Er jeg sår uten grunn?

[AnonymBruker]

Våre nærmeste venner har forsvunnet for oss, og det er så utrolig vondt. Nå kjenner jeg på sårhet og sorg for dette. Historien er som følger:

Våre døtre ble nære venner allerede i barnehagen, og vi foreldrene utviklet et sterkt vennskap. Deres datter "Mari" viste seg etterhvert i skoleløpet å ha utfordringer med det sosiale, og fungerte dårlig i klasserommet. Vår datter "Line" var hennes beste venn. De hadde, etter det vi kunne se, et jevnbyrdig og nært vennskap. Vår datter var en stor støtte for Mari, Line var sammen med henne utenfor klasserommet i timene, fordi Mari ikke greidde å være i timen. Alle mulige alternative opplegg på skoleturer, skidager og vanlig undervisning ble tilrettelagt, og vi snakket med Line om at det er viktig å stille opp. På slutten av barneskolen og ungdomsskolen ble det også slik på fritiden- Line valgte bort andre venner og aktiviteter, for å være der for Mari. Vi foreldrene var mye sammen. Det var tøft for dem da Maris skolevegring ble omfattende. Vi overrasket dem med middager, turer og konserter for å hjelpe dem i en tøft tid, som strakk seg over flere år. Vi hadde det så hyggelig sammen. 

På slutten av ungdomsskolen startet foreldrene å snakket om at Mari og Line nå ikke kom til å møtes, siden Line skulle på vidergående og Mari neppe kom til å klare skolen. Dette snakket de også med ungdommene om. Vi sa at vi håpte vennskapet ville holde og at de selvsagt møttes - vi bor i samme nabolag. Men slik ble det. Line startet på skolen og Mari var hjemme. Gradvis ble Mari helt utenfor det sosiale. Hun ble alltid invitert, men takket nei. Selv da Line skulle reise bort i flere måneder, kom ikke Mari og sa hadet.  Det var en sorg for Line. 

I løpet av videregående takker foreldrene nei til alle sosiale invitasjoner fra oss. Vi ser de er sammen med andre, men føler de har snudd ryggen til vennskapet vårt og at vi nesten blir straffet for at Line har en helt vanlig ungsomstid. 

Nå er de russ. Nylig møtte vi foreldrene tilfeldigvis og det var litt overflatisk småprat i butikken. Da sa faren til Mari: Ja, tenk Mari gikk HELE ungdomstiden uten å ha en ENESTE VENN". Vi ble helt satt ut og svarte ikke. Var ikke vennskapet med Line noe verd? Besteveninnen som var sammen med henne hver dag og stilte opp på alt mulig - gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen?

På 17. mai reiste de bort, noe som er helt uvanlig for dem. jeg antar at de ble for vanskelig å se Line som glad russ i toget. 
Det er forståelig, men kan man også kjenne på glede over andre, samtidig som man har sorg for eget barn?

Jeg forstår foreldrenes sorg over at livet er tøft for Mari. Jeg forstår også at sorgen får en sterk kraft av å se Line og de andre, at de mestrer livet.  Men kan de ikke glede seg over Line likevel? Betydde vennskapet vårt og det at vi og Line stilte opp, så lite?
Man kan ikke kreve takknemlighet. Jeg er glad for alt det fine vi har opplevd sammen og er stolt over at Line valgte vennen som hadde det tøft, fremfor mange andre, i alle desse årene.  Var vi bare et "redskap" for dem?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette - måtte bare få det ut og ned på tastaturet. Nå flytter Line snart hjemmefra for å studere, slik livets gang er for de fleste. Jeg anser det som helt umulig å ta dette opp med foreldrene til Mari. Nå er det et år siden vi snakket ordentlig sammen, bortsett fra dette møtet i butikken. Vi har mange venner og det samme har Line, men denne følelsen sitter i meg. Er jeg helt urimelig når kjenner på skuffelse? 

