Har ikke behov for kontakt med venner

[AnonymBruker]

Har alltid følt meg annerledes, men etter utredning på dps i starten av 50 årene, fikk jeg diagnosen adhd. Føler selv jeg heller mot det autistiske spekteret. Men ingen som vet dette, bortsett fra mine aller aller nærmeste.

Jeg lever med maske i sosiale settinger, og kan virke som den mest sosiale av dem alle. Jeg er en utrolig god menneskekjenner, og alle liker meg utrolig godt. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal si til hver enkelt, og alle føler seg så vel med meg. Men det er også fordi det sosiale for meg er som et prosjekt. Det tar på energimessig.

Jeg trives utrolig godt i eget selskap, og storkoser meg med hobbyer og musikk. Jeg blir stresset når det ringer på telefonen, og syns det er et ork å prate i telefon. Har søsken, barn, samboer og foreldre som jeg har daglig kontakt med, og syns dette er mere enn nok for meg.

Møter venner ukentlig, men nærmest gruer meg til det, og har ikke noe behov for det. Jeg har slitt med mye dårlig samvittighet pga dette, fordi vennenne mine blir jo så glad for å se og henge med meg, igjen fordi jeg får de til å føle seg bra og bli sett. Jeg kommer alltid med så positiv og oppløftende energi som de sier.

Det har ikke alltid vært slik, jeg syns det var hyggelig å henge med venner, frem til rundt covid. Det gav meg en smak på hvor deilig det var å slippe. Merket under covid at jeg følte meg fri, og mindre tappet for energi!!! Jeg fikk diagnosen rett etter covid, og begynte å se mere hva som alltid har tappet meg; sosial omgang. Enda dette er gode, snille venner. Men jeg har bare rett og slett ikke behov for å være med noen venner, ikke behov for å ringe. Blir så sliten av det. Veldig tappet. F eks på festlige lag; koser meg med å danse alene, fremfor å sitte å skravle med venner.

Jeg savner ALDRI noen venner. Mine venner kan si; savner deg, vi må treffes snart! Jeg jatter med, sier jeg savner de og (gjør jo ikke det)  Men jeg er fryktelig glad i de, og vil de det aller beste! Ønsker de kun godt, og er veldig glad i dem alle! Bare ikke behov for å møte noen. Det ideelle for meg hadde vært maks 1-2 ganger i året. Syns dette er vanskelig å prate om, for dette får meg til å føle meg fryktelig annerledes og unormal! Flere som har det slik? Er det bare en personlighet? Eller kan det være fordi jeg er på spekteret?

Anonymkode: 497d0...2e7

[AnonymBruker]

Har ingen diagnose og har det på samme måten, trives godt i eget selskap og har barn så jeg har ikke behov for så mye mer. Har noen venner jeg treffer et par ganger i året, da tilbringer vi ofte en hel dag sammen før vi treffes igjen. Mitt intrykk er at mange gjør det på denne måten og. Får mer ut av de treffene jeg har med venner der vi tilbringer en hel dag sammen et par ganger i året enn ukentlig kaffedate med venninne, det blir kjedelig da de ofte driver med mobil og skal ringe barn, mann, lege. De jeg treffer sjeldent prioriterer vennetreffet og er i "the moment".

Anonymkode: 6f839...d78

[AnonymBruker]

Kan hende de bare wr veloppdragne. 

Anonymkode: 099d0...b94

[AnonymBruker]

Mannen min eer sånn - han fikk som deg diagnose for noen år siden. Jeg tenker at om vennene dine ønsker deg det beste, slik du gjør for dem, bør det gå an å ta en prat med dem og si at du trenger å trekke deg litt tilbake i en periode. Så kan du jo la det bli den nye normalen om du liker det best sånn. 

Anonymkode: 13a7a...435

[Mona123]

Dette var som å lese min egen historie. Covidnedstengelsen var bra for meg. 

