har rett. Men samtidig er jeg så ekstremt glad i han og familien vår, og det eneste jeg vil er å gå tilbake. Jeg hadde håpet at det skulle føles bedre når jeg først tok avgjørelsen, men jeg synes det er ekstremt tøft. 

Han har gått til psykolog i over et år, og det har han hatt stor nytte av på det mentale plan. Likevel føler jeg at det er mye jobb igjen, og det er så tøft å stå på sidelinja om motivere og heie år etter år...

Men hvorfor kan dere ikke bo litt hver for dere og så ser du om endringen hans virker å vare?

Anonymkode: 257a6...e70

[NiceOrNothing]

blabl skrev (4 timer siden):

Takk for omsorgsfullt og utfyllende svar. Jeg vet innerst inne at alle som sier jeg burde vente har rett. Men samtidig er jeg så ekstremt glad i han og familien vår, og det eneste jeg vil er å gå tilbake. Jeg hadde håpet at det skulle føles bedre når jeg først tok avgjørelsen, men jeg synes det er ekstremt tøft. 

Han har gått til psykolog i over et år, og det har han hatt stor nytte av på det mentale plan. Likevel føler jeg at det er mye jobb igjen, og det er så tøft å stå på sidelinja om motivere og heie år etter år...

Ditt hovedfokus bør jo nå være å bli en sterk , lykkelig og god mamma . Å tenke på om du blir det best MED eller uten han. Kjempefint at han går i terapi og drar nytte av det. Men hvilket fundament dere evnt bygger  sammen , vil jo avhenge om dere er to «hester « som drar familien «kjerre « like hardt . All din energi bør jo gå til baby , ikke til en partner som trenger heiarop og motivasjon. Han må ta ansvar for sin helse . Å du for din /babyens . 

[AnonymBruker]

jeg ville ikke flyttet tilbake, jeg ville fortsatt bygge en god relasjon som foreldre sammen og så ville jeg ventet og sett at disse endringene vedvarte over lang tid, år ... 

Anonymkode: d76e9...300

[AnonymBruker]

Han blir sitt gamle jeg i samme sekund du flytter tilbake. Ikke gjør det. 

Anonymkode: b757b...ddc