 

Anonymkode: 25871...62a

[AnonymBruker]

Sjalusi og misunnelse er monstre som kan vokse seg ganske store. Jeg forstår dette er sårt, men jeg håper også dere innser at dere ble alle brukt av voksne mennesker som kun ser verdien i mennesker om de kan gi de noe. Sånne mennesker ønsker dere jo ikke å ha i livet?

Anonymkode: bb334...1b6

[AnonymBruker]

Her ble dessverre sjalusien og bitterheten til Maris foreldre for stor, kanskje for Mari selv også. Og Line og deres nærvær forsterket dette kraftig, det ble enklere å være sammen med andre mennesker. Det er veldig trist, men også menneskelig. Og det er selvsagt også menneskelig å kjenne på skuffelse for deg, ts. 

Anonymkode: f9b22...c2e

[AnonymBruker]

PS: Kjenn gjerne på litt sårhet, men legg det bak deg og gled deg over livet ditt. 

Anonymkode: f9b22...c2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

På 17. mai reiste de bort, noe som er helt uvanlig for dem. jeg antar at de ble for vanskelig å se Line som glad russ i toget. 
Det er forståelig, men kan man også kjenne på glede over andre, samtidig som man har sorg for eget barn?

 

Anonymkode: 25871...62a

Det er fint at de skjermet datteren for flere vonde følelser.

Det har nok ikke noe om å ikke glede seg over andre.

Hvem er forresten interessert i andre barns russetog?

Anonymkode: 04b84...198

[AprilLudgate]

Denne er kjip, men:

Jeg tenker dere strakk deres barns ansvar ALT for langt.

Hun burde ikke fått sitte ute i timesvis fra undervisningen, og måtte velge bort andre for å støtte en annen.

Alt det andre er jo fint - at de trivdes sammen og fant på ting. 
 

Men jeg tenker dette gikk over stokk og stein, og det ansvaret er jo deres (og skolen i skoletiden). 
 

Skjønner godt følelsene deres med kommentaren på butikken. Veldig uheldig kommentar.

Men til syvende og sist: deres datter skal få et vanlig liv, med mindre noe uforutsett skjer.

Det vet de at deres datter ikke skal. Og veiene til mange skilles i nettopp denne alderen. 
 

Men ja. Jeg synes dere og skolen la et for tungt ansvar på deres datter. 
 

Det med russetoget ser jeg ikke hvorfor de skulle tenke på å få med seg. 

Endret 20. mai av AprilLudgate

[Astilbe]

Skjønner at dette er sårt for deg, og at det føles urettferdig at de sa at hun ikke hadde hatt en eneste venn. 
 

Men prøv å forestill deg hvordan det er for dem. Det er en enorm sorg og fortvilelse når barna ikke lykkes med det som forventet av dem i samfunnet (skole i dette tilfellet). Det er også en bekymring for fremtiden for ungdommen, og dette overskygger nok alt annet. Det er en langvarig og vanskelig situasjon som krever utrolig mye av hele familien. 
 

Vær glad for at dere har stilt opp og gjort det beste dere kunne for dem. De har vært heldige som har hatt dere som venner.

Men det er sikkert lurt å legge det bak seg nå. Forskjellen i deres liv har blitt for stor til at det føles naturlig å ha kontakt kanskje.. 

Eller - så kan du strekke ut en hånd igjen. Da finner du fort ut om de ønsker mer kontakt eller ikke ❤️

[Daria]

Det høres jo ut som om Line nærmest har brukt sin skoletid på å være støttekontakt? Kanskje har foreldrene til Mari (og Mari selv) følt på at relasjonen etter hvert ble mindre likestilt vennskap og mer plikt og hjelp - ingen liker å føle seg som en veldedighetsoppgave. Å måtte innse som tenåring at man ikke klarer å oppnå det jevnaldrende tar som en selvfølge, må være heit vanvittig sårt, jeg skjønner godt at Mari valgte å trekke seg unna. 

Dine følelser er forståelig,en samtidig er dette en situasjon hvor den andre parten har det så mye verre...

[AnonymBruker]

Er dere litt mye? Du har veldig fokus i innlegget ditt på alt Line er som Mari ikke er. Merker foreldrene til Mari og Mari samme holdning? Det er pent at dere hjelper til og støtter opp, men får dere denne familien til å føle seg som mottakere og ikke som et jevnt vennskap? Du sier at du tror de reiste bort på 17.mai fordi de ikke orket å se din datter være russ. Så ille er det vel ikke? Det kan jo hende at de har andre å være sammen med også… 

Anonymkode: 4e600...37d

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (35 minutter siden):

Denne er kjip, men:

Jeg tenker dere strakk deres barns ansvar ALT for langt.

Hun burde ikke fått sitte ute i timesvis fra undervisningen, og måtte velge bort andre for å støtte en annen.

Alt det andre er jo fint - at de trivdes sammen og fant på ting. 
 

Men jeg tenker dette gikk over stokk og stein, og det ansvaret er jo deres (og skolen i skoletiden). 
 

Skjønner godt følelsene deres med kommentaren på butikken. Veldig uheldig kommentar.

Men til syvende og sist: deres datter skal få et vanlig liv, med mindre noe uforutsett skjer.

Det vet de at deres datter ikke skal. Og veiene til mange skilles i nettopp denne alderen. 
 

Men ja. Jeg synes dere og skolen la et for tungt ansvar på deres datter. 
 

Det med russetoget ser jeg ikke hvorfor de skulle tenke på å få med seg. 

Det er lett å se i etterkant og jeg er enig med deg i det. 
Der og da opplevdes det slik for oss at dersom ikke Line stilte opp i desse situasjonene, var det over og ut for skolegangen til Mari.
Så ble det bare slik i det videre. Men Line hadde og har også andre venner. Jeg hadde nok ikke latt henne være så mye ute om jeg kunne ha gjort dette om igjen. HI.

Anonymkode: 25871...62a

[AnonymBruker]

Takk for fine og varme svar. Jeg skal prøve å legge dette bak meg. Uansett savner vi dem som venner (selv om vi har en stor omgangskrets), og vi ønsker det beste for dem og Mari. Kanskje kan vi møtes igjen, når livet har  gått litt videre.

HI.

Anonymkode: 25871...62a

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er lett å se i etterkant og jeg er enig med deg i det. 
Der og da opplevdes det slik for oss at dersom ikke Line stilte opp i desse situasjonene, var det over og ut for skolegangen til Mari.
Så ble det bare slik i det videre. Men Line hadde og har også andre venner. Jeg hadde nok ikke latt henne være så mye ute om jeg kunne ha gjort dette om igjen. HI.

Anonymkode: 25871...62a

Nei, jeg kunne nok fort følt veldig stort ansvar selv.

Nå er jo ikke nettverk og andre venner noen selvfølge med ordinær helse heller - så jeg ville prøvd å fokusere på at dette skjer med mange uansett i overganger som ungdomsskole/vgs/høyere utdanning. 
 

Jeg ville dog tatt en prat med dattera deres nå om denne erfaringen rundt å være svært omsorgsfull.

Ja, man skal være en god person mot andre og gjerne hjelpsom.

Men ikke slik at man brenner ut eget lys. 
 

For nå skal hun ut i voksenverden som krever mye mer. Og man møter langt flere i vennskap og kjæresterelasjoner som leter etter nettopp en som henne.

Jeg kan være sånn selv, og det er fort gjort å ende som emosjonell søppelbøtte. Fordi man har så sterk «hjelpertrang».

Men det er noe med å stoppe opp avogtil og tenke «kanskje jeg setter meg selv i slike situasjoner også» - ved å åpne opp for mye. 
 

Jeg måtte bli 40+ før jeg skjønte min egen rolle i det. Det er ikke bare «dem», men også en selv. 
 

Sånne folk utdanner seg gjerne i «hjelpeyrker», er hobbypsykolog på fritiden, tar masse ansvar og brenner lyset i begge ender. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Nei, jeg kunne nok fort følt veldig stort ansvar selv.

Nå er jo ikke nettverk og andre venner noen selvfølge med ordinær helse heller - så jeg ville prøvd å fokusere på at dette skjer med mange uansett i overganger som ungdomsskole/vgs/høyere utdanning. 
 

Jeg ville dog tatt en prat med dattera deres nå om denne erfaringen rundt å være svært omsorgsfull.

Ja, man skal være en god person mot andre og gjerne hjelpsom.

Men ikke slik at man brenner ut eget lys. 
 

For nå skal hun ut i voksenverden som krever mye mer. Og man møter langt flere i vennskap og kjæresterelasjoner som leter etter nettopp en som henne.

Jeg kan være sånn selv, og det er fort gjort å ende som emosjonell søppelbøtte. Fordi man har så sterk «hjelpertrang».

Men det er noe med å stoppe opp avogtil og tenke «kanskje jeg setter meg selv i slike situasjoner også» - ved å åpne opp for mye. 
 

Jeg måtte bli 40+ før jeg skjønte min egen rolle i det. Det er ikke bare «dem», men også en selv. 
 

Sånne folk utdanner seg gjerne i «hjelpeyrker», er hobbypsykolog på fritiden, tar masse ansvar og brenner lyset i begge ender. 

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.  Jeg er nok oppdratt "yt etter evne, få etter behov" - tanken. Det er mye bra i det, tenker jeg. Det har vært en selvfølge å stille opp for venner som har det tøft, og man gjør det ikke for å få medalje eller ros. Vi gjør det fordi det er riktig, fordi man trenger venner og fordi dette vennskapet har gitt både oss og datteren vår mye.  Man måler heller ikke vennskap i et balanseregnskap, der man får eller gir like mye hele tiden.  Likevel er vi også foreldre, som feirer milepæler for våre barn og gleder seg over andres. De har det selvfølgelig tøft fremdeles og er redde for tenåringens fremtid. Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet fordi datter vår har kommet seg godt gjennom skolegangen med gode karakterer og fine venner. For meg var det emosjonelt å se dem som russ (fordi det er en milepæl og en overgang til voksenlivet), med denne ambivalensen av at Mari mangler. Samtidig rar følelse av at jeg har gitt det jeg har og alt jeg er for dem som nære venner, men nå har de forduftet.  Det er ikke synd i meg eller mer synd i meg enn dem, det er ikke det jeg mener. Det fleks tomt og rart og sårt at de velger oss vekk, når de i alle år har vært tydelige på at vi betydd mye. Men en tid var og en annen kommer. Og ja, hjelpeyrker - vår datter skal i gang med medisinstudiet. jeg må nok ta denne praten du skisserer, vi har vært innom temaet mange ganger, men det litt større perspektivet er hun nok klar for, etter eksamen. Tusen takk. HI.

Anonymkode: 25871...62a

[AnonymBruker]

Daria skrev (6 timer siden):

Det høres jo ut som om Line nærmest har brukt sin skoletid på å være støttekontakt? Kanskje har foreldrene til Mari (og Mari selv) følt på at relasjonen etter hvert ble mindre likestilt vennskap og mer plikt og hjelp - ingen liker å føle seg som en veldedighetsoppgave. Å måtte innse som tenåring at man ikke klarer å oppnå det jevnaldrende tar som en selvfølge, må være heit vanvittig sårt, jeg skjønner godt at Mari valgte å trekke seg unna. 

Dine følelser er forståelig,en samtidig er dette en situasjon hvor den andre parten har det så mye verre...

Foreslår at du ts leser dette innlegget og tar det til deg.
Dere og deres datter har vært heldige i forhold til dette paret og deres datter. Og omgås dere kan rett og slett være for vondt.

Anonymkode: 9c1db...444

[AnonymBruker]

Alt er nok i beste mening, men dette høres i overkant mye ut. Det er ikke sikkert at de føler seg så hjelpeløse, det har vært mye fokus på jentene og dere kan nok i beste mening ha blitt ganske mye, du skriver veldig engasjert og intenst. Jeg tror f.eks neppe de valgte vekk tradisjonelt 17. Mai tog når de ikke har småbarn, fordi de "ikke orket å se Line som russ". Det er i ditt hode, ikke andres. Det er i tillegg utrolig irriterende å omgås noen som stadig skal være opptatt av å "hjelpe". 

Nå går jentene hver sin vei, det er også familien klar for. Kanskje kontakten kan fortsette, men da må du roe deg veldig mange hakk. Tror det beste er at du går videre og lar det bli opp til dem å eventuelt ta kontakt. 

Anonymkode: 3e618...34e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Våre nærmeste venner har forsvunnet for oss, og det er så utrolig vondt. Nå kjenner jeg på sårhet og sorg for dette. Historien er som følger:

Våre døtre ble nære venner allerede i barnehagen, og vi foreldrene utviklet et sterkt vennskap. Deres datter "Mari" viste seg etterhvert i skoleløpet å ha utfordringer med det sosiale, og fungerte dårlig i klasserommet. Vår datter "Line" var hennes beste venn. De hadde, etter det vi kunne se, et jevnbyrdig og nært vennskap. Vår datter var en stor støtte for Mari, Line var sammen med henne utenfor klasserommet i timene, fordi Mari ikke greidde å være i timen. Alle mulige alternative opplegg på skoleturer, skidager og vanlig undervisning ble tilrettelagt, og vi snakket med Line om at det er viktig å stille opp. På slutten av barneskolen og ungdomsskolen ble det også slik på fritiden- Line valgte bort andre venner og aktiviteter, for å være der for Mari. Vi foreldrene var mye sammen. Det var tøft for dem da Maris skolevegring ble omfattende. Vi overrasket dem med middager, turer og konserter for å hjelpe dem i en tøft tid, som strakk seg over flere år. Vi hadde det så hyggelig sammen. 

På slutten av ungdomsskolen startet foreldrene å snakket om at Mari og Line nå ikke kom til å møtes, siden Line skulle på vidergående og Mari neppe kom til å klare skolen. Dette snakket de også med ungdommene om. Vi sa at vi håpte vennskapet ville holde og at de selvsagt møttes - vi bor i samme nabolag. Men slik ble det. Line startet på skolen og Mari var hjemme. Gradvis ble Mari helt utenfor det sosiale. Hun ble alltid invitert, men takket nei. Selv da Line skulle reise bort i flere måneder, kom ikke Mari og sa hadet.  Det var en sorg for Line. 

I løpet av videregående takker foreldrene nei til alle sosiale invitasjoner fra oss. Vi ser de er sammen med andre, men føler de har snudd ryggen til vennskapet vårt og at vi nesten blir straffet for at Line har en helt vanlig ungsomstid. 

Nå er de russ. Nylig møtte vi foreldrene tilfeldigvis og det var litt overflatisk småprat i butikken. Da sa faren til Mari: Ja, tenk Mari gikk HELE ungdomstiden uten å ha en ENESTE VENN". Vi ble helt satt ut og svarte ikke. Var ikke vennskapet med Line noe verd? Besteveninnen som var sammen med henne hver dag og stilte opp på alt mulig - gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen?

På 17. mai reiste de bort, noe som er helt uvanlig for dem. jeg antar at de ble for vanskelig å se Line som glad russ i toget. 
Det er forståelig, men kan man også kjenne på glede over andre, samtidig som man har sorg for eget barn?

Jeg forstår foreldrenes sorg over at livet er tøft for Mari. Jeg forstår også at sorgen får en sterk kraft av å se Line og de andre, at de mestrer livet.  Men kan de ikke glede seg over Line likevel? Betydde vennskapet vårt og det at vi og Line stilte opp, så lite?
Man kan ikke kreve takknemlighet. Jeg er glad for alt det fine vi har opplevd sammen og er stolt over at Line valgte vennen som hadde det tøft, fremfor mange andre, i alle desse årene.  Var vi bare et "redskap" for dem?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette - måtte bare få det ut og ned på tastaturet. Nå flytter Line snart hjemmefra for å studere, slik livets gang er for de fleste. Jeg anser det som helt umulig å ta dette opp med foreldrene til Mari. Nå er det et år siden vi snakket ordentlig sammen, bortsett fra dette møtet i butikken. Vi har mange venner og det samme har Line, men denne følelsen sitter i meg. Er jeg helt urimelig når kjenner på skuffelse? 

 

Anonymkode: 25871...62a

Oi, nå leste jeg litt mer grundig, og dette gir ganske god mening, når det gjelder hvorfor de har trukket seg unna. Dere er veldig, veldig mye. Det er heller ikke raust, det er selvoptatthet. Familien og "mari" som et case å løse, så alle kan se hvor snille dere er. Som sagt, sikkert godt ment, men ser du det selv? De har all grunn til å ønske et pusterom nå når barna er store. 

Anonymkode: 3e618...34e

[AnonymBruker]

Mari har en annen oppfattelse av egen  situasjon og har fortalt en annen versjon av skoletida og til sine foreldre enn deres versjon og blir trodd.

Synd å si det, men hjelpere til folk med psykiske problemer ender ofte opp med å bli anklaget. 

Folk i krise blir selvopptatte.

Anonymkode: acc2f...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.5.2026 den 15.50):

Sjalusi og misunnelse er monstre som kan vokse seg ganske store. Jeg forstår dette er sårt, men jeg håper også dere innser at dere ble alle brukt av voksne mennesker som kun ser verdien i mennesker om de kan gi de noe. Sånne mennesker ønsker dere jo ikke å ha i livet?

Anonymkode: bb334...1b6

 

AnonymBruker skrev (På 20.5.2026 den 15.57):

Her ble dessverre sjalusien og bitterheten til Maris foreldre for stor, kanskje for Mari selv også. Og Line og deres nærvær forsterket dette kraftig, det ble enklere å være sammen med andre mennesker. Det er veldig trist, men også menneskelig. Og det er selvsagt også menneskelig å kjenne på skuffelse for deg, ts. 

Anonymkode: f9b22...c2e

Det dere ser på som misunnelse og bitterhet, ser jeg på som en enorm og uhåndterlig sorg for foreldrene. Tenk hvor utrolig vondt det må være å se barnet ditt visne så hen. Barnet lever, men samtidig lever ikke barnet. Det puster, men hele barne-og ungsomstiden er død. Et normalt voksenliv er milevis unna det også. Så dette er nok foreldre som har det ekstremt vondt, og datteren til ts ble nok en smertefull påminnelse om alt som kunne ha vært, alt deres egen datter har mistet.

 

Anonymkode: 03eae...d7e

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært Mari eller en av foreldrene, ville jeg blitt fortvilet og rasende over å lese dette på nett. Du skriver at du måtte få det ut og «ned på tastaturet», men du viser utrolig dårlig dømmekraft ved å legge det ut offentlig og åpent for alle. 

Anonymkode: 72642...fc8

[AnonymBruker]

Jeg mener jeg har lest om denne situasjonen her inne tidligere, da Line skulke reise bort og Mari ikke kom for å ønske god tur? Stemmet det? Jeg finner ikke den tråden. 

Anonymkode: 32568...23e