Ref sosial omgang med venner. Jeg har med årene fokusert mer på venner som faktisk gir meg energi, og det er mennesker som har samme interesser og tenkemåte som meg. De gir meg energi og overskudd, som gjør at jeg lettere kan omgås med de vennene jeg føler er mer energityver. Bieffekten er jo også dessverre at jeg glir litt vekk fra disse menneskene når jeg med tiden har innsett at jeg ikke får så mye ut av vennskapet... 

[AnonymBruker]

" møter venner ukentlig "

Det var mye. For min del går gjerne 2-3 måneder mellom hver gang, Lol.

Anonymkode: 745fe...377

[AnonymBruker]

Er ikke dette blitt ganske utbredt i vårt samfunn? Hvis du har adhd kan det komme av at du produserer lite dopamin og dermed får mindre opplevelse av glede av å tilbringe tid med andre men oppsøker raske dopaminresponser i stedet? Det er egentlig litt skremmende samfunnsutvikling når vi har så mye rundt oss som gir raskere og sterkere stimulans på oss, så blir det sosiale livet svakere.

Anonymkode: 5d7b6...434

[AnonymBruker]

Jeg har kunna skrevet akkurat det samme selv. Jeg har ingen diagnoser. Jeg har valgt vekk venner. Jeg møter dem ikke ofte lenger. Jeg sier at jobben min tar mye av tiden min no. Jeg har noen venner som jeg reiser bort med. Så vi møtes en gang i året. Så har jeg noen til som jeg møter kanskje to tre ganger i året. Det holder for meg. 

Anonymkode: b7d51...17f

[AnonymBruker]

Skjønner at jeg har sosialt behov ihvertfall, for jeg syntes covid var helt forjævlig isolerende. Null følelse av frihet.

Nå som jeg studerer mye ved siden av jobb må jeg prioritere vekk nesten alt av venner for å få lest. Gleder meg til juni hvor jeg kan være sosial igjen. Selv om jeg også elsker å bare være aleine så varer det ønsket bare max 3 dager om gangen. 

Kjæresten er som deg. Han møter venner sjeldent, kanskje noen ganger i året. Problemet er at han mister kontakten med mange. Så de er der ikke nødvendigvis når han vil ha kontakt. 

Anonymkode: 23218...386

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

" møter venner ukentlig "

Det var mye. For min del går gjerne 2-3 måneder mellom hver gang, Lol.

Anonymkode: 745fe...377

Ja, for et menneske som nærmest gruer seg til vennetreff, virker dette voldsomt. Jeg tror ikke det vanlig at folk på femti med mann og barn treffer venner hver uke.

For meg og kan det gå to, tre måneder mellom hver gang jeg treffer venner og da nesten alltid bare en om gangen.

 

 

Anonymkode: 5632b...37f

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat slik du beskriver, er kvinne på 51, og er verken på spekteret eller har ADHD. Jeg er bare naturlig nokså introvert, men jeg har som deg lært å spille ekstrovert når jeg er sosial. Jeg møter mine 3-4 venninner (helst en til en)  noen ganger i året hver. Det holder i massevis for meg, da blir det ca månedlig at jeg gjør noe sosialt. Ved større middager/fester vil jeg helst dra litt tidlig hjem. Vi inviterer sjelden selv, og da kun ett par om gangen. Da slipper vi også å bli invitert tilbake til så fryktelig mange.

For meg er det som regel ganske hyggelig underveis i det sosiale, men jeg blir tappet og jeg gleder meg aldri til det, det er kun «plikt». Får på ingen måte inspirasjon eller energi av å omgås andre, men folk sier de får det av å omgås meg. Jeg driver med veldig mye gøy, jobber for meg selv, reiser, trener, utvikler meg og setter nokså høye mål i det jeg gjør. Har en veldig sosial jobb, det må sies, så i tillegg til mann og barn som jeg alltid prioriterer er det ikke plass til så mye mer av andre mennesker.

Dette er et helt normalt personlighetstrekk, og er ikke i seg selv noe holdepunkt for at man kan ha ADHD eller autisme.

