Depresjon - er det kun manglende fleksibilitet?

[AnonymBruker]

Hørte på en podkast istad som snakket om at hvis man er fleksibel i tankegangen kan man takle det meste og stå i det meste. Men når man mangler den fleksibiliten kan man bl.a. bli depressiv fordi man er for stuck i hvordan ting skulle vært enn hvordan ting er. Hva tenker andre som er depressivt anlagt - stemmer dette for dere?

Anonymkode: 0cd4b...72a

[AnonymBruker]

Psykisk fleksibilitet gjør en robust på mange måter, ja. Og rigiditet er knyttet til mange ulike psykiske lidelser. Så i behandling prøver man jo å øke pasientens mentale fleksibilitet, ved å se situasjoner og reaksjoner på flere måter. Fleksibilitet gjør at man fungerer bedre sosialt også, som igjen er en faktor for å trives og ha et godt liv.

Anonymkode: 2b9b2...6a2

[AnonymBruker]

Det var en veldig enkel måte å se det på, og for enkle mennesker er så klart depresjon lett å kurere. 

Anonymkode: 53a33...a02

[AnonymBruker]

Tja. Det stemmer jo det de sier i podcasten, samtidig så finnes det mange grader og varianter av depresjon, så bildet er nok mer nyansert enn som så. 

 

Anonymkode: db3f9...5b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hørte på en podkast istad som snakket om at hvis man er fleksibel i tankegangen kan man takle det meste og stå i det meste. Men når man mangler den fleksibiliten kan man bl.a. bli depressiv fordi man er for stuck i hvordan ting skulle vært enn hvordan ting er. Hva tenker andre som er depressivt anlagt - stemmer dette for dere?

Anonymkode: 0cd4b...72a

Du blander sammen her. Enten husker du litt feil eller så er dette er en faglig dårlig podcast

Anonymkode: 2c6b7...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Psykisk fleksibilitet gjør en robust på mange måter, ja. Og rigiditet er knyttet til mange ulike psykiske lidelser. Så i behandling prøver man jo å øke pasientens mentale fleksibilitet, ved å se situasjoner og reaksjoner på flere måter. Fleksibilitet gjør at man fungerer bedre sosialt også, som igjen er en faktor for å trives og ha et godt liv.

Anonymkode: 2b9b2...6a2

Dette skjønner visst ikke du heller.

Det er ikke noe som heter psykisk fleksibilitet.

Manglende fleksibilitet er ikke et symptom ved depresjon, men midlertidig mangel på glede, motivasjon og tiltakslyst er det. Å ha mer enn nok med å klare dagen i dag er også et symptom. 

Det finnes folk som klke klarer å forstå forskjellen. 

Når en depresjon letter, forsvinner samtidig symptomene. 

 

Anonymkode: 2c6b7...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du blander sammen her. Enten husker du litt feil eller så er dette er en faglig dårlig podcast

Anonymkode: 2c6b7...4dd

Det var en psykolog og en filosof. Internasjonalt anerkjent fagperson. Alain de Botton

Anonymkode: 0cd4b...72a

[AnonymBruker]

Jeg vil si dette ikke stemmer (alltid, i alle fall). Slet med depresjon fra tidlig tenårene til rundt 30 år. Mye nedstemt og i perioder helt på bunn. Antidepressiva skrudde på hjernen på en måte, tydelig noe kjemisk som skjedde. Sluttet på det og det gikk ned igjen etter noen mnd. Rundt 30 årene lettet det og har ikke kjent på depresjon siden, er rundt 40 nå. 

Jeg har opplevd det som noe fysisk / kjemisk i hjernen. Ikke noe jeg har kunnet velge med justert tankemønster.

Anonymkode: e9016...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det var en psykolog og en filosof. Internasjonalt anerkjent fagperson. Alain de Botton

Anonymkode: 0cd4b...72a

De Botton er smart men sier ting litt for å provosere. Sånn er han om alle tema.

Det er vel riktigere å si at evnen til å raskt omstille seg er et tegn på mentalt overskudd/ glede. 

Men han er opptatt av at det er mulig å trene opp tankegang og vaner. Som ihvertfall er en del av bildet.

Anonymkode: 91ccc...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det var en psykolog og en filosof. Internasjonalt anerkjent fagperson. Alain de Botton

Anonymkode: 0cd4b...72a

Nei. 

Han har ingen utdanning i medisin, psykologi eller helse. 

Han er historiker og filosof. 

Anonymkode: 2c6b7...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Nei. 

Han har ingen utdanning i medisin, psykologi eller helse. 

Han er historiker og filosof. 

Anonymkode: 2c6b7...4dd

Nei. Han er utdannet psykolog og filosof

Anonymkode: 0cd4b...72a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Nei. 

Han har ingen utdanning i medisin, psykologi eller helse. 

Han er historiker og filosof. 

