Livskrise og baksnakking

[AnonymBruker]

Jeg står i en skikkelig alvorlig livskrise og det er helt forferdelig. Jeg er i overlevelse modus å går derfor bare å tar meg av mitt syke familie medlem i en annen by hver dag og går på hundetrening ellers er jeg bare hjemme eller trener hunden. Jeg er i overlevelse modus og kommer meg ikke ut av det spesielt når jeg hører hele nabolaget snakker stygt om meg. Hva er grunnen til folk snakker stygt sånn? Jeg er ikke sosial med noen så de ser vell det de vill se i stede får hva som er sant men fortsatt plager det meg veldig. Jeg vill ha livet tilbake men føler meg helt utfryst, folk har sluttet å smile jeg hører folk baksnakke meg osv. jeg har kun kontakt med venner via tlf sånn som ting er nå og de er fra en annen by. Jeg tar ansvar hver dag og driver å trene unghund på samme tid jeg har ikke energi nokk til å gå rundt. Jeg skjønner ikke vist jeg hadde sett noen slite sånn fra utsiden ville jeg følt med dem. Hva jeg går igjennom er ikke noe hemmelighet får naboene de vet om det. Jeg vill ut å prate men mange har sluttet å hilse så det er ubehagelig. Jeg vill kose meg på trening meg hunden men nå føler jeg hver gang jeg sier nei til hunden at de ser på meg som jeg misshandler han. Jeg reddet han og nabolaget så hvordan han så ut når han kom til meg men enda føler jeg folk dømmer meg hver gang jeg må si nei eller er streng på beskjeder ( han er en høyenergisk arbeidshund på under 2 år)  så han tester grenser. Jeg vill også kunne ta meg en fest å late som livet mitt ikke faller sammen bare får en dag men det blir også vanskelig. Tror jeg har fått sosial angst og jeg er enda i overlevelse modus å merker ikke at jeg blir sliten pga det men nå merker jeg at det har vart lenge og jeg kan treffe veggen om jeg ikke kommer meg ut av det 

Anonymkode: 926d2...d2c

[AnonymBruker]

Du kan fint trene en brukshund uten å kjefte på den. Forstår godt at du får litt blikk da.

Hva er det hele nabolaget sier om deg? Og hvordan hører du at de har snakket om deg?

Anonymkode: bc460...1ef

[AnonymBruker]

Det kan være at folk skjønner at du ikke har det så lett og vil være i fred. 

Anonymkode: 34135...8b1

[AnonymBruker]

Jeg tenker, ts, at du må beskrive dette for fastlegen din. Og så kan han eller hun enten veilede videre til en gruppe for pårørende, dere kan avtale faste timer der du snakker og legen lytter, og på sikt snakke om metoder for å ivareta egen psykiske helse i hverdagen.

For sånn kan du jo ikke ha det, men å vente på at det går over mens du gjør akkurat det samme som før kommer ikke til å hjelpe. Du må, når du har overskudd til det, jobbe deg ut av dette mønsteret av psykisk uhelse og tanker som gjør deg til offer og ikke til en som kan påvirke mestring av egen hverdag. Og før du får overskudd trenger du noen som bistår og ser deg utenfra - som fastlegen.

Gå inn på nett i dag og bestill deg en time. Og søk gjerne opp grupper eller opplegg for pårørende i din kommune.

Anonymkode: b284b...ae1

[AnonymBruker]

Er du sikker på at naboene prater stygt om deg bak ryggen din? Eller er det noe du føler fordi du står i den livskrise du gjør? 

Jeg bor i et lite borettslag hvor vi kjenner hverandre. Alle så at jeg dro grytidlig på jobb og kom sent hjem. En dag endret det seg. Jeg er lite utenfor døra nå og da som regel på dagtid. Hagen min er ikke klargjort for vår og sommer. Det er jo helt tydelig at noe er endret hos meg. Noen naboer har garantert tenkt sitt, men det er ikke mitt bord. Ikke at jeg tror de tenker stygt om meg. Jeg har mer enn nok med å takle en ny hverdag. Ingen har foreløpig ikke spurt om jeg har sluttet i jobben min. Om noen spør meg direkte så sier jeg bare at jeg er syk. Hvilket er sannheten. 

Anonymkode: 07c9d...169

[AnonymBruker]

Som oftest så er det sånn at de fleste mennesker har mer enn nok med seg selv og sitt. Opplevelsen av å bli snakket om er ofte større i vårt eget hode enn i virkeligheten. Og om noen snakker om deg - hva så? Du får dessverre ikke kontrollert hva andre gjør. Du kan kun endre deg selv og hvordan du takler livets prøvelser.

Overlevelsesmodus er et krevende sted å være, og det er utmattende for både kropp og sjel i lengden. Jeg støtter den som skrev litt over her at du bør ta en tur til fastlegen eller oppsøke gruppe eller støtteteam for pårørende. Det finnes garantert noen som deler dine opplevelser i nærheten av deg. 

Anonymkode: e92c9...a93