På vei til å bli bitter enstøing

[AnonymBruker]

Jeg vet at eneste som kan gjøre noe med det er meg selv. Trives for meg selv og hsr hobbyer. Men liker ikke den følelsen inni meg som har vokst seg større og større, hvor alt og alle bare er styr og ork.

Jeg har prøvd maaaaaaange ganger å motta hjelp, men ingenting fungerer. Innerst inne har jeg lyst til å være en del av samfunnet å ha venner, men synes de drømmene bare forsvinner mer jo eldre jeg blir. Feiler og feiler gang på gang, og kjenner jeg vil beskytte meg selv fra mer feiling.

Hvordan skape et verdig liv når man bare føler seg gitt opp overalt? Og uønsket på en måte? Og det er mye man bør ta tak i men vet ikke hvilken ende man skal begynne engang for alt er kaos? Vet at mye av det trenger jeg hjelp av andre til, og så har jeg ikke noen. Har heller ikke økonomi til å kjøpe hjelp.

Så er verden så kald, det er dårlige nyheter overalt hvor jeg ser. Alt blir digitalisert og man snakker med roboter. Noen dager synes jeg det blir så veldig ensomt å være alene, og de fleste virker ikke til å ønske kontakt eller flere venner.

Hvordan skape en mening for meg selv? Føler meg så ubetydelig..

Anonymkode: 216a4...2a4

[AnonymBruker]

Tving deg ut for å gjøre noe, alene og med andre. Jeg er også sånn at jeg i det stille irriterer meg og er sint på meg selv når jeg skal noe, men så blir det som oftest veldig hyggelig likevel, og jeg er glad i etterkant for at jeg gjorde det.

Anonymkode: 74725...f57

[AnonymBruker]

Lære å like seg selv først. Situasjonen din velger du selv til en viss grad.

 

Anonymkode: c8096...97f

[AnonymBruker]

Det å trives alene er ikke for alle, du skal ikke føle deg som en dårligere person fordi det ikke er noe for deg. Mange som er avhengige av å være en del av en sosial setting og ha mennesker rundt seg. Det er ikke noe galt med deg fordi du har den type personlighet. 

Jeg skriver det over selv om du hevder det motsatte, men i og med at du ikke har det bra slik du har det, så er det objektivt sett noe med levemåten din som du ikke trives med. 

Det med at verden er kald og brutal: dette blir forsterket med nyheter i alle medier hele tiden, hele døgnet. Det er mulig å skjerme seg fra dette. Jeg leser litt nyheter/aviser på morgenen, resten av døgnet går jeg bevist ikke inn på nyheter eller sosiale medier som sprer nyhetssaker. Det er bedre å leve sitt eget liv isolert fra nyhetsbombardementet. 

Anonymkode: 000a4...420

[skeiv-ostepop]

Samtidig så skriker flere organisasjonene etter frivillige som kan bidra både alene og sammen med andre.

[AnonymBruker]

Se om du finner en måte eller organisasjon der du kan hjelpe andre.  Første skritt til å få det bra er ofte å løfte blikket ut av egen sfære. Det å bety noe for andre gir ofte stor verdi i eget liv også. 

Anonymkode: acf72...fea

[AnonymBruker]

Å få nye venner og finne en plass sosialt er mye feiling. Det er ikke et problem med deg, det er bare sånn det er for de fleste. Du er ikke uønsket, men det skal faktisk mye til å treffe på noen som man klikker med. Man behøver litt pågangsmot og selvtillit for å komme seg gjennom den prosessen og frem til vennskapene.

Og så er det slik at venner, de kommer og går. De færreste vennskap varer et helt liv. Kanskje treffes man gjennom felles interesse, så mister en av partene denne interessen eller noe annet tar prioriteten, og så har man ikke så mye å prate om lenger. Så glir man fra hverandre, uten at det egentlig er noens skyld.

På tross av dette synes jeg fremdeles at det gir meg mye, mye mer enn jeg taper. Oppfordrer deg til å stå på videre, ikke gi opp og søke sosial kontakt med andre. ❤️ 

Anonymkode: 8c184...404

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å føle at ting er sånn! Vi er mange som har det på samme måte, og strever med de samme tankene og opplevelsene. 

Jeg har selv måttet bytte fastlege flere ganger for å få hjelp fra det holdet, fått avslag ved dps som jeg klaget på og fikk medhold fra Statsforvalteren, så der øyner jeg nå et håp. Venner og familie skuffer meg igjen og igjen, og jeg har kuttet kontakten med flere og skjermet meg selv helt til jeg gjorde meg selv helt avskåret og ensom. Det er en ond sirkel, ensom og vond. Men plutselig snur det litt. Slik som da jeg fikk medhold på at jeg hadde krav på hjelp fra dps. Det ga meg bittelitt håp, og med litt håp ble det en tung stein mindre på brystet. Nå forsøker jeg å bruke den lille medgangen til å øve meg på å være modig igjen, sende en melding til venner som ikke er perfekte og som har skuffet og såret - for jeg har garantert skuffet og såret de også. Det er enkelte jeg har kuttet helt, noen må jeg faktisk beskytte meg fra.

Prøv å gjøre gode ting for deg selv, som å søke hjelp nok et sted, klag på avslag og gjør en innsats selv når det føles helt meningsløst. Jeg gjorde det, trosset min egen "hva er vitsen", og det er jeg glad for i dag.

Hold ut, det vil ikke være sånn som det er i dag bestandig. 

Anonymkode: 4b14f...0cb