Hvordan ende forhold med psykisk syk mann

[AnonymBruker]

Har vært sammen i snart 15 år. Tre barn, hus og  bil. Veldig A4. Har alltid hatt det fint, men selvfølgelig noen krangler her og der.. 

 Han har de siste 6-7 årene slitt psykisk. Begynte som en mild depresjon, som har svinget opp og ned. De siste tre årene har det vært panikkangst, apati, unngått sosiale ting, mye opp og ned. Har likevel vært i jobb med unntak av en periode i 2024 hvor han var helt på bunn. Selvmordstanker.. men fikk raskt hjelp på DPS. Gått der siden. 
 

Problemt mitt nå er at jeg er dønn sliten. Sliten av å være kjæreste, psykolog, mamma, arbeidstaker, den som vasker og rydder, den som organiserer hverdagen. Jeg har påtatt meg alt for å gi han rom til å fokusere på å bli bedre. Men, det lar vente på seg.. samme runddans, opp og ned. 
 

Før jul fortalte jeg han at jeg ikke hadde det bra. Jeg føler ikke det er noe gjensidig kjærlighet i forholdet og at det ikke er rom for at jeg også skal kunne ha dårlige dager. Fikk lite respons, men han sa at han hadde nok med seg selv.

Det ble litt isfront fra min side. Avstanden kom mellom oss. Vi har flere ganger prøvd å ha oppvaskmøte, men det blir ikke bedre. 
 

Han har ikke foreldre som stiller opp(traumer fra barndom), skyvd alle venner fra seg og sier selv at han bare har meg og barna. 
 

Jeg sliter så med tanken på å gå fra han. Han er «alene» i verden.. og sier han sliter mer enn noen gang, men tross mange forsøk tar han ikke tak i det. Samtidig tror jeg ikke at han fult og helt tar tak i problemene sine så lenge jeg er der å fikser for han. Men det går utover meg, og barna. For de eldste merker at pappa er utilgjengelig og at noe er galt. 
 
Går rundt med vondt i magen, kjenner kroppen er i beredskap.. aner ikke hvordan jeg skal løse dette. Men tanken på å fortsette i dette forholdet tar knekken på meg

Anonymkode: 3ccba...c27

[AnonymBruker]

Si at du må skjerme deg selv. 

Han manipulerer deg "med alene i verden" 

 

Anonymkode: fbcf2...5e7

[Verbena]

Han manipulerer deg og bruker samvittigheten din til å holde deg i forholdet.

Her må du bare gå for å skjerme deg selv.

Jeg snakker av erfaring.

Du kan informere DPS / behandleren hans. Og om du makter kan du være med han på en time der.

De kan ikke si noe om du ringer dit, men de kan ta i mot informasjon, og være klar til å hjelpe han videre.

Det er kjempetøft å stå i det og gjennomføre det. Og det kan bli stygt med trusler om selvmord, og "selvmordforsøk" for å ramme deg. Det kan bli helt grusomt en periode.

Men det er en utrolig lettelse etterpå.

Lykke til. 

[Perfume]

Du kan jo starte med å si det til han. 

" Nå må vi begynne å kommunisere, finne ut av ting og du må gjøre noe, ellers går dette galt.. Jeg kommer til å ikke orke å være i forholdet mer, jeg er der allrede". 

Kanskje han får en tupp i rompa? Sykdom skal man jo karre seg gjennom sammen ( er dere gift?)  Men du skal ikke tåle alt. Og heller IKKE være terapeuten hans, det er super viktig å ikke være det. 

( Har endel erfaring fra dette med meg og mannens forhold, før vi fant hans problemer skikkelig med dps og alt det der) 

Hvis det fremdeles ikke skjer noe.. Altså det trengs to til å få et forhold til å funke, men det trengs én for å få det til å gå galt.... 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

og sier selv at han bare har meg og barna. 

Hersketeknikk. Du har ingen forpliktelse til å være i et forhold du ikke trives i. Skal du være sammen med ham bare fordi han er syk? Unnskyld meg, men det virker som han har lagd seg en ganske behagelig tilværelse. Fortell ham at du ikke orker mer og at du vil snakke om brudd og at du vil samarbeide om å løse dette best mulig. Om han da truer med selvmord eller annen manipulerende oppførsel ringer du politi eller ambulanse momentant! 

Anonymkode: 9015c...131

[AnonymBruker]

Hvordan? Du går. Og så holder du på den avgjørelsen uansett hva han prøver å bruke for å gi deg dårlig samvittighet. Trusler om selvmord eller lignende må du prøve å koste av deg, du har ansvar for deg selv og barna dine. 

