Søsken som ikke bryr seg

[AnonymBruker]

Så en videosnutt idag, som fikk meg tankefull... Budskapet var at når folk bryr seg, så VET man det. Da går kontakten begge veier og du kjenner deg betydningsfull for den personen.

Saken er den, at både jeg og min mann har søstre som er 6 år eldre enn oss. De har aldri vist særlig interesse for oss og våre barn, deres tantebarn. Dette er en stor sorg i våre liv, for vi har virkelig prøvd selv å holde kontakten og være der for dem (de sliter noe psykisk, på hver sine vis). 

Vi har gode nettverk rundt oss ellers, og har det bra, men prater en del om disse søsknene som vi tidvis savner og ønsker var nærmere. De virker for så vidt å sette pris på å møtes, men det er alltid på vårt initiativ. 

Hadde ikke vi gjort noe for å bevare relasjonen, så hadde det dødd ut, og det er vondt å tenke på. Bør vi like gjerne gi slipp? 

Anonymkode: c8a20...2ce

[AnonymBruker]

Dersom begge sliter psykisk er det vel derfor de ikke tar kontakt. Folk som sliter psykisk har ofte nok med å takle hverdagen. Da er det fint å ha en søster/bror som tar kontakt innimellom 💕

Anonymkode: f3ab5...49d

[AnonymBruker]

Ja forståelig det, men hadde også vært koselig for oss å ha et søsken som ringte innimellom. Vårt liv er heller ikke en dans på roser.

Anonymkode: c8a20...2ce

[AnonymBruker]

Jeg er den søstera som nesten ikke tar kontakt med min søster. Hun er veldig vanskelig å ha kontakt med, vi har for det første ingenting til felles, vi liker ikke de samme tingene, vi er så ulik i alder (6 år) at vi ikke vokste opp tett, vi har helt forskjellige utfordringer og vi har nesten ingenting å snakke om, bortsett fra hennes sykdommer. Og jeg klarer ikke snakke om det hele tiden hver gang vi har kontakt. Jeg blir mentalt utslitt av det. Hvis vi ikke skal snakke om sykdom, så stopper samtalen opp. Jeg må dra henne i gang hele tiden og det er skikkelig slitsomt. Så da er det lettere å bare unngå å snakke med henne. 

Anonymkode: 93844...1c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja forståelig det, men hadde også vært koselig for oss å ha et søsken som ringte innimellom. Vårt liv er heller ikke en dans på roser.

Anonymkode: c8a20...2ce

Personer som lever med psykisk sykdom har også liv som ikke er en dans på roser, de lever det med psykisk sykdom. Slik sykdom stjeler gjerne de kreftene eller det initiativet kontakt krever. Mange kjenner også at de er en belastning for familie og venner, og tar ikke kontakt fordi det ikke er noe fint å melde. Med mindre dere har snakket om søstrene deres om dette, synes jeg ikke dere skal trekke dere. 

Anonymkode: e439e...7e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er den søstera som nesten ikke tar kontakt med min søster. Hun er veldig vanskelig å ha kontakt med, vi har for det første ingenting til felles, vi liker ikke de samme tingene, vi er så ulik i alder (6 år) at vi ikke vokste opp tett, vi har helt forskjellige utfordringer og vi har nesten ingenting å snakke om, bortsett fra hennes sykdommer. Og jeg klarer ikke snakke om det hele tiden hver gang vi har kontakt. Jeg blir mentalt utslitt av det. Hvis vi ikke skal snakke om sykdom, så stopper samtalen opp. Jeg må dra henne i gang hele tiden og det er skikkelig slitsomt. Så da er det lettere å bare unngå å snakke med henne. 

Anonymkode: 93844...1c8

Det må være i orden, for da har du en relasjon til ditt søsken som ikke er viktig for deg. Det er muligens sånn vi bør akseptere at det er for våre søsken, og gå videre med våre liv? 

TS

Anonymkode: c8a20...2ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Personer som lever med psykisk sykdom har også liv som ikke er en dans på roser, de lever det med psykisk sykdom. Slik sykdom stjeler gjerne de kreftene eller det initiativet kontakt krever. Mange kjenner også at de er en belastning for familie og venner, og tar ikke kontakt fordi det ikke er noe fint å melde. Med mindre dere har snakket om søstrene deres om dette, synes jeg ikke dere skal trekke dere. 

Anonymkode: e439e...7e8

De har ikke psykiske diagnoser, dette handler om tidvis psykiske plager pga belastninger i livet.

Saken er at jeg og min mann også har levd med belastninger, og likevel har behov for å ha kontakt med våre søsken... derfor vanskelig å skjønne at de overlater kontakten til oss.

TS

Anonymkode: c8a20...2ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det må være i orden, for da har du en relasjon til ditt søsken som ikke er viktig for deg. Det er muligens sånn vi bør akseptere at det er for våre søsken, og gå videre med våre liv? 

TS

Anonymkode: c8a20...2ce

Det handler om andre ting enn at det er viktig eller ikke. Det er ikke sort hvitt. Jeg synes det er leit å ha en søster jeg ikke kan snakke med, relatere til eller dele ting med. 

Anonymkode: 93844...1c8

[AnonymBruker]

Ja, det er trist når det blir sånn. Jeg ble alvorlig syk i fjor og min søster tok ikke kontakt én eneste gang og sist jeg så henne så unngikk hun meg bare totalt. Synes det er trist og vondt, men det har vært litt sånn lenge. Jeg bare orker ikke mer. Det får bare bli som det blir, uansett hvor trist det er. 