Anonymkode: b68c6...c65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har det akkurat slik du beskriver, er kvinne på 51, og er verken på spekteret eller har ADHD. Jeg er bare naturlig nokså introvert, men jeg har som deg lært å spille ekstrovert når jeg er sosial. Jeg møter mine 3-4 venninner (helst en til en)  noen ganger i året hver. Det holder i massevis for meg, da blir det ca månedlig at jeg gjør noe sosialt. Ved større middager/fester vil jeg helst dra litt tidlig hjem. Vi inviterer sjelden selv, og da kun ett par om gangen. Da slipper vi også å bli invitert tilbake til så fryktelig mange.

For meg er det som regel ganske hyggelig underveis i det sosiale, men jeg blir tappet og jeg gleder meg aldri til det, det er kun «plikt». Får på ingen måte inspirasjon eller energi av å omgås andre, men folk sier de får det av å omgås meg. Jeg driver med veldig mye gøy, jobber for meg selv, reiser, trener, utvikler meg og setter nokså høye mål i det jeg gjør. Har en veldig sosial jobb, det må sies, så i tillegg til mann og barn som jeg alltid prioriterer er det ikke plass til så mye mer av andre mennesker.

Dette er et helt normalt personlighetstrekk, og er ikke i seg selv noe holdepunkt for at man kan ha ADHD eller autisme.

Anonymkode: b68c6...c65

Det er når "belastningen " av det som kan kalles personlighetstrekk og "traits" går utover funksjonen, altså at en har en funksjonssvikt (sett fra et nevrotypisk perspektiv), at diagnose settes. 

 

En kan ikke si at selv om jeg har det sånn så gjelder det også for deg. Å si at  jeg liker også å være alene og drive med hobbyen min og jeg er IKKE autistisk, kan ikke gjøres om til en sannhet for alle, og betyr ikke at andre som også hsr det sånn heller ikke er autistiske. 

Alle mister nøklene i blant eller roter bort noen papirer på jobb eller har dager de er umotiverte. Så kan en rydde, lage seg systemer og finne motivasjon. Da er det ikke funksjonssvikt.  Hvis du har det sånn nesten hele tiden, såpass at det går utover livet, jobb , psyke og relasjoner, da er det funksjonssvikt. 

En har ikke alltid lyst til å være sosial og er sliten etter en uke med jobb og familie. En lengter etter egentid, hobbytid,  låse døra og "av-maskere".  Noen foretrekker dette 99 av 100 ganger. Fordi en vet at det å feks være på middag hos venner eller på fest ikke gir særlig glede og tapper en for energi.  Dette er et trekk introverte har også, men det er ikke så uttalt at det e trigger en diagnose. 

Alt er et spektrum. Alle har litt av ulike persolighetstrekk, det betyr ikke at du har en diagnose. Og det betyr ikke at en kan avdiagnostisere andre med tilsvarende trekk. 

Anonymkode: 18e7a...a39

[Knocks]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har alltid følt meg annerledes, men etter utredning på dps i starten av 50 årene, fikk jeg diagnosen adhd. Føler selv jeg heller mot det autistiske spekteret. Men ingen som vet dette, bortsett fra mine aller aller nærmeste.

Jeg lever med maske i sosiale settinger, og kan virke som den mest sosiale av dem alle. Jeg er en utrolig god menneskekjenner, og alle liker meg utrolig godt. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal si til hver enkelt, og alle føler seg så vel med meg. Men det er også fordi det sosiale for meg er som et prosjekt. Det tar på energimessig.

Jeg trives utrolig godt i eget selskap, og storkoser meg med hobbyer og musikk. Jeg blir stresset når det ringer på telefonen, og syns det er et ork å prate i telefon. Har søsken, barn, samboer og foreldre som jeg har daglig kontakt med, og syns dette er mere enn nok for meg.

Møter venner ukentlig, men nærmest gruer meg til det, og har ikke noe behov for det. Jeg har slitt med mye dårlig samvittighet pga dette, fordi vennenne mine blir jo så glad for å se og henge med meg, igjen fordi jeg får de til å føle seg bra og bli sett. Jeg kommer alltid med så positiv og oppløftende energi som de sier.