Jeg gikk. Hadde tatt alt på hjemmebane i årevis, men han tok aldri tak selv for å bli bedre, søke hjelp eller lignende. I tillegg var han verbalt ufin og ikke villig til å kommunisere om noe som helst. Gikk lenge etterpå og beskylte meg for å forlate en syk mann, det var synd på han osv. Dersom folk er oppegående skjønner jo de fleste at brudd ikke er svart/hvitt.

Livet blir utrolig mye bedre for deg etterpå.

Anonymkode: 215de...784

[AnonymBruker]

Er forresten enig men kommentaren over min, trusler om selvmord er manipulerende men å ta det på alvor og kjøre til legevakt/livskrisehjelp, ringe ambulanse eller lege osv er veldig effektivt. Hadde et familiemedlem som ringte rundt og truet med selvmord hver gang hen ikke fikk rett respons på meldinger, vi begynte å kjøre vedkommende på legevakt. Satt på venterom i timesvis flere ganger og var med inn til legen. Vi gjorde dette 4-5 ganger så sluttet hen med dette.

Anonymkode: 215de...784

[Kygos]

Det eneste du kommer til å angre på er at du ikke gikk tidligere når du begynner å få perspektiv på alt du har akseptert ila årene som har gått. 

[Betti123]

Verbena skrev (1 time siden):

Han manipulerer deg og bruker samvittigheten din til å holde deg i forholdet.

Her må du bare gå for å skjerme deg selv.

Jeg snakker av erfaring.

Du kan informere DPS / behandleren hans. Og om du makter kan du være med han på en time der.

De kan ikke si noe om du ringer dit, men de kan ta i mot informasjon, og være klar til å hjelpe han videre.

Det er kjempetøft å stå i det og gjennomføre det. Og det kan bli stygt med trusler om selvmord, og "selvmordforsøk" for å ramme deg. Det kan bli helt grusomt en periode.

Men det er en utrolig lettelse etterpå.

Lykke til. 

Ja, har googlet litt rundt å funnet ut at det er lurt å informere DPS. Han har truet med å avslutte behandlingen der for han mener det gjorde ting verre mellom oss (jeg er selvsagt uenig), men kan de ta kontakt å tildele ny time hvis han har avsluttet tror du? Eller må jeg da varsle fastlege?
 

ja, det er tøft.. er liksom aldri en rett tid. Men må bare få gjort det. Uff.  

[Betti123]

Kygos skrev (1 time siden):

Det eneste du kommer til å angre på er at du ikke gikk tidligere når du begynner å få perspektiv på alt du har akseptert ila årene som har gått. 

Ja, det innser jeg.. men samtidig er jeg glad i denne mannen. Og ønsker han alt godt. Derfor det er vanskelig å tenke at jeg «forlater» han.. men vet at jeg må passe på meg selv- og barna

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har vært sammen i snart 15 år. Tre barn, hus og  bil. Veldig A4. Har alltid hatt det fint, men selvfølgelig noen krangler her og der.. 

 Han har de siste 6-7 årene slitt psykisk. Begynte som en mild depresjon, som har svinget opp og ned. De siste tre årene har det vært panikkangst, apati, unngått sosiale ting, mye opp og ned. Har likevel vært i jobb med unntak av en periode i 2024 hvor han var helt på bunn. Selvmordstanker.. men fikk raskt hjelp på DPS. Gått der siden. 
 

Problemt mitt nå er at jeg er dønn sliten. Sliten av å være kjæreste, psykolog, mamma, arbeidstaker, den som vasker og rydder, den som organiserer hverdagen. Jeg har påtatt meg alt for å gi han rom til å fokusere på å bli bedre. Men, det lar vente på seg.. samme runddans, opp og ned. 
 

Før jul fortalte jeg han at jeg ikke hadde det bra. Jeg føler ikke det er noe gjensidig kjærlighet i forholdet og at det ikke er rom for at jeg også skal kunne ha dårlige dager. Fikk lite respons, men han sa at han hadde nok med seg selv.

Det ble litt isfront fra min side. Avstanden kom mellom oss. Vi har flere ganger prøvd å ha oppvaskmøte, men det blir ikke bedre. 
 

Han har ikke foreldre som stiller opp(traumer fra barndom), skyvd alle venner fra seg og sier selv at han bare har meg og barna. 
 

