Jeg og mamma har en relasjon som ikke fungerer

[AnonymBruker]

Jeg og mamma har en relasjon som ikke fungerer. Det vil si, vi er svært glade i hverandre og kan snakke fint sammen, men det blir veldig raskt konflikt og krangling. Vi trigger hverandre, og sånn har det vært hele tiden. Dessverre var det forhold i min oppvekst som gjorde at jeg utviklet utrygg tilknytning, og mine foreldre har beklaget at de ikke var konsekvent trygge omsorgsgivere for meg. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne ha en fin relasjon. Vi har vært på familievernkontoret og forsøkt kommunikasjonsteknikker uten hell så langt. Vi havner så fort tilbake i skyttergravene våre. 

Jeg har nå selv fått barn og er veldig bevisst på hvordan bryte mønsteret og ikke videreføre utrygg tilknytning på mitt barn. Samtidig gjør man seg en god del refleksjoner rundt oppvekst og forhold til egne foreldre, når man selv får barn.
Er det noen her som kan komme med gode råd om hvordan jeg og mamma kan gjenopprette en fin relasjon? 🤍

Anonymkode: 95dd1...33c

[AnonymBruker]

Jeg går forresten i gruppeterapi rettet mot å jobbe med relasjoner. 

Anonymkode: 95dd1...33c

[AnonymBruker]

Krangling faktisk.  Mellom voksne mennesker??

Anonymkode: 3f062...bd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Krangling faktisk.  Mellom voksne mennesker??

Anonymkode: 3f062...bd9

Ja, faktisk 

Anonymkode: 95dd1...33c

[Hedonborealis]

Bra du ser utfordringen og kjempefint du gjør i gruppeterapi. At du vil jobbe med dette er helt, helt avgjørende at det skal lykkes til slutt. Det ligger en masse opplevelser og følelser fra barndommen skjult, som gjør at det blir slik mellom deg og din mor. Jeg mener selv at jeg har hatt en trygg og god barndom, men sliter selv med det ene og det andre. F.eks. at jeg lar påvirke meg til de grader av skuffelse, at det kan velte meg over i en slags depresjon. Etter samtaler med psykolog fant jeg ut, hvor roten ligger. Nettopp i barndommen. I oppdragelsen. Min mor var permanent overbelastet og sliten. Hun hadde ikke kapasitet nok til oss 5 barn. Jeg opplevde mye skuffelse hos min mor. Jeg skuffet henne hele tiden, jobbet mot dette hele tiden, opplevde henne sjeldent glad og fri. Hvorfor jeg forteller dette? Hadde ikke jeg gått til psykolog, snakket om mine utfordringer, hadde jeg ikke funnet røttene til disse. Først når jeg vet årsak til mine følelser, kan jeg forstår dem og ta dem imot og la dem passere.
Jeg anbefaler deg å gå til fastlegen og be om henvisning til psykolog til enkeltsamtaler.

[AnonymBruker]

Hedonborealis skrev (1 minutt siden):

Bra du ser utfordringen og kjempefint du gjør i gruppeterapi. At du vil jobbe med dette er helt, helt avgjørende at det skal lykkes til slutt. Det ligger en masse opplevelser og følelser fra barndommen skjult, som gjør at det blir slik mellom deg og din mor. Jeg mener selv at jeg har hatt en trygg og god barndom, men sliter selv med det ene og det andre. F.eks. at jeg lar påvirke meg til de grader av skuffelse, at det kan velte meg over i en slags depresjon. Etter samtaler med psykolog fant jeg ut, hvor roten ligger. Nettopp i barndommen. I oppdragelsen. Min mor var permanent overbelastet og sliten. Hun hadde ikke kapasitet nok til oss 5 barn. Jeg opplevde mye skuffelse hos min mor. Jeg skuffet henne hele tiden, jobbet mot dette hele tiden, opplevde henne sjeldent glad og fri. Hvorfor jeg forteller dette? Hadde ikke jeg gått til psykolog, snakket om mine utfordringer, hadde jeg ikke funnet røttene til disse. Først når jeg vet årsak til mine følelser, kan jeg forstår dem og ta dem imot og la dem passere.
Jeg anbefaler deg å gå til fastlegen og be om henvisning til psykolog til enkeltsamtaler.

