Når skal barna flytte ut?

[AnonymBruker]

Det er noe jeg har tenkt over lenge da jeg selv var 16 år første gang jeg bodde for seg selv. Jeg hadde stipend og betalte hele leia +mat selv. Ingen hjelp hjemmefra. Jeg hadde et mix av arvet møbler, en madrass som lå på paller, et busskort og klarte meg helt fint. For meg virker det helt ubegripelig at unge over 25 fremdeles bor hjemme.

Min halvsøster i USA er 29 og bor med sin mamma. Det er helt normal virker det som. Har full jobb, egen inntekt og bor sammen med mammaen sin. Hun er langt i fra alene, er flere eksempler på begge sider av slekten min der borte der 25+ har egen bil, jobb og bor sammen med foreldrene. Det er så SNODIG. Partner og jeg har tenkt at det "må være en USA-greie". Han er rask med å si at min søster "aldri kommer til å bo alene" da hun er en ordenlig mammadalt. M'kay..

Min bror har eget hus og to sønner: 26 og 28. Den eldste jobber i en annen kommune og bor i jobbleilighet man-fredag. Helgene og feriene er han hjemme i barndomshjemmet sitt. Han på 26 har nylig tatt fagbrev og er i full jobb. Han bor hjemme fulltid. Det virker ikke til at noen syntes det er merkelig at disse voksne gutter fremdeles bor hjemme (deltid/fulltid), men jeg syntes det er kjemperart. 

Jeg har selv tenåringer og tenker at innen de er 25 bør de være ut av hus, de bør være inne på leiemarkedet eller kanskje kjøpt en beskjeden førstegangshjem. Kanskje sammen med en kjæreste? Jeg kan ikke forestille meg at de skal ha fast base hjemme hos meg. Skulle de ha behov for å komme hjem for en overgangsperiode, selvsagt, men å bo her?! Nei. Da må det skje noe veldig plutselig og uforesett. I dag er de friske, normale unge mennesker og da bør de kunne klare seg selv ute i den vide verdenen.

Jeg vet hus er dyrt. Jeg vet om EK. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er enkelt og at "alt var billigere før". Javisst var alt billigere før, men vi hadde jammen mindre penger mellom hendene også! Som 16 åring frem til jeg var 19 hadde jeg KUN borteboerstipend å leve av. Som 19 åring fikk jeg min første jobb, tett etterfulgt av en vaskejobb i tillegg. Studerte fulltid +to deltidsjobber. Livet går ikke alltid på skinner og jeg sluttet på skolen uten fullført utdanning, flyttet hit sammen med min (nå) eks som leide hus av familien sin. Jeg tok tre deltidsjobber for å kunne betale studielån+levekostnader. Jeg betalte for hele serfikatet mitt selv som 23åring, fikk fast jobb 11% som 25 åring. Jobbet 50 timer i uken i sommerukene da alle hadde ferie og var vikar resten av tiden. Det var IKKE enkelt den gang heller, men vi jobbet oss oppover. Vi kjøpte hus, fikk barn og resten er historie. For meg er det ubegripelig at en på 29 kan bo hjemme, bruke en månedslønn på sko og hobbyer, og bare henge I buksebeinet til foreldrene sine. Hva tenker de? Hvordan har dette blitt greit?

Anonymkode: 738af...a02

[AnonymBruker]

Ble kastet ut som 14. Klart meg selv siden det. Partneren min bodde hjemme i 30 år.

Kommer ann på mye. Partneren min ble vaktmester for foreldrene sine, passet begge parter godt.

Den største av våre flytter som 17 pga skole, nummer 2 bodde hjemme i 23 år.

Ingen fasit på det.

Anonymkode: 34972...675

[AnonymBruker]

Jeg har vært alene med mine 2 barn i mange år. Og har ikke mulighet til å hjelpe de med egenkapital. Så her bor begge mine voksne barn hjemme, eldste er 24. Eldste bodde borte i 2 år. De sparer begge til egenkapital. Yngste blir nok boende hjemme i mange år, men han har autisme. Er ufør, og for han er det viktig å kjøpe bolig, så han kan bo samme sted resten av livet.