Jeg sliter så med tanken på å gå fra han. Han er «alene» i verden.. og sier han sliter mer enn noen gang, men tross mange forsøk tar han ikke tak i det. Samtidig tror jeg ikke at han fult og helt tar tak i problemene sine så lenge jeg er der å fikser for han. Men det går utover meg, og barna. For de eldste merker at pappa er utilgjengelig og at noe er galt. 
 
Går rundt med vondt i magen, kjenner kroppen er i beredskap.. aner ikke hvordan jeg skal løse dette. Men tanken på å fortsette i dette forholdet tar knekken på meg

Anonymkode: 3ccba...c27

Hvordan? Si det er over og gå. Han er ikke ditt ansvar. Ikke ditt barn.

Anonymkode: 56749...309

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hersketeknikk. Du har ingen forpliktelse til å være i et forhold du ikke trives i. Skal du være sammen med ham bare fordi han er syk? Unnskyld meg, men det virker som han har lagd seg en ganske behagelig tilværelse. Fortell ham at du ikke orker mer og at du vil snakke om brudd og at du vil samarbeide om å løse dette best mulig. Om han da truer med selvmord eller annen manipulerende oppførsel ringer du politi eller ambulanse momentant! 

Anonymkode: 9015c...131

Dette.

Du har barn, og deg selv å ta vare på, du kan ikke ta SÅ mye ansvar for en voksen mann, det er du ikke forpliktet til og det blir helt feil. Forhold skal være gi og ta og en viss balanse.

Anonymkode: 411cd...35e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har vært sammen i snart 15 år. Tre barn, hus og  bil. Veldig A4. Har alltid hatt det fint, men selvfølgelig noen krangler her og der.. 

 Han har de siste 6-7 årene slitt psykisk. Begynte som en mild depresjon, som har svinget opp og ned. De siste tre årene har det vært panikkangst, apati, unngått sosiale ting, mye opp og ned. Har likevel vært i jobb med unntak av en periode i 2024 hvor han var helt på bunn. Selvmordstanker.. men fikk raskt hjelp på DPS. Gått der siden. 
 

Problemt mitt nå er at jeg er dønn sliten. Sliten av å være kjæreste, psykolog, mamma, arbeidstaker, den som vasker og rydder, den som organiserer hverdagen. Jeg har påtatt meg alt for å gi han rom til å fokusere på å bli bedre. Men, det lar vente på seg.. samme runddans, opp og ned. 
 

Før jul fortalte jeg han at jeg ikke hadde det bra. Jeg føler ikke det er noe gjensidig kjærlighet i forholdet og at det ikke er rom for at jeg også skal kunne ha dårlige dager. Fikk lite respons, men han sa at han hadde nok med seg selv.

Det ble litt isfront fra min side. Avstanden kom mellom oss. Vi har flere ganger prøvd å ha oppvaskmøte, men det blir ikke bedre. 
 

Han har ikke foreldre som stiller opp(traumer fra barndom), skyvd alle venner fra seg og sier selv at han bare har meg og barna. 
 

Jeg sliter så med tanken på å gå fra han. Han er «alene» i verden.. og sier han sliter mer enn noen gang, men tross mange forsøk tar han ikke tak i det. Samtidig tror jeg ikke at han fult og helt tar tak i problemene sine så lenge jeg er der å fikser for han. Men det går utover meg, og barna. For de eldste merker at pappa er utilgjengelig og at noe er galt. 
 
Går rundt med vondt i magen, kjenner kroppen er i beredskap.. aner ikke hvordan jeg skal løse dette. Men tanken på å fortsette i dette forholdet tar knekken på meg

Anonymkode: 3ccba...c27

Går du fra han, så skal du se. Da klarer han nok både det ene og det andre. Jeg gikk fra min tafatte mann som hadde lent på meg i alle år til å rydde og ordne opp. Ikke klarte han å vaske, ikke rydde, ikke lage mat, ikke betale regninger og jobben hans taklet han såvidt. Han hadde ikke familie (han hadde familie i nærområdet). Ikke hadde han venner (de hadde han skyvd bort). Lang historie kort, jeg gikk. Plutselig kunne han både det ene og det andre. Plutselig hadde han familie og venner. Han skal være så glad for at han fortsatt hadde familie og venner pga oppførselen hans. Men dette viste at han kunne viss han ville. Han ville bare ikke når jeg var der. Og når jeg var borte, så måtte han rett og slett skjerpe seg. Fordi han var og er ekstremt opptatt av at alt er perfekt og fasaden er i orden, så måtte han plutselig jobbe for det. Han hadde jo mistet meg. Trist å tenke på. For hvorfor måtte det et brudd til for å få mannen til å våkne. Oppløse familien før han gadd å ta i et tak. Han håpte i det lengste at jeg ville komme tilbake siden han var blitt så «flink» med alle gjøremålene og blitt superdad. Nei takk, det hadde nok falt tilbake til latskapen igjen for han og jeg hadde blitt utbrent - igjen.