Takk for fint svar 🤍 jeg har snakket med helsestasjonen da barnet mitt var til kontroll der, og har fått time der til samtale med psykolog, så får vi se hva det fører til. Har jo forsøkt å få hjelp fra det offentlige tidligere uten at det har ført til noe særlig, og derfor valgte jeg å gå privat og betale fra egen lomme i stedet, men håper det offentlige systemet fungerer litt bedre når det er barn inne i bildet. Evt får jeg oppsøke individuell terapi også privat. Men så er vi jo to inne i bildet, hvordan blir relasjonen oss imellom bedre hvis ikke mamma gjør noe med egne triggerpunkter?  

Anonymkode: 95dd1...33c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det vil si, vi er svært glade i hverandre og kan snakke fint sammen, men det blir veldig raskt konflikt og krangling. Vi trigger hverandre, og sånn har det vært hele tiden.

Anonymkode: 95dd1...33c

Hva krangler to voksne kvinner om?

Anonymkode: 2f4f6...6da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva krangler to voksne kvinner om?

Anonymkode: 2f4f6...6da

Som jeg nevnte så trigger vi hverandre. Det er jo veldig vanlig med konflikter i nære relasjoner og derfor finnes feks familievernkontoret. 

Anonymkode: 95dd1...33c

[AnonymBruker]

Når du kjenner en konflikt er på vei, trekker du deg unna? Si at dere kan prates/sees en annen dag og gå. Ikke delta i konflikten.

Anonymkode: f8405...893

[FrkSolsikke]

Du kan jobbe med dine egne triggerpunkter, man får dessverre ikke gjort så mye med andres triggerpunktet. 

Så selv om din mor kanskje ikke vil endre seg, så er det du som må ta ansvar for deg selv og eventuelt endre det du ønsker,  for å få relasjonen til å fungere, hvis det er det du ønsker  

Men nå skal det sies at man trenger ikke å være bestevenn med sin mor og alltid ha en  god tone, man kan være enige om å være uenige, og forholde seg til mamma på en helt vanlig måte, og ikke ta alt hun sier eller gjør, personlig og  innover seg

Når man har blitt foreldre selv, så innser man at det ikke alltid er så lett å opptre korrekt til en hver tid, og man kan se tilbake på barndommens opplevelser med litt mer voksne øyne. 
Svært få foreldre er perfekte, men jeg mener at det meste blir gjort i beste mening.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Som jeg nevnte så trigger vi hverandre. Det er jo veldig vanlig med konflikter i nære relasjoner og derfor finnes feks familievernkontoret. 

Anonymkode: 95dd1...33c

Er vel neppe veldig vanlig at to voksne som ikke bor oppå hverandre hele tiden krangler så mye at de må i terapi?

Anonymkode: 2f4f6...6da

[AnonymBruker]

FrkSolsikke skrev (2 minutter siden):

Du kan jobbe med dine egne triggerpunkter, man får dessverre ikke gjort så mye med andres triggerpunktet. 

Så selv om din mor kanskje ikke vil endre seg, så er det du som må ta ansvar for deg selv og eventuelt endre det du ønsker,  for å få relasjonen til å fungere, hvis det er det du ønsker  

Men nå skal det sies at man trenger ikke å være bestevenn med sin mor og alltid ha en  god tone, man kan være enige om å være uenige, og forholde seg til mamma på en helt vanlig måte, og ikke ta alt hun sier eller gjør, personlig og  innover seg

Når man har blitt foreldre selv, så innser man at det ikke alltid er så lett å opptre korrekt til en hver tid, og man kan se tilbake på barndommens opplevelser med litt mer voksne øyne. 
Svært få foreldre er perfekte, men jeg mener at det meste blir gjort i beste mening.  

