IVF når resten av livet rakner

[AnonymBruker]

Dette året har ærlig talt vært det tøffeste i livet mitt. Jeg og samboeren min har prøvd lenge å få barn, og i fjor høst startet vi med IVF. Dessverre har det bare vært motgang hele veien.

Samtidig har jeg hatt et veldig tungt år psykisk på grunn av ting som har skjedd i familien. Jeg er sykemeldt etter en svært vanskelig situasjon på jobb, og har nå fått meg ny jobb fordi jeg ikke klarte mer. Jeg kommer til å være sykemeldt ut oppsigelsestiden.

Midt oppi alt dette kjenner jeg også at forholdet til samboeren min begynner å rakne. Han har trukket seg helt unna og virker som han har gitt opp både meg, hunden vår og alt hjemme. Hver gang jeg prøver å ta det opp, ender det i store krangler, og jeg blir møtt med silent treatment i flere dager etterpå.

Jeg er 37 år og har fått beskjed om at vi sliter med dårlig eggkvalitet. Det offentlige har også sagt at dette sannsynligvis blir vårt siste forsøk hos dem, fordi de har liten tro på at de klarer å få meg gravid.

Så nå føler jeg meg helt lost. Hva gjør jeg egentlig videre? Skal jeg gå fra ham, selv om det kanskje også betyr at drømmen om barn forsvinner? Eller skal jeg holde ut noen IVF-runder til og håpe at både forholdet og livet ordner seg?

Jeg lurer også på om noen her har erfaring med å søke som enslig med sæddonasjon etter tidligere IVF-forsøk? Vil det offentlige vurdere det? Og klarer egentlig kroppen å bli gravid når man har det så tungt psykisk som jeg har det nå?

Jeg tror bare jeg trenger råd fra noen som kanskje har stått i noe lignende.

Anonymkode: 20dec...25f

[AnonymBruker]

Jeg ville holdt ut med mannen og forsøkt flere rubder IVF. Om dere går fra hverandre nå er sjansen for at du blir gravid med partner i fremtiden veldig liten. Det kan selvfølgelig gjøres alene, men det er en veldig annne situasjon enn å hjøre det sammen med noen. Og da tenker jeg først og fremst på barnets del som har det best med to foreldre. Om dere så skulle skilt dere etter dere har fått barn så har dere i det minste et barn med to foreldre. 

 

Jeg sto i relativ lik situasjon selv, selvom utfodringene var ulike (mannlig faktor hos oss). Forholdet var helt ødelagt etter mange års prøving/ivf. Valgte allikevel å stå løpet ut og tenkte vi kunne skille oss så fort/om barnet kom til. Vi ble gravide på 11. forsøk. Nå er barnet 2 år og vi har vært som nyforelskede siden rett før hun ble født. Vi har et veldig godt forhold, masse sex og uendelig kjærlighet til hverandre. Om jeg hadde lest dette om oss/meg selv for noen år siden ville jeg bare ledd av det og sagt det var umulig.

Ting kan endre seg. Dine beste sjanser for å få barn mee to foreldre er med denne mannen. Jeg ville stått i det og gjort det beste ut av det. Også finner du ut om livet deres blir best sammen eller hver for dere når barnet er på plass.

Masse masse lykke til ❤️

Anonymkode: 8f8e0...f3d

[AnonymBruker]

IVF er tøft for forholdet. Jeg ville ha forsøkt å finne ut av dere to asap. Om det er tøft som følge av prosessen eller noe annet. 

Anonymkode: 1548d...53c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du fryktelig gjerne vil ha et barn, men vil du kunne være en god mor i denne situasjonen?

Anonymkode: 8cae9...d48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner at du fryktelig gjerne vil ha et barn, men vil du kunne være en god mor i denne situasjonen?

Anonymkode: 8cae9...d48

Når barnet først kommer så er deres store utfordringer borte og hun har fått ny jobb. Så hva tror du selv? Hun viser jo at hun tar tak i ting og gjør endringer. 

Anonymkode: 2702a...1db

[AnonymBruker]

Det er utfordrende når du har dårlig eggkvalitet. Har du/dere vurdert eggdonasjon? Du er relativt ung i så måte ennå, og har svært gode sjanser for å bli mor på den måten. 