Anonymkode: 2c6b7...4dd

 

Anonymkode: 0cd4b...72a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Nei. Han er utdannet psykolog og filosof

Anonymkode: 0cd4b...72a

Det står ikke noe sted at han er utdannet psykolog, som jeg kan finne. Det står psykoterapeut. Det er ikke akkurat det samme.

Anonymkode: 2fa3b...ae8

[AnonymBruker]

Nei, det er ganske langt fra virkeligheten. 

Anonymkode: acd09...151

[AnonymBruker]

Jeg er det jeg vil kalle kronisk psykisk syk. Depresjonene kommer og går jevnt og trutt år etter år etter år. Startet for min del i 12 års alderen og nå som 36 åring er jeg like deprimert eller faktisk myyye verre.

Jeg er sånn som syntes synd i hele verden og alt går veldig innpå meg om det er dyr,barn,eldre.narkomane,syke,krig ++++

Jeg prøver alltid å leve i nuet. 
prøver alltid å tenke at andre har det mye verre enn meg. 
Prøver å takke gud for alt jeg har.
Prøver å ikke se tilbake og kverne på gamle ting/hendelser/ mennesker. Prøver å holde meg unna familie som ødelegger meg og jeg prøver faktisk på det aller aller meste. 
Har skrevet dagbøker, gått til psykolog, snakket med andre nær meg, lest bøker som angår meg og mine problemer, 

En stund prøvde jeg å skrive en bok. 
En stund trente jeg mye og endret kosthold
En stund tegnet og malte jeg med null talent 

Kunne skrevet mange flere ting men det jeg vil si er at eneste som har hjulpet meg er å trene. Dessverre så kommer depresjoner å jeg detter ut av treninga og kommer meg ikke tilbake til det. Kan heller ikke være med andre når jeg trener grunnet angst. 
 

Jeg vet ikke hva jeg ville si med dette innlegget og var kanskje ikke akkurat det du tenkte på, men i dag hadde jeg skikkelig nerve sammenbrudd fordi jeg er barnløs og ulykkelig og ganske så ødelagt av livet mitt helt fra barneføtter av. Ser ikke helt lyset i enden av tunnelen for å si det sånn. 
Føler jeg er sterk men svak ….? En merkelig greie og veldig trist. 
 

Føler ikke at man kan styre hjernen som man vil. Da hadde jeg vært frisk til nå tror jeg. Min mamma sier alltid at jeg kommer til å få det bedre etter hvert og at alt skal ordne seg men inni meg tenker jeg bare yeah right….. 😜 
 

Anonymkode: cf0d1...ecb

[AnonymBruker]

Irriterende utsagn. For meg har depresjon vært et utslag av svært vanskelige livssituasjoner.

Som da jeg var yngre, og begge mine foreldre ble alvorlig syke. Min mor ble psykisk syk. Hun truet meg med selvmord hele tiden og hadde selvmordsforsøk og jeg følte det var min oppgave i verden å redde henne og lillebror. Ikke noe hjelp å få noe sted. Og ingen brydde seg om meg. Mine behov var aldri en prioritet.

Prøv å ha fleksibel tankegang når man sitter årevis i overlevelsesmodus. Der hjernen er under høyt stress, alltid utsatt for negativitet, sykdom, død. Alltid må forberede seg på det værste. Ikke tid til å gjøre positive ting. Ikke tid til å tenke positivt - bare "hvordan kan jeg unngå at ting blir mer vanskelig og dritt"

Se hvor lett det bare er å tenke positivt da. 

"Ja ja, mamma prøver å drepe seg selv hver dag og lillebror gråter men sånn er livet mitt og jeg har infunnet meg med at sånn er det bare så nå er jeg ikke lengre deprimert tihi"

Sånne utsagn plasserer alle deprimerte i samme bås, og bagatelliserer hvor mye utenstående faktorer påvirker en mentalt. 

At man bare skal tenke seg frisk mens livet herjer og du står i en tornado er provoserende. 

Rydd opp i livet først. Fjern faktorer som åpenbart fører til depresjon. Hjelp barn og unge i vanskelige hjem. For det er ikke menneskelig å være glad når man er omringet av alt annet. Det er umulig. Vi er ikke roboter med en av/på knapp. Og ingen skal kjenne skyldfølelse for at de ikke er mer "fleksible" når det faktisk er LIVET som bare er innmari dritt.

Anonymkode: 92f59...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.4.2026 den 22.25):

Hørte på en podkast istad som snakket om at hvis man er fleksibel i tankegangen kan man takle det meste og stå i det meste. Men når man mangler den fleksibiliten kan man bl.a. bli depressiv fordi man er for stuck i hvordan ting skulle vært enn hvordan ting er. Hva tenker andre som er depressivt anlagt - stemmer dette for dere?

Anonymkode: 0cd4b...72a

JA jeg tror du er inne på noe. De mest ulykkelige folkene jeg vet om er de som er fastlåst i en idé om at DE ikke får nok fra andre. At de er et offer. At de ikke er behandlet slik de fortjener, at de mangler noe i forhold til andre. Verden er aldri rettferdig, og noen får mer enn andre. Noen kan mer enn andre. 

Jeg tror perfeksjonister og folk med behov for kontroll lever i konstant stress. Jeg har en sånn kollega som koker opp en stor storm bare de finner en ny feil og hun har det virkelig ikke bra.

Jeg tror at folk som tenker at de mangler eller at livet er urettferdig går i en sky av tristhet og bitterhet. Men de som er glade for andre finner alltid noe å smile for. Det er bare å gå ut og se at noen møter en venn. Eller at noen smiler til hverandre, eller et barn som leker seg og ler. Om man kan glede seg over livet på den måten, så er man alltid glad. Men om man er misunnelig for at noen har en god venn, eller føler på mangel når man ser at noen er lykkelige, så vil man leve et trist liv. 

Dette heter A lack or scarcity mindset på engelsk tror jeg.

Anonymkode: 9770b...b54

[skeiv-ostepop]

Det ene utelukker eller garanterer ikke det andre.

Jeg tror at de "mest fleksible" også fort kan være de som er lykkeligst over tid. Men jeg tror ikke det motsatte er like enkelt, og det utelukker ikke at de mest fleksible også kan være depresive.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Irriterende utsagn. For meg har depresjon vært et utslag av svært vanskelige livssituasjoner.

Som da jeg var yngre, og begge mine foreldre ble alvorlig syke. Min mor ble psykisk syk. Hun truet meg med selvmord hele tiden og hadde selvmordsforsøk og jeg følte det var min oppgave i verden å redde henne og lillebror. Ikke noe hjelp å få noe sted. Og ingen brydde seg om meg. Mine behov var aldri en prioritet.

Prøv å ha fleksibel tankegang når man sitter årevis i overlevelsesmodus. Der hjernen er under høyt stress, alltid utsatt for negativitet, sykdom, død. Alltid må forberede seg på det værste. Ikke tid til å gjøre positive ting. Ikke tid til å tenke positivt - bare "hvordan kan jeg unngå at ting blir mer vanskelig og dritt"

Se hvor lett det bare er å tenke positivt da. 

"Ja ja, mamma prøver å drepe seg selv hver dag og lillebror gråter men sånn er livet mitt og jeg har infunnet meg med at sånn er det bare så nå er jeg ikke lengre deprimert tihi"

Sånne utsagn plasserer alle deprimerte i samme bås, og bagatelliserer hvor mye utenstående faktorer påvirker en mentalt. 

At man bare skal tenke seg frisk mens livet herjer og du står i en tornado er provoserende. 

Rydd opp i livet først. Fjern faktorer som åpenbart fører til depresjon. Hjelp barn og unge i vanskelige hjem. For det er ikke menneskelig å være glad når man er omringet av alt annet. Det er umulig. Vi er ikke roboter med en av/på knapp. Og ingen skal kjenne skyldfølelse for at de ikke er mer "fleksible" når det faktisk er LIVET som bare er innmari dritt.

Anonymkode: 92f59...7e5

Jeg som skrev innlegget over deg. 
Kjente meg så utrolig igjen i din oppvekst og situasjon. Ble helt satt ut av å lese, men glad for å se at jeg ikke er alene. Alt har dreid seg om døden, selvmord, stress, redsel, omsorg for foreldre/andre når man selv er altfor ung til å skal ta vare på andre på den måten m.m

Du er sterk 🫶 Takk som delte 👏

Anonymkode: cf0d1...ecb

[AnonymBruker]

Det stemmer ikke for meg! 
Jeg anser meg for veldig fleksibel, og er lite opptatt av rutiner og at ting skal skje på bestemte måter. Men jeg ble syk av arbeidsmiljøet. I veldig mange år manglet jeg psykologisk trygghet på jobb. Over tid ødela det meg, men det skjedde litt i det stille og veldig gradvis. Jeg prøvde å reparere det med noen korte sykemeldingen og selvbebreidelse. Til slutt følte jeg meg fullstendig fast, og klarte ikke å se noen vei ut. Jeg mistet all tro på meg selv. Tankene lammet meg fullstendig og påvirket til slutt også andre aspekter av livet mitt.
Jeg innså ikke at jeg var deprimert før en psykolog ga meg diagnosen, og mente jeg burde ha antidepressiva for å kunne komme meg ut av det. Da hadde jeg nok vært deprimert ganske så lenge.

Jeg klarte å bytte jobb, og selv om jeg innimellom kan kjenne små blaff av nedstemthet så har jeg vært frisk i 6-7 år. Jeg har også innsett at jeg trenger litt trygghet i jobben, og at det faktisk er helt normalt å trenge. Fleksibilitet har ikke noe med det å gjøre. 

Anonymkode: c3484...e7c