Anonymkode: 0e30b...f0e

[AnonymBruker]

Forskjellen på før og nå er ikke hvor mye penger man hadde mellom hendene, men hvilke varer og tjenester som kostet hvor mye. En TV, et stereoanlegg eller en PC kunne fort koster et par månedslønner, det er sant, og konsekvensen var at sånne ting sjelden ble byttet ut, og gikk i arv heller enn å bli kastet. Reiser, spesielt flyreiser, var dyre, og folk flest dro ikke til syden hvert år, eller på venninneturer til London på impuls. I dag er alle disse tingene oppnåelige for de aller fleste.

Det som har blitt enormt mye dyrere, er bolig. I mitt nabolag, som er byens billigste, har boligprisene økt seks ganger i samme periode som lønningene har doblet seg. Du kan heller ikke lenger "snakke med banken" om du mangler egenkapital eller har et par unger å få på, og kausjonister tillates som regel ikke lenger heller.

På toppen av dette har vi en haug med boomers som gjerne eier store eneboliger selv om barna har flyttet for lengst, og flere av dem kjøper også sommerhus en familie kunne bodd i. Det er en helt enorm skjevhet i boligmarkedet som rammer lavlønte spesielt hardt. 

Anonymkode: 9d583...fc3

[AnonymBruker]

Nå hadde foreldrene dine forsørgerplikt til du var 18 år, så at du ikke fikk hjelp hjemmefra, var vel ikke helt etter boka. Ytterpunktet andre veien, er å bo hjemme, ha fast jobb og faktisk bruke opp det meste av lønnen på forbruk. 

Jeg går for mellomløsningen - bistår "barna" med det de trenger. Ett barn med fagbrev, lave levekostnader/boutgifter, base hjemme og solid sparekonto, student som jobber hele sommeren med base hjemme. Yngste kommer sannsynligvis til å bo hjemme en stund om det blir plass på nærmeste studiested - vesentlig billigere med månedskort på kollektiv transport & kjøleskap hjemme, enn hybel som drar med ca 70% av studielånet i måneden. 

I vennekretsen er det ulike "løsninger" for neste generasjon, men de som har fått ulik bistand hjemmefra, er de som også har klart seg best. Med krav om 15% egenkapital, er det jo gull å kunne bistå med "husleiesparing" ved å bo hjemme. Og om en ikke har fast jobb, eller en usikker jobb, teller jo dette også inn. Det er jo x tråder her inne, med de som ikke får lån - enten pga for lav lønn eller manglende/lite EK. 

Anonymkode: ab610...929

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at voksne bør flytte for seg selv, men synes du høres dømmende ut i innlegget ditt. Jeg har bodd alene siden jeg var 14. jeg kan skrive mye om hvordan jeg klarte meg, og at alle burde være som meg og være selvstendig mye tidligere enn hva som er normen nå. Men det gjør jeg ikke, for jeg kjenner ikke noen av de andres situasjon og ville alle tenkt at andre bør gjøre som meg.
 

Det kan være grunner du ikke ser som gjør at de fortsatt bor hjemme. Da jeg var student klarte jeg meg med Lånekassen. Det gjør man ikke lenger, nå må man jobbe eller få hjelp hjemmefra. Verden ser annerledes ut, mat og bolig er blitt veldig mye dyrere. Jeg ville fokusert på deg selv og dine barn og prøvd å ikke dømme andre familier for å velge annerledes.

Anonymkode: f6d98...4ab

[AnonymBruker]

Man har forsørgelsesplikt for barn til de er 18 eller ferdig med videregående skole. Så når dine foreldre sluttet å forsørge deg da du var 16, sviktet de egentlig pliktene sine. (Om samme regler gjaldt da, det vet jeg ikke.) 

Når det gjelder barn har foreldre ikke noen plikt til å hjelpe dem, men økonomisk sett sparer man jo voldsomt mye på å slippe husleie. Så om alle kommer overens og trives med ordningen, hvorfor ikke? Da må barna naturligvis betale for mat og annet forbruk og gjøre husarbeid på linje med foreldrene og betale mer litt avhengig av situasjonen. 