Anonymkode: 9ad9a...53d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hersketeknikk. Du har ingen forpliktelse til å være i et forhold du ikke trives i. Skal du være sammen med ham bare fordi han er syk? Unnskyld meg, men det virker som han har lagd seg en ganske behagelig tilværelse. Fortell ham at du ikke orker mer og at du vil snakke om brudd og at du vil samarbeide om å løse dette best mulig. Om han da truer med selvmord eller annen manipulerende oppførsel ringer du politi eller ambulanse momentant! 

Anonymkode: 9015c...131

Enig

Vil nevne at eksen truet med selvmord også. Tok det for det det var: useriøst. Sa at han fikk bare gjøre det. Skremme og gjøre barna farsløse. Meg fikk han ikke tilbake uansett levende eller død. Hardt og brutalt ja, men han er en voksen mann og burde tenke seg om. Han sluttet å true da.

Anonymkode: 9ad9a...53d

[AnonymBruker]

Så i 7 år har du passet en voksen mann? 

Du kan begynne å si han kanskje får det lettere i en liten leilighet alene.

Anonymkode: 7fa4e...0e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Enig

Vil nevne at eksen truet med selvmord også. Tok det for det det var: useriøst. Sa at han fikk bare gjøre det. Skremme og gjøre barna farsløse. Meg fikk han ikke tilbake uansett levende eller død. Hardt og brutalt ja, men han er en voksen mann og burde tenke seg om. Han sluttet å true da.

Anonymkode: 9ad9a...53d

Min eks truet også med selvmord. Ikke fordi han var psykisk dårlig, men for å få kontroll over meg igjen.  Siste gangen han truet, så sa jeg at han ikke måtte gjøre det i garasjen (han truet med det), men finne ett tre uti skogen. Det var siste gangen han truet. 

Anonymkode: 55c5e...5d5

[Betti123]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så i 7 år har du passet en voksen mann? 

Du kan begynne å si han kanskje får det lettere i en liten leilighet alene.

Anonymkode: 7fa4e...0e6

Lett å tenke sånn når du ikke er i situasjonen selv..

Endret 29. april av Betti123

[Betti123]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Går du fra han, så skal du se. Da klarer han nok både det ene og det andre. Jeg gikk fra min tafatte mann som hadde lent på meg i alle år til å rydde og ordne opp. Ikke klarte han å vaske, ikke rydde, ikke lage mat, ikke betale regninger og jobben hans taklet han såvidt. Han hadde ikke familie (han hadde familie i nærområdet). Ikke hadde han venner (de hadde han skyvd bort). Lang historie kort, jeg gikk. Plutselig kunne han både det ene og det andre. Plutselig hadde han familie og venner. Han skal være så glad for at han fortsatt hadde familie og venner pga oppførselen hans. Men dette viste at han kunne viss han ville. Han ville bare ikke når jeg var der. Og når jeg var borte, så måtte han rett og slett skjerpe seg. Fordi han var og er ekstremt opptatt av at alt er perfekt og fasaden er i orden, så måtte han plutselig jobbe for det. Han hadde jo mistet meg. Trist å tenke på. For hvorfor måtte det et brudd til for å få mannen til å våkne. Oppløse familien før han gadd å ta i et tak. Han håpte i det lengste at jeg ville komme tilbake siden han var blitt så «flink» med alle gjøremålene og blitt superdad. Nei takk, det hadde nok falt tilbake til latskapen igjen for han og jeg hadde blitt utbrent - igjen.

Anonymkode: 9ad9a...

Endret 29. april av Betti123
Trist at familier splittes og så fungerer mennene slik. Tror mange opplever dette

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Si at du må skjerme deg selv. 

Han manipulerer deg "med alene i verden" 

 

Anonymkode: fbcf2...5e7

Hvorfor er han manipulerende ved å si at han ikke har andre enn henne og barna?

Og til de som sier at han «truer» med selvmord, hvorfor ser dere på det som «trusler og manipulasjon»?

Anonymkode: 14770...464

[AnonymBruker]

Var nokså blåøyd når eg gifitet meg inn i en familie som hadde underliggende psykiske problemer. Dette genet har gått i arv og til egne barn.  Omsorgsvikt i barndomen var nok utslagsgivende for at det er blitt en stor belastning for oss som foreldre. 

Anonymkode: e4630...6da