Vanskelig følelser og relasjon til min mor

[AnonymBruker]

Hei! 
jeg synes dette er skikkelig vanskelig og har drøftet det med mannen, venner og noen i familien, men jeg synes det er så vanskelig og trenger noen som står utenfor til å si sin mening. 
For 1 og et halvt år siden fødte jeg datteren min, jeg elsker henne av hele mitt hjerte og forteller henne hvor glad jeg er i henne og elsker henne hver dag. Jeg vil være sammen med henne 24/7 og jeg føler ofte at jeg går glipp av ting når jeg er borte fra henne. Etter at jeg fødte henne har jeg følt at noen brikker har ramlet på plass på en rar måte. Min mamma og pappa har alltid vært sammen, men i barndommen var det pappa som viste omsorg. Han var den som sang nattasanger, ga klemmer, fortalte at han elsket meg og at jeg var god nok. Min mor sa aldri noen av disse tingene til meg. Jeg har heller aldri fått en ektefølt klem av henne, ikke engang når jeg giftet meg. Etter at jeg fikk barn selv ser jeg hvor mye dette egentlig har preget meg. Min mamma og pappa kranglet mye i oppveksten, på julaften var mamma sint fordi hun gjorde «alt», bursdager var grusomme fordi alt ble et stress for henne virket det som. Jeg merker at dette preger meg mer enn jeg har trodd og spesielt etter jeg fikk barn selv. Min pappa og jeg har hatt mange samtaler opp gjennom hvor han har sagt at han hadde lyst å gå fra min mor, jeg har alltid støttet han, men ingenting har skjedd og de er fremdeles sammen. Min søster har også samme oppfattelse som meg, hun har slitt mye psykisk og hatt uttalige innleggelser, min mor har da fikset opp i det «praktiske» men aldri på en måte vist nærhet eller gitt en klem som man trenger i sånne situasjoner.
 

Nå ønsker jo min mor å være bestemor, men jeg synes det er så vanskelig. Jeg merker hun ikke har «omsorgsgenet» og at min datter trekker seg unna henne, men da blir hun enda mer på og det virker veldig «forced». Jeg merker også at jeg tar en del avstand og når jeg har snakket med andre i familien om dette sier mange at «vi har skjønt at det har vært noe og vi forstår deg», mens de som er på hennes side mener jeg ikke lar henne slippe til og at jeg er over beskyttende. Jeg har egentlig ikke lyst til å ha kontakt med henne i det hele tatt, men da går det utover min far som virkelig er verdens beste bestefar. Overreagerer jeg? Det er i allefall vondt å føle at man aldri har blitt elsket av sin egen mor og man kjenner jo selvfølgelig ekstra på det som mor selv. 

Anonymkode: d6a9f...629

[AnonymBruker]

Det er trist å høre at du ikke føler deg elsket av egen mor, det må være tungt å bære på. Særlig kanskje kontrasten til din far, det gjør det så synlig at noe har manglet der. Virker sånn at hun sliter med å vise varme og omsorg, og det må ha følt som en stor og evigvarende avvisning for deg. Men det betyr egentlig ikke at hun ikke elsker deg. Kan du finne noe i deg som bekrefter at kjærligheten er der selv om hun sliter med å vise den? 

Mine foreldre har ikke vært særlig varme og kjærlige heller. Faktisk så har ingen av dem sagt jeg elsker deg en eneste gang. Nå er jeg 46 år, og har fortsatt ikke hørt det. Mine 3 søsken har heller ikke hørt det. I tillegg er det sånn at de ALDRI, virkelig aldri bortsett fra bursdagen min, ringer meg. Ikke søskene mine heller. Nei, vi er jo sikkert opptatt....Og allikevel tviler jeg ikke et sekund på at de elsker meg. De er der for meg hvis jeg trenger en trygg havn, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hvorfor jeg trenger det, hva jeg sliter med. Så er de der, jeg er alltid velkommen. 

Når det gjelder datteren din. Kan det tenkes at hun prøver å gjøre opp for noe, men vet ikke hvordan og derfor virker det forced? Det er jo jammen meg ikke lett å endre seg, vise kjærlighet når man aldri har kunnet det før. Jeg kan bare anbefale å forsøke å inkludere henne. Mine barn er 12 og 15 og mannen min hadde samme min sin mor, og lukket henne ut. Mine foreldre bor ikke i samme by. Det var vanskelig å ikke ha noen som tar barnevakt av og til, kan hente i barnehagen, stiller opp når vi trenger det. Særlig hvis det kommer et barn til, så vil du kjenne på at du har behov for det. 

Ellers kan jeg anbefale å høre podcast eller lese bok om forsoning og tilgivelse av Nadia Ansar. Masse lykke til. 

Anonymkode: 4f5bc...b36