Takk for svar. Ja jeg tenker også at foreldrene mine ikke gjorde ting i verste mening, de ønsket det beste. Men de har gjort ting som de kunne ha blitt dømt for den gangen hvis noen hadde anmeldt det. Det kan ikke unnskyldes, men både jeg og dem selv ser at de burde hatt hjelp slik at de håndterte ting annerledes. I en positiv note så har dette medført at jeg har blitt veldig bevisst på hva man skal gjøre selv som forelder. Verken jeg, mine foreldre eller andre er perfekte, men man kan gjøre noe annerledes. 

Anonymkode: 95dd1...33c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er vel neppe veldig vanlig at to voksne som ikke bor oppå hverandre hele tiden krangler så mye at de må i terapi?

Anonymkode: 2f4f6...6da

Joda, det er det. Terapeuten på familievernkontoret sa det. Du kan ringe dit selv og spørre. 

Anonymkode: 95dd1...33c

[AnonymBruker]

Nå er det vel litt ulikt hva folk legger i ordene som blir brukt her, krangling for en kan være en diskusjon for en annen. 

Jeg har vokst opp som enebarn med en mor som helt tydelig har en personlighetsforstyrrelse, og en far som har stått ved hennes side hele veien. Hun har aldri oppført seg irrasjonelt utenfor husets fire vegger, men i samspill med meg, min far, hennes egne foreldre og søsken, ja, så får man se. Jeg har i årevis forsøkt å finne en balansegang der hun kan være i vårt liv, slik mine barn har en bestemor og hun kan kjenne sine barnebarn, men også forberede barna på hennes fungering. Kjempevanskelig!

Det første jeg fant ut at JEG må akseptere at jeg ikke har en omsorgsfull mor. Hun vil aldri forandre seg. Hun er ikke slik man forventer en mor skal være, og hun vil heller ikke bli det. Det var mitt lodd i livet.
Jeg har ikke søsken, så jeg vil barna mine skal ha kontakt med den familien vi har tilgjengelig, ok, da må jeg forberede de på hennes fungering og lære de aksept for hvordan andre er, men også strategier for å grensesette. 
Jeg drar ALDRI på besøk til min mor uten min far er der. ALDRI. 
Mine barn drar ALDRI på besøk til min mor uten min far er der. VIRKELIG aldri. 
Når hun begynner med hakking og verbale angrep da sier jeg rolig at nå må vi tenke oss om før vi sier noe mer, at jeg ikke ønsker å delta i denne samtalen med henne. Da reiser hun seg som regel opp og peker på meg og roper, og hun får virkelig vann på mølla. 
Jeg kan enten da ta en time out ved å gå på badet, eller gå ut en tur, eller gå å snakke med noen andre, men ofte vil hun fortsette når hun ser meg. Da sier jeg takk for meg, jeg ønsker ikke krangle, så reiser vi. Jeg forklarer alltid barna den ærlige årsaken. Min samboer er drillet i dette fra starten av at min mor kan være kranglevoren og vanskelig. 

Jeg driver også deeskalerende atferd. Jeg inngår ikke i diskusjoner med henne. Om jeg synes hun tar feil eller er urimelig så holder jeg det for meg selv. Kanskje stiller jeg et oppfølgingsspørsmål om noe ufarlig noe. Prøver å vri samtalen bort fra det hun har begynt å male på. 

Det viktigste er nok å aldri møtes alene. 

Anonymkode: 41cfb...b69

[SjokoladeRute]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nå er det vel litt ulikt hva folk legger i ordene som blir brukt her, krangling for en kan være en diskusjon for en annen. 

Jeg har vokst opp som enebarn med en mor som helt tydelig har en personlighetsforstyrrelse, og en far som har stått ved hennes side hele veien. Hun har aldri oppført seg irrasjonelt utenfor husets fire vegger, men i samspill med meg, min far, hennes egne foreldre og søsken, ja, så får man se. Jeg har i årevis forsøkt å finne en balansegang der hun kan være i vårt liv, slik mine barn har en bestemor og hun kan kjenne sine barnebarn, men også forberede barna på hennes fungering. Kjempevanskelig!

