"min tur, jeg er meg, ikke bare mamma"

[nøtta]

Til diskusjon, enig eller uenig.

Jeg holder på å spy av denne "trenden"(?). "Jeg er også meg, fordet om jeg er mamma". Før i tiden, når jeg vokste opp då var vi barna implementert i hverdagen til foreldrene, nå i dag er barn et tilleggsutstyr som vann holder til spinningsykkelen. Kjekk å ha, men ikke nødvendig alltid. 

Hva skjedde med at barna er en del av livet, og ikke i tillegg til? Det så forbanna teit å lese om alle som tror at en må velge enten eller. Fordi barn skal ikke vente, klare seg selv, kjede seg, eller Gud vet hva som gjør at dagens mødre, UANSETT ALDER, ikke kan si " jeg hørte det, jeg skal bare lese ferdig, bæsje ferdig, spise ferdig " før barnet får fokus igjen. Enda verre så tjener "grûndere seg rik på mødre med dårlig selvtillit og selvfølelse og selvbilde fordi de tar seg betalt for å fortelle dem at de har rett til å ha glede av begge deler. 

Savner Ole brum kulturen, jatakk, begge deler...  Kjør debatt.

[AnonymBruker]

Hæ?

Vi må tilhøre helt ulike kretser. Det har vært helt motsatt her. 

Da vi vokste oop, var vi tillrggsutstyr for foreldre, de gjorde som de ville og vi skulle tilpasses deres liv. Barns følelser var til bry, ting ble forskjøvet under tepper og nåde dem som dro det opp igjen. 

Nå blir barna inkludert, sett, hørt og satt pris på som en del av familien. Barnas behov settes først, men det er åpen kommunikasjon med gjebsidig respekt. 

Anonymkode: d9de1...1f7

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med foreldre som alltid prioriterte seg selv fremfor meg som barnet deres. Vet hvor mye skade jeg har tatt av å vite at jeg aldri var betydningsfull nok for de hvertfall og måtte være mye hos besteforeldre og hjemme alene i for ung alder fordi de skulle på egne ferier, fester og den slags til stadighet. 

Anonymkode: 823b4...174

[Camilla1121]

Jeg ser den trenden du påpker TS, og synes det er veldig synd at kvinner (først og fremst) føler for å snakke ned livet med barn og liksom måtte "rømme" fra det for å kunne være seg selv. Jeg mener at det kanskje er en indikator på at den balansen i hjemmet ikke er der, at man gir for mye uten å holde på følelsen av å kunne ha et eget indre liv og noen egne hobbyer. 

Så klart er akkurat det mer utfordrende i begynnelsen av barnets liv, men å gå 100% inn i å tilrettelegge for barnet for deretter å avsky den livsstilen og ønske seg vekk fra hele greia, virker som et problem i vår tid hvor foreldre nettopp ser barnet i større grad. Pendelen har svingt helt til den andre siden, og jeg tror vi tjener alle på litt mer balanse.

Endret 20. mai av Camilla1121

[AnonymBruker]

Da jeg vokste opp, var vi barn noe som kun skulle sees og ikke høres. Foreldre var ikke foreldre først, de var seg selv først og fremst. Vi barn måtte da gjøre oss fortjent til alt, og vi fikk absolutt ikke mer enn hva vi trengte og helst ikke det engang. Jeg begynte å gjøre husarbeid så snart jeg begynte på skolen. Det var ikke snakk om å få noe oppvaskmaskin hos oss, for jeg var den som gjorde det. Da jeg begynte på ungdomsskolen gjorde jeg halvparten av alt husarbeidet hjemmet; klesvask, badet, støvtørking, matlaging, barnepass osv. Yey for å være eldst og datter... 

Vi barn ble ikke snakket med, vi ble snakket til. 

De fikk barn kun fordi det var forventet, ikke fordi dem ønsket det. 

Anonymkode: ba124...399

[AnonymBruker]

Camilla1121 skrev (2 minutter siden):

Jeg ser den trenden du påpker TS, og synes det er veldig synd at kvinner (først og fremst) føler for å snakke ned livet med barn og liksom måtte "rømme" fra det for å kunne være seg selv. Jeg mener at det kanskje er en indikator på at den balansen i hjemmet ikke er der, at man gir for mye uten å holde på følelsen av å kunne ha et eget indre liv og noen egne hobbyer. 

Så klart er akkurat det mer utfordrende i begynnelsen av barnets liv, men å gå 100% inn i å tilrettelegge for barnet for deretter å avsky den livsstilen og ønske seg vekk fra hele greia, virker som et problem i vår tid hvor foreldre nettopp ser barnet i større grad. Pendelen har svingt helt til den andre siden, og jeg tror vi tjener alle på litt mer balanse.