Noen ganger har man bare ikke noen nær relasjon til sine søsken av ulike grunner, men jeg er litt misunnelig på min samboer. Der han har kontakt med alle og alle bryr seg hvis noe skjer med han. 

Anonymkode: cea52...5d5

[AnonymBruker]

Jeg tar nesten ikke kontakt med mine søsken. De prater om hvor travle de er.Ok. Mottatt. Skal ikke forstyrre.

Anonymkode: 4ceef...dd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De har ikke psykiske diagnoser, dette handler om tidvis psykiske plager pga belastninger i livet.

Saken er at jeg og min mann også har levd med belastninger, og likevel har behov for å ha kontakt med våre søsken... derfor vanskelig å skjønne at de overlater kontakten til oss.

TS

Anonymkode: c8a20...2ce

Prøver ikke å kverulere, mener det oppriktig når jeg spør; vet du det sikkert? Hvis relasjonen er ensidig eller ikke særlig god er det jo mulig de ikke har delt om diagnoser eller forsåvidt hvis det er grunnlag for diagnoser. 

Uansett, ikke la en familierelasjon renne ut i antakelser og sårede følelser. Ta motet til deg og spør, eller uttrykk direkte hvordan du opplever det og at du ønsker endring. Hvis du ikke blir møtt på dette ønsket, så har du i alle fall prøvd og også fått et svar, så du slipper å lure. For du vil alltid lure hvis du ikke får et svar. Slike ubesvarte spørsmål gnager mer enn skuffelsen over å aldri få en telefon.

Anonymkode: e439e...7e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hadde ikke vi gjort noe for å bevare relasjonen, så hadde det dødd ut, og det er vondt å tenke på. Bør vi like gjerne gi slipp? 

Anonymkode: c8a20...2ce

Hvorfor ikke bare fortsette å bevare relasjonen hvis det er ønskelig?

Det blir en vane hvem som tar kontakt. Det endrer seg ikke plutselig.

Anonymkode: 80c5c...a9c

[AnonymBruker]

Jeg er den tanten som omtrent ikke kjenner sin nevø. Han er 7 år, ikke 1 gang utenom han sin bursdag er jeg bedt på besøk, er man forbi passer det aldri å komme innom, og de er aldri på besøk hos hverken meg eller vår mor heller med mindre vi alle er bedt på middag, eller ho kan brukes til barnevakt. 

Det å ikke ha mer kontakt gjør ikke meg noe, da ungen stort sett er sliten, overstimulert,sutrete og grinete når vi er sammen.
Min/ vår far syns det er sårt da hun aldri er der heller, eller inviterer han på besøk. 

Anonymkode: aba54...af0

[AnonymBruker]

Jeg har nesten ikke kontakt med mine søsken, ikke mannen med sine heller.

Vi har bare ikke den typen nære forhold til søskena våre. Det er jo sikkert trist for de som ønsker nære forhold men for oss så er det egentlig helt nøytralt. Det er ikke automatikk i at man er nær familie.

Jeg er 15 år eldre enn mitt yngste søsken så vi har jo på en måte ikke vokst opp i samme hjem heller og vi har ulike fedre.

Mannen derimot er tvilling så han skal jo være så nær og kjær tvillingen sin men de er helt forskjellige, har ingenting felles og har aldri hatt behov for å være veldig nære.

Anonymkode: c61a7...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De har ikke psykiske diagnoser, dette handler om tidvis psykiske plager pga belastninger i livet.

Saken er at jeg og min mann også har levd med belastninger, og likevel har behov for å ha kontakt med våre søsken... derfor vanskelig å skjønne at de overlater kontakten til oss.

TS

Anonymkode: c8a20...2ce

Hvordan oppfører de seg når dere tar kontakt? Får dere følelsen av at det er et ork, eller blir de glade? Hvis de gir positiv respons, så kan dere vel bare fortsette å ta jevnlig kontakt, selv om initiativet tas av dere. En dag endrer det seg kanskje.

Jeg er så glad for at jeg aldri har opplevd dette, har et veldig nært forhold til søsken, det er helt uvurderlig. Trist at ikke alle kan ha det på samme måten.

Anonymkode: 1860c...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så en videosnutt idag, som fikk meg tankefull... Budskapet var at når folk bryr seg, så VET man det. Da går kontakten begge veier og du kjenner deg betydningsfull for den personen.

Saken er den, at både jeg og min mann har søstre som er 6 år eldre enn oss. De har aldri vist særlig interesse for oss og våre barn, deres tantebarn. Dette er en stor sorg i våre liv, for vi har virkelig prøvd selv å holde kontakten og være der for dem (de sliter noe psykisk, på hver sine vis). 

Vi har gode nettverk rundt oss ellers, og har det bra, men prater en del om disse søsknene som vi tidvis savner og ønsker var nærmere. De virker for så vidt å sette pris på å møtes, men det er alltid på vårt initiativ. 

Hadde ikke vi gjort noe for å bevare relasjonen, så hadde det dødd ut, og det er vondt å tenke på. Bør vi like gjerne gi slipp? 

Anonymkode: c8a20...2ce

Hadde dere god kontakt når dere var yngre og før dere fikk barn?

Anonymkode: 55b35...d31