Anonymkode: ce15c...0d2

[enkefru]

Her flyttet poden ut når h*n skulle starte studier, bodde 3år i kollektiv med venner, flyttet så hjem for en kort periode da kolletivet ble oppløst. Skulle bare være for 1/2-års tid, men bor fortsatt hjemme nå drøye 3 år senere. H*n studerte mer, men får ikke jobb (har en ekstrajobb), så bor hjemme så h*n får spart litt før «voksenjobben» dukker opp. Helt uproblematisk synes jeg, verre for h*n tenker jeg 

Endret 30. mai av enkefru

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Forskjellen på før og nå er ikke hvor mye penger man hadde mellom hendene, men hvilke varer og tjenester som kostet hvor mye. En TV, et stereoanlegg eller en PC kunne fort koster et par månedslønner, det er sant, og konsekvensen var at sånne ting sjelden ble byttet ut, og gikk i arv heller enn å bli kastet. Reiser, spesielt flyreiser, var dyre, og folk flest dro ikke til syden hvert år, eller på venninneturer til London på impuls. I dag er alle disse tingene oppnåelige for de aller fleste.

Det som har blitt enormt mye dyrere, er bolig. I mitt nabolag, som er byens billigste, har boligprisene økt seks ganger i samme periode som lønningene har doblet seg. Du kan heller ikke lenger "snakke med banken" om du mangler egenkapital eller har et par unger å få på, og kausjonister tillates som regel ikke lenger heller.

På toppen av dette har vi en haug med boomers som gjerne eier store eneboliger selv om barna har flyttet for lengst, og flere av dem kjøper også sommerhus en familie kunne bodd i. Det er en helt enorm skjevhet i boligmarkedet som rammer lavlønte spesielt hardt. 

Anonymkode: 9d583...fc3

Min tv er nesten 20 år gammel, ungenes tv er nesten like gammel og arvet. Det du skriver handler om prioriteringer, disse tingene du skriver om skal ikke måtte være oppnåelig for de fleste". Det de bruker på ps5, tv, sko, ferier+++ burde heller spares til EK. En kan ikke leve romslig og samtidig forvente å komme seg inn på boligmarkedet. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nå hadde foreldrene dine forsørgerplikt til du var 18 år, så at du ikke fikk hjelp hjemmefra, var vel ikke helt etter boka. Ytterpunktet andre veien, er å bo hjemme, ha fast jobb og faktisk bruke opp det meste av lønnen på forbruk. 

Jeg går for mellomløsningen - bistår "barna" med det de trenger. Ett barn med fagbrev, lave levekostnader/boutgifter, base hjemme og solid sparekonto, student som jobber hele sommeren med base hjemme. Yngste kommer sannsynligvis til å bo hjemme en stund om det blir plass på nærmeste studiested - vesentlig billigere med månedskort på kollektiv transport & kjøleskap hjemme, enn hybel som drar med ca 70% av studielånet i måneden. 

I vennekretsen er det ulike "løsninger" for neste generasjon, men de som har fått ulik bistand hjemmefra, er de som også har klart seg best. Med krav om 15% egenkapital, er det jo gull å kunne bistå med "husleiesparing" ved å bo hjemme. Og om en ikke har fast jobb, eller en usikker jobb, teller jo dette også inn. Det er jo x tråder her inne, med de som ikke får lån - enten pga for lav lønn eller manglende/lite EK. 

Anonymkode: ab610...929

Min mor var ikke "etter boka", jeg er fullstendig klar over det. Straks jeg begynte på vgs fikk jeg beskjed om å betale for meg hjemme, noe som bidro til at jeg flyttet ut. Lang historie for en annen tråd. Samtidig preger det meg nok en del i tankegangen. Jeg forventer at en voksen person på 25+ skal kunne klare seg på egenhånd. Jeg forstår at jeg var veldig tidlig ute og at det ikke er greit for alle, har ikke tenkt å jage ut egne barn når de fremdeles er tenåringer, men 25 åringer bør ikke satse på fast bostedsadresse hos meg. Jeg er enig med deg: hjelp dem til å hjelpe seg selv. Og nei, jeg tar ikke folk med diagnoser inn i dette, det har jeg full forståelse for trenger andre rammer og tilpasninger. Jeg snakker om unge voksne som har jobb men som likevel velger å bo hjemme. 

 

Anonymkode: 738af...a02

[AnonymBruker]

Her har barna bodd hjemme under utdannelse, og et par år etter at de begynte å jobbe. Slapp studielån, og fikk spart opp en god egenkapital. Eldste flyttet ut som 24 åring, nr 2 som 26 åring,nr 3 er på videregående så blir nok boende noen år til.