Det har ikke alltid vært slik, jeg syns det var hyggelig å henge med venner, frem til rundt covid. Det gav meg en smak på hvor deilig det var å slippe. Merket under covid at jeg følte meg fri, og mindre tappet for energi!!! Jeg fikk diagnosen rett etter covid, og begynte å se mere hva som alltid har tappet meg; sosial omgang. Enda dette er gode, snille venner. Men jeg har bare rett og slett ikke behov for å være med noen venner, ikke behov for å ringe. Blir så sliten av det. Veldig tappet. F eks på festlige lag; koser meg med å danse alene, fremfor å sitte å skravle med venner.

Jeg savner ALDRI noen venner. Mine venner kan si; savner deg, vi må treffes snart! Jeg jatter med, sier jeg savner de og (gjør jo ikke det)  Men jeg er fryktelig glad i de, og vil de det aller beste! Ønsker de kun godt, og er veldig glad i dem alle! Bare ikke behov for å møte noen. Det ideelle for meg hadde vært maks 1-2 ganger i året. Syns dette er vanskelig å prate om, for dette får meg til å føle meg fryktelig annerledes og unormal! Flere som har det slik? Er det bare en personlighet? Eller kan det være fordi jeg er på spekteret?

Anonymkode: 497d0...2e7

Hvor mange venner pleier du kontakt med? Er alle sånn som trenger månedlig kontakt?

[AnonymBruker]

Samme her. Har et par folk jeg kan sende meldinger med. Det holder. Elsket også nedstengingen fordi alt sosialt press var ulovlig. Jeg måtte på jobb fysisk hver dag men var lykkelig for å slippe å møte folk.

Anonymkode: 94e5c...c94

[AnonymBruker]

Syns det var for mye som var "utrolig" i HI. Da blir det ikke så lett å tro på.

Anonymkode: 6dc94...28c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er når "belastningen " av det som kan kalles personlighetstrekk og "traits" går utover funksjonen, altså at en har en funksjonssvikt (sett fra et nevrotypisk perspektiv), at diagnose settes. 

 

En kan ikke si at selv om jeg har det sånn så gjelder det også for deg. Å si at  jeg liker også å være alene og drive med hobbyen min og jeg er IKKE autistisk, kan ikke gjøres om til en sannhet for alle, og betyr ikke at andre som også hsr det sånn heller ikke er autistiske. 

Alle mister nøklene i blant eller roter bort noen papirer på jobb eller har dager de er umotiverte. Så kan en rydde, lage seg systemer og finne motivasjon. Da er det ikke funksjonssvikt.  Hvis du har det sånn nesten hele tiden, såpass at det går utover livet, jobb , psyke og relasjoner, da er det funksjonssvikt. 

En har ikke alltid lyst til å være sosial og er sliten etter en uke med jobb og familie. En lengter etter egentid, hobbytid,  låse døra og "av-maskere".  Noen foretrekker dette 99 av 100 ganger. Fordi en vet at det å feks være på middag hos venner eller på fest ikke gir særlig glede og tapper en for energi.  Dette er et trekk introverte har også, men det er ikke så uttalt at det e trigger en diagnose. 

Alt er et spektrum. Alle har litt av ulike persolighetstrekk, det betyr ikke at du har en diagnose. Og det betyr ikke at en kan avdiagnostisere andre med tilsvarende trekk. 

Anonymkode: 18e7a...a39

Nettopp, og derfor skriver jeg jo at dette i seg selv ikke tilsier at man nødvendigvis har en diagnose. Det utelukker det selvsagt heller ikke, men å være lett eller veldig asosial er altså ikke ensbetydende med å være på autismespekteret. Det er en uting i dag at helt normale trekk og behov skal klistres til ord og diagnoserelaterte begreper.