Anonymkode: b6209...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg ville holdt ut med mannen og forsøkt flere rubder IVF. Om dere går fra hverandre nå er sjansen for at du blir gravid med partner i fremtiden veldig liten. Det kan selvfølgelig gjøres alene, men det er en veldig annne situasjon enn å hjøre det sammen med noen. Og da tenker jeg først og fremst på barnets del som har det best med to foreldre. Om dere så skulle skilt dere etter dere har fått barn så har dere i det minste et barn med to foreldre. 

 

Jeg sto i relativ lik situasjon selv, selvom utfodringene var ulike (mannlig faktor hos oss). Forholdet var helt ødelagt etter mange års prøving/ivf. Valgte allikevel å stå løpet ut og tenkte vi kunne skille oss så fort/om barnet kom til. Vi ble gravide på 11. forsøk. Nå er barnet 2 år og vi har vært som nyforelskede siden rett før hun ble født. Vi har et veldig godt forhold, masse sex og uendelig kjærlighet til hverandre. Om jeg hadde lest dette om oss/meg selv for noen år siden ville jeg bare ledd av det og sagt det var umulig.

Ting kan endre seg. Dine beste sjanser for å få barn mee to foreldre er med denne mannen. Jeg ville stått i det og gjort det beste ut av det. Også finner du ut om livet deres blir best sammen eller hver for dere når barnet er på plass.

Masse masse lykke til ❤️

Anonymkode: 8f8e0...f3d

Jeg er totalt uenig. Man trumfer ikke igjennom et barn i denne situasjonen. Eneste fordel med IVF er at man ser tydelig hva forholdet er laget av, og dette forholdet holdt ikke.

Det finnes garantert private som hjelper deg, men gi deg selv tid på å stabilisere deg mentalt.

Anonymkode: 05497...a3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Når barnet først kommer så er deres store utfordringer borte og hun har fått ny jobb. Så hva tror du selv? Hun viser jo at hun tar tak i ting og gjør endringer. 

Anonymkode: 2702a...1db

Men det vet man faktisk ikke - hverken om jobben er alt som skal til for å fikse de psykiske utfordringene hennes (de skyldes jo ikke bare nåværende jobb) eller at det å få et barn redder forholdet. Det er mange som har erfart at barn kan tære på begge deler, selv med et godt utgangspunkt. Man har ikke angrerett på barn, å ikke ta høyde for at utfordringene kan vedvare er uansvarlig. 

Anonymkode: 8cae9...d48

[AnonymBruker]

Ta med mannen på fvk før du tar noen avgjørelse. Gi han og deg muligheten til å få snakket ordentlig sammen. Noen ganger går det i lås, og man kommer ikke noen vei uten hjelp. I fjor var min mann helt umulig å snakke med for han klikka i vinkel hver gang vi forsøkte. Han klarte hverken å regulere eller fortelle om følelsene sine. Det har blitt bedre siden vi begynte på fvk, han er mer ydmyk og selvreflekterende nå. Det går an å snakke sammen.

Det er første steg her. Så ville jeg spart det siste forsøket til etter dere har vært hos fvk noen ganger.

Anonymkode: b3e45...c97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men det vet man faktisk ikke - hverken om jobben er alt som skal til for å fikse de psykiske utfordringene hennes (de skyldes jo ikke bare nåværende jobb) eller at det å få et barn redder forholdet. Det er mange som har erfart at barn kan tære på begge deler, selv med et godt utgangspunkt. Man har ikke angrerett på barn, å ikke ta høyde for at utfordringene kan vedvare er uansvarlig. 

Anonymkode: 8cae9...d48

Det har vel aldri skjedd at barn, evt en hund har reddet et forhold. De legger bare på mer belastning.

Anonymkode: 05497...a3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Dette året har ærlig talt vært det tøffeste i livet mitt. Jeg og samboeren min har prøvd lenge å få barn, og i fjor høst startet vi med IVF. Dessverre har det bare vært motgang hele veien.

Samtidig har jeg hatt et veldig tungt år psykisk på grunn av ting som har skjedd i familien. Jeg er sykemeldt etter en svært vanskelig situasjon på jobb, og har nå fått meg ny jobb fordi jeg ikke klarte mer. Jeg kommer til å være sykemeldt ut oppsigelsestiden.