Det første jeg fant ut at JEG må akseptere at jeg ikke har en omsorgsfull mor. Hun vil aldri forandre seg. Hun er ikke slik man forventer en mor skal være, og hun vil heller ikke bli det. Det var mitt lodd i livet.
Jeg har ikke søsken, så jeg vil barna mine skal ha kontakt med den familien vi har tilgjengelig, ok, da må jeg forberede de på hennes fungering og lære de aksept for hvordan andre er, men også strategier for å grensesette. 
Jeg drar ALDRI på besøk til min mor uten min far er der. ALDRI. 
Mine barn drar ALDRI på besøk til min mor uten min far er der. VIRKELIG aldri. 
Når hun begynner med hakking og verbale angrep da sier jeg rolig at nå må vi tenke oss om før vi sier noe mer, at jeg ikke ønsker å delta i denne samtalen med henne. Da reiser hun seg som regel opp og peker på meg og roper, og hun får virkelig vann på mølla. 
Jeg kan enten da ta en time out ved å gå på badet, eller gå ut en tur, eller gå å snakke med noen andre, men ofte vil hun fortsette når hun ser meg. Da sier jeg takk for meg, jeg ønsker ikke krangle, så reiser vi. Jeg forklarer alltid barna den ærlige årsaken. Min samboer er drillet i dette fra starten av at min mor kan være kranglevoren og vanskelig. 

Jeg driver også deeskalerende atferd. Jeg inngår ikke i diskusjoner med henne. Om jeg synes hun tar feil eller er urimelig så holder jeg det for meg selv. Kanskje stiller jeg et oppfølgingsspørsmål om noe ufarlig noe. Prøver å vri samtalen bort fra det hun har begynt å male på. 

Det viktigste er nok å aldri møtes alene. 

Anonymkode: 41cfb...b69

Har du noen tanker om hvordan du løser det hvis faren din går bort først? Jeg kjenner min mor igjen i beskrivelsen din, og ting ble enda mer anstrengt etter at far døde. Heldigvis et det ikke noen barnebarn med i bildet her, og vi bor langt unna hverandre. Nå opprettholder jeg kontakten mest så hun ikke skal plage livet av broren min.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå er det vel litt ulikt hva folk legger i ordene som blir brukt her, krangling for en kan være en diskusjon for en annen. 

Jeg har vokst opp som enebarn med en mor som helt tydelig har en personlighetsforstyrrelse, og en far som har stått ved hennes side hele veien. Hun har aldri oppført seg irrasjonelt utenfor husets fire vegger, men i samspill med meg, min far, hennes egne foreldre og søsken, ja, så får man se. Jeg har i årevis forsøkt å finne en balansegang der hun kan være i vårt liv, slik mine barn har en bestemor og hun kan kjenne sine barnebarn, men også forberede barna på hennes fungering. Kjempevanskelig!

Det første jeg fant ut at JEG må akseptere at jeg ikke har en omsorgsfull mor. Hun vil aldri forandre seg. Hun er ikke slik man forventer en mor skal være, og hun vil heller ikke bli det. Det var mitt lodd i livet.
Jeg har ikke søsken, så jeg vil barna mine skal ha kontakt med den familien vi har tilgjengelig, ok, da må jeg forberede de på hennes fungering og lære de aksept for hvordan andre er, men også strategier for å grensesette. 
Jeg drar ALDRI på besøk til min mor uten min far er der. ALDRI. 
Mine barn drar ALDRI på besøk til min mor uten min far er der. VIRKELIG aldri. 
Når hun begynner med hakking og verbale angrep da sier jeg rolig at nå må vi tenke oss om før vi sier noe mer, at jeg ikke ønsker å delta i denne samtalen med henne. Da reiser hun seg som regel opp og peker på meg og roper, og hun får virkelig vann på mølla. 
Jeg kan enten da ta en time out ved å gå på badet, eller gå ut en tur, eller gå å snakke med noen andre, men ofte vil hun fortsette når hun ser meg. Da sier jeg takk for meg, jeg ønsker ikke krangle, så reiser vi. Jeg forklarer alltid barna den ærlige årsaken. Min samboer er drillet i dette fra starten av at min mor kan være kranglevoren og vanskelig. 