Anonymkode: 71126...279

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er enig i at voksne bør flytte for seg selv, men synes du høres dømmende ut i innlegget ditt. Jeg har bodd alene siden jeg var 14. jeg kan skrive mye om hvordan jeg klarte meg, og at alle burde være som meg og være selvstendig mye tidligere enn hva som er normen nå. Men det gjør jeg ikke, for jeg kjenner ikke noen av de andres situasjon og ville alle tenkt at andre bør gjøre som meg.
 

Det kan være grunner du ikke ser som gjør at de fortsatt bor hjemme. Da jeg var student klarte jeg meg med Lånekassen. Det gjør man ikke lenger, nå må man jobbe eller få hjelp hjemmefra. Verden ser annerledes ut, mat og bolig er blitt veldig mye dyrere. Jeg ville fokusert på deg selv og dine barn og prøvd å ikke dømme andre familier for å velge annerledes.

Anonymkode: f6d98...4ab

Dømmer ikke, men forstår ikke. I min ung-voksentid var det noe skammelig over å bo hjemme som 30 åring. Nå er det helt normalt  helt greit, ingen grunn til å tenke på å finne sitt eget. Jeg klarte meg heller ikke med lånekassen som student. Jeg måtte også ha jobb ved siden av studier. Jeg sier heller ikke at alle skal klare seg selv fra de er 14, 16, eller 18. Jeg sier at jeg ikke forstår at normale unge mennesker 25+ velger å bli boende hjemme og bruke pengene sine på forbrukslån fremfor å fokusere på å klare seg selv. Jeg forstår heller ikke hvorfor foreldrene tilsynelatende bare aksepterer at de bor hjemme. Jeg forstår det ikke. Jeg vet ting er dyrere, jeg vet at det er høye pris på bolig og jeg vet bankene er mindre medgjørlig enn de var før. Jeg vet mange sliter og sparer, men det er også ekstremt mange som fortsatt sitter under foreldrenes vinger fordi det er komfortabelt. La oss få en ting klart, uansett alder: det er ikke komfortabelt å etablere seg. Det innebærer langsiktig mål, slit, offer og det er utrolig kjipt å være i startgropa. Men en må starte der, det er det som er mest naturlig i mitt hode? Du starter på bunn og jobber deg oppover. Å sitte hjemme som 25, 28, 30 åring og så satse på et hus til 6 millioner er urealistisk. Det er bedre å starte med det en har råd til og så kjøpe seg oppover etterhvert som en har råd til det. En skal leve livet en har midler til, ikke bare her og nå men også langsiktig.

enkefru skrev (1 minutt siden):

Her flyttet poden ut når h*n skulle starte studier, bodde 3år i kollektiv med venner, flyttet så hjem for en kort periode da kolletivet ble oppløst. Skulle bare være for 1/2-års tid, men bor fortsatt hjemme. H*n studerte mer, men får ikke jobb (har en ekstrajobb), så bor hjemme så h*n får spart litt før «voksenjobben» dukker opp. Helt uproblematisk synes jeg, verre for h*n tenker jeg 

Dette ser jeg også på som uproblematisk da det er et midlertidig stoppested. Han har vært ute i verden og så kommer han hjem for en liten stund, før han skal ut i verden igjen. Jeg ser heller ikke noe problem med dette. Det er dem som er 25+ som bare bor hjemme, som ikke virker til å ville ut i verden på egenhånd, det er dem jeg stusser over. Og det begynner å bli skummelt mange av dem.

Anonymkode: 738af...a02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min tv er nesten 20 år gammel, ungenes tv er nesten like gammel og arvet. Det du skriver handler om prioriteringer, disse tingene du skriver om skal ikke måtte være oppnåelig for de fleste". Det de bruker på ps5, tv, sko, ferier+++ burde heller spares til EK. En kan ikke leve romslig og samtidig forvente å komme seg inn på boligmarkedet. 

Min mor var ikke "etter boka", jeg er fullstendig klar over det. Straks jeg begynte på vgs fikk jeg beskjed om å betale for meg hjemme, noe som bidro til at jeg flyttet ut. Lang historie for en annen tråd. Samtidig preger det meg nok en del i tankegangen. Jeg forventer at en voksen person på 25+ skal kunne klare seg på egenhånd. Jeg forstår at jeg var veldig tidlig ute og at det ikke er greit for alle, har ikke tenkt å jage ut egne barn når de fremdeles er tenåringer, men 25 åringer bør ikke satse på fast bostedsadresse hos meg. Jeg er enig med deg: hjelp dem til å hjelpe seg selv. Og nei, jeg tar ikke folk med diagnoser inn i dette, det har jeg full forståelse for trenger andre rammer og tilpasninger. Jeg snakker om unge voksne som har jobb men som likevel velger å bo hjemme. 

 

Anonymkode: 738af...a02

Men hva legger du i "å ha jobb"? Under koronatiden ble ikke eldste permittert, men det visste vi ikke. Som lærling hadde det ihvertfall vært tøft økonomisk, uten krav på dagpenger (for lav lønn). Hadde det vært ett husleiekrav i tillegg, hadde det jo vært starten på økonomisk uføre. I vinter opplevde h*n permittering i 2-3 mnd, i motsetning til kollegaer med økonomiske forpliktelser knyttet til bolig - ble det rett og slett litt mindre sparing de månedene.

Noen år fra eller til - på boligmarkedet kan noen år med sparing, lønnsøkninger og forhåpentligvis tryggere jobb - medføre at dagligøkonomien til neste generasjon er vesentlig bedre.  Jeg har sekundærbolig med lån, hadde jeg hatt minimumsegenkapital på 15% - hadde lånekostnadene mine vært mer enn doblet seg, og avkastningen på egenkapitalen hadde blitt liten. 

Hos oss kan det forøvrig fort bli slik at det er vi som flytter ut og ett av barna som overtar eiendommen. Mannen min er fjerde eller femte generasjonseier. 

Anonymkode: ab610...929

[katties]

Jeg synes ikke nødvendigvis det er galt å bo hjemme, men et STORT "men": man må lære barna å bidra med alt som trengs hjemme, OG det skal ikke være helt gratis å bo der - man jobber og man betaler noe av maten og fellesutgiftene. Og så er det viktig at de også ikkke bare sitter hjemme, men blir sosialisert. 

Endret 30. mai av katties

[AnonymBruker]

Jeg mener at det er best for alle parter at de flytter ut når de er ferdige med vgs. Forstår jo at dette med bolig og økonomi kan være et argument for å bo hjemme lenger.

For meg er det normalt at man gleder seg til å starte voksenlivet på egenhånd når man er 18 - 19 år. Det er mye man lærer av det, som man ikke gjør hjemme.

Dessuten, så kan det bli litt trøbbel av at to foreldre og et par voksne barn skal bo under samme tak. Alle bør stille likt da, med tanke på alt av husarbeid. Ikke alltid 20-åringen blir satt krav til på det området. Pluss at foreldre ofte ikke lenger føler at de kan bestemme helt over sitt eget hus, og sette regler. Selv om man egentlig kan det da 🙃

Anonymkode: 0c67d...875

[AnonymBruker]

Det er leit at du kom fra et dysfunksjonelt hjem, ts. Og tilsvarende leit at ingen voksne rundt deg informerte deg om lover og regler, og at voksne - foreldre inkludert - må forholde seg til dem enten de nå liker dem, eller ei.

Da ville du blitt ivaretatt som tenåring. 

For det har jo ikke «gått bra» med deg, har det? Ingen - presis 0% - av dem det faktisk har gått bra her i livet velger å hakke på «ungdommen nå til dags».

Jeg antar du ikke lengre har kontakt med dine foreldre. Dersom du har det? Ta en vurdering på det valget. I det aller minste - gi dem en velfortjent omgang voksenkjeft fordi de valgte å ikke være oppgaven som foreldre moden. Og oppsøk bistand for egen psykiske helse. Også du fortjener å ha det bra.

Anonymkode: 2f941...ec5

[AnonymBruker]

Tidene har jo endret seg drastisk. Jeg kjøpte meg leilighet i Oslo for 1,2 mill når jeg var 22 år og singel. I dag koster den samme leiligheten 4 mill, mens lønningene ikke engang har doblet seg. Så det sier seg jo selv at med mindre man har velstående foreldre som kan hjelpe til økonomisk, så vil de færreste ha råd til å flytte ut før de bikker 25. Selv det å leie hybel på landet koster fort 7-8000 kr per måned nå, og det fremstår jo ganske så meningsløst å kaste 100 000 kr ut av vinduet hvert år. Da er det langt bedre å bo hjemme hvis man kan, og spare opp egenkapital.

Anonymkode: 7e8b4...838

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tidene har jo endret seg drastisk. Jeg kjøpte meg leilighet i Oslo for 1,2 mill når jeg var 22 år og singel. I dag koster den samme leiligheten 4 mill, mens lønningene ikke engang har doblet seg. Så det sier seg jo selv at med mindre man har velstående foreldre som kan hjelpe til økonomisk, så vil de færreste ha råd til å flytte ut før de bikker 25. Selv det å leie hybel på landet koster fort 7-8000 kr per måned nå, og det fremstår jo ganske så meningsløst å kaste 100 000 kr ut av vinduet hvert år. Da er det langt bedre å bo hjemme hvis man kan, og spare opp egenkapital.

Anonymkode: 7e8b4...838

Da jeg flyttet hjemmefra som 18-åring for å studere var det ingen som kjøpte egen bolig. Jeg hørte aldri noen snakke om å kjøpe egen bolig. Vi ante jo ikke hvor vi kom til å få jobb etter vi var ferdig med å studere.

Anonymkode: 172c1...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg mener at det er best for alle parter at de flytter ut når de er ferdige med vgs. Forstår jo at dette med bolig og økonomi kan være et argument for å bo hjemme lenger.

For meg er det normalt at man gleder seg til å starte voksenlivet på egenhånd når man er 18 - 19 år. Det er mye man lærer av det, som man ikke gjør hjemme.

Dessuten, så kan det bli litt trøbbel av at to foreldre og et par voksne barn skal bo under samme tak. Alle bør stille likt da, med tanke på alt av husarbeid. Ikke alltid 20-åringen blir satt krav til på det området. Pluss at foreldre ofte ikke lenger føler at de kan bestemme helt over sitt eget hus, og sette regler. Selv om man egentlig kan det da 🙃

Anonymkode: 0c67d...875

Ja det vil jo være krevende å ha voksne barn boende hjemme. Samtidig så har man jo utviklet et samfunn som nærmest umuligjør det å flytte hjemmefra, med mindre man har velstående foreldre til å hjelpe seg økonomisk. Jeg bodde i studentbolig i Oslo til 1800 kr mnd inkludert vann og strøm for 20-25 år siden, noe som var helt topp da studielån og stipend utgjorde 6000 kr per måned. Disse rimelige studentboligene finnes ikke lenger. Nå koster studentboliger og kollektiv lett 8-9000 kroner per måned, mens summen på lån/stipend har stått på stedet hvil i flere tiår.

Anonymkode: 7e8b4...838

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da jeg flyttet hjemmefra som 18-åring for å studere var det ingen som kjøpte egen bolig. Jeg hørte aldri noen snakke om å kjøpe egen bolig. Vi ante jo ikke hvor vi kom til å få jobb etter vi var ferdig med å studere.

Anonymkode: 172c1...f72

Jeg var ferdig utdannet da jeg var 22 (tok bachelor rett etter vgs).

Anonymkode: 7e8b4...838

[AnonymBruker]

Denne tråden var god å lese egentlig. Mine bor hjemme, de er 20 og 22 år gamle. Og de blir boende enda endel år. Jeg har følt meg litt flau over det, men her er jo andre med voksne(re) barn boende hjemme. Da skal jeg klare å eie det mer. 

Ts, du kom fra et dysfunksjonelt hjem uten den støtten du burde fått. Da er det lett å bli hard. Jeg skjønner at du kan føle deg irritert på de som får en bedre start på livet, men det betyr ikke at det er riktig å måtte streve og slite som ung hvis man strengt tatt ikke trenger det. Det er mye som er endret i samfunnet og det er nok ikke enkelt å være ung, da er det fint å kunne bidra ved å være et stabilt og trygt sted der de alltid er velkommen. 

Anonymkode: 82ee8...30a