Midt oppi alt dette kjenner jeg også at forholdet til samboeren min begynner å rakne. Han har trukket seg helt unna og virker som han har gitt opp både meg, hunden vår og alt hjemme. Hver gang jeg prøver å ta det opp, ender det i store krangler, og jeg blir møtt med silent treatment i flere dager etterpå.

Jeg er 37 år og har fått beskjed om at vi sliter med dårlig eggkvalitet. Det offentlige har også sagt at dette sannsynligvis blir vårt siste forsøk hos dem, fordi de har liten tro på at de klarer å få meg gravid.

Så nå føler jeg meg helt lost. Hva gjør jeg egentlig videre? Skal jeg gå fra ham, selv om det kanskje også betyr at drømmen om barn forsvinner? Eller skal jeg holde ut noen IVF-runder til og håpe at både forholdet og livet ordner seg?

Jeg lurer også på om noen her har erfaring med å søke som enslig med sæddonasjon etter tidligere IVF-forsøk? Vil det offentlige vurdere det? Og klarer egentlig kroppen å bli gravid når man har det så tungt psykisk som jeg har det nå?

Jeg tror bare jeg trenger råd fra noen som kanskje har stått i noe lignende.

Anonymkode: 20dec...25f

Jeg fatter virkelig ikke hvorfor alle skal ha disse ungene. Før om årene var det flere ektepar som ikke hadde barn, to av min fars brødre var gift men hadde ikke  barn. Noen ganger adopterte disse parrene, men ofte ikke. De måtte pent finne seg i å være barnløse, jeg synes flere i dag også skulle det, tror at de ville hatt det bedre med seg selv på sikt.

Anonymkode: 11554...54e

[AnonymBruker]

Er det fremdeles mulig å adoptere?

Anonymkode: dd203...d7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Når barnet først kommer så er deres store utfordringer borte og hun har fått ny jobb. Så hva tror du selv? Hun viser jo at hun tar tak i ting og gjør endringer. 

Anonymkode: 2702a...1db

Det har man null garanti for.

Anonymkode: 31127...655

[AnonymBruker]

Ville absolutt ikke valgt å produsere et barn inn i denne suppa. Vent til ting har stabilisert seg mer

Anonymkode: 44ef9...e2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Men det vet man faktisk ikke - hverken om jobben er alt som skal til for å fikse de psykiske utfordringene hennes (de skyldes jo ikke bare nåværende jobb) eller at det å få et barn redder forholdet. Det er mange som har erfart at barn kan tære på begge deler, selv med et godt utgangspunkt. Man har ikke angrerett på barn, å ikke ta høyde for at utfordringene kan vedvare er uansvarlig. 

Anonymkode: 8cae9...d48

Det som tærer på mest psykisk er infertilitetsbobla. Så det at jeg hadde kommet meg ut av den og nå et jobbskifte, hadde nok fikset mye av det psykiske utfordringene. Men jeg er helt enig i at jeg ikke tror et barn nødvendigvis gjør forholdet noe bedre. Jeg er fult klar over at det ikke finnes noe angrerett når det kommer til barn. Som jeg skriver vurderer jeg og prøve alene om det ikke går med nåværende samboer. Så dersom jeg skulle bli gravid og forholdet ryker er jeg innstilt på å samarbeide godt med far eventuelt ta ansvaret alene om det skulle blitt sånn.

Sikkert egoistisk å ønske å få barn til tross for forholdene. Men jeg har en stor familie/godt støtteapparat rundt meg, så jeg er sikker på at jeg kunne gitt et barn en god oppvekst.

Anonymkode: 20dec...25f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det er utfordrende når du har dårlig eggkvalitet. Har du/dere vurdert eggdonasjon? Du er relativt ung i så måte ennå, og har svært gode sjanser for å bli mor på den måten. 

Anonymkode: b6209...5c4

Vi har snakket litt om det, men nå som forholdet har fått seg en knekk blir jeg mer usikker, med tanke på at det da er hans biologiske barn og ikke mitt. Dersom det skulle bli slutt er jeg redd for hva som kan skje. Selvom juridisk er barnet like mye mitt, så han kan jo ikke ta fra meg barnet.