Jeg driver også deeskalerende atferd. Jeg inngår ikke i diskusjoner med henne. Om jeg synes hun tar feil eller er urimelig så holder jeg det for meg selv. Kanskje stiller jeg et oppfølgingsspørsmål om noe ufarlig noe. Prøver å vri samtalen bort fra det hun har begynt å male på. 

Det viktigste er nok å aldri møtes alene. 

Anonymkode: 41cfb...b69

Hva er disse temaene som hun vil ta opp,  og du ikke vil snakke om?  

Anonymkode: 9a4fd...beb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er vel neppe veldig vanlig at to voksne som ikke bor oppå hverandre hele tiden krangler så mye at de må i terapi?

Anonymkode: 2f4f6...6da

Kanskje også uvanlig at de ikke får snakket seg ferdig og avklart temaene 

Anonymkode: 9a4fd...beb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar. Ja jeg tenker også at foreldrene mine ikke gjorde ting i verste mening, de ønsket det beste. Men de har gjort ting som de kunne ha blitt dømt for den gangen hvis noen hadde anmeldt det. Det kan ikke unnskyldes, men både jeg og dem selv ser at de burde hatt hjelp slik at de håndterte ting annerledes. I en positiv note så har dette medført at jeg har blitt veldig bevisst på hva man skal gjøre selv som forelder. Verken jeg, mine foreldre eller andre er perfekte, men man kan gjøre noe annerledes. 

Anonymkode: 95dd1...33c

Mener du dette helhjertet, eller henger det igjen et sted i kroppen eller følelsene at du kanskje egentlig er sint, skuffet og lei deg? 

Anonymkode: 9a4fd...beb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Som jeg nevnte så trigger vi hverandre. Det er jo veldig vanlig med konflikter i nære relasjoner og derfor finnes feks familievernkontoret. 

Anonymkode: 95dd1...33c

Hææ??   Aldri opplevd.  Er det virkelig "vanlig"?

Klart har hele familien nevroutviklingsforstyrrelser noe som forøvrig er genetisk arvelig kan jeg skjønne at man bruker Bla. krangling og vold da hjernens utvikling har stoppet i småbarnsalderen på alle parter innen familien.

Anonymkode: 3f062...bd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Men så er vi jo to inne i bildet, hvordan blir relasjonen oss imellom bedre hvis ikke mamma gjør noe med egne triggerpunkter?  

Hva hun gjør rår du ikke over. Og et gammelt menneske forandrer seg sjeldent. Du må finne ut hva DU kan gjøre for at relasjonen blir bedre.

Med barn inne i bildet så kan dere jo ikke stå som sto små barn og krangle så busta fyker. Du nå finne ut hvor grensa skal gå. Er det lettere å ha en relasjon med henne hvis dere kommuniserer mer over telefon i stedet for å møtes fysisk?

Jeg er enig med anonym over her, ikke vær alene med henne hadde vært en god start. I mitt tilfelle har vi funnet ut at våres juleferie, påskeferie og sommerferie blir best om vi feirer uten bestemor. Vi tar heller noen helger dit ellers i året, hvor det ikke er så nøye hvis hun freser til og vi bare kan dra. Barna våre er opplært til dette og vet at det er til det beste for oss alle. Hvordan tror du dine barn føler seg når dere to går inn i catfights rett foran øynene på de? Du risikerer at de blir utrygge på deg og det vil du virkelig ikke..

Anonymkode: 67eb6...777