Her tror jeg du er inne på noe vesentlig. Jeg vokste opp på 70/80-tallet og hadde absolutt foreldre som var engasjert i oss barna og vi gjorde mye sammen som familie. Samtidig var vi mye ute og lekte med de andre ungene i nabolaget, og om vi sa at vi kjedet oss, fikk vi beskjed om å finne på noe. Vi hadde også selv ansvar for å komme oss på de fritidsaktivitetene vi deltok på, så snart vi var gamle nok til det. Nå bodde jeg riktignok på et lite sted med korte avstander, men det var bare unntaksvis at foreldre fulgte ungene sine til fotball/turn/korps/musikkskole og hva det nå var. Så vi var på mange måter mer selvstendige enn barn er i dag, tror jeg. Nå har jo ting endret seg mye siden den gang, men som deg tror jeg det er unødvendig å tilrettelegge for barn i alt og ett. Ikke bare er det slitsom for foreldrene, men jeg tror barn har godt av litt motgang, og å lære seg til bli litt mer selvstendige fra forholdsvis tidlig alder. 

Anonymkode: 21060...e2b

[AnonymBruker]

nøtta skrev (2 timer siden):

Til diskusjon, enig eller uenig.

Jeg holder på å spy av denne "trenden"(?). "Jeg er også meg, fordet om jeg er mamma". Før i tiden, når jeg vokste opp då var vi barna implementert i hverdagen til foreldrene, nå i dag er barn et tilleggsutstyr som vann holder til spinningsykkelen. Kjekk å ha, men ikke nødvendig alltid. 

Hva skjedde med at barna er en del av livet, og ikke i tillegg til? Det så forbanna teit å lese om alle som tror at en må velge enten eller. Fordi barn skal ikke vente, klare seg selv, kjede seg, eller Gud vet hva som gjør at dagens mødre, UANSETT ALDER, ikke kan si " jeg hørte det, jeg skal bare lese ferdig, bæsje ferdig, spise ferdig " før barnet får fokus igjen. Enda verre så tjener "grûndere seg rik på mødre med dårlig selvtillit og selvfølelse og selvbilde fordi de tar seg betalt for å fortelle dem at de har rett til å ha glede av begge deler. 

Savner Ole brum kulturen, jatakk, begge deler...  Kjør debatt.

Jeg er mamma 24/7, 365 dager i året, resten av livet. Det betyr ikke at man ikke skal kunne ha tid for seg selv, dyrke egne hobbyer, interesser, vennskap etc... Jeg mistet ikke retten til å være meg, selv om jeg ble mamma. Jeg kan også være begge deler samtidig.

Flere studier viser at mødre står for ca 70% av det totale omsorgsarbeidet fra det blir mødre og til barna er voksne og står på egne ben. Samtidig tar mødre som regel i overkant av 80% av det tredje skiftet og den mentale delen av familielivet og organiseringen. Dette er satt vedsiden av omsorgsdelen. Samtidig forventes det at mor skal jobbe som om hun er barnløs, være mor som hun er hjemmeværende. Selvsagt har mødre lov til å ønske og ha tid for seg selv, være seg selv, dyrke seg selv utenfor hjemmet og utenfor rollen som mor. 

Samtidig bruker fedre i dag betraktelig mye mer tid med barna sine og familien sin i dag enn for 20-40 år siden. 

"Problemet" du beskriver viser nok mer til at det er en ubalanse i familielivet, enn en generell dårlig holdning hos dagens mødre eller at barna er mer et tilbehør i dag. I dag skal barn ses og høres. Man trenger ikke gå langt tilbake i tid før det var mer barn skal ses, ikke høres... 

Anonymkode: aad12...39d

[AnonymBruker]

Jeg bruker den frasen de 3-4 gangene i året jeg spør om barnevakt for å gjøre noe voksenting. For det er ikke lett når du er 100% alenemor, uten noen fast samvær/avlastning. 

Jeg er mamma 24/7 - 360 dager i året. Jeg trenger å kjenne at jeg er noe annet enn "bare mamma" også.

Anonymkode: 67e03...6c5

[AnonymBruker]

Når man ender opp som curling foreldre som skal fjerne alt av hindringer og legge til rette hverdagen sin 100 prosent for barna til enhver mister man vel følelsen av seg til slutt. 

Anonymkode: 02703...8be

[AnonymBruker]

Her var det helt motsatt. Vi var tilbehør når vi var små. Skulle helst ikke synes oftere en til selskap. Barna nå tildags er hovedpersonene. Jeg lurer på hvilken krets du lever i. 

Anonymkode: e7a21...6e6

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener TS, og jeg tror jeg er enig, men jeg vil presisere: For meg handler det ikke om at jeg ikke "bare er mamma". Mine barn skal også ta hensyn til meg fordi jeg er mammaen deres (og et annet menneske osv). Jeg har også behov, jeg har også ønsker. I en familie tar man hensyn til hverandre. De minste tas mest hensyn til selvsagt. Mine barns behov kommer høyest på listen oftest, men jo større de blir jo mer må de finne ut at de er en del av et fellesskap. 

Det betyr at de ikke får snakke stygt til meg. De må noen ganger vente til jeg er ferdig med det jeg holder på med. Det er ikke alltid vi kan legge opp helgen etter dem. Noen ganger gjør jeg ting uten dem, for eksempel at jeg er med venninner eller reiser bort. 

Så lenge jentene føler seg sett og prioritet og får det de trenger er det en styrke for dem at de også lærer seg at foreldre og andre de er glad i er mennesker som også har behov, følelser og ønsker. 

Anonymkode: 85427...5fb

[AnonymBruker]

uff hva slags oppvekst hadde folk? vi var en del av famillien og ikke en "byrde eller tilleggsutstyr", dette var på 80 og 90 tallet og vi barna ble alltid inkludert.

Men jeg tror presset er høyere på dagens foreldre, føler at mange legger et unødvendig press på seg selv, og skjønner at det kan vær utmattende.

Anonymkode: e4409...c2a

[AnonymBruker]

nøtta skrev (5 timer siden):

Til diskusjon, enig eller uenig.

Jeg holder på å spy av denne "trenden"(?). "Jeg er også meg, fordet om jeg er mamma". Før i tiden, når jeg vokste opp då var vi barna implementert i hverdagen til foreldrene, nå i dag er barn et tilleggsutstyr som vann holder til spinningsykkelen. Kjekk å ha, men ikke nødvendig alltid. 

Hva skjedde med at barna er en del av livet, og ikke i tillegg til? Det så forbanna teit å lese om alle som tror at en må velge enten eller. Fordi barn skal ikke vente, klare seg selv, kjede seg, eller Gud vet hva som gjør at dagens mødre, UANSETT ALDER, ikke kan si " jeg hørte det, jeg skal bare lese ferdig, bæsje ferdig, spise ferdig " før barnet får fokus igjen. Enda verre så tjener "grûndere seg rik på mødre med dårlig selvtillit og selvfølelse og selvbilde fordi de tar seg betalt for å fortelle dem at de har rett til å ha glede av begge deler. 

Savner Ole brum kulturen, jatakk, begge deler...  Kjør debatt.

Trenden er ikke at barn er blitt tilleggsutstyr, men at barna er blitt selve livet.  Det du er lei av er symptomet, og da må vi gjøre noe med årsaken.

At mødre er nødt å poengtere at de selv også har verdi for å kunne ta vare på seg selv, er det som er sykt, ikke at mødrene faktisk sier ifra.

Anonymkode: b11c7...e9b

[AnonymBruker]

For å bruke ditt bilde er barna blitt selve spinningsykkelen mens mødre er vannholderen 

Anonymkode: b11c7...e9b

[AnonymBruker]

nøtta skrev (6 timer siden):

Til diskusjon, enig eller uenig.

Jeg holder på å spy av denne "trenden"(?). "Jeg er også meg, fordet om jeg er mamma". Før i tiden, når jeg vokste opp då var vi barna implementert i hverdagen til foreldrene, nå i dag er barn et tilleggsutstyr som vann holder til spinningsykkelen. Kjekk å ha, men ikke nødvendig alltid. 

Hva skjedde med at barna er en del av livet, og ikke i tillegg til? Det så forbanna teit å lese om alle som tror at en må velge enten eller. Fordi barn skal ikke vente, klare seg selv, kjede seg, eller Gud vet hva som gjør at dagens mødre, UANSETT ALDER, ikke kan si " jeg hørte det, jeg skal bare lese ferdig, bæsje ferdig, spise ferdig " før barnet får fokus igjen. Enda verre så tjener "grûndere seg rik på mødre med dårlig selvtillit og selvfølelse og selvbilde fordi de tar seg betalt for å fortelle dem at de har rett til å ha glede av begge deler. 

Savner Ole brum kulturen, jatakk, begge deler...  Kjør debatt.

Her var vi tilbehør før , no er barna hele min verden på bekostning av eget liv.  Alle penger går til klær,sko og det de vil, ferier med de. Ikke noe til meg selv. Følges opp på alle måter. Merkelig sted du bor da?

Anonymkode: 54658...bf2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hæ?

Vi må tilhøre helt ulike kretser. Det har vært helt motsatt her. 

Da vi vokste oop, var vi tillrggsutstyr for foreldre, de gjorde som de ville og vi skulle tilpasses deres liv. Barns følelser var til bry, ting ble forskjøvet under tepper og nåde dem som dro det opp igjen. 

Nå blir barna inkludert, sett, hørt og satt pris på som en del av familien. Barnas behov settes først, men det er åpen kommunikasjon med gjebsidig respekt. 

Anonymkode: d9de1...1f7

Tiltredes! 👏🏼👏🏼👏🏼

Anonymkode: 13221...290

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Trenden er ikke at barn er blitt tilleggsutstyr, men at barna er blitt selve livet.  Det du er lei av er symptomet, og da må vi gjøre noe med årsaken.

At mødre er nødt å poengtere at de selv også har verdi for å kunne ta vare på seg selv, er det som er sykt, ikke at mødrene faktisk sier ifra.

Anonymkode: b11c7...e9b

 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

For å bruke ditt bilde er barna blitt selve spinningsykkelen mens mødre er vannholderen 

Anonymkode: b11c7...e9b

Her synes jeg du traff spikeren på hodet.

Jeg er 100% alene med en tenåring med diagnoser som krever en del mer oppfølging enn alderen skulle tilsi. Det innebærer (selvsagt) at jeg ofte må nedprioritere egne ønsker og behov for å kunne gi barnet god og riktig oppfølging. 

Det at jeg har arenaer der jeg ikke er 'mamma', men 'Kari' er essensielt for at jeg ikke skal drukne som menneske og miste egen identitet. 

En dag skal barnet mitt bli voksen og flytte for seg selv, og da er det greit å ikke ha mistet taket i hvem jeg er uten barnet. Jeg tenker det absolutt ikke kan være sunt å ha gått så opp i mammarollen at man ikke vet hvem man er den dagen redet er tomt.

Hva i allverden skal man gjøre som vannholder den dagen spinningsykkelen er borte?

Anonymkode: e4d75...348

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 

Her synes jeg du traff spikeren på hodet.

Jeg er 100% alene med en tenåring med diagnoser som krever en del mer oppfølging enn alderen skulle tilsi. Det innebærer (selvsagt) at jeg ofte må nedprioritere egne ønsker og behov for å kunne gi barnet god og riktig oppfølging. 

Det at jeg har arenaer der jeg ikke er 'mamma', men 'Kari' er essensielt for at jeg ikke skal drukne som menneske og miste egen identitet. 

En dag skal barnet mitt bli voksen og flytte for seg selv, og da er det greit å ikke ha mistet taket i hvem jeg er uten barnet. Jeg tenker det absolutt ikke kan være sunt å ha gått så opp i mammarollen at man ikke vet hvem man er den dagen redet er tomt.

Hva i allverden skal man gjøre som vannholder den dagen spinningsykkelen er borte?

Anonymkode: e4d75...348

Jeg har i mine over 60 år aldri truffet en kvinne som ikke vet hvem hun er når barna blir voksne og selvgående. Det høres ut som en "dum" unnskyldning for alle de som velger å sette seg selv før barna sine. 

Når barna blir voksne så er man akkurat den samme kvinnen som før, men klart behovene endrer seg. Ikke pga ungene, men pga alder, erfaring, prioritet og ønsker. 

Anonymkode: 7c755...0ab

[AnonymBruker]

Skyld på Ibsen. "Jeg tror jeg er først og fremst et menneske", sier Nora, når mannen sier hun først og fremst har plikter som hustru og mor.

Anonymkode: 29a20...c32

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet. Da sa kvinnesakskvinnene det samme mens resten av kvinnene ikke turte å si det høyt (ellet i det hele tatt å tenke tanken en gang). Kjønnsrollene var rigide, og det var kvinnenes jobb å ofre seg for hus og hjem.

Dro man på hytta i ferien, var det ingen ferie for husmoren som måtte fortsette å gjøre alt det hun gjorde til vanlig, bare på en mer tungvint måte. Mannen hadde ferie, og ungene måtte stort sett aktivisere seg selv.

Moren min og tanten min ble regnet som vrange fordi mennene deres hjalp til med bleieskift og trilling av barnevogn i feriene.

Anonymkode: 93238...a53