Anonymkode: 20dec...25f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det som tærer på mest psykisk er infertilitetsbobla. Så det at jeg hadde kommet meg ut av den og nå et jobbskifte, hadde nok fikset mye av det psykiske utfordringene. Men jeg er helt enig i at jeg ikke tror et barn nødvendigvis gjør forholdet noe bedre. Jeg er fult klar over at det ikke finnes noe angrerett når det kommer til barn. Som jeg skriver vurderer jeg og prøve alene om det ikke går med nåværende samboer. Så dersom jeg skulle bli gravid og forholdet ryker er jeg innstilt på å samarbeide godt med far eventuelt ta ansvaret alene om det skulle blitt sånn.

Sikkert egoistisk å ønske å få barn til tross for forholdene. Men jeg har en stor familie/godt støtteapparat rundt meg, så jeg er sikker på at jeg kunne gitt et barn en god oppvekst.

Anonymkode: 20dec...25f

Er han også innstilt på å samarbeide godt og så opptatt av å få barn at det er verdt det uansett omstendigheter?

Jeg er klar over at jeg er litt kjip nå pg det er ikke meningen å tråkke på drømmene dine, men det er mye deg her - du vil, du ønsker, du kan. Dere er to om dette i utgangspunktet og du beskriver forhold det mildt sagt ikke er ideelt å bringe et barn inn i sånn tingene er nå.

Anonymkode: 8cae9...d48

[AnonymBruker]

Det er ikke så uvanlig at menn trekker seg ut når kvinnen over tid ikke har så mye å gi. Ideelt burde de holdt ut, men realistisk øker sjanse for brudd. Ikke bare infertilitet eller psykiske ting, men også ting som f.eks kreftsykdom. Mange menn står ikke stødig i en støtterolle over tid. 

Anonymkode: c0c1f...b0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Dette året har ærlig talt vært det tøffeste i livet mitt. Jeg og samboeren min har prøvd lenge å få barn, og i fjor høst startet vi med IVF. Dessverre har det bare vært motgang hele veien.

Samtidig har jeg hatt et veldig tungt år psykisk på grunn av ting som har skjedd i familien. Jeg er sykemeldt etter en svært vanskelig situasjon på jobb, og har nå fått meg ny jobb fordi jeg ikke klarte mer. Jeg kommer til å være sykemeldt ut oppsigelsestiden.

Midt oppi alt dette kjenner jeg også at forholdet til samboeren min begynner å rakne. Han har trukket seg helt unna og virker som han har gitt opp både meg, hunden vår og alt hjemme. Hver gang jeg prøver å ta det opp, ender det i store krangler, og jeg blir møtt med silent treatment i flere dager etterpå.

Jeg er 37 år og har fått beskjed om at vi sliter med dårlig eggkvalitet. Det offentlige har også sagt at dette sannsynligvis blir vårt siste forsøk hos dem, fordi de har liten tro på at de klarer å få meg gravid.

Så nå føler jeg meg helt lost. Hva gjør jeg egentlig videre? Skal jeg gå fra ham, selv om det kanskje også betyr at drømmen om barn forsvinner? Eller skal jeg holde ut noen IVF-runder til og håpe at både forholdet og livet ordner seg?

Jeg lurer også på om noen her har erfaring med å søke som enslig med sæddonasjon etter tidligere IVF-forsøk? Vil det offentlige vurdere det? Og klarer egentlig kroppen å bli gravid når man har det så tungt psykisk som jeg har det nå?

Jeg tror bare jeg trenger råd fra noen som kanskje har stått i noe lignende.

Anonymkode: 20dec...25f

Slik du beskriver situasjonen, virker det ikke som noe godt tidspunkt å bringe barn inn i bildet. Du med dårlig helse og et forhold som skranter. Ingen god og solid plattform for å bygge en familie og oppdra et barn. Sikkert ikke det du ønsker å høre, men for barnets skyld, bør du få livet og samlivet i orden før du bringer barn inn i dette.

Anonymkode: 954ab...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg fatter virkelig ikke hvorfor alle skal ha disse ungene. Før om årene var det flere ektepar som ikke hadde barn, to av min fars brødre var gift men hadde ikke  barn. Noen ganger adopterte disse parrene, men ofte ikke. De måtte pent finne seg i å være barnløse, jeg synes flere i dag også skulle det, tror at de ville hatt det bedre med seg selv på sikt.

Anonymkode: 11554...54e

Om du ikke klarer å forstå at noen har lyst på barn, så skulle du kanskje tatt biologi på barneskolenivå. Det er menneskets største drift, på linje med å spise.

Anonymkode: df6c7...af2