Anonymkode: b68c6...c65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har ingen diagnose og har det på samme måten, trives godt i eget selskap og har barn så jeg har ikke behov for så mye mer. Har noen venner jeg treffer et par ganger i året, da tilbringer vi ofte en hel dag sammen før vi treffes igjen. Mitt intrykk er at mange gjør det på denne måten og. Får mer ut av de treffene jeg har med venner der vi tilbringer en hel dag sammen et par ganger i året enn ukentlig kaffedate med venninne, det blir kjedelig da de ofte driver med mobil og skal ringe barn, mann, lege. De jeg treffer sjeldent prioriterer vennetreffet og er i "the moment".

Anonymkode: 6f839...d78

 

Anonymkode: 497d0...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har alltid følt meg annerledes, men etter utredning på dps i starten av 50 årene, fikk jeg diagnosen adhd. Føler selv jeg heller mot det autistiske spekteret. Men ingen som vet dette, bortsett fra mine aller aller nærmeste.

Jeg lever med maske i sosiale settinger, og kan virke som den mest sosiale av dem alle. Jeg er en utrolig god menneskekjenner, og alle liker meg utrolig godt. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal si til hver enkelt, og alle føler seg så vel med meg. Men det er også fordi det sosiale for meg er som et prosjekt. Det tar på energimessig.

Jeg trives utrolig godt i eget selskap, og storkoser meg med hobbyer og musikk. Jeg blir stresset når det ringer på telefonen, og syns det er et ork å prate i telefon. Har søsken, barn, samboer og foreldre som jeg har daglig kontakt med, og syns dette er mere enn nok for meg.

Møter venner ukentlig, men nærmest gruer meg til det, og har ikke noe behov for det. Jeg har slitt med mye dårlig samvittighet pga dette, fordi vennenne mine blir jo så glad for å se og henge med meg, igjen fordi jeg får de til å føle seg bra og bli sett. Jeg kommer alltid med så positiv og oppløftende energi som de sier.

Det har ikke alltid vært slik, jeg syns det var hyggelig å henge med venner, frem til rundt covid. Det gav meg en smak på hvor deilig det var å slippe. Merket under covid at jeg følte meg fri, og mindre tappet for energi!!! Jeg fikk diagnosen rett etter covid, og begynte å se mere hva som alltid har tappet meg; sosial omgang. Enda dette er gode, snille venner. Men jeg har bare rett og slett ikke behov for å være med noen venner, ikke behov for å ringe. Blir så sliten av det. Veldig tappet. F eks på festlige lag; koser meg med å danse alene, fremfor å sitte å skravle med venner.

Jeg savner ALDRI noen venner. Mine venner kan si; savner deg, vi må treffes snart! Jeg jatter med, sier jeg savner de og (gjør jo ikke det)  Men jeg er fryktelig glad i de, og vil de det aller beste! Ønsker de kun godt, og er veldig glad i dem alle! Bare ikke behov for å møte noen. Det ideelle for meg hadde vært maks 1-2 ganger i året. Syns dette er vanskelig å prate om, for dette får meg til å føle meg fryktelig annerledes og unormal! Flere som har det slik? Er det bare en personlighet? Eller kan det være fordi jeg er på spekteret?

Anonymkode: 497d0...2e7

TS her igjen...

Ble litt dårlig forklart når jeg skrev at jeg møter venner ukentlig. Ser de ukentlig i forbindelse at jeg ser enkelte på jobb / på trening/ i butikken osv. Bor på et lite sted, og jeg ser de ukentlig i en eller annen sammenheng. Også blir det et par ganger i måneden hvor det blir litt ekstra; få besøk, dra på besøk, ut på cafe f.eks. Og dette tapper meg veldig! Etter et besøk føler jeg meg fullstendig tappet for energi. Men det er også fordi jeg i forkant av hvert treff, går igjennom dialoger og samtaler, hva jeg skal si osv. Når jeg er sosial (sitter ovenfor et menneske) passer jeg hele tiden på at jeg skal se de i øynene, være opptatt av de, vise interesse, vise at jeg er tilstede. Bruker så fryktelig mye tid på hvordan jeg skal fremstå, at jeg noen ganger ikke husker alt som ble nevnt. Er det jeg mener med at å være sosial er som et prosjekt for meg. Også prater jeg noen ganger for mye, overforklarer meg selv. Andre tar sosiale settinger helt naturlig, mens for meg er det en slags jobb, er vel derfor jeg blir så sliten av det. Men det er helt umulig å se, ingen vet dette, for gjennom livet har jeg alltid vært sosial. 

Anonymkode: 497d0...2e7

[AnonymBruker]

Ts her igjen. 

 

Takker for alle svar og innspill. Godt å høre at det er flere som har det sånn, uten at det er noen diagnose. 

Anonymkode: 497d0...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har alltid følt meg annerledes, men etter utredning på dps i starten av 50 årene, fikk jeg diagnosen adhd. Føler selv jeg heller mot det autistiske spekteret. Men ingen som vet dette, bortsett fra mine aller aller nærmeste.

Jeg lever med maske i sosiale settinger, og kan virke som den mest sosiale av dem alle. Jeg er en utrolig god menneskekjenner, og alle liker meg utrolig godt. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal si til hver enkelt, og alle føler seg så vel med meg. Men det er også fordi det sosiale for meg er som et prosjekt. Det tar på energimessig.

Jeg trives utrolig godt i eget selskap, og storkoser meg med hobbyer og musikk. Jeg blir stresset når det ringer på telefonen, og syns det er et ork å prate i telefon. Har søsken, barn, samboer og foreldre som jeg har daglig kontakt med, og syns dette er mere enn nok for meg.

Møter venner ukentlig, men nærmest gruer meg til det, og har ikke noe behov for det. Jeg har slitt med mye dårlig samvittighet pga dette, fordi vennenne mine blir jo så glad for å se og henge med meg, igjen fordi jeg får de til å føle seg bra og bli sett. Jeg kommer alltid med så positiv og oppløftende energi som de sier.

Det har ikke alltid vært slik, jeg syns det var hyggelig å henge med venner, frem til rundt covid. Det gav meg en smak på hvor deilig det var å slippe. Merket under covid at jeg følte meg fri, og mindre tappet for energi!!! Jeg fikk diagnosen rett etter covid, og begynte å se mere hva som alltid har tappet meg; sosial omgang. Enda dette er gode, snille venner. Men jeg har bare rett og slett ikke behov for å være med noen venner, ikke behov for å ringe. Blir så sliten av det. Veldig tappet. F eks på festlige lag; koser meg med å danse alene, fremfor å sitte å skravle med venner.

Jeg savner ALDRI noen venner. Mine venner kan si; savner deg, vi må treffes snart! Jeg jatter med, sier jeg savner de og (gjør jo ikke det)  Men jeg er fryktelig glad i de, og vil de det aller beste! Ønsker de kun godt, og er veldig glad i dem alle! Bare ikke behov for å møte noen. Det ideelle for meg hadde vært maks 1-2 ganger i året. Syns dette er vanskelig å prate om, for dette får meg til å føle meg fryktelig annerledes og unormal! Flere som har det slik? Er det bare en personlighet? Eller kan det være fordi jeg er på spekteret?

Anonymkode: 497d0...2e7

Er som å lese om meg selv. Bortsett fra at jeg lever alene, uten nær kontakt med familie eller venner. Jobben gir meg nok sosial omgang, trenger ikke snakke med noen utover det. Jeg har ingen diagnoser, men mistenker at jeg er på spekteret selv. På samme måte som du beskriver det, koster "det å holde maska" eller "oppføre meg" som jeg kaller det, enormt med energi. Og etter en runde med fysisk sykdom som ble kronisk, og medisiner med bivirkninger har jeg rett og slett ikke energi nok til å være sosial utover jobb. Selv ikke med venner eller familie. Er jeg hjemme er døra låst, lyden på mobilen av, og ringeklokka kobla ut. Men jeg trives best på telttur i skogen.

Anonymkode